På kvelden den 17. oktober i år fant det sted en liten begivenhet på TV 2. Da viste Dokument 2 Oddvar Einarsons dokumentar Tidenes investering om Terra-skandalen. Sendingen var en begivenhet fordi det var Einarsons comeback som dokumentarfilmskaper. Lenge så det imidlertid ut som om det ikke kom til å bli noen fjernsynsvisning av filmen, eller at filmen i det hele tatt ble ferdig, ettersom NRK trakk seg ut av produksjonen underveis, men TV 2 viste interesse, og dermed fikk den til slutt et større publikum enn bare folk på filmfestivaler.

Tidenes investering er en interessant fjernsynsdokumentar, og et gledelig comeback for en av moderne norsk dokumentarfilms viktigste stemmer. På mange måter skiller den seg fra Hans Petter Molands mer profilerte kinodokumentar Når boblene brister, som også tar utgangspunktet i Terra-skandalen. De to filmene illustrerer hvor avgjørende holdninger og vinkler på stoff kan være for den ferdige filmens innhold og uttrykk.

Norsk dokumentarfilm er i dag i ferd med å bli mer utadvendt og politisk. Flere filmskapere ønsker mer direkte å påvirke samtiden og våre holdninger og handlinger. Både med argumenter og følelser skildrer norske dokumentarister vår felles verden. For å gjøre den bedre. Oddvar Einarsons film er en slik dokumentar. Mer forsiktig enn noen av hans tidligere filmer, men samtidig med nok sprengkraft til å bli ubekvem. Mange av de beste norske dokumentaristene fra senere år, som Beate Arnestad og Tone Grøttjord, har vendt blikket ut over Norges grenser. Oddvar Einarson retter blikket mot vårt eget samfunn. Tidenes investering avslører at det er mye råttent i kongeriket Norge.

Kapitalismens vidunderlige nye verden

Tidenes investering ble vist i Dokument 2 sent på kvelden den 17. oktober. Den hadde likevel 187 000 seere, noe som er litt over 20 % i markedsandel. Spesielt i Narvik ble Einarsons film tatt godt i mot, ikke minst fordi TV 2 hadde hatt en nyhetsreportasje fra Terrakommunen Narvik samme dag. Regissøren fikk mange mail fra Narvik, og mange var fornøyde med filmen. Også TV 2 var godt fornøyde med filmen.

Tidenes investering åpner med ordene: ”I Norge kom åtte kommuner i frontlinjen av finanskrisen.” Klipp fra hendelser og intervjuer fra desember 2007 innleder filmen, og Einarson forklarer kort om hvordan de åtte såkalte Terrakommunene – Narvik, Rana, Hemnes, Hattfjelldal, Vik, Bremanger, Haugesund og Kvinesdal – tapte penger fordi de var blitt garantister for råtten amerikansk gjeld, og hvordan de var blitt lurt av norske meglere. Tidlig blir ordene til arbeiderparti-politiker Hanne Wika fra Rana kommunestyre et signal om politikernes rolle og holdning: ”Jeg kan ikke huske at det ble stilt så mange spørsmål egentlig.”

Oddvar Einarsons film er først og fremst en tett mosaikk av intervjuer av kommunepolitikere, som både forklarer hva som skjedde og gir politikernes syn på finanskrisen, dens norske bakgrunn og dens konsekvenser. En sammenligning med krisen på slutten av 1920-tallet gir et historisk bakteppe til dagens finanskrise.

Helt sentralt i framstillingen av tidenes investering i Terrakommunene er det Einarson i voice-over kaller et ”skyldkompleks”, og filmens hovedtema er knyttet til den komplekse diskusjonen av de fire partene i Terraskandalens ”skyldkompleks”: Kommunaldepartementet, ledet av Erna Solberg, som åpnet opp for at det var lovlig for kommunene å låne penger til finansinvesteringer i det berømte Vik-brevet, bankene som lånte penger til kommunene, Terragruppen (76 norske sparebanker) som gjennom meglerne i Terra Kapitalforvaltning solgte tvilsomme finansprodukter, og kommunene som gikk med på det hele.

Kommunenes hensikter var hederlige. Det å kunne tilføre ekstra midler til slunkne kommunekasser var politikernes og kommuneadministrasjonens ønske, men deres tillit til ”produktene” som Terragruppens meglere solgte til dem, og som nærmest var garantert å skaffe gode inntekter, var så stor at den i ettertankens lys bare kan kalles naiv og dumsnill. Tidenes investering gir en god og detaljert framstilling av mekanismene i kommunene. De mange små gode intervjuklippene veksler med høstlige eller vinterlige bilder fra nord, som en symbolsk og emblematisk skildring av det tunge uføret kommunene var kommet opp i når man hadde tapt store summer.

Tidenes investering har både helter, skurker og mer passive tilskuere. Filmens helter er først og fremst Ingvar Linde, revisor i Vik kommune, og SV-politiker Dagny Pettersen i Narvik kommunestyre. De stilte spørsmål i forkant, og advarte mot det kommunestyrene var i ferd med å gjøre. Her er det spesielt viktig i Einarsons film å vise hvordan Dagny Pettersen tok kontakt med Landsforeningen for vassdragskommuner (LVK) som alle Terrakommunene var medlemmer av, for å spørre om juridiske og praktiske råd, men kommunene tok ikke videre kontakt med LVK eller deres advokat Stein Erik Stinessen. De ønsket ikke råd, og LVK ville nettopp ha advart mot det kommunene gjorde.

Filmens skurker er først og fremst Terra Securities, ved meglerne Harald Nordberg og Knut Arne Opstad, som ble rike på svindelen. Også kommunenes administrasjon er skurker, som selvsagt ikke ville stille opp i Einarssons dokumentar, som verken stilte spørsmål ved Terras tilbud, tok kontakt med LVK eller andre rådgivere, godtok Terras mandatavtaler om hemmelighold og konfidensialitet, og unnlot å informere kommunepolitikerne og kommunestyrene tilstrekkelig. De ansvarlige politikerne framstår nærmest som passive tilskuere. De vet ikke hva de gjorde, og har ikke den nødvendige kontroll med administrasjonen i sine kommuner.

Selv om filmen er dominert av intervjuer, som illustrerer ulike syn på og gir innblikk i Terra-saken, vever Einarson også inn to typer konsekvensbilder som både framstår som en type jordnær kontrast til politikerne og Terragruppens vidløftige finansdrømmer, og som samtidig illustrerer hvilke konsekvenser kommunenes tap fikk i kommunene. Bilder fra Hemnes Omsorgssenter viser en trøstesløs tilværelse, og i et klipp fra et kommunestyremøte antydes at det blir mindre penger til mat i årene framover. Barna fra Seines skole i Narvik kommune får vi se to ganger. I 2007 er de avbildet i lykkelig lek på den lokale skolen, mens to år senere blir skolen nedlagt og de må busses til en annen skole langt unna. Disse bildene er forsiktige og antydende, men gir klart svar på hva tapet virkelig fikk av konsekvenser for kommunenes innbyggere.

Tidenes investering har tre deler, og den avsluttes med en del kalt ”Demokrati”. Her blir perspektivet noe større, og filmen ender med en advarsel om hva som skjer når manglende åpenhet og kommunikasjon ikke bare utarmer demokratiet, men medfører et større gap mellom fattig og rik. Selv i Norge, et av verdens rikeste land.

En viktig stemme

I moderne norsk dokumentarfilm er Oddvar Einarson en viktig stemme. Etter å ha laget noen frie kunstneriske kortfilmer på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet markerte han seg med kinodokumentaren Kampen om Mardøla i 1972. Dette skulle bli den virkelige starten på en politisk periode i norsk dokumentarfilmproduksjon, som dominerte i 1970-årene. Om Kampen om Mardøla for alvor innledet den politiske dokumentarens periode i norsk dokumentarfilmproduksjon, ble Einarsons andre kinodokumentar Prognose Innerdalen (1981) avslutningen på denne perioden.

Kampen om Mardøla og Prognose Innerdalen har naturvern og aksjonisme som sine temaer, og spesielt den førstnevnte fikk stor betydning i Norge. Mardøla-filmen representerte noe helt nytt både innholdsmessig og formmessig sett. Den var et filmatisk debattinnlegg, partisk og agiterende for sin side av saken, og hadde en råere form enn tidligere norske dokumentarfilmer. Rytmen var oppdrevet, og kameraarbeidet var nervøst bevegelig. En flytende rastløshet skapte et røft, levende og skisseaktig stiluttrykk. Bildemontasjer av stillbilder som var grafisk kontrastrike, vekslet med observerende øyenvitneopptak av motstanden mot utbyggingen av Mardøla-vassdraget.

Mange fant Kampen om Mardøla inderlig og ekte, mens andre opplevde den som ”gøbbelsk” og betent. Ikke minst den innledende delen der norsk industriutvikling og vassdragspolitikk knyttes både til 2. verdenskrig og nazismens herjinger og til Vietnamkrigen, falt mange tungt for brystet. Fraværet av journalistisk objektivitet i framstillingen av aksjonen, i den forstand at Einarson ikke veide argumenter for og imot utbygging, men fra første bilde av demonstrerte sin solidaritet med demonstrantene, førte til en debatt om dokumentarfilmens rolle etter premieren. Noen hyllet Einarsons film og innsats, mens andre kritiserte ham for politisk kvasipropaganda og kalte hans filmpolemikk frastøtende.

Nesten ti år etter Mardøla-filmen vendte Einarson tilbake til protesten mot vannkraftutbygging i filmen Prognose Innerdalen. Denne filmen skildret også naturvern og politisk protest mot utbyggingen av vassdrag her i landet, men formen og rytmen var mer rolig og avdempet enn den eksplosive og voldsomme Mardøla-filmen. De to helaftens miljøkampfilmene til Oddvar Einarson hører til de viktigste moderne dokumentarfilmene her i landet, og spesielt Mardøla-filmen skulle få store ringvirkninger i filmmiljøet. Den filmen sporet flere til å lage politiske pamflettfilmer, og innledet dermed en ny fase i norsk dokumentarfilmproduksjon.

Disse to filmene gjorde Oddvar Einarson til en viktig stemme i norsk dokumentarfilm. Han skulle imidlertid utover 1980-tallet mest konsentrere seg om fiksjon. Spillefilmene X (1986), Karachi (1989) og Havet stiger (1990) var svært forskjellige, og X er utvilsomt hans hovedverk av fiksjonsfilmene. Siden den eksperimentelle dystopien Havet stiger har Einarson laget få filmer. Etter kortfilmene Fatimas hemmelighet (1991) og Vårt daglige brød (1992), samt en del av episodefilmen Pust på meg i 1996, har det vært svært stille om Einarson som filmskaper, før den nye dokumentaren i år. Det var imidlertid under hans tid som filmkonsulent i Nordnorsk filmsenter at Einarson ble fenget av historien om kraftkommunene i Nord-Norge som gikk på tap for hundretalls millioner under finanskrisen, og han begynte arbeidet med det som skulle bli Tidenes investering.

En vanskelig filmproduksjon

Produksjonen til Tidenes investering har vært langvarig og vanskelig. Lenge så det ut til at den ikke skulle bli ferdig i det hele tatt, eller vist på fjernsynet, og regissøren har møtt mye motgang underveis i arbeidet med filmen. En drøyt 58 minutter lang versjon ble vist på dokumentarfilmfestivalen i Volda i april og på kortfilmfestivalen i Grimstad i juni under tittelen Finanseventyret…, mens den ferdig TV2-versjonen kalt Tidenes investering var litt over 46 minutter lang. Det har blitt en strammere, hurtigere og bedre film, selv om dens tema godt kunne fortjent mer tid. Det kan være vanskelig å følge med i alle svingene i Terra-saken selv etter å ha sett Einarson film.

Da Oddvar Einarson i 2007 blåste nytt liv i produksjonsselskapet Christiania Film Co AS, var en film om finansskandalen med Terrakommunene en av de første prosjektene han satte i gang. I mars 2008 var et forprosjekt ferdig, men det tok lang tid å få finansieringen på plass. Først i august 2009 kunne produksjonen starte, med et sterkt redusert budsjett. Fritt Ord hadde bevilget 300 000, NRK var inne med 330 000 og Nordnorsk Filmsenter bevilget 100 000 til produksjonen. NRK var den viktigste produsenten, og NRK ønsket at Einarson skulle konsentrere seg om en kommune. Valget falt på Narvik. Der hadde også Einarson gjennomført forprosjektet og gjort viktige opptak allerede i 2008.

Høsten 2009 møtte produksjonen store problemer i Narvik. Kommunen ville ikke slippe filmteamet inn på kommunale arenaer og gjøre opptak i gamlehjem, politikere fikk munnkurv med henvisning til den pågående rettssaken, og kommunalt ansatte fikk medieinstruks om å la alle henvendelser gå gjennom kommunens nye rådmann. Han la lokk på alt.

Våren 2010 ble en ren Narvikversjon presentert for NRK. Denne versjonen var basert på det internasjonale selskapet KPMGs gjennomgang av Terra-saken, noe som ikke falt i smak hos NRK. Produksjonen ble underkjent, noe regissøren også var enig i. Einarson og produksjonsselskapet fikk et års utsettelse for å levere en ny versjon. Denne versjonen skulle utvide sitt perspektiv, og i tillegg til Narvik skulle kommunene Rana og Hemnes trekkes inn i større grad. Dessuten skulle Terra-saken gjennomgås bredere, med oppstart i Vik kommune.

Våren 2011 ble den nye versjonen gjort klar til presentasjon for NRK. Fremdeles manglet imidlertid Einarson noen viktige opptak. Han ønsket å illustrere konsekvensene av Terra-saken med opptak fra et gamlehjem i en Terrakommune, noe som var vanskelig å få godkjenning til av de aktuelle kommunene, men Hemnes kommune hadde etter flere runder til slutt tillatt filming. Dette skulle gjøres rett etter påske, slik at filmen helt kunne ferdigstilles i mai 2011.

Dette var imidlertid én måned etter at filmen skulle vært framlagt for NRK etter gjeldende kontrakt, og NRK valgte dermed å avslutte samarbeidet. De ga ikke Einarson den ekstra måneden han selv mente han trengte for at filmen skulle bli så god som mulig. For ikke å skape problemer ønsket NRK ikke å gjøre gjeldende sin rett til å hevde mislighold, og kreve allerede investerte penger tilbake, men resultatet var at en rest på 180 000 kroner ikke ble utbetalt fra NRK. Budsjettet ble dermed raskt redusert kraftig. NRK ønsket imidlertid fremdeles å benytte sin rett til å vise filmen, dersom Einarsson klarte å fullføre den, på bakgrunn av sine investerte midler.

Oddvar Einarson og filmselskapet måtte begynne arbeidet med finansieringen av filmen på nytt, og først da Sørnorsk Filmsenter kom med i november 2011, med en bevilgning på 100 000 kroner, ble det mulig å gjøre siste etterarbeid. Ettersom et allerede knapt budsjett var blitt 80 000 kroner mindre, led produksjonen litt av at man ikke hadde midler til ekstern lydlegging og annet. Den ble litt råere og mer fattigslig i uttrykket enn regissøren ønsket.

Da den nye versjonen av filmen ble helt ferdig i april 2012 fikk Einarson i første omgang god tilbakemelding fra NRK. Uten noen informasjon eller vurdering fikk imidlertid regissøren beskjed i juni 2012 at NRK etter en vurdering takket nei til å sende filmen. De hadde investert midler i filmen, men ville ikke benytte seg av visningsretten. Meldingen kom brått på Einarson, og NRK forklarte ikke for regissøren hva som var årsakene til beslutningen.

I mellomtiden hadde Hans Petter Moland laget helaftensdokumentaren Når boblene brister, som hadde kinopremiere i mars 2012, og som så ble vist på NRK2 i mai. Sentrale folk fra NRK var med på dette prosjektet, blant annet økonomikommentator Steinar Mediaas som både var med foran og bak kamera. Han var både denne filmens ”redaktør” og ”associate producer”. NRK var filmens ”co-producer” i følge ettertekstene.

Hans Petter Molands film kom til etter at NRK hadde gått inn i Oddvar Einarsons prosjekt, og muligens hadde dette noe å si for NRKs manglende interesse for Einarsons prosjekt etter at Når boblene brister var kommet i gang. Langt på vei tok Molands film Einarsons konsept. De to filmene ble imidlertid svært forskjellige, så det var ingen grunn til ikke å vise to forskjellige syn på Terra-saken. Det ville til og med styrket NRKs demokrati- og objektivitetsideal, og bidratt til å kaste lys over en meget viktig sak i vårt samfunnsliv, om begge filmene var blitt vist av NRK. NRK mente imidlertid at man med Når boblene brister hadde fått dekket dette temaet på en god og tilstrekkelig måte.

Heldigvis kom TV 2 til unnsetning og bidro til at filmen lot seg avslutte og at den ble vist for fjernsynsseerne. Riktignok med kanalens litt upassende reklameavbrudd. Litt ironisk er det at Oddvar Einarsons film om turbokapitalismens negative konsekvenser og effekter i det norske samfunnet ble avbrutt av en lang pause med reklamer for sjokolade, biler, lettrømme, tran og forsikringer. I tillegg til kanalens egenreklame.

To perspektiv på Terra-skandalen

Å sammenligne Tidenes investering med Når boblene brister er interessant. Det løfter ikke bare fram hva som kjennetegner de to filmene, men det illustrerer også to ulike perspektiv på Terra-saken. Det viser hvilke valg som en dokumentarist gjør, og hvilke vinkler og holdninger som hun eller hans film har. De to filmene er ganske forskjellige. Både i sine grep og valg av informanter, og i sine holdninger til selve Terra-skandalen. En slik sammenligning kan også kaste et lite sidelys på NRK og deres holdninger til dokumentarfilm generelt.

Selv om Einarson og Molands dokumentarer handler om samme sak, er de ikke bare svært ulike i sine måter å tematisere saken på, og i forsøkene på å fordele ansvar og skyld. De er også som filmer svært forskjellige. Når boblene brister er en superprofesjonell kinodokumentar, der alt det håndverksmessige er upåklagelig. Tidenes investering er en lavbudsjettsfilm for fjernsynet, laget med alt for lite penger, noe som av og til preger filmen. Den er til tider fremdeles litt for rå og upolert i selve uttrykket noen steder.

Molands film er en tilsynelatende nøytral film, der filmskaperen selv ikke er til stede i selve filmen, og der forskjellige eksperter bærer filmens argumenterende side. Ansvar og skyld blir mindre viktig. I stedet er det først og fremst et forsøk på å rede ut hva som skjedde i den internasjonale bakgrunnen for Terra-skandalen. Når boblene brister er først og fremst en historieleksjon og en systemanalyse, med USA som eksempelmateriale.

Einarsons film er mer personlig. Han kommenterer selv filmen i voice-over, og synes til og med i bildet ved en anledning. Ansvar og skyld blir avgjørende, og han er mer opptatt av hvorfor det skjedde det som skjedde i Terra-kommunene. Dessuten går filmen inn i skyldkomplekset fra norsk side, og skildrer detaljert prosessene i de norske kraftkommunene. Hvem som gjorde noe galt blir også viktig. I begge filmene står politikere sentralt, og er avgjørende vitner i saken, men de to filmene behandler sine vitner forskjellig. De bruker også svært forskjellige eksperter for å forklare hva som egentlig foregikk.

Oddvar Einarson selv er kritisk til Hans Petter Molands film. Han har skrevet om dette i et notat: ”Boblene brister var egentlig et bestillingsverk fra et fond i Høeg gruppen, som aldri har vist interesse for å finansiere film. En gruppe konservative kapitalister ville rette opp inntrykket av en rå og tøylesløs kapitalisme, som bl.a. terrasaken hadde skapt. Dermed var et budsjett på 7, 2 millioner på plass alt fra starten. Regissøren var også påpasselig med å presisere at dette slett ikke var noen film mot kapitalismen, under lanseringen. Boblene hadde sin ur-premiere under Oslo Film Festival, hvor ’hele’ finansbransjen var til stede. Ikke de berørte kommunene og politikere, men finansfolk og samfunnstopper. Dette ble behørig dokumentert i NRK. Og med ett var terrasystemet, meglerne og hendelsesforløpet som skapte Terrasaken på det nærmeste borte. I en film som forega å handle om terrasaken, slik den også ble presentert i NRK.”

Rammen om historieleksjonen og systemanalysen i Når boblene brister er den norske Terra-skandalen, og i Molands film følger vi rådmann Ingvar Linde og den tidligere ordføreren Erling Stadheim fra Vik som reiser til New York og Detroit for å finne ut hvorfor kommunens økonomiske spekulasjoner gikk så galt. Det er et godt grep, der de norske kommunepolitikerne framstår som ”bønder i byen”, og storøyde blir de vitne til forskjellige aspekter av den amerikanske drømmens bakside. Samtidig blir dette en mulighet for å veve sammen forskjellige eksperters framstilling av hvorfor det ble en finanskrise.

I en anmeldelse av Hans Petter Molands film i Filmtidsskriftet Z i forbindelse med visningen på kortfilmfestivalen i Grimstad i sommer skrev jeg at denne filmen etterlot en liten bismak når den var over, fordi den i så liten grad tok opp spørsmål om skyld og ansvar. I Molands film kan man lett få inntrykket av at historiens gang er uunngåelig, og at historiske kriser og finansbobler bare er noe man må godta. Økonomi og teknologi, grådighet og lureri bare finnes i samfunnet, og man kan ikke gjøre noe med det. Det nærmeste man kommer en forsiktig kritikk av turbokapitalismen i Molands film er med antydningen av at med en viss statlig innblanding og regulering kan resultatene av boblene og finanskrisene mildnes.

I motsetning til Når boblene brister viser Tidenes investering hva som skjedde i kommunene her i Norge. Erling Stadheim fra Vik blir ikke tatt med til USA for storøyd å bli belært, men hans egen innsats i Vik blir diskutert. Riktignok er ikke Vik så sentral i Einarsons film, som mest fokuserer på kommunene Hemnes, Rana og Narvik, men de forskjellige nærsynte dypdykkene i kommunepolitikken og styringen av norske kommuner blir eksempler som også gjelder for Vik. I Molands film blir ikke ordføreren spurt hvorfor han ikke hørte på sin daværende revisor.

Forskjellene i holdninger og vinkler i de to dokumentarene kan delvis forklares i at Molands film primært er ment for kinoene, mens Einarsons film er en fjernsynsdokumentar med en mer journalistisk innretting. Likevel er det interessant å se hvordan de to filmene representerer så ulike dokumentariske valg. Den ene har et internasjonalt perspektiv, og er lite opptatt av skyld, ansvar og konsekvens, mens den andre har et nasjonalt perspektiv og legger større vekt på ansvar, skyld og konsekvens. På mange måter utfyller de to filmene hverandre på en god måte, og burde vært vist sammen. At NRK bare valgte å vise Molands film er beklagelig.

Hans Petter Molands film er mer hyperprofesjonell enn Einarsons film, men den frikjenner og forsvarer langt på vei en kapitalisme som vi så tydelig ser i Einarsons film har konsekvenser på et mikroplan. Det mest verdifulle med Tidenes investering er framstillingen av Terra-saken i de norske kommunene, der det framkommer viktige nye ting som ikke har vært skildret i nyhetssendingene, og den forsiktige skildringen av konsekvensene. Det er de gamle på Hemnes Omsorgshjem eller barna som gikk på Seines skole i Narvik som betaler prisen for kommunepolitikernes godtroende ansvarsløshet, administrasjonens hemmelighold og Terra-meglernes kyniske bondefangeri.

Dokumentarfilmen som hammer

Den fremste arkitekten bak den britiske dokumentarfilmbevegelsen i mellomkrigstiden John Grierson skrev en gang at dokumentarfilmen ikke var et speil, men en hammer. Hans Petter Molands Når boblene brister holder opp et speil for sin samtid, og forsøker å finne ut hva som har skjedd i USA og internasjonalt i forbindelse med finanskrisen. Oddvar Einarsons Tidenes investering har mer av hammeren over seg. Den forsøker å knuse noen av våre vanlige forestillinger om kommuner i Norge, om politikere og administrasjon, og om forholdet mellom finansøkonomi og realøkonomi.

Det er to forskjellige dokumentarholdninger de to filmene representerer. Vi behøver begge, men kanskje behøver vi flere hammere enn speil. Av de to er det liten tvil i mitt sinn at Einarsons film er viktigere, og har større betydning i en norsk sammenheng. Tidenes investering er også en dannet film, kanskje litt for dannet, men sånn må det kanskje være for at en film skal vises på fjernsynet.

Personlig synes jeg godt den kunne gått enda lengre i å problematisere norsk turbokapitalisme, men også Einarsons film lider av at de som virkelig gjorde noe galt ikke vil stille opp i filmen. I Charles Fergusons Oscar-vinner Inside Job (2010), som også er en utmerket skildring av finansboblen sett fra et amerikansk perspektiv, er dette løftet fram gjentatte ganger, og vi forstår at det å nekte å stille opp også er en måte å forsøke å mildne kritikk og innsyn i en sak.

Oddvar Einarson er i sitt comeback som dokumentarfilmskaper en mer dannet og forsiktig mann enn han var i sine første dokumentarfilmer. Han må også arbeide mer innenfor et system der skarpe kanter og retorikk slipes ned og mildnes av journalistisk forsiktighet. Likevel er det sprengkraft i Tidenes investering. Den er både et speil og en hammer. En film  som viser oss vår felles virkelighet, men for at vi skal endre den. Til syvende og sist er den største forskjellen mellom Når boblene brister og Tidenes investering at Einarsons film handler om betydningen av å stille spørsmål.

Tidenes investering er en noe uvøren film, som lider under en knapt budsjett og en lang og vanskelig produksjonsprosess. At det er et viktig og godt comeback er det imidlertid ikke tvil om. Den viser til fulle at Oddvar Einarson har mye mer å gi, og det er bare å håpe at hans neste film ikke byr på samme problemer underveis. Einarsons film stiller mange spørsmål, og nettopp derfor kan den forhåpentligvis også bidra til at vi alle stiller noen flere spørsmål i framtiden.

Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim. Han skriver fast for Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her.