– Selv om Min første kjærlighet ikke er direkte selvbiografisk, er det en personlig historie for meg som filmskaper. Filmen er basert på historiene til mange mennesker jeg kjenner, forteller regissør Mari Storstein. 

Min første kjærlighet starter med en tekstplakat om at den er basert på virkelige hendelser, og handler om 19 år gamle Ella (spilt av Marie Flaatten), som har vært rullestolbruker hele livet og flytter hjemmefra for å studere i Lillehammer. Et avslag på søknad om assistanse gjør at hun ikke får bo på hybel, men isteden på en institusjon – noe som ikke minst skaper komplikasjoner da Ella møter sin første kjærlighet på det nye studiestedet. 

– Som dokumentarfilmskaper har jeg hørt utallige historier om mennesker som kjemper for å leve helt vanlige liv. Selv om jeg ikke har opplevd akkurat det samme som Ella opplever i filmen, er mye hentet fra mitt eget liv. Spesielt møtet med systemet og holdningene Ella møter. Som funksjonshemmet er ikke frihet og selvbestemmelse en selvfølge. Dette må kjempes for igjen og igjen, og disse kampene er fortsatt en stor del av mitt liv, sier Storstein, som selv er rullestolbruker.

Manuskriptet er skrevet av regissøren sammen med Tomas Myklebost, som også er filmens fotograf. Min første kjærlighet er produsert av Tøri Gjendal og Thomas Robsahm for Nordisk Film Production med Filmbin ved Nicholas Sando som co-produsent, og støttet gjennom Norsk filminstitutts debutantordning Neo. 

Politisk motivasjon 

Samtidig som den forteller en svært forførende kjærlighetshistorie, er Min første kjærlighet tydelig systemkritisk i skildringen av tilretteleggingen hovedkarakteren Ella tilbys. Storstein har da også uttalt at filmen er et politisk prosjekt fra hennes side. 

Hva legger du mer spesifikt i at filmen er et politisk prosjekt, og hvordan tilnærmet du deg det politiske opp mot de mer sjangermessige aspektene? 

– For det første: Jeg har alltid elsket å fortelle historier. Da jeg var liten, tok søsknene mine og jeg kameraet til faren vår og laget kortfilmer i nabolaget. I begynnelsen var det mest for moro, men etter hvert som jeg ble eldre og opplevde at jeg ikke ble behandlet som andre, innså jeg at film kan brukes som et politisk verktøy. Det som motiverer meg til å lage film er en kombinasjon av min kjærlighet til det kollektive og kreative kunstuttrykket som film er, og min tro på at film faktisk kan skape endring. Sånn sett kan jeg nok si at alt jeg har laget etter vi la fra oss pappa sitt kamera har vært politisk på en eller annen måte. Jeg tenker at en film kan sees som politisk når man ønsker at den vil føre til endring, når man ønsker at folk skal lære noe om verden og kanskje til og med om seg selv, svarer hun.

Storstein har tidligere regissert flere dokumentarer som retter søkelys på mennesker med funksjonsnedsettelse, deriblant Brevet til Jens (2011), som vant prisen for beste film på dokumentarfilmfestivalen i Volda, og Søsken (2017), som ble belønnet med Gullruten for beste dokumentarserie.

Filmskaperen påpeker videre at Min første kjærlighet først og fremst er en oppvekst- og kjærlighetshistorie, men fortalt fra et perspektiv vi ikke ofte ser på film, og dermed viser sider av en virkelighet som mange ikke kjenner til.

– Jeg ønsker likevel å fortelle noe universelt om det å være menneske, om det å vokse opp. Jeg ville lage en film om den første forelskelsen. Så hvorfor ikke bare fortelle en kjærlighetshistorie, kan man spørre. Hvorfor denne motstanden, hvorfor byråkratiet? Å utelate den delen av historien ville vært en feilframstilling. For når du er funksjonshemmet, så er nettopp barrierene en så stor del av livet. Det er det som er sant, og det er vi skal fortelle. Motstanden Ella møter, påvirker hvem hun får lov til å være, om hun tør å elske, og hvilken fremtid hun tør å drømme om.

Ableisme i norsk filmbransje

På spørsmål om hvilke erfaringer hun selv har gjort seg når det gjelder tilrettelegging for folk med funksjonsnedsettelse i norsk filmbransje, svarer regissøren at hun dessverre må si at hun har opplevd ableisme i bransjen. 

– Ableisme manifesterer seg ofte i form av lave forventninger og antakelser om hva jeg kan eller ikke kan gjøre. I prosessen med å søke finansiering til filmen, har jeg fått det jeg vil kalle fordomsfulle avslag som tydelig viser mangel på bevissthet i bransjen. Filmen ble omtalt som en film som kun ville interessere funksjonshemmede og det ble stilt spørsmål ved min kompetanse. Jeg har også fått avslag fra tv-kanaler med begrunnelse om at historiene jeg vil fortelle allerede blir fortalt, når sannheten er at historiene det vises til er fortalt av ikke-funksjonshemmede og opprettholder fordommer om oss, forteller hun. 

– Mange produksjoner er ikke laget for at folk med funksjonsnedsettelse skal kunne jobbe der. Det gjelder alt fra fysiske barrierer, arbeidsrytme og arbeidsmetoder. På denne filmen jobbet vi aktivt med å skape en produksjon som faktisk inkluderte folk med funksjonsnedsettelser. Det krevde noe planlegging, men det var ikke vanskelig. Det handler mest om vilje. Det viktigste er at man tenker på det fra start, så man planlegger deretter. Jeg håper måten vi har jobbet med denne filmen kan inspirere andre produksjoner til å jobbe aktivt med økt mangfold og representasjon i norsk film. Ikke fordi man må, men fordi man ser verdien i det. At det å løfte frem nye stemmer kan være med å skape nye og spennende filmfortellinger. 

Er den politiske motivasjonen din for å lage denne filmen også rettet mot representasjon og tilrettelegging av muligheter for funksjonsnedsatte innen norsk film? 

 – Ja, absolutt. Min første kjærlighet er filmen jeg skulle ønske jeg hadde sett da jeg var ung. Som funksjonshemmet kvinne på 39 år har jeg aldri sett meg selv på film. Når funksjonshemmede en sjelden gang får plass på lerretet, gjør den ofte endimensjonale og stereotype fremstillingen at det knyter seg i magen på meg. Dette er fordi fortellingen nesten utelukkende er fortalt fra andre enn oss selv og er basert på myter og internaliserte fordommer om oss. Faren med dette er at den fortellingen blir stående som sannheten om oss. Det holder ikke at det fortelles om oss. Historiene om oss må fortelles av oss, sier hun.

– Jeg håper filmen kan bidra til en større forståelse av at representasjon ikke bare handler om hvem som er foran kamera, men også hvem som skriver, regisserer, produserer og bestemmer hvilke historier som skal fortelles. Vi trenger flere funksjonshemmede filmskapere, og vi trenger en bransje som legger til rette for at det faktisk kan skje. Og der har vi en vei å gå, fortsetter Storstein. 

– For det første må folk i bransjen få kompetanse om minoriteten som skal representeres og inkluderes. Bevissthet er avgjørende. Det hjelper ikke å ha talentutviklingsprogrammer, når kriteriene for å komme med gjør det umulig for funksjonshemmede å søke. Ofte er et kriterium at man må ha høyere utdanning, men når funksjonshemmede utestenges fra utdanning, gjør det jo umulig å komme inn i bransjen. Vi trenger fleksible søknadsprosesser. En god filmskaper er ikke synonymt med en god søknadsskriver. Vi må investere i reelle talentprogrammer og mentorordninger for å få funksjonshemmede talenter inn i bransjen.

I både uttrykk og fortelling ligger filmen tett på hovedkarakteren Ella, som vel er med i hver scene. Hva var de viktigste føringene eller retningslinjene for filmens formspråk?

– Vi ønsket en form som føltes ekte og nær, og det skinner nok igjennom at både jeg og fotografen har mest erfaring fra dokumentarfilm. Vi ønsket å lene oss inn i dette, istedenfor å skape en distanserende form. Filmfortellingen og manuset er jo et resultat av mange års arbeid med dokumentar og fortellingene jeg ikke klarte å fange med dokumentarkamera, historiene som skjules når kamera er til stede.

– Vi jobbet på en måte hvor aktørene kunne være mest mulig fri. Vi hadde for eksempel ikke veldig intrikate kamerabevegelser som la begrensninger for hvordan skuespillere skulle bevege seg, men forsøkte å jobbe på en måte som gjorde at skuespillerne kunne gjøre det som var naturlig for dem. Så måtte vi heller tilpasse kamera etter det. Vi ønsket også å underbygge filmens forskjellige universer. Barndomshjemmet til Ella er håndholdt med videre linser, studielivet og kjærlighetshistorien er levende og nært mens livet på institusjonen er mer statisk. Vi ønsket å presentere verden fra Ellas perspektiv, så kamera er ofte i hennes øyehøyde.

Skuespillere med funksjonsnedsettelser 

Ella spilles av den unge og hittil ukjente Marie Flaatten, som imponerer med sterk tilstedeværelse og må sies å være et funn i hovedrollen.

– Vi startet castingprosessen tidlig og utviklet manuset parallelt med castingen. Siden vi visste at vi måtte lete grundig for å finne hovedrollen, jobbet vi åpent med castingen. Vi var åpne både for alder og kjønn, og var forberedt på å skrive om manuset basert på hvem vi fant til å portrettere Ella. Jeg husker godt da jeg så castingtapen til Marie. Jeg møtte henne ganske raskt. Ikke for en prøvefilming, men for å bli litt kjent. Hun var så åpen, engasjert og hadde allerede flere tanker om prosjektet. Det hjalp oss også å skrive videre på manus når vi hadde henne i tankene. Vi møtte flere andre også, og hadde en runde med prøvefilming med flere sterke kandidater, forteller regissøren. 

– Jeg husker at jeg tenkte mye på folk med maktposisjoner i bransjen som hadde sagt at talentene ikke finnes. Det gjør de. Men de får jo aldri vist det når det ikke skrives roller for dem. Marie ble ikke bare valgt fordi hennes egne erfaringer gir karakteren en realisme som ikke kunne vært oppnådd ellers. Hun er en fantastisk skuespiller med en tilstedeværelse, styrke og sårbarhet som har vært så inspirerende å jobbe med. Marie og jeg jobbet tett sammen for å finne Ella. Det var viktig for oss begge å vise at Ella er et helt menneske – hun er kul, men også irriterende, hun har fordommer mot de andre på institusjonen, hun er sterk og hun er sårbar.

Hvordan gikk dere fram med castingen mer generelt? Jeg går ut ifra at det var et poeng å finne skuespillere med faktiske funksjonsvariasjoner?

– Ja, det var en selvfølge at alle rollene med en funksjonsnedsettelse, skulle ha det på ekte. Det var helt fantastisk for meg å jobbe med Mia Jensen fra Fri Film. Hun hadde mye erfaring med casting av skuespillere med minoritetsbakgrunn, og dermed forståelse og kunnskap om at man må jobbe på en litt annen måte for å finne folk. Vi jobbet aktivt for å nå ut til folk, og samarbeidet med organisasjoner som Norges Handikapforbund og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon for å nå bredt ut. Vi var også innstilt på å reise mer rundt for å ha prøvefilminger, siden det for mange funksjonshemmede kan være vanskelig å reise til Oslo på kort varsel, på grunn av barrierer som dårlig universell utforming eller mangel på assistanse. 

– Mia har også et ekstremt stort nettverk av både skuespillere mange kjenner til, og også mindre kjente, men helt fantastiske skuespillere. Jeg er helt ærlig skikkelig fornøyd med casten. Det er en herlig blanding av erfarne og kjente skuespillere, nye skuespillere og flere fra teaterscenen som sammen skaper en nærhet til fortellingen.

Foreldrene til hovedpersonen spilles av Silje Breivik og Jan Gunnar Røise. Studenten hun forelsker seg i, Oliver, spilles av Niels Skåber, som blant annet har vært å se i dramaseriene I kjærlighetens navn og Etterglød, spillefilmen Blücher og to Royalteens-filmer.

– Jeg husker jeg fikk en umiddelbar følelse av at dette er Oliver da jeg så den første self-tapen til Niels. Jeg var faktisk motspill på flere av prøvefilmingene for å finne Oliver, og husker at Niels hadde en måte å være på som gjorde at rommet føltes veldig trygt, fint og morsomt. Det er litt vanskelig å sette ord på det, men han har en naturlighet og sjarme som er ganske unik. Oliver er utadvendt og en fyr som alle liker, men han bærer også på en usikkerhet som ikke mange ser, og Niels klarer på en uanstrengt og ekte måte å formidle dette. Da Marie og Niels møttes for første gang, var jeg ikke i tvil om at dette var Ella og Oliver. De har en åpenhet og nysgjerrighet som er veldig fint å få jobbe med. De bidro begge i arbeidet med manus, og var med på å forme både scener og språket til karakterene.

Bant de etablerte skuespillerne i filmen er dessuten regissørens søster Silje Storstein, som spiller en av Ellas saksbehandlere.

– Silje har vært involvert i prosjektet fra start, hun har lest flere versjoner av manus og vi har snakket masse om filmen. For meg var det naturlig nok litt skummelt å gå i gang med min første spillefilm, så det føltes veldig trygt å ha med Silje. Silje har jo vært vitne til mye jeg har opplevd gjennom livet, og har vært med i flere møter med systemet og saksbehandlere. Vi snakket mye om hvem og hvordan disse saksbehandlerne er, og at de er ganske så uhåndgripelige. De er ofte veldig hyggelige, men så sier de og spør om ting som ofte er ganske ydmykende. Det var skikkelig gøy å forme den karakteren med Silje, og jeg er jo veldig heldig som får jobbe med søsteren min.

Min første kjærlighet har norsk kinopremiere 27. februar. Intervjuet ble opprinnelig publisert 21. november 2025 i forbindelse med filmens verdenspremiere på Tallinn Black Nights Film Festival.