Intensjonene er gode, men forskriften til en investeringsplikt for strømmetjenestene er for svak til å sikre det den lover, mener Sigmund Elias Holm. Det er påtagelig at andre land setter et sterkere vern rundt sine produksjonsmiljø, enn det Norge nå foreslår.
Foto: En eventuell ny sesong med Harry Hole kan bidra til at Netflix innfrir sine forpliktelser i 2027.
Etter mange år i politisk motbakke kom i forrige uke endelig regjeringens forslag på høring om hvordan strømmeplattformene skal forpliktes til å investere i norske filmer og serier. Samtidig la Tyskland frem sin tilsvarende modell. Kontrasten mellom de to forslagene er slående. Mer om det til slutt.
Mange har arbeidet lenge og målrettet for å få dette på plass. Kulturminister Lubna Jaffery har denne vinteren måttet gå i skytteltrafikk til Dagsnytt 18 for å forsvare manglende filmpolitiske grep. Behovet for å feire forslaget på høring som en seier er til å ta å føle på. Samtidig er dette en ordning som kan legge føringer for norsk film- og serieproduksjon i lang tid framover. Det gjør det nødvendig å rette et kritisk blikk mot forslaget.
Intensjonen er i utgangspunktet enkel: Når globale strømmeplattformer tjener penger i Norge, skal en del av disse midlene bidra til flere norske filmer og serier. Kulturministeren uttaler at investeringsplikten som nå er på høring skal gi «mer stabil tilgang på oppdrag for norsk film- og seriebransje, mer kulturelt og kunstnerisk mangfold, og mer bruk av samisk og norsk på plattformene».
Så langt er alt godt. Utfordringen er at intensjoner alene ikke er nok. Det er innretningen av forskriften som avgjør om ambisjonene vil nås.
Ser man nærmere på forslaget som nå ligger på bordet, er det slående hvor lite det faktisk forplikter. Det stilles ingen krav til at produksjonene må gjennomføres i Norge eller bruke norsk bransje. Det stilles ingen krav til at den norske produsenten skal beholde rettigheter. Kulturtesten, som avgjør om filmen eller serien er norsk nok, er så romslig at en engelskspråklig film, innspilt i Ungarn, i praksis kan kvalifisere som norsk. Dette gjør det lett for strømmeplattformene å finne konstruksjoner som uthuler formålet med forskriften.
At investeringsplikten skal gi flere oppdrag, mer mangfold og mer bruk av norsk og samisk fremstår mer som et håp, enn som et resultat av hvordan ordningen er utformet.
Regjeringens handlingsrom har vært begrenset av Stortingets vedtak fra januar 2025. Det store spørsmålet frem mot høringsfristen blir derfor om det innenfor disse rammene fortsatt finnes rom for justeringer som kan bringe ordningen nærmere kulturministerens forhåpninger.
Det er tydelig at både Stortinget og regjeringen ønsker at investeringsplikten skal føre til faktisk aktivitet i Norge. Dette kan fortsatt bakes inn i forskriften.
Stortinget har videre lagt til grunn at strømmeplattformene skal ha full avtalefrihet, men samtidig satt som mål at ordningen skal styrke norsk, uavhengig produksjon. Mellom disse motstridende hensynene, kan det også være rom for å styrke ordningen.
Dagen etter at Kulturdepartementet sendte investeringsplikten på høring, vedtok Tyskland sin nye modell.
Der er kravene langt tydeligere:
– 8 prosent av omsetningen skal investeres i europeiske filmer og serier produsert og innspilt i Tyskland.
– 70 prosent av investeringene skal gå til uavhengige produksjoner.
– Investeringer i kinofilm der produsent beholder rettigheter teller 150 prosent.
– Dersom plattformene investerer mer enn 12 prosent i europeiske filmer og serier produsert og innspilt i Tyskland, vil andre krav falle bort.
Til sammenligning kan den norske ordningen forenklet oppsummeres som:
– 4 prosent av omsetningen skal investeres i filmer og serier som møter tre av fire krav i kulturtesten. Dette kan også kvitteres ut gjennom kjøp av visningsrettigheter.
– Produksjonsselskapet må ha et registrert foretak i Norge, og kan ikke være eid av plattformen som viser verket.
– Ingen krav til produksjonsaktivitet i Norge.
Det er påtagelig at andre land setter et sterkere vern rundt sine produksjonsmiljø, enn det Norge nå foreslår.
Stortinget har vedtatt at ordningen skal evalueres, senest etter tre år. Det gir håp om at dette kan skrus til etter hvert, slik det har blitt gjort i andre europeiske land. Det er imidlertid en litt skummel hvilepute: Vi har lang erfaring med at halvferdige ordninger ikke blir forbedret i ettertid.
Insentivordningen ble i sin tid innført som en prøveordning i 2016. Den har siden blitt evaluert en håndfull ganger, uten at det har ført oss noe sted. Nettopp derfor er det avgjørende at investeringsplikten utformes godt fra start. Hvis ordningen skal påføre plattformene økt rapporteringsbyrde og Medietilsynet høyere forvaltningskostnader, må den også gi tydelig merverdi sammenlignet med dagens situasjon.
Ellers risikerer vi å havne i nok en filmpolitisk hengemyr.
Sigmund Elias Holm er leder av Vestnorsk filmkommisjon.
Intensjonene er gode, men forskriften til en investeringsplikt for strømmetjenestene er for svak til å sikre det den lover, mener Sigmund Elias Holm. Det er påtagelig at andre land setter et sterkere vern rundt sine produksjonsmiljø, enn det Norge nå foreslår.
Foto: En eventuell ny sesong med Harry Hole kan bidra til at Netflix innfrir sine forpliktelser i 2027.
Etter mange år i politisk motbakke kom i forrige uke endelig regjeringens forslag på høring om hvordan strømmeplattformene skal forpliktes til å investere i norske filmer og serier. Samtidig la Tyskland frem sin tilsvarende modell. Kontrasten mellom de to forslagene er slående. Mer om det til slutt.
Mange har arbeidet lenge og målrettet for å få dette på plass. Kulturminister Lubna Jaffery har denne vinteren måttet gå i skytteltrafikk til Dagsnytt 18 for å forsvare manglende filmpolitiske grep. Behovet for å feire forslaget på høring som en seier er til å ta å føle på. Samtidig er dette en ordning som kan legge føringer for norsk film- og serieproduksjon i lang tid framover. Det gjør det nødvendig å rette et kritisk blikk mot forslaget.
Intensjonen er i utgangspunktet enkel: Når globale strømmeplattformer tjener penger i Norge, skal en del av disse midlene bidra til flere norske filmer og serier. Kulturministeren uttaler at investeringsplikten som nå er på høring skal gi «mer stabil tilgang på oppdrag for norsk film- og seriebransje, mer kulturelt og kunstnerisk mangfold, og mer bruk av samisk og norsk på plattformene».
Så langt er alt godt. Utfordringen er at intensjoner alene ikke er nok. Det er innretningen av forskriften som avgjør om ambisjonene vil nås.
Ser man nærmere på forslaget som nå ligger på bordet, er det slående hvor lite det faktisk forplikter. Det stilles ingen krav til at produksjonene må gjennomføres i Norge eller bruke norsk bransje. Det stilles ingen krav til at den norske produsenten skal beholde rettigheter. Kulturtesten, som avgjør om filmen eller serien er norsk nok, er så romslig at en engelskspråklig film, innspilt i Ungarn, i praksis kan kvalifisere som norsk. Dette gjør det lett for strømmeplattformene å finne konstruksjoner som uthuler formålet med forskriften.
At investeringsplikten skal gi flere oppdrag, mer mangfold og mer bruk av norsk og samisk fremstår mer som et håp, enn som et resultat av hvordan ordningen er utformet.
Regjeringens handlingsrom har vært begrenset av Stortingets vedtak fra januar 2025. Det store spørsmålet frem mot høringsfristen blir derfor om det innenfor disse rammene fortsatt finnes rom for justeringer som kan bringe ordningen nærmere kulturministerens forhåpninger.
Det er tydelig at både Stortinget og regjeringen ønsker at investeringsplikten skal føre til faktisk aktivitet i Norge. Dette kan fortsatt bakes inn i forskriften.
Stortinget har videre lagt til grunn at strømmeplattformene skal ha full avtalefrihet, men samtidig satt som mål at ordningen skal styrke norsk, uavhengig produksjon. Mellom disse motstridende hensynene, kan det også være rom for å styrke ordningen.
Dagen etter at Kulturdepartementet sendte investeringsplikten på høring, vedtok Tyskland sin nye modell.
Der er kravene langt tydeligere:
– 8 prosent av omsetningen skal investeres i europeiske filmer og serier produsert og innspilt i Tyskland.
– 70 prosent av investeringene skal gå til uavhengige produksjoner.
– Investeringer i kinofilm der produsent beholder rettigheter teller 150 prosent.
– Dersom plattformene investerer mer enn 12 prosent i europeiske filmer og serier produsert og innspilt i Tyskland, vil andre krav falle bort.
Til sammenligning kan den norske ordningen forenklet oppsummeres som:
– 4 prosent av omsetningen skal investeres i filmer og serier som møter tre av fire krav i kulturtesten. Dette kan også kvitteres ut gjennom kjøp av visningsrettigheter.
– Produksjonsselskapet må ha et registrert foretak i Norge, og kan ikke være eid av plattformen som viser verket.
– Ingen krav til produksjonsaktivitet i Norge.
Det er påtagelig at andre land setter et sterkere vern rundt sine produksjonsmiljø, enn det Norge nå foreslår.
Stortinget har vedtatt at ordningen skal evalueres, senest etter tre år. Det gir håp om at dette kan skrus til etter hvert, slik det har blitt gjort i andre europeiske land. Det er imidlertid en litt skummel hvilepute: Vi har lang erfaring med at halvferdige ordninger ikke blir forbedret i ettertid.
Insentivordningen ble i sin tid innført som en prøveordning i 2016. Den har siden blitt evaluert en håndfull ganger, uten at det har ført oss noe sted. Nettopp derfor er det avgjørende at investeringsplikten utformes godt fra start. Hvis ordningen skal påføre plattformene økt rapporteringsbyrde og Medietilsynet høyere forvaltningskostnader, må den også gi tydelig merverdi sammenlignet med dagens situasjon.
Ellers risikerer vi å havne i nok en filmpolitisk hengemyr.
Sigmund Elias Holm er leder av Vestnorsk filmkommisjon.
