I denne første rapporten fra årets Cannes-festival tar Aleksander Huser for seg noen av høydepunktene og skuffelsene på programmet så langt, som har bydd på filmer av blant andre Ari Aster, Lynne Ramsay, Richard Linklater, Fatih Akin, Wes Anderson, Oliver Laxe, Hafsia Herzi og ikke minst Mascha Schilinski.
Foto: fra den røde løperen foran L ‘Auditorium Louis Lumière i Cannes.
Filmfestivalen i Cannes startet i forrige uke, med blant annet ærespris til Robert De Niro – samt en sedvanlig eksaltert Quentin Tarantino, som hadde fått æren av å formelt erklære årets utgave for åpnet.
Som kjent er Joachim Trier for tredje gang valgt ut til hovedkonkurransen på verdens viktigste festival med sin nye film. Vi må imidlertid vente til nærmere Cannes-festivalens slutt for å se Affeksjonsverdi, som har premiere sent onsdag kveld.
I denne første rapporten skal vi isteden se på noen andre høydepunkter i konkurransen – og noen større filmskapernavn som ikke fullt ut har innfridd forventningene.
Årets franske åpningsfilm Leave One Day (Partir Un Jour) av spillefilmdebutant Amélie Bonnin handler om en kjent tv-kokk (spilt av sangeren Juliette Armanet) som må tilbringe noen dager i sin gamle hjemby, der hennes aldrende foreldre driver en kafé med en ikke videre sofistikert meny, samtidig som hun forbereder åpningen av sin egen gourmetrestaurant i hovedstaden. Filmen serverer mange velkjente ingredienser, men er en sjarmerende skildring av nostalgi, kulturelle forskjeller, livsvalg, gammel kjærlighet og naturligvis kokkekunst. Filmen er dessuten en musikal, en sjanger som åpenbart er i vinden for tiden, og med det føles den noe friskere enn mange andre filmer med lignende historier. De fleste musikalske partiene byr ikke på originalskrevet musikk, men kjente franske sanger, som dog i hovedsak ikke vil være altfor kjente utenfor Frankrikes grenser.
Leave One Day ble vist utenfor konkurranse, og må sies å være en lettvekter som ikke vil være blant dem som sitter sterkest igjen i minnet etter festivalens slutt. Men en åpningsfilm skal heller ikke nødvendigvis være blant de tyngste på programmet. Dessuten er det første gang Cannes-festivalen åpner med en spillefilmdebut – og den tredje åpningsfilmen med kvinnelig regissør.
For å bevege oss over til hovedkonkurransen, var et tidlig høydepunkt den tyske filmen Sound of Falling, regissert av Mascha Schilinski. Dette er et generasjonsdrama som forteller om fire unge jenter i ulike tidsperioder, alle knyttet til samme gård nordøst i Tyskland (som dermed er i Øst-Tyskland i deler av filmen). Den nokså episk anlagte filmen favner om flere temaer, deriblant traumer i familien og i Tysklands historie, kvinneundertrykkelse, religion og åndelighet, seksuell oppvåkning og ikke minst døden. Dette skildres med sanselighet, intimitet og subtilitet, i en rikholdig fortelling med blikk for detaljer og anekdotiske episoder – som ikke desto mindre sys elegant sammen. Regissør Schilinski har dessuten funnet et imponerende særegent formspråk, som løfter fram det undrende og subjektive i en beretning som framstår vel så mye som gjengivelse av gamle minner enn som hendelser i realtid. Sound of Falling er en både betagende og dypt forstyrrende film, som fort kan ende opp med en av de aller gjeveste prisene.
En annen original film som har gjort seg sterkt bemerket i hovedkonkurransen, er Sirât av Oliver Laxe. Den spanske filmskaperen har tidligere blant annet regissert det mer lavmælte dramaet Fire Will Come i 2019 samt Mimosas fra 2016, begge vist på Bergen internasjonale filmfestival. Hans nye film er et dystopisk thrillerdrama om en far som sammen med sin unge sønn er på leting etter datteren som ikke har hørt fra seg på lenge, noe som fører dem til et raveparty langt ute i Sahara-ørkenen. Fortellingen skal etter hvert ta flere uventede vendinger som gjør Sirât til en svært intens og egenartet filmopplevelse, og et apokalyptisk bakteppe bidrar ytterligere til Sirâts stemning og særpreg. I undertegnedes øyne er dette så langt den nest beste i konkurransen, rett bak Sound of Falling.
Amerikanske Ari Aster deltar i hovedkonkurransen med Eddington. I likhet med hans forrige film Beau is Afraid spilles hovedrollen av Joaquin Phoenix, men også på andre måter ligner Eddington langt mer på denne enn på Asters tidligere spillefilmer Hereditary og Midsommar.
Her utspiller handlingen seg under pandemien, mens det satiriske blikket på det amerikanske samfunnet er strippet for all subtilitet, denne gangen med langt mindre av Beau is Afraids surrealisme. Med maskebæring og andre restriksjoner som næring for konspirasjonsteorier og splittelse blant befolkningen, harselerer filmen med både MAGA, «koko»-internett, Black Lives Matter og ulike former for «wokeness». Det er unektelig nokså modig av Aster å la hovedkarakteren – en plaget sheriff i New Mexico som stiller til valg som ordfører – være politisk plassert dypt inne i Trump-land, samtidig som begge sider av «the great divide» framstår rimelig forskrudde. Men satiren synes strengt tatt ikke å ha så mye mer på hjertet enn å framstille nettopp galskap.
Følgelig er det vanskelig å finne noe særlig interessant under overflaten i denne filmen, som heller ikke er så engasjerende som den burde være, i alt sitt overskudd av skrudde innfall og storslåtte ambisjoner. Eddington har sine gylne øyeblikk, men er like fullt den første virkelige skuffelsen fra Aster.
Joaquin Phoenix spilte også i skotske Lynne Ramsays forrige spillefilm You Were Never Really Here tilbake i 2017, og det var ikke unaturlig å entre salen med betydelige forhåpninger når regissøren av Ratcatcher, Morvern Callar og We Need to Talk About Kevin omsider er klar med sin nye film, som også deltar i hovedkonkurransen. I Die My Love spiller Jennifer Lawrence og Robert Pattinson et ungt par som overtar et forfallent hus tilhørende hans familie i et mindre sted i USA, mens Sissy Spacek, LaKeith Stanfield og Nick Nolte er å se i sentrale biroller.
Die My Love er mye, men først og fremst en skildring av fødselsdepresjon, der dramatikk og virkemiddelbruk er løftet opp til taket. Lawrence gir virkelig alt i en kraftprestasjon av en hovedrolle, og Ramsay viser igjen sitt unike talent for formmessig subjektivitet, som i det store og hele kler innholdet godt.
Ikke desto mindre er også denne filmen noe skuffende, da den føles i overkant repeterende, uten helt å bore ned i tematikken på måter som gir så mye mer enn intens gjengivelse av opplevelse. Kanskje er det nok i seg selv, men når filmen generelt tør å dra på så voldsomt, kunne den også driste seg til å formulere noe klarere om både årsak og bedring.
Den svært produktive Wes Anderson deltar i konkurransen med The Phoenician Scheme, der han igjen har med et imponerende bredt lag av profilerte skuespillere. Ikke overraskende er hans nye film utpreget «Wes Andersonsk», med et intrikat og pussig plott overlesset av finurlige visuelle detaljer, eksotisme og nostalgi til en slags fortid man kunne lese om i det som en gang ble kalt «guttebøker». Benicio Del Toro spiller hovedrollen som en likvidasjonstruet forretningsmagnat som må foreta en rundreise for å avklare forholdet til sine betydeligste handelsforbindelser, assistert av datteren (Mia Threapleton) som avbryter planene om å avgi klosterløfte og en keitete, men mystisk skikkelse fra Oslo ved navn Bjørn (Michael Cera). The Phoenician Scheme er fornøyelig, men også hul, uten stort å hente under den eksentriske og idérike overflaten – og dermed en parentes i Andersons filmografi.
En annen produktiv amerikansk filmskaper er Richard Linklater, som deltok i hovedkonkurransen på årets filmfestival i Berlin med Blue Moon – og nå er i Cannes’ tilsvarende program med spillefilmen Nouvelle Vague. Den forrige filmen var en portrettfilm om Lorentz Hart, kjent som halvdel av låtskriverduoen Rodgers and Hart, fortalt i form av et teaterlignende kammerspill. Nouvelle Vague handler på sin side om filmskaperen Jean-Luc Godard og starten på den franske nye bølgen på tampen av femtitallet. Dette er imidlertid i mindre grad en biografifilm enn Blue Moon, da den kun fokuserer på skapelsen av Godards første spillefilm Til siste åndedrag (À bout de souffle). Originalt nok gjengir Nouvelle Vague innspillingen av denne klassikeren opptaksdag for opptaksdag, med dertil hørende innblikk i Godards eksentriske metode og ditto personlighet. Resultatet er sjarmerende, medrivende og annerledes, og det er ikke minst imponerende at noe så gjennomgående fransk er portrettert så kyndig av en amerikaner. Vel verdt å berømme er dessuten den (i hvert fall for undertegnede) ikke spesielt kjente rollebesetningen, og særlig Zoey Deutch i rollen som skuespilleren Jean Seberg.
Blant de franske filmene i konkurransen er The Little Sister (La petite dernière) av Hafsia Herzi, som kanskje er mest kjent som skuespiller i filmer av Abdellatif Kechiche. Hun har imidlertid også regissert spillefilmene You Deserve a Lover og Good Mother, og i sin nye film tegner hun et empatisk portrett av en ung jente (utmerket spilt av debutant Nadia Melliti) i overgangen til studie- og voksenliv, som slites mellom sin muslimske tro og tiltrekningen mot LHBT-samfunnet – og mot én ung kvinne i særdeleshet. The Little Sister er på ingen måte den første filmen som er laget om konflikten mellom religion, legning og gjerne også familie, og dens fremste styrke er heller ikke å være påtagelig nyskapende. Men den er en nyanserik, fengende og ypperlig fortalt spillefilm om et tema som stadig trenger å adresseres, signert en meget begavet filmskaper som har steget ett nivå opp i ambisjoner så vel som utførelse.
Til sist i denne omgang skal vi også trekke fram den tyrkisk-tyske regissøren Fatih Akins nye spillefilm Amrum, som vises i seksjonen Cannes Premiere (som ikke er et konkurranseprogram). Amrum forteller om en gutt i et lite tysk øysamfunn ved andre verdenskrigs slutt, og gjennom den i utgangspunktet Hitler-vennlige unge hovedpersonen skildres Tyskland og krigen fra et perspektiv man ikke har sett altfor ofte, i det som også er en finstemt og sår beskrivelse av oppvekst og brytningstid. Med Amrum viser regissøren av filmer som Mot veggen, Den andre siden, Ut av intet og Den gylne hanske at han stadig er en filmskaper å regne med – også når det gjelder å ta stadig nye veier.
Fortsatt gjenstår mange spennende titler på programmet i Cannes, inkludert konkurransefilmer av tidligere Gullpalme-vinner Julia Ducournau fra festivalens hjemland, svenske Tarik Saleh, amerikanske Kelly Reichardt, iranske Jafar Panahi, de belgiske Dardenne-brødrene og den tidligere nevnte Trier.
Vi kommer tilbake med flere rapporter og mer dekning fra årets Cannes-festival, som avsluttes med prisutdeling lørdag kveld.
Den 78. utgaven av filmfestivalen i Cannes arrangeres i perioden 13.-24. mai 2025.
I denne første rapporten fra årets Cannes-festival tar Aleksander Huser for seg noen av høydepunktene og skuffelsene på programmet så langt, som har bydd på filmer av blant andre Ari Aster, Lynne Ramsay, Richard Linklater, Fatih Akin, Wes Anderson, Oliver Laxe, Hafsia Herzi og ikke minst Mascha Schilinski.
Foto: fra den røde løperen foran L ‘Auditorium Louis Lumière i Cannes.
Filmfestivalen i Cannes startet i forrige uke, med blant annet ærespris til Robert De Niro – samt en sedvanlig eksaltert Quentin Tarantino, som hadde fått æren av å formelt erklære årets utgave for åpnet.
Som kjent er Joachim Trier for tredje gang valgt ut til hovedkonkurransen på verdens viktigste festival med sin nye film. Vi må imidlertid vente til nærmere Cannes-festivalens slutt for å se Affeksjonsverdi, som har premiere sent onsdag kveld.
I denne første rapporten skal vi isteden se på noen andre høydepunkter i konkurransen – og noen større filmskapernavn som ikke fullt ut har innfridd forventningene.
Årets franske åpningsfilm Leave One Day (Partir Un Jour) av spillefilmdebutant Amélie Bonnin handler om en kjent tv-kokk (spilt av sangeren Juliette Armanet) som må tilbringe noen dager i sin gamle hjemby, der hennes aldrende foreldre driver en kafé med en ikke videre sofistikert meny, samtidig som hun forbereder åpningen av sin egen gourmetrestaurant i hovedstaden. Filmen serverer mange velkjente ingredienser, men er en sjarmerende skildring av nostalgi, kulturelle forskjeller, livsvalg, gammel kjærlighet og naturligvis kokkekunst. Filmen er dessuten en musikal, en sjanger som åpenbart er i vinden for tiden, og med det føles den noe friskere enn mange andre filmer med lignende historier. De fleste musikalske partiene byr ikke på originalskrevet musikk, men kjente franske sanger, som dog i hovedsak ikke vil være altfor kjente utenfor Frankrikes grenser.
Leave One Day ble vist utenfor konkurranse, og må sies å være en lettvekter som ikke vil være blant dem som sitter sterkest igjen i minnet etter festivalens slutt. Men en åpningsfilm skal heller ikke nødvendigvis være blant de tyngste på programmet. Dessuten er det første gang Cannes-festivalen åpner med en spillefilmdebut – og den tredje åpningsfilmen med kvinnelig regissør.
For å bevege oss over til hovedkonkurransen, var et tidlig høydepunkt den tyske filmen Sound of Falling, regissert av Mascha Schilinski. Dette er et generasjonsdrama som forteller om fire unge jenter i ulike tidsperioder, alle knyttet til samme gård nordøst i Tyskland (som dermed er i Øst-Tyskland i deler av filmen). Den nokså episk anlagte filmen favner om flere temaer, deriblant traumer i familien og i Tysklands historie, kvinneundertrykkelse, religion og åndelighet, seksuell oppvåkning og ikke minst døden. Dette skildres med sanselighet, intimitet og subtilitet, i en rikholdig fortelling med blikk for detaljer og anekdotiske episoder – som ikke desto mindre sys elegant sammen. Regissør Schilinski har dessuten funnet et imponerende særegent formspråk, som løfter fram det undrende og subjektive i en beretning som framstår vel så mye som gjengivelse av gamle minner enn som hendelser i realtid. Sound of Falling er en både betagende og dypt forstyrrende film, som fort kan ende opp med en av de aller gjeveste prisene.
En annen original film som har gjort seg sterkt bemerket i hovedkonkurransen, er Sirât av Oliver Laxe. Den spanske filmskaperen har tidligere blant annet regissert det mer lavmælte dramaet Fire Will Come i 2019 samt Mimosas fra 2016, begge vist på Bergen internasjonale filmfestival. Hans nye film er et dystopisk thrillerdrama om en far som sammen med sin unge sønn er på leting etter datteren som ikke har hørt fra seg på lenge, noe som fører dem til et raveparty langt ute i Sahara-ørkenen. Fortellingen skal etter hvert ta flere uventede vendinger som gjør Sirât til en svært intens og egenartet filmopplevelse, og et apokalyptisk bakteppe bidrar ytterligere til Sirâts stemning og særpreg. I undertegnedes øyne er dette så langt den nest beste i konkurransen, rett bak Sound of Falling.
Amerikanske Ari Aster deltar i hovedkonkurransen med Eddington. I likhet med hans forrige film Beau is Afraid spilles hovedrollen av Joaquin Phoenix, men også på andre måter ligner Eddington langt mer på denne enn på Asters tidligere spillefilmer Hereditary og Midsommar.
Her utspiller handlingen seg under pandemien, mens det satiriske blikket på det amerikanske samfunnet er strippet for all subtilitet, denne gangen med langt mindre av Beau is Afraids surrealisme. Med maskebæring og andre restriksjoner som næring for konspirasjonsteorier og splittelse blant befolkningen, harselerer filmen med både MAGA, «koko»-internett, Black Lives Matter og ulike former for «wokeness». Det er unektelig nokså modig av Aster å la hovedkarakteren – en plaget sheriff i New Mexico som stiller til valg som ordfører – være politisk plassert dypt inne i Trump-land, samtidig som begge sider av «the great divide» framstår rimelig forskrudde. Men satiren synes strengt tatt ikke å ha så mye mer på hjertet enn å framstille nettopp galskap.
Følgelig er det vanskelig å finne noe særlig interessant under overflaten i denne filmen, som heller ikke er så engasjerende som den burde være, i alt sitt overskudd av skrudde innfall og storslåtte ambisjoner. Eddington har sine gylne øyeblikk, men er like fullt den første virkelige skuffelsen fra Aster.
Joaquin Phoenix spilte også i skotske Lynne Ramsays forrige spillefilm You Were Never Really Here tilbake i 2017, og det var ikke unaturlig å entre salen med betydelige forhåpninger når regissøren av Ratcatcher, Morvern Callar og We Need to Talk About Kevin omsider er klar med sin nye film, som også deltar i hovedkonkurransen. I Die My Love spiller Jennifer Lawrence og Robert Pattinson et ungt par som overtar et forfallent hus tilhørende hans familie i et mindre sted i USA, mens Sissy Spacek, LaKeith Stanfield og Nick Nolte er å se i sentrale biroller.
Die My Love er mye, men først og fremst en skildring av fødselsdepresjon, der dramatikk og virkemiddelbruk er løftet opp til taket. Lawrence gir virkelig alt i en kraftprestasjon av en hovedrolle, og Ramsay viser igjen sitt unike talent for formmessig subjektivitet, som i det store og hele kler innholdet godt.
Ikke desto mindre er også denne filmen noe skuffende, da den føles i overkant repeterende, uten helt å bore ned i tematikken på måter som gir så mye mer enn intens gjengivelse av opplevelse. Kanskje er det nok i seg selv, men når filmen generelt tør å dra på så voldsomt, kunne den også driste seg til å formulere noe klarere om både årsak og bedring.
Den svært produktive Wes Anderson deltar i konkurransen med The Phoenician Scheme, der han igjen har med et imponerende bredt lag av profilerte skuespillere. Ikke overraskende er hans nye film utpreget «Wes Andersonsk», med et intrikat og pussig plott overlesset av finurlige visuelle detaljer, eksotisme og nostalgi til en slags fortid man kunne lese om i det som en gang ble kalt «guttebøker». Benicio Del Toro spiller hovedrollen som en likvidasjonstruet forretningsmagnat som må foreta en rundreise for å avklare forholdet til sine betydeligste handelsforbindelser, assistert av datteren (Mia Threapleton) som avbryter planene om å avgi klosterløfte og en keitete, men mystisk skikkelse fra Oslo ved navn Bjørn (Michael Cera). The Phoenician Scheme er fornøyelig, men også hul, uten stort å hente under den eksentriske og idérike overflaten – og dermed en parentes i Andersons filmografi.
En annen produktiv amerikansk filmskaper er Richard Linklater, som deltok i hovedkonkurransen på årets filmfestival i Berlin med Blue Moon – og nå er i Cannes’ tilsvarende program med spillefilmen Nouvelle Vague. Den forrige filmen var en portrettfilm om Lorentz Hart, kjent som halvdel av låtskriverduoen Rodgers and Hart, fortalt i form av et teaterlignende kammerspill. Nouvelle Vague handler på sin side om filmskaperen Jean-Luc Godard og starten på den franske nye bølgen på tampen av femtitallet. Dette er imidlertid i mindre grad en biografifilm enn Blue Moon, da den kun fokuserer på skapelsen av Godards første spillefilm Til siste åndedrag (À bout de souffle). Originalt nok gjengir Nouvelle Vague innspillingen av denne klassikeren opptaksdag for opptaksdag, med dertil hørende innblikk i Godards eksentriske metode og ditto personlighet. Resultatet er sjarmerende, medrivende og annerledes, og det er ikke minst imponerende at noe så gjennomgående fransk er portrettert så kyndig av en amerikaner. Vel verdt å berømme er dessuten den (i hvert fall for undertegnede) ikke spesielt kjente rollebesetningen, og særlig Zoey Deutch i rollen som skuespilleren Jean Seberg.
Blant de franske filmene i konkurransen er The Little Sister (La petite dernière) av Hafsia Herzi, som kanskje er mest kjent som skuespiller i filmer av Abdellatif Kechiche. Hun har imidlertid også regissert spillefilmene You Deserve a Lover og Good Mother, og i sin nye film tegner hun et empatisk portrett av en ung jente (utmerket spilt av debutant Nadia Melliti) i overgangen til studie- og voksenliv, som slites mellom sin muslimske tro og tiltrekningen mot LHBT-samfunnet – og mot én ung kvinne i særdeleshet. The Little Sister er på ingen måte den første filmen som er laget om konflikten mellom religion, legning og gjerne også familie, og dens fremste styrke er heller ikke å være påtagelig nyskapende. Men den er en nyanserik, fengende og ypperlig fortalt spillefilm om et tema som stadig trenger å adresseres, signert en meget begavet filmskaper som har steget ett nivå opp i ambisjoner så vel som utførelse.
Til sist i denne omgang skal vi også trekke fram den tyrkisk-tyske regissøren Fatih Akins nye spillefilm Amrum, som vises i seksjonen Cannes Premiere (som ikke er et konkurranseprogram). Amrum forteller om en gutt i et lite tysk øysamfunn ved andre verdenskrigs slutt, og gjennom den i utgangspunktet Hitler-vennlige unge hovedpersonen skildres Tyskland og krigen fra et perspektiv man ikke har sett altfor ofte, i det som også er en finstemt og sår beskrivelse av oppvekst og brytningstid. Med Amrum viser regissøren av filmer som Mot veggen, Den andre siden, Ut av intet og Den gylne hanske at han stadig er en filmskaper å regne med – også når det gjelder å ta stadig nye veier.
Fortsatt gjenstår mange spennende titler på programmet i Cannes, inkludert konkurransefilmer av tidligere Gullpalme-vinner Julia Ducournau fra festivalens hjemland, svenske Tarik Saleh, amerikanske Kelly Reichardt, iranske Jafar Panahi, de belgiske Dardenne-brødrene og den tidligere nevnte Trier.
Vi kommer tilbake med flere rapporter og mer dekning fra årets Cannes-festival, som avsluttes med prisutdeling lørdag kveld.
Den 78. utgaven av filmfestivalen i Cannes arrangeres i perioden 13.-24. mai 2025.
