Norske «Drømmer» vant Gullbjørnen, i konkurranse med flere sterke filmer fra regissører som Richard Linklater, Radu Jude, Mary Bronstein, Gabriel Mascaro, Michel Franco og Lucile Hadžihalilović. Aleksander Huser gir deg noen av de internasjonale høydepunktene fra den 75. Berlinalen.
Foto: Norsk triumf på Berlinale Palast (foto: Dirk Michael Deckbar /Berlinale).
I helgen ble filmfestivalen i Berlin avsluttet med at Gullbjørnen gikk til Drømmer, den andre filmen i Dag Johan Haugeruds Motlys-produserte trilogi Sex Drømmer Kjærlighet. Dette er første gang en norsk film vinner hovedprisen på Berlinalen, som i år ble arrangert i sin 75. utgave. Det er vel også den høyeste utmerkelsen noen norsk film har fått på en av verdens viktigste A-listede filmfestivaler.
Jeg skal medgi at tildelingen var overraskende, selv om det slettes ikke var utenkelig at Drømmer ville vinne en av prisene fra hovedjuryen ledet av den amerikanske regissøren Todd Haynes. Ikke minst var det åpenbart på den internasjonale premierevisningen i Berlinale Palast at filmen ble svært varmt mottatt.
Men det var også andre sterke kandidater blant de 19 filmene i hovedkonkurransen. I denne artikkelen skal jeg ta for meg noen av disse, samt andre internasjonale høydepunkter fra ulike programseksjoner. De tre norske filmene som var valgt ut til festivalen er omtalt i min tidligere oppsummering fra festivalen, som kan leses her.
Jeg må imidlertid også erkjenne at blant de få Gullbjørn-kandidatene jeg gikk glipp av, var to filmer som jeg hørte mye positivt om, og følgelig antok at ville gjøre seg gjeldende under prisutdelingen. Dette var i særdeleshet The Blue Trail (O último azul) av brasilianske Gabriel Mascaro, som tidligere har regissert blant annet Neon Bull og Divine Love, men også kinesiske Huo Mengs andre spillefilm Living the Land (Sheng xi zhi di). Disse filmene ble belønnet med henholdsvis den nest gjeveste prisen Silver Bear Grand Jury Prize og Sølvbjørnen for beste regissør.
Et av de klareste høydepunktene jeg så i hovedkonkurransen var den argentinske spillefilmen The Message (El mensaje), skrevet og regissert av Iván Fund, om en ung jente som tilsynelatende har evnen til å kommunisere med dyr. Sammen med sine besteforeldre reiser hun rundt på landsbygda i Argentina, der de tar betalt for å overbringe beskjeder fra folks levende så vel som avdøde dyr. Filmen utelater som oftest selve «medieringen» til fordel for skildringer av den lille familiens relativt ordinære og harmoniske liv på veien, uten å trekke altfor klare konklusjoner om hvorvidt de svindler sine kunder. The Message er en stilsikker, original og svært besnærende film, som vel fortjent vant Silver Bear Jury Prize.
Skuespillerprisene til Berlinalen har nå i noen år vært kjønnsnøytrale, og deles ut til en hovedrolle og en birolle.
Sølvbjørnen for beste hovedrolle gikk til den australske skuespilleren Rose Byrne for hennes rolle i den uavhengige amerikanske filmen If I Had Legs I’d Kick You, regissert og skrevet av Mary Bronstein og distribuert av selskapet A24. Filmen ble vist på Sundance-festivalen før den deltok i hovedkonkurransen i Berlin, og er en tidvis absurdistisk og ekstremt intens skildring av en kvinne som midt i et ellers svært hektisk liv må hanskes med at taket bokstavelig faller sammen i leiligheten sin. Rapperen A$AP Rocky og talkshow-verten Conan O’Brien spiller sentrale biroller i If I Had Legs I’d Kick You, som var blant de beste filmene i konkurransen.
Prisen for beste birolle ble tildelt irske Andrew Scott, også for en amerikansk film – Blue Moon av Richard Linklater, som hadde verdenspremiere på festivalen. Den ganske så eklektiske filmskaperen har denne gang regissert en biografifilm om Lorentz Hart, spilt av Ethan Hawke. I mellomkrigstiden var han del av låtskriverduoen Rodgers and Hart, hvorav førstnevnte spilles av Scott. Handlingen utspiller seg mot slutten av Harts liv, da Rodgers hadde inngått sitt enda mer suksessfulle musikalsamarbeid med Oscar Hammerstein II, og filmen er et dialogdrevet kammerspill mer eller mindre avgrenset til en location. Slik sett framstår Blue Moon langt på vei som filmet teater – men er like fullt en svært god film. Blant annet takket være meget velskrevet dialog og utmerket skuespill av hovedrolleinnehaver Hawke og prisvinner Scott, samt av Margaret Qualley i en av de øvrige birollene.
Vi skal også ta med de to siste av hovedjuryens prisvinnere.
Rumenske Radu Jude, som vant festivalens hovedpris i 2021 for Bad Luck Banging or Loony Porn, fikk Sølvbjørnen for beste manus for sin film Kontinental ’25, en lavbudsjetts tragikomedie med et lettere absurdistisk og satirisk blikk på dagens Romania. Handlingen er lagt til byen Cluj i Transilvania, og tar utgangspunkt i en hjemløs som begår selvmord når han må flytte ut av bygningen han midlertidig har fått bo i. Deretter følger filmen kvinnen som har administrert bygningen, og som føler seg moralsk ansvarlig for hendelsen. Kanskje ingen opplagt manusvinner, men heller ikke ufortjent, da Kontinental ’25 i all sin enkelhet er både snedig og forfriskende.
Hovedjuryen gir dessuten en Sølvbjørn for «fremragende kunstnerisk bidrag», som gikk til det kreative ensemblet til spillefilmen The Ice Tower (La Tour de Glace), regissert av Lucile Hadžihalilović. Dette er en fabellignende og stemningsfull beretning om en 16-årig jente som stikker av fra et barnehjem på 70-tallet og blir del av en filminnspilling av eventyrfilmen Snødronningen. Der innleder hun et ambivalent vennskap med den enigmatiske divaen som spiller tittelrollen, gestaltet av Marion Cotillard (mens filmskaper Gaspar Nóe dukker opp som filmens regissør). The Ice Tower har så avgjort sterke kunstneriske kvaliteter, med stilfull produksjonsdesign, detaljrik periodeskildring og stemningsfullt foto, men den dveldende fortellingen når ikke helt dybden og kompleksiteten den etterstreber.
I fjor så vel som året før gikk Gullbjørnen til en dokumentar, til tross for at det ikke er mange av dem i hovedkonkurransen. Den eneste i år var ukrainske Timestamp (Strichka chasu) av Kateryna Gornostai, uten at denne ble belønnet med noen pris. Ikke desto mindre er dette en både vellaget og opprørende observerende dokumentar, som skildrer skoler i ulike krigsherjede deler av Ukraina – der man forsøker å la barn og unge fortsette en så normal skolegang som mulig, midt blant utbombede bygninger og stadige luftvernsalarmer.
Festivalens pris for beste dokumentar, som palestinsk/norske No Other Land vant i fjor, gikk på sin side til Holding Liat, vist i programseksjonen Forum. Denne amerikanske dokumentaren av Brandon Kramer handler om israelske Liat som sammen med sin ektemann ble bortført av Hamas under angrepet 7. oktober 2023, og følger hennes familie i kampen for å få dem tilbake. Sentral i filmen er Liats far, en amerikansk statsborger som er dypt kritisk til Israels politikk og Netanyahus håndtering av konflikten.
Holding Liat er vellaget på den noe strømlinjeformede måten som ofte preger amerikanske dokumentarer. Samtidig er den en gripende film med en mer nyansert framstilling av situasjonen i Israel og Palestina enn man nok kunne forvente av en dokumentar om Hamas’ gisler. Muligens fordi den er amerikansk, til tross for at USA jo også er et pro-israelsk land.
Holding Liat var en av to filmer på festivalen som omhandlet gisselsituasjonen.
Den israelske dokumentaren A Letter to David (Michtav Le’David) av Tom Shoval, som ble presentert som spesialvisning, forteller om israeleren David Cunio. Sammen med tvillingbroren spilte han i Shovals spillefilm Youth fra 2013 – der deres rollefigurer kidnapper en ung israelsk kvinne for løsepenger. Nå er Cunio selv bortført av Hamas. A Letter to David tar form av et brev til ham fra filmskaper Shoval, som tar i bruk blant annet bakom-materiale og scener fra spillefilmen med Cunio, i tillegg til å skildre familien i etterkant av bortføringen.
I motsetning til Holding Liat unnlater A Letter to David å gå inn på det politiske og historiske bakteppet for konflikten. Historien om Cunio er unektelig spesiell, og dermed fungerer det for så vidt at filmen først og fremst tegner et portrett av ham. Samtidig som den i høy grad dreier seg om de pårørendes opplevelse av kidnappingssituasjonen, og da særlig tvillingbroren hans.
Ikke desto mindre kunne man få følelsen av at festivalen under den nye lederen Tricia Tuttle var nokså forsiktig i sin tilnærming til særlig palestinernes perspektiv i årets programmering, i kjølvannet av kontroversene på fjorårets Berlinale. Da skapte flere av takketalene under avslutningsseremonien, ikke minst de fra filmskaperne av tidligere nevnte No Other Land, sterke reaksjoner. Tyskland har da også et strengere regelverk enn de fleste andre land for hva man kan ytre av kritikk mot Israel og hva som defineres som antisemittisme. Som i fjor har dessuten pro-palestinske krefter oppfordret til boikott av Berlinalen for det de anser som festivalens støtte til den Israel-vennlige politikken Tyskland fører.
Det syntes heller ikke å være mange filmer fra palestinsk hold eller med palestinsk perspektiv på programmet i år, selv om man bør nevne den svenskproduserte Yalla Parkour (i co-produksjon med Quatar, Saudi-Arabia og Palestina) av palestinske/amerikanske Areeb Zuaiter – som er en dokumentar om parkour-utøvere i Gaza. Jeg fikk dog ikke selv sett Yalla Parkour, som for øvrig vises på Human internasjonale dokumentarfilmfestival i Oslo i mars.
I Panorama-seksjonen, der også Emilie Blichfeldts Den stygge stesøsteren ble vist, deltok den danske filmskaperen Frelle Petersen med Hjem kjære hjem. Petersen har gjort seg bemerket med spillefilmene Onkel og Resten av livet, og hans nye film er nok en gang lagt til Sønderjylland med Jette Søndergaard i hovedrollen. Her spiller hun en ung kvinne som begynner å jobbe som hjemmesykepleier for eldre. De øvrige rollene er spilt av ikke-profesjonelle skuespillere fra regionen, i en meget sterk film som gir en nærgående, autentisk og emosjonelt bevegende skildring av dette viktige og krevende omsorgsarbeidet.
For å rykke helt tilbake til festivalens start, må det sies at Tom Tykwers åpningsfilm The Light (Das Licht), som ble vist utenfor konkurranse, var en skuffelse. Visse forventinger kunne man ha til den tyske regissørens første spillefilm etter at han har viet de siste årene til tv-serien Babylon Berlin, og i den 162 minutter lange The Light benytter han seg av lignende fortellergrep og flere av de samme skuespillerne som i den ypperlige serien. Men her med et resultat som føles ufokusert og unødvendig rotete i form så vel som fortelling.
Langt mer vellykket er sørkoreanske Bong Joon Hos nye film Mickey 17, hans første siden storsuksessen med Cannes- og Oscar-vinneren Parasitt fra 2019. Spillefilmen med Robert Pattinson, Naomi Ackie, Steven Yeun, Toni Collette, Mark Ruffalo og Anamaria Vartolomei på rollelista ble vist som Berlinale Special-gallavisning, og er en idérik, leken og politisk ladet science fiction-fabel som har mer til felles med Bongs også engelskspråklige Snowpiercer enn med Parasitt.
En tilsvarende gallavisning ble viet den amerikanske filmen Lurker, etter at den hadde sin nasjonale premiere på Sundance-festivalen. Dette er spillefilmdebuten til manusforfatter og regissør Alex Russell, som tidligere har vært involvert i tv-serier som Beef og The Bear. Lurker er et smart og medrivende drama om en ung mann som får innpass i kretsen til en gryende popstjerne i Los Angeles’ musikkmiljø, og er en slags «indie»-filmutgave av mye av det HBO-serien The Idol ga lovnad om, men ikke levde opp til.
Flere filmer fra hovedkonkurransen kunne også ha fortjent å trekkes fram, som det unge generasjonsportrettet Ari av franske Léonor Serraille (Mor og sønn), den intense østerrikske fødselstraume-thrilleren Mother’s Baby av Johanna Moder og den britiske dramatikeren og manusforfatteren Rebecca Lenkiewiczs regidebut Hot Milk. Samt den meksikanske filmskaperen Michel Francos andre film med skuespiller Jessica Chastain, Dreams, selv om den riktignok ikke er blant hans beste. (Så det er sagt: Internasjonal tittel på Haugeruds Drømmer er på sin side Dreams (Sex Love), og unngikk med det forveksling med Francos film.)
Med andre ord var det flere filmer av høy kvalitet som konkurrerte om Gullbjørnen, noe som ikke gjør det mindre gjevt at norske Drømmer stakk av med denne prestisjefulle hovedprisen.
Den 75. utgaven av Berlin internasjonale filmfestival (Berlinalen) ble arrangert i perioden 13.-23. februar 2025.
Norske «Drømmer» vant Gullbjørnen, i konkurranse med flere sterke filmer fra regissører som Richard Linklater, Radu Jude, Mary Bronstein, Gabriel Mascaro, Michel Franco og Lucile Hadžihalilović. Aleksander Huser gir deg noen av de internasjonale høydepunktene fra den 75. Berlinalen.
Foto: Norsk triumf på Berlinale Palast (foto: Dirk Michael Deckbar /Berlinale).
I helgen ble filmfestivalen i Berlin avsluttet med at Gullbjørnen gikk til Drømmer, den andre filmen i Dag Johan Haugeruds Motlys-produserte trilogi Sex Drømmer Kjærlighet. Dette er første gang en norsk film vinner hovedprisen på Berlinalen, som i år ble arrangert i sin 75. utgave. Det er vel også den høyeste utmerkelsen noen norsk film har fått på en av verdens viktigste A-listede filmfestivaler.
Jeg skal medgi at tildelingen var overraskende, selv om det slettes ikke var utenkelig at Drømmer ville vinne en av prisene fra hovedjuryen ledet av den amerikanske regissøren Todd Haynes. Ikke minst var det åpenbart på den internasjonale premierevisningen i Berlinale Palast at filmen ble svært varmt mottatt.
Men det var også andre sterke kandidater blant de 19 filmene i hovedkonkurransen. I denne artikkelen skal jeg ta for meg noen av disse, samt andre internasjonale høydepunkter fra ulike programseksjoner. De tre norske filmene som var valgt ut til festivalen er omtalt i min tidligere oppsummering fra festivalen, som kan leses her.
Jeg må imidlertid også erkjenne at blant de få Gullbjørn-kandidatene jeg gikk glipp av, var to filmer som jeg hørte mye positivt om, og følgelig antok at ville gjøre seg gjeldende under prisutdelingen. Dette var i særdeleshet The Blue Trail (O último azul) av brasilianske Gabriel Mascaro, som tidligere har regissert blant annet Neon Bull og Divine Love, men også kinesiske Huo Mengs andre spillefilm Living the Land (Sheng xi zhi di). Disse filmene ble belønnet med henholdsvis den nest gjeveste prisen Silver Bear Grand Jury Prize og Sølvbjørnen for beste regissør.
Et av de klareste høydepunktene jeg så i hovedkonkurransen var den argentinske spillefilmen The Message (El mensaje), skrevet og regissert av Iván Fund, om en ung jente som tilsynelatende har evnen til å kommunisere med dyr. Sammen med sine besteforeldre reiser hun rundt på landsbygda i Argentina, der de tar betalt for å overbringe beskjeder fra folks levende så vel som avdøde dyr. Filmen utelater som oftest selve «medieringen» til fordel for skildringer av den lille familiens relativt ordinære og harmoniske liv på veien, uten å trekke altfor klare konklusjoner om hvorvidt de svindler sine kunder. The Message er en stilsikker, original og svært besnærende film, som vel fortjent vant Silver Bear Jury Prize.
Skuespillerprisene til Berlinalen har nå i noen år vært kjønnsnøytrale, og deles ut til en hovedrolle og en birolle.
Sølvbjørnen for beste hovedrolle gikk til den australske skuespilleren Rose Byrne for hennes rolle i den uavhengige amerikanske filmen If I Had Legs I’d Kick You, regissert og skrevet av Mary Bronstein og distribuert av selskapet A24. Filmen ble vist på Sundance-festivalen før den deltok i hovedkonkurransen i Berlin, og er en tidvis absurdistisk og ekstremt intens skildring av en kvinne som midt i et ellers svært hektisk liv må hanskes med at taket bokstavelig faller sammen i leiligheten sin. Rapperen A$AP Rocky og talkshow-verten Conan O’Brien spiller sentrale biroller i If I Had Legs I’d Kick You, som var blant de beste filmene i konkurransen.
Prisen for beste birolle ble tildelt irske Andrew Scott, også for en amerikansk film – Blue Moon av Richard Linklater, som hadde verdenspremiere på festivalen. Den ganske så eklektiske filmskaperen har denne gang regissert en biografifilm om Lorentz Hart, spilt av Ethan Hawke. I mellomkrigstiden var han del av låtskriverduoen Rodgers and Hart, hvorav førstnevnte spilles av Scott. Handlingen utspiller seg mot slutten av Harts liv, da Rodgers hadde inngått sitt enda mer suksessfulle musikalsamarbeid med Oscar Hammerstein II, og filmen er et dialogdrevet kammerspill mer eller mindre avgrenset til en location. Slik sett framstår Blue Moon langt på vei som filmet teater – men er like fullt en svært god film. Blant annet takket være meget velskrevet dialog og utmerket skuespill av hovedrolleinnehaver Hawke og prisvinner Scott, samt av Margaret Qualley i en av de øvrige birollene.
Vi skal også ta med de to siste av hovedjuryens prisvinnere.
Rumenske Radu Jude, som vant festivalens hovedpris i 2021 for Bad Luck Banging or Loony Porn, fikk Sølvbjørnen for beste manus for sin film Kontinental ’25, en lavbudsjetts tragikomedie med et lettere absurdistisk og satirisk blikk på dagens Romania. Handlingen er lagt til byen Cluj i Transilvania, og tar utgangspunkt i en hjemløs som begår selvmord når han må flytte ut av bygningen han midlertidig har fått bo i. Deretter følger filmen kvinnen som har administrert bygningen, og som føler seg moralsk ansvarlig for hendelsen. Kanskje ingen opplagt manusvinner, men heller ikke ufortjent, da Kontinental ’25 i all sin enkelhet er både snedig og forfriskende.
Hovedjuryen gir dessuten en Sølvbjørn for «fremragende kunstnerisk bidrag», som gikk til det kreative ensemblet til spillefilmen The Ice Tower (La Tour de Glace), regissert av Lucile Hadžihalilović. Dette er en fabellignende og stemningsfull beretning om en 16-årig jente som stikker av fra et barnehjem på 70-tallet og blir del av en filminnspilling av eventyrfilmen Snødronningen. Der innleder hun et ambivalent vennskap med den enigmatiske divaen som spiller tittelrollen, gestaltet av Marion Cotillard (mens filmskaper Gaspar Nóe dukker opp som filmens regissør). The Ice Tower har så avgjort sterke kunstneriske kvaliteter, med stilfull produksjonsdesign, detaljrik periodeskildring og stemningsfullt foto, men den dveldende fortellingen når ikke helt dybden og kompleksiteten den etterstreber.
I fjor så vel som året før gikk Gullbjørnen til en dokumentar, til tross for at det ikke er mange av dem i hovedkonkurransen. Den eneste i år var ukrainske Timestamp (Strichka chasu) av Kateryna Gornostai, uten at denne ble belønnet med noen pris. Ikke desto mindre er dette en både vellaget og opprørende observerende dokumentar, som skildrer skoler i ulike krigsherjede deler av Ukraina – der man forsøker å la barn og unge fortsette en så normal skolegang som mulig, midt blant utbombede bygninger og stadige luftvernsalarmer.
Festivalens pris for beste dokumentar, som palestinsk/norske No Other Land vant i fjor, gikk på sin side til Holding Liat, vist i programseksjonen Forum. Denne amerikanske dokumentaren av Brandon Kramer handler om israelske Liat som sammen med sin ektemann ble bortført av Hamas under angrepet 7. oktober 2023, og følger hennes familie i kampen for å få dem tilbake. Sentral i filmen er Liats far, en amerikansk statsborger som er dypt kritisk til Israels politikk og Netanyahus håndtering av konflikten.
Holding Liat er vellaget på den noe strømlinjeformede måten som ofte preger amerikanske dokumentarer. Samtidig er den en gripende film med en mer nyansert framstilling av situasjonen i Israel og Palestina enn man nok kunne forvente av en dokumentar om Hamas’ gisler. Muligens fordi den er amerikansk, til tross for at USA jo også er et pro-israelsk land.
Holding Liat var en av to filmer på festivalen som omhandlet gisselsituasjonen.
Den israelske dokumentaren A Letter to David (Michtav Le’David) av Tom Shoval, som ble presentert som spesialvisning, forteller om israeleren David Cunio. Sammen med tvillingbroren spilte han i Shovals spillefilm Youth fra 2013 – der deres rollefigurer kidnapper en ung israelsk kvinne for løsepenger. Nå er Cunio selv bortført av Hamas. A Letter to David tar form av et brev til ham fra filmskaper Shoval, som tar i bruk blant annet bakom-materiale og scener fra spillefilmen med Cunio, i tillegg til å skildre familien i etterkant av bortføringen.
I motsetning til Holding Liat unnlater A Letter to David å gå inn på det politiske og historiske bakteppet for konflikten. Historien om Cunio er unektelig spesiell, og dermed fungerer det for så vidt at filmen først og fremst tegner et portrett av ham. Samtidig som den i høy grad dreier seg om de pårørendes opplevelse av kidnappingssituasjonen, og da særlig tvillingbroren hans.
Ikke desto mindre kunne man få følelsen av at festivalen under den nye lederen Tricia Tuttle var nokså forsiktig i sin tilnærming til særlig palestinernes perspektiv i årets programmering, i kjølvannet av kontroversene på fjorårets Berlinale. Da skapte flere av takketalene under avslutningsseremonien, ikke minst de fra filmskaperne av tidligere nevnte No Other Land, sterke reaksjoner. Tyskland har da også et strengere regelverk enn de fleste andre land for hva man kan ytre av kritikk mot Israel og hva som defineres som antisemittisme. Som i fjor har dessuten pro-palestinske krefter oppfordret til boikott av Berlinalen for det de anser som festivalens støtte til den Israel-vennlige politikken Tyskland fører.
Det syntes heller ikke å være mange filmer fra palestinsk hold eller med palestinsk perspektiv på programmet i år, selv om man bør nevne den svenskproduserte Yalla Parkour (i co-produksjon med Quatar, Saudi-Arabia og Palestina) av palestinske/amerikanske Areeb Zuaiter – som er en dokumentar om parkour-utøvere i Gaza. Jeg fikk dog ikke selv sett Yalla Parkour, som for øvrig vises på Human internasjonale dokumentarfilmfestival i Oslo i mars.
I Panorama-seksjonen, der også Emilie Blichfeldts Den stygge stesøsteren ble vist, deltok den danske filmskaperen Frelle Petersen med Hjem kjære hjem. Petersen har gjort seg bemerket med spillefilmene Onkel og Resten av livet, og hans nye film er nok en gang lagt til Sønderjylland med Jette Søndergaard i hovedrollen. Her spiller hun en ung kvinne som begynner å jobbe som hjemmesykepleier for eldre. De øvrige rollene er spilt av ikke-profesjonelle skuespillere fra regionen, i en meget sterk film som gir en nærgående, autentisk og emosjonelt bevegende skildring av dette viktige og krevende omsorgsarbeidet.
For å rykke helt tilbake til festivalens start, må det sies at Tom Tykwers åpningsfilm The Light (Das Licht), som ble vist utenfor konkurranse, var en skuffelse. Visse forventinger kunne man ha til den tyske regissørens første spillefilm etter at han har viet de siste årene til tv-serien Babylon Berlin, og i den 162 minutter lange The Light benytter han seg av lignende fortellergrep og flere av de samme skuespillerne som i den ypperlige serien. Men her med et resultat som føles ufokusert og unødvendig rotete i form så vel som fortelling.
Langt mer vellykket er sørkoreanske Bong Joon Hos nye film Mickey 17, hans første siden storsuksessen med Cannes- og Oscar-vinneren Parasitt fra 2019. Spillefilmen med Robert Pattinson, Naomi Ackie, Steven Yeun, Toni Collette, Mark Ruffalo og Anamaria Vartolomei på rollelista ble vist som Berlinale Special-gallavisning, og er en idérik, leken og politisk ladet science fiction-fabel som har mer til felles med Bongs også engelskspråklige Snowpiercer enn med Parasitt.
En tilsvarende gallavisning ble viet den amerikanske filmen Lurker, etter at den hadde sin nasjonale premiere på Sundance-festivalen. Dette er spillefilmdebuten til manusforfatter og regissør Alex Russell, som tidligere har vært involvert i tv-serier som Beef og The Bear. Lurker er et smart og medrivende drama om en ung mann som får innpass i kretsen til en gryende popstjerne i Los Angeles’ musikkmiljø, og er en slags «indie»-filmutgave av mye av det HBO-serien The Idol ga lovnad om, men ikke levde opp til.
Flere filmer fra hovedkonkurransen kunne også ha fortjent å trekkes fram, som det unge generasjonsportrettet Ari av franske Léonor Serraille (Mor og sønn), den intense østerrikske fødselstraume-thrilleren Mother’s Baby av Johanna Moder og den britiske dramatikeren og manusforfatteren Rebecca Lenkiewiczs regidebut Hot Milk. Samt den meksikanske filmskaperen Michel Francos andre film med skuespiller Jessica Chastain, Dreams, selv om den riktignok ikke er blant hans beste. (Så det er sagt: Internasjonal tittel på Haugeruds Drømmer er på sin side Dreams (Sex Love), og unngikk med det forveksling med Francos film.)
Med andre ord var det flere filmer av høy kvalitet som konkurrerte om Gullbjørnen, noe som ikke gjør det mindre gjevt at norske Drømmer stakk av med denne prestisjefulle hovedprisen.
Den 75. utgaven av Berlin internasjonale filmfestival (Berlinalen) ble arrangert i perioden 13.-23. februar 2025.
