Foto: «Den stygge stesøsteren»-laget slår seg løs i Berlin (foto: Berlinale)

Onsdag denne uka var det duket for den internasjonale premieren på Dag Johan Haugeruds Drømmer, som er valgt ut til festivalens hovedkonkurranse. Filmen ble meget varmt mottatt under premierevisningen på Berlinale Palast. 

Som seg hør og bør var mange av de involverte tilstede, inkludert skuespillerne Ella Øverbye, Selome Emnetu, Ane Dahl Torp og Anne Marit Jacobsen, regissør og manusforfatter Haugerud og produsentene Yngve Sæther og Hege Hauff Hvattum fra Motlys. 

Med dette har alle filmene i Haugeruds trilogi hatt sin internasjonale premiere på en A-listet festival, etter at Sex ble vist i sideprogrammet Panorama på Berlin-festivalen for ett år siden og Kjærlighet var valgt ut til hovedkonkurransen i Venezia et drøyt halvår senere. 

Det er ingen ubetydelig bragd, som naturlig nok har blitt lagt merke til i internasjonale festivalkretser (les vår anmeldelse av Drømmer fra da den hadde norske kinopremiere i høst).

Hovedkonkurransen i Berlin består av totalt 19 filmer, deriblant en dokumentar og en spillefilmdebut. Programmet omfatter nye filmer av regissører som Richard Linklater, Radu Jude, Mary Bronstein, Michel Franco, Gabriel Mascaro, Lucile Hadžihalilović og Léonor Serraille. Flere av disse filmene skal vi komme tilbake til når festivalen er over.

Blichfeldts «body horror»-eventyr

Emilie Blichfeldt og Mer Film deltar i sideprogrammet Panorama med Den stygge stesøsteren, som hadde verdenspremiere for få uker siden i Midnight-programmet på Sundance filmfestival i USA. 

Som mange allerede vil vite er Den stygge stesøsteren en gjenfortelling av brødrene Grimms versjon av eventyret om Askepott, her med stesøsteren som hovedkarakter, spilt av Lea Myren. Thea Sofie Loch Næss gestalter på sin side den vakre rivalen Askepott, som også har sine utfordringer med å oppnå målet om å gifte seg med den kjekke prinsen. Sistnevntes onde stemor spilles av Ane Dahl Torp, som med andre ord medvirker i to filmer på festivalen, mens Flo Fagerli har rollen som Elviras observerende lillesøster, en rollefigur lagt til i Blichfeldts utgave av eventyret.

Den stygge stesøsteren inkluderer opprinnelige elementer fra eventyret, som at Elvira kutter av seg tærne for å passe inn i den velkjente skoen, og er følgelig langt unna Disneys familievennlige gjendiktning. Isteden er dette en satirisk og feministisk «body horror»-film som ikke minst omhandler kroppspress og skjønnhetstyranni. 

Begrepet «body horror» kan imidlertid gi inntrykk av at filmen er en mer rendyrket skrekkfilm enn den egentlig er. Først og fremst er Den stygge stesøsteren en original og forfriskende komedie, med en «edgy» og tematisk mer moderne vri på den klassiske fortellingen. Like fullt inneholder den flere kroppslige, ytterst groteske scener som så avgjort påkaller vemmelse, og som gjør det passende å ta i bruk «body horror»-betegnelsen. 

Den stygge stesøsteren er en (i norsk sammenheng) påkostet produksjon, noe som ikke er mindre imponerende i lys av å være regissør og manusforfatter Blichfeldts spillefilmdebut. Filmen er skutt på locations i Polen, og sender flere klare nikk til den østeuropeiske (og hjemlig høyt skattede) Tre nøtter til Askepott fra 1973. Men den henter også stemninger og inspirasjon fra andre og mer skrekkorienterte europeiske filmer fra samme tiår. 

Den mest åpenbare sammenligningen er dog Coralie Fargeats The Substance, som jo også er en feministisk «body horror»-satire som ikke er redd for å skritte over i det ekstreme. Slik sett føyer Den stygge stesøsteren seg inn i en internasjonal trend som til dels ble startet med Julia Ducournaus Gullpalme-vinner Titane, og inntrykket er da også at Blichfeldts film har blitt meget godt mottatt av publikummet i Berlin. Det er så absolutt vel fortjent. 

Kvinners lange vei til registolen

Vibeke Løkkebergs The Long Road to the Director’s Chair ble presentert med spesialvisning i sideprogrammet Forum, som kurateres av Arsenal – Institut für Film und Videokunst, og hadde verdenspremiere på festivalen. 

Dette er en dokumentar bestående av opptak Løkkeberg gjorde i 1973 på det første internasjonale kvinnefilmseminaret på Kino Arsenal i Berlin, der hun deltok med filmen Abort. Med mål om å lage en film om kvinners arbeidsforhold innen film og media intervjuet Løkkeberg en rekke filmskapere og andre som deltok på seminaret. Materialet ble så glemt helt fram til Nasjonalbiblioteket oppdaget det i 2019. Nå er filmen omsider ferdigstilt, med Anders Tangen som produsent. 

I tillegg til ulike øyeblikksbilder fra seminaret, består The Long Road to the Director’s Chair av Løkkebergs nevnte intervjuer med deltakere om deres erfaringer og synspunkter på forholdene for kvinner innen film, tv og journalistikk. Istedenfor «talking heads» er dette løsere samtaler med sterkt engasjement, der mange av problemstillingene som drøftes er påfallende like de som diskuteres i dag. Følgelig er filmen ikke bare et interessant historisk dokument (som krydres av «mellom tagningene»-innblikk i selve opptaksprosessen), men også en påminner om at disse utfordringene fortsatt eksisterer. I tråd med dette bidrar filmens form og ikke minst musikk til å bygge en bro mellom da og nå. 

Undertegnede var tilstede på den andre visningen av The Long Road to the Director’s Chair under festivalen, passende nok i Silent Green-kultursenteret der den nye Arsenal Kino skal åpne i begynnelsen av neste år (mens den første visningen på festivalen var i den nåværende Arsenal). I likhet med premieren ble visningen etterfulgt av en panelsamtale med Løkkeberg sammen med to av filmskaperne som deltar i filmen: Tyske Claudia von Alemann, som var en av de to initiativtakerne for det opprinnelige seminaret, og amerikanske Ariel Dougherty, som på sin side var med å opprette organisasjonen Women Make Movies. Samtalen ble moderert av Arsenal-instituttet nåværende kunstneriske leder Stefanie Schulte Strathaus, og var preget av enighet om at situasjonen for kvinner fortsatt ikke har endret seg så voldsomt, grunnleggende sett. 

På spørsmål om veien videre for filmen, svarte Løkkeberg at hun og produsent Tangen kommer til å lage en tv-serie om det samme temaet. Planen skal være å kombinere det opprinnelige materialet med nye opptak gjort under årets Berlinale til en serie bestående av 30 minutter lange episoder, ifølge Variety. 

Ikke uten en viss spenning gjenstår det å se om det vil vanke noen priser på de norske filmene under lørdagens avslutnings-seremoni. Vi kommer tilbake med fyldigere dekning av prisvinnere og det internasjonale programmet i kjølvannet av utdelingen. 

Den 75. utgaven av Berlin internasjonale filmfestival (Berlinalen) arrangeres i perioden 13.-23. februar 2025.