«Jeg leser bøker for å ha et sted å gjøre av meg. Og for å komme til meg selv.»  (Drømmer, Dag Johan Haugerud, 2024)

Høstmørket finner du opplyst på kino. Jeg leser bøker, hører på musikk, ser film og serier – og skriver kanskje også – for å ha et sted å gjøre av meg. Og for å komme til meg selv. Dag Johan Haugeruds paradoksale beskrivelser, lagt i munnen på sin unge hovedperson i kinoaktuelle Drømmer – akkurat tekoppen og teppet du trenger nå i høstkulda – er de mest treffende jeg har hørt på lang tid om vårt inntrykksbehov, hvorfor vi umettelig oppsøker ulike kulturuttrykk, for å bli beveget, kanskje til et annet sted, eller bare for å forbli i svevet – uansett et sted å gjøre av seg. 

Som hos Nick Cave i Oslo Spektrum tidligere denne uka. 

Tåke og tre – om hulemalerimann Nick Cave

Cave, som har mistet to sønner, introduserte nye “Long Dark Night” som “a difficult song to sing”, og sang med tårer i øynene: “But things were not so good, I can’t make light of it/My poor soul, it was having a dark night of it/A long night, a week, maybe a year”. I linjene kan leses et spill på light som både lett og lys. Kan mørket være lett? Er mørket forutsetningen for lys? Og hva forteller filmer om Cave? 

Svovelpredikanten tegner prikk til prikk, og henger melodilinjer mellom svarte og stjernefunklende punkt og kontrapunkt. I filmen 20,000 Days on Earth ser vi ham skrive og spille, i Brightons darkness, snakke om sex og barndom som daredevil, med løping mot tog og hopping av bro, redsel for å miste minnet, og ungdomstid på drugs. Han var 19 år da faren døde, og sier han har drømt seg selv til utsiden, og at under opptredener oppleves tiden annerledes.  

Under en anekdote om en Nina Simone-konsert forteller Warren Ellis at han fortsatt har hennes tyggegummi i et håndkle. Simone ba om – og fikk – “champagne, cocaine and sausages”. Et barnekor synger, Cave snakker om å kjenne sine begrensninger, og spenningen med en sang før man forstår den. Den følelsen lar seg ikke gjenskape. 

Filmen forteller også om tidlige år med The Birthday Party, piss, Berlin, romanen «And the Ass Saw the Angel», fascinasjonen for hår, dels gjennom intervjuer, dels som en studiostudie, men også om vær, begjær og erotiske data. Pop-poet Kylie Minogue beskriver Cave som en tåke og et tre, og vi ser ham kort spise pizza med to gutter, sønnene Arthur og Earl. 

Cave er en sjelden selvskriver, den yngste – og foreløpig siste – i en edel rekke levende (Dylan, Young, Waits) og døde (Elvis, Simone, Cohen) formidlere, mytologiserende uten å være (for) selvmytologiserende, med fortsatt åpen kanon, og flere av sine sterkeste foran seg, klare til å sitte ved siden av “The Mercy Seat”, The Good Son, “Do You Love Me?” og «The Boatman’s Call».

I One More Time with Feeling skildres elastisk tid, traumets strikk som kan strekkes, men strammer seg. Færre fortellinger, flere fore-tellinger, anxiety, dread, anguish. “I think I’m losing my voice.” Ulykker fins ikke, Gud, og trauma som ødeleggende for den kreative prosessen, konas bekymringsfulle ommøblering, sorg, depresjon, overtro, og hvor vanskelig det er å artikulere tap. De døde lever ikke videre. Og i nyeste This Much I Know To Be True er Cave covid-nytrent djevelkeramiker. 

“And I’m not afraid to die.”

Meg glo på lys – Megalopolis

“And the Romans? Where are they now?” spør en slagen og sittende, men stadig oppesen mann Tony i The Sopranos, som svarer raskt gjennom James Gandolfinis kropp: “You’re looking at ‘em, asshole.” (Se omtale av Wise Guy under) 

Inspirert av Ikke lov å le på hytta (også omtalt under), vil jeg holde en slags roast av Francis Ford Coppolas uaktuelle makkverk Megalopolis, et kinotilbud du trygt må avslå. Og jeg som faktisk hadde gledet meg til Coppolas egne, nye Roma. 

“Interesting…”, sier Adam Driver på et tidspunkt med hodet på skakke, tilsynelatende helt uinteressert. Han og Aubrey Plaza gjør hva de må og kan, men ingenting kan redde Coppolas sprenghule kalkun, flettet av luft og spunnet av keiserens nye megalonklær, en slags dokumentert laiving av en såpeoperatisk Motell Cæsar eller Rom-odyssé, med standard halloweenkostymer rett fra plasten, utilpasse på ulike teatersett eller forlatt foran ulike grønnskjermer. 

Uten overbevisning oppfører urytmiske mennesker seg som retningsløst uinstruerte statister, fra kantete, statisk blokking til udynamisk dans eller opptøyer. Megafloppolis eller Gudbedre forblir en allegorisk grøt og en kitsj kopi av historie, film og foto, fra en forhenværende verdensbygger som dessverre ikke makter lenger, i en lattervekkende lettvekter av lettvegger.

“That man is a megalomaniac.” “This doesn’t make sense.” “You fooled me.” “You can see right through me.”

Dette er alle replikker fra filmen, der vi møter Driver på kanten av det skrå skyskrapertakstupet i den umiddelbart fengende åpningen, med en variant av tegnefilmfysikk, som evner å stoppe tid og tyngdekraft: “Time, stop!” 

Men fallhøyden blir for stor. Roma ble ikke nedbygget på en dag, ei heller en filmkarriere. Og noen burde stanset denne destruksjonen midt i fallet. En gang kunne kanskje Coppola fryse tiden og knipse den igang igjen. Han burde muligens gjort det første omkring 1980. Megalopolis er rett og slett en av de dårligste filmene fra en tidligere god filmskaper, som nær tar med seg egen karriere, en hel generasjon, samt auteurpolitikken ned i sluket. Det er så jeg får lyst til å slutte å se film. Jeg vrir meg så kinosetet knirker og han som snorker ved siden av nesten våkner.

Mumbo jumbojet. Sitere Shakespeare om å være, Sapfo om den du elsker, Marcus Aurelius om diverse. Jesus. Statuer som kneler av egen vekt. Ben, hur? Røyk mellom munner her og. Filmrullen brenner. Til slutt en ultrapretensiøs, nyglobal, u-FN “pledge of allegiance” opplest og forsøkt hugget i romersk stein – men det er jo bare digitale piksler! 

“What do you think about my boner?” spør Jon Voight. Det er flaut. Og det er trist.

Fantasievnen og framtidsvisjonen? Rullefortau, som på verdensutstillingen fra 1900. 

(S)laughter – Joker: Folie à deux

Hvem banker på en åpen dør? Langt sterkere, om ikke helt vellykket, er kinoaktuelle Joker: Folie à deux. For også sløve kniver kan punktere bukhuden. Og verden er kanskje en scene, men her fra en film, for eksempel en musikal, eller et sted å stå, synge, skyte og blø i et tv-program.

Første Joker lå frampekende både foran og etter Trump-tidsånden, sprengekåt voldsforherligelse og kuppforsøk. Den nye filmen åpner som tegnefilm, med “Me and My Shadow”, og det synges senere nødent om å være din hunds skygge. Kjærlighet er hva verden trenger nå, synges med tunga presset der det malte smilet stopper, og “Knock, knock” forblir ubesvart. Sminke er en usedvanlig viktig del av iscenesettelsen, men har en noe uklar betydning.

 Fengselsmorgen betyr å tømme pissebøtta, og paraplyer er (som i Cherbourg) fargerike sett rett ovenfra, men kullsvarte i øyehøyde. Filmen er dels fengselsdrama, dels musikal, dels rettssalsdrama, med showtime og sirkus fra en rampegutt i rampelyset. Sangstrofetråder forsøker å sy igjen splitter, i personligheter, og mellom sjangrene, men det forblir sømfullt, særlig musikalnumrene atskilt som den stokk slemme jokerens drømmer, laughing in the rain. 

Han bryter langsomt ut i sang under et tv-intervju fra fengselet, hvilket minner om linjene “Yeah I got busted/So I used my one phone call/To dedicate/A song to you on the radio”, som Jens Lekman synger i “You Are The Light”. Men det er ikke fra svensk indiepop Todd Phillips henter sine melodier. 

Filmen har flere øyeblikk, som da Lady Gaga som Harley Quinn tommelskyter tinningen, da han snur seg mot henne og smiler, da hun pyromantisk tenner på, og kysser Joaquin Phoenix som Arthur Fleck AKA The Joker, røyk mellom munner også her (!), mellom verdens virkelig verste mennesker, da hun knuser et vindu og knabber  et tv-apparat, eller over ettertekstene, da Daniel Johnstons bittelille storverk “True Love Will Find You in the End” (som han sang i kosebukse på Rockefeller for en del år siden, (se et eget opptak av sangen fra NRK her) synges fint av Phoenix. Kjærligheten leter også. Men Phillips har ikke gjort seg fortjent til denne bortgjemte (mis)bruken. 

Jokeren ville slitt med sine uhyggelige, ufrillige latterutbrudd på Ikke lov å le på hytta, hvor Tourettes-utbrudd heller skaper humor og sprutlatter. 

Arthur vil være en ener, ikke en i flokken, gjemt i stokken. “There is no Joker”, og “I don’t wanna sing anymore”, sier han resignert etter hvert. Phillips banker og banker på døra han åpnet sist, og gir oss mindre av hva vi ønsker, men kanskje mer av hva vi trenger. Ansiktet bak masken. Men det holder nå.

A4- og A24-livet – I Saw the TV Glow og Den siste reisen – Tilbake til Rivieraen

Lilla kritt på svart asfalt. A24-fargene er der fra første sekund i den mediemystiske og skrekksurrealistiske oppvekstskildringen I Saw the TV Glow, månedens film på Cinemateket, som fotfølger de estetiske sporene til Spring Breakers og Euphoria. Filmen er fin den, men nå må noen snart skape noen nye bilder hos den forsvinnende tidsåndens midlertidig kuleste film- og serieprodusent og -distributør. 

Er løsningen på alderdommens meningstap å forsøke å gjenoppleve livets greatest hits? Kontrasten kunne knapt vært større til den svenske dokumentarfilm og road movie Den siste reisen – Tilbake til Rivieraen. 

Lasse, familiefar og tidligere lærer, har mistet gnisten, og er som han selv beskriver det “litt nede”. Hans voksne sønn Filip tvinger ham “med” (men far skader raskt beinet, som i Two Strangers Trying Not to Kill Each Other, omtalt under, og må rehabiliteres og så flys ned) på biltur de France, og med kompis Fredrik metaforisk og bokstavelig i baksetet venter den godt voksne, yngre generasjonen overbærende ivrig på nye gullkorn fra gubbemunn. Men disse er forbeholdt gamle feriekassettopptak, om eksempelvis “en arab som stretchade”.

“Jag hoppas du inte är besviken på mig, Filip”, sier far sårt mot slutten, og med en hyllestmontasje fra tidligere elever blåst opp på et havnelerret, blir det endelig superrørende. “Kan vi inte stanna en stund til?”, og “Your Song” på fransk til sist.

“Remember when” trenger ikke å være “the lowest form of conversation”, som Tony Soprano hevder. Men som i Reprise søkes forgjeves et om igjen, et som igjen, som heller møter Oslo, 31. augusts replikk “Kom igjen, hva da?” En forsøkt rekonstruert anekdote blir like trist som morsomt, med en sønn pendlende mellom krampaktig og ren krampe, men alltid med kjærlighet.

Far stabber ustø bak gåstolen, men sitter syngende ved en fransk helts gravstøtte. Iscenesatt trafikkbråk napper lett i munnviken. Papegøye, pappa, gøy? Tja. Glansdagene skal begynne igjen, sier sønnen, som i en scene hos Roy Andersson. Härlig är jorden? Men far sitter skjelven med kniven ved kjøkkenbenken, og forsøker fåfengt å hakke fram en ny ratatouille. 

Norsktoppen – Drømmer, Armand og Elskling

Et sterkt norsk kinofilmår fortsetter med Drømmer, og med Armand og straks Elskling på kino er det ingen grunn til å bli hjemme. 

Begjær kan også bæres som en lett ullgenser. Og Dag Johan Haugeruds luftige Drømmer er strikket i et ømt, hengivent og sensuelt filmspråk, med en overstemme som sildrer og skildrer ei ung jentes litterære og virkelige opplevelser, lengsler og drømmer, inkludert hennes beskrivelse av å lese for å ha et sted å gjøre av seg. 

Som du ser oss. Haugerud favner savnet og skaper verdener som er gode steder å være, også i dagdrømmer om noe som oppleves forbudt og skamfullt, om den samtidig fantastiske og forferdelige forelskelsen. Rett der borte. Men likevel utenfor rekkevidde.

Vi synes dømt til livsvarig lengsel, gjennom lagrike flak av hemmelig hud, det følte, det tenkte, det sagte, det skrevne. Drømmer iscenesetter litterær tvetydighet med tvil som rettesnor, og mellom diskusjoner om overgrep, skeiv oppvåkning, feminisme og Flashdance resiteres paradoksale Gunnar Ekelöf-diktlinjer i skogsstimørket: 

“Det finns ingen annan styrka än inre styrka/och den kommer utifrån”, og “liksom det magiska namnet föräldrarna gett dig att skydda från mörker och jaglöshet,/att skilja just dig från tusen liknande och nästan lika./Och ändå är du i botten så namnlös som natten och mörkret:/I verklighet är du ingen.” 

Med to av tre filmer ute tegner Haugeruds trilogi til å bli et verk som blir stående i norsk filmhistorie. Mon tro hva Kjærlighet bringer. 

Filmpoesi? Filmpoesi – filmfestivalen Mirage

Mirage er en filmfestival som avholdes i Oslo 9. til 13. oktober. (Hvordan) kan film være poetisk, poesi? (Hvordan) kan film bruke lyrikkens virkemidler? Fins rim i film? Enderim, bokstavrim? Hvilke av figurene og tropene beskrevet i Lyrikkens liv (Christian Janss og Christian Refsum, 2010) (kan) anvendes? 

Figurene allegori, anafor, antitese, apostrofe, ironi, kiasme eller retorisk spørsmål? Tropene perifrase, synekdoke, metonymi, metafor, besjeling eller personifikasjon? I tillegg til at filmen – også full av litterære eksegeser og ekfraser – sannsynligvis har helt egne figurer og troper. Hva slags poetisk stilfigur er den statiske innstillingens stillevende bildedannelse? 

Mirage er kanskje Norges skarpest kuraterte filmfestival. Filmkunsten og filmpoesien holdes i hevd, samtidig som liv og virkelighet. Poesi og politikk. Ofte med to mennesker i langsom samtale, med eller forbi hverandre, i nær ubevegelige omgivelser. Med Dreyer las bildene puste i Tarkovskij-tidsskulpturer, med avleggere hos Tarr, Kiarostami, Tsai, Costa, Weerasethakul, Diaz og mange andre. 

Still cinema er stille film. Stille film er fortsatt film.

“There is a crack, a crack in everything/That’s how the light gets in”, sang Leonard Cohen (omtalt under) i “Anthem”. Og et kamera er nettopp en sprekk, en sprekk som slipper lyset inn. 

Festivalgjest Hilal Baydarovs lys serverer fugler og frukt. “No one burns for me except the fire of my heart,/no one opens my door except the morning wind” er epigraf fra dikter Füzuli i vakre Sermon to the Birds, der en sterk åpningsinnstilling går fra svarthvitt til farger, stillhet til skudd, i en film breddfull av det overgroddes tekstur og ørsmå bevegelser, som siv i morgenvind og vann, fuglevingevirvlet støv, røyk og sandkorn av tid i slanke sollyskjegler, løv i skog, blader i bekken, tårer gjennom tøy, akkompagnert av messende korsang, som åndelig lar oss dumpe ned i løvet og bli en del av nedfallsfrukten

Mirage viser også Baydarovs When the Persimmons Grew, som kan minne om både Dovsjenko og Sokurov, med mors ryggfigur, som hos Ozu, ved et gjerde, som hos Tarkovskij, og en sønn på toget på vei hjem til årstidene. Hjemme er der du føler tid, sier han, i lange samtaler mellom mor og sønn, preget av portrettinnstillinger av mennesket i rommet, treets frukt. 

 

Noen filmskapere har kanskje lite å si med ord, men mye å vise med bilder. Victor Kossakovskys Aquarela omhandler vann i faste og flytende former, og nye Architecton svever over gårsdagens og morgendagens ruiner, fjell som blir steinras i sakte film, ruinblomster, steinknusing og hard balansekunst, i steindansen som blir betong, vår mest brukte substans etter vann.

Darkness, Darkness, Burning Bright eksperimenterer med film som fotokjemisk materiale, The Landscape and the Fury minerydder i langsomt landskap, The Nights Still Smell Of Gunpowder lar lydopptakeren henge som en planet i silhuett mot himmelen og leter etter lyder på gravplassen i nattas kruttlukt, og A Fidai Film innmaler røde silhuetter og røde bølger i arkivmateriale fra Beiruts byruiner, ødeleggelse, ild, vold, krig og flyktningleiregjørme, i urovekkende bilder som kunne vært fra kveldens Dagsrevyen.

I The Damned glefser ulver i seg, i en realistisk skildring av borgerkrigshverdag, som å løpe i snøtung skog og la de fallende fnuggene lande i tobakkskjegg, ører og øyevipper. “It’s so quiet.” Filmessayet Soundtrack to a Coup d’État mikser postkolonial musikk og politikk, og Skärvor er et personlig og politisk essay, drevet av anaforen “jeg tenker på…” og montasjens assosiasjoner, klippenes metaforer og similer.

Pedro Costas romlig tredelte kortfilm The Daughters of Fire lar lavaen synge før visningen av It’s Not Me, om og med filmskaper Leos Carax, et fargerikt, fransk filmessay om film og liv, med kryssklipp av Polanski, Hitler, holocaust som nattafortelling, Trump, Putin, Nina Simone, Chaplin, Lumière, Alice Guy, Godard, Bowie, et dødt barn i vannkanten, POV og déjà vu. 

Vil bildene blinde oss? Mens det er for sent? Carax burde ha regissert OL-åpningen, en energisk utøver i øvelsen filmbevegelsens, og særlig filmløpingens, estetikk, fra førfilmens bevegelsesstudier til sin egen dukkes håndskapte kroppsliggjøring etter ettertekstene.  

Skår kjennetegnes av sine skarpe kanter, og det aldrende forholdet i Two Strangers Trying Not To Kill Each Other tør berøre sine, i urbane New York og landlige Italia, nær furet hud. Et kunstnerpar – én kjent, gatefotograf Joel Meyerowitz, og én ukjent, Maggie Barrett, som i So Long, Marianne (omtalt under) – forteller om sitt første møte, og snakker til tårer om å dø først: “Who will hold me?” 

Livshistoriene risses gjennom fotografier, og vi tar del i personlige, til dels private og intime pardiskusjoner og parmiddager, et parforhold fra bordtennis stående, til etter hennes skade i beinet, sittende. Omsorg og kjærtegn. At de er nær slutten “fucking pisses me off”, sier hun.

I en amfiforelesning forteller Meyerowitz at tid og bevegelse kan stoppes, fryses, holdes av et kamera, at vi slik kan rive fliker av tiden, ideer Coppola skildrer uten å utforske dypere i Megalopolis. Barrett er i opptrening, med smerte og skrik, mens han storprinter og planlegger bokutgivelse. 

Han arkiverer nennsomt hvert bidige negativ, mens hun river i filler og brenner alle sine dagbøker. “Your life has always been more important than mine”, freser hun: “Where do I belong in this scene?” En lang krangel følger om et liv i hans verden, der de snakker til og forbi hverandre, og han klønete forsøker å beklage. Slik ekte krangler er komplekse fins ingen enkel forløsning her. Bare smerte, og stillhet. De snakker senere om sin framtidige askes spredning – og danser ved havgapet.

Den eldre mannen i dokumentarportrettet A Man Imagined er helt alene. Og helt ute. Å falle, faller, falt, hard asfalt. Gatas pergament. Uhust hud, eldre, og natur, tidløs, før en utstrakt hånd mellom kjøreretningene. “How long have you been living on the street?” spør kvinnen bak kamera. “I’ve been living on the street all my life.” 

Han selger ting han finner langs veien, en kaffemaskin, en plasthest, to rosa gardiner, Bibelen, et pornoblad, får noen slanter eller røyk her og der, og forteller om livet, en knallhard oppvekst og foreldrenes forsvinning eller død eller drap, klippet med et brennende hus, snø og is i skjegget. 

Hva fins gjemt under snøbelagt søppel? Store og små lyder er særlig iørefallende – et host, et hikk, trafikk, dyr, vannskvulp – i en film med et intenst indre liv. Han speiler seg i sprukne utstillingsdukker, berører sprekkene i vindusglasset, og stirrer inn i de livløse ansiktene, tar på neglelakk, og står blant blomster og dyr i sommeren, skildret ultranært øye og rynker. 

Min favoritt blant alle filmene på Mirage-festivalen er nok Tommaso Santambrogios Oceans Are the Real Continents. Er ikke havet heller inkontinent? Santambrogio er en stilistisk bror av Lav Diaz (også med i Taxibol fra 2023). Lys, skygge, kontrast. Dybde og diagonaler i vakre komposisjoner uredd det skjønne, i stillevende svarthvitt. Midtveis kommer en langsom kjøring inn mot et fuglebur, etter regn rett ned på et kjøkkenbord, en tilt opp til tørking av bløte brev, og mot slutten en langsom zoom bakover.

En eldre kvinne leser brev, der ord åpner verdener utenom innstillingenes tid og rom, sosiale verdener, politiske, historiske, til kontraster og koeksistens mellom svart- og hvitnyanser, stillstand og bevegelse. Et par, og barn som spiller baseball, også menneskelige og tinglige bevegelser innenfor en tydelig ramme.

Dukketeater skaper hengt bevegelse, fra de synlige trådene som holder oss oppe, til spill og omfavnelser, og et hode senkes varsomt ned på et bord.

Oceans Are the Real Continents er filmpoesi.

Ingens herre – Ringenes herre: Maktens ringer

Nær den andre enden av populærkulturen fins Ringenes herre: Maktens ringer (Prime Video), som akkurat har avsluttet sesong 2, der det dro seg voldsomt til mot slutten.

Tolkien har sterkere krefter enn Martin, ringspill er morsommere enn stolleken, og selv Tolkien fan fiction som dette spiser det meste annet av fantasy til frokost nummer to.

Røtter blir føtter, for besjelete, personifiserte trær, snakkende, så det funker. Og tree hugging, men motsatt. En velkjent, midlertidig fremmed gubbe på søken etter sin stav kveiles inn av røtter, greiner og stamme, og må hjelpes ut av gjestfrimodige Tom Bombadil (med sang av Rufus Wainwright på soundtracket og over ettertekstene på episode fire), en artig skrue og herlig fristilt karakter, en herlig gral, en adaptasjon, en tilpasning, som flyter positivt inn i og fyller sprekkene åpnet av Tolkien i tidligere dikt og sidespor.

Bombadil er ingens herre, og evner eller kan ikke unngå å heve seg over – eller eksistere utenom eller i midten av – makt og denne uendelige ringdansens tiltrekningskraft. Stoisk juhu. 

Ellers inviteres vi til innbydende eller motbydelige verdener og skikkelser, i en malerisk iscenesettelse, fantasirikt og originalt tenkt og tegnet, i det som vel må være tidenes beste adaptasjonen av en boklig blindtarm.

He-Manity – UXA og Våre beste år

I mellomtiden, her hjemme. For tiden fins flere norske dokumentar- og fiksjonsserier med vink til åttitallets Amerika, og serier som Dallas, Dynastiet og Miami Vice. I dokumentarserien UXA er Thomas “Don” Seltzer en sjonkel reisende McDonald’s, en koffeinfull Louis Theroux, en måteholden Michael Moore, i møte med MAGA-mytologier, pizzavenner som snakker om borgerkrig, og en mann som snakker om posttraumatisk stress etter valg og trusler, for velgere og valgmedarbeidere.

I november er det et nytt valg. Og særlig tredje episode, Klimakrisen, er meget givende. Klimaendringer gjør at  Louisiana drukner og mennesker må leve på påler ved vannet. Vind og vann tar land, og orkaner graver opp flytende kister. Og er det ikke for mye vann, er det for lite. I Montana – der elva i bakgården er blitt en bekk – lover statens grunnlov innbyggerne et godt levemiljø. “Alle de her er barnegraver”, sier Seltzer og peker på et område med overdødelighet av kreft. 

Jeg ser fram til de to siste episodene, Gjensyn med familie og Håpets folk.

We love the 80s? Materialissom. NRK er “hjemme” i NRKs middels vellykkete komiserie Våre beste år, med en vignett med videoens bildestrømmer og bevrende pausero. Original bilkrasj baklengs ned i et basseng, et bilde på kulturkollisjonen mellom Kommunismen og Kapitalismen, saka og materialismen, press  og popularitet, framtidsskrekk og fortidsskrekk. Og pendelen svinger fra ytre venstre til ytre høyre. Vømmøl synger om at ingenting kommer av seg selv, og det skrikes nei til Ullern.

Men så er originaliteten over, ikke til å forundre seg over, siden forfatter og medserieskaper Ole-Martin Ihle blant annet avkler såkalt autentisitet i rocken. Serien mesker seg i åttitallsting og -påfunn, walkman og vannseng, Dynastiet, Topp, stor mobiltelefon, Darth Vader, He-Man, Macintosh, Cola til du spyr, med Preben, Limahl, ozonlaget, tenke sjæl og Trond-Viggo (med i nåtid, som lærer), Okej og Mad lest av NRKs ungdomsredaksjonsmedlemmer, som synes lei stadig diskusjon av sultkatastrofer, atomkrig og rasisme, ZnikkZnakk, Juicy-Fruit, Pat Sharp, Simone de Beauvoir v. Margaret Thatcher og Ayn Rand, Madonna, Gjøkulf, firkantete øyne, motepress, spikka He-Man (jeg måtte selv snekre en treborg siden jeg ikke fikk den offisielle i plast), saccosekk, He-Man som danser til “Relax”, tilbakeblikk til barndommens pornobål i 1975, fleinsopp, karate, pornoblader i skogen, med Preben, spekulativ voldsporno i Motorsagmassakren på VHS, “We Built This City”, FpU, Alphaville, Wham!, “Take on me”,“Wind of Change”,“Say You, Say Me” og “Why Worry” (et av Dire Straits’ mesterverk). Puh. 

Det er også enkelte veldig fine og skarpe øyeblikk med restskvulp i vannseng og tagging av “pakkis” forsøkt forsvart med henvisning til bruk av “penskrift”. Ah, da ting ble målt i mentometer, og det fantes “kjedelighet”.

Tjueårene er nå de nye tenårene. Jeg vil også kort nevne NRKs nye Dates in Real Life, om parasosialt, eller kanskje par-asosialt, samvær, om kropp, følelser, dating, spill og sex, en ganske annerledes serie, som ikke fenget meg helt, men kanskje heller ikke er for meg. Karakterer og univers er skrudd, men ikke sammen, og til og med ekte utsikt beskrives (lik i en Rocky-stripe) som “high resolution”. 

Det fins også to nye norske øyserier: Milliardærøya og So Long, Marianne.

Gjøre alt til laks – Milliardærøya

Jeg var nylig på Åges siste konsert på Rockefeller. Mange tårer, tunge stunder. Men mang kan bli no stort. Sterkt. Laks er også slang, og menneskene på Milliardærøya (Netflix) driver pengeoppdrett, særlig Julie Lange (isgalt spilt av Trine Wiggen), “den maktsyke hurpa”, det “kalde hespetreet”, ei “rokkekjerring”.  

“Trondheim er charming, altså, men det er ikke Venice Beach, akkurat.” Bjarne Brøndbo er her (lik distriktsmarkør Bjella i Quislings siste dager) en forsagt og forsiktig Ludvig, i et eklektisk estetisk landskap som krøller kart og terreng fra Lilyhammer til Trønder Road, Dallas og Fargo, litt Money og Alexander, Havblå, Lykkeland og Succession. 

Milliardærøya er også middels, med for mye såpe og farse i fiskesuppa, fortellemessig avhengig av forsamlinger som konfirmasjon, begravelse, filmvisning og generalforsamling. En oppfølger til Wam og Vennerøds Bryllupsfesten. Bjørn Sundqvist skinner som Per og ber norske skuespillere reagere, og sier at han alltid har følt en dragning mot Hollywood. Gøy. 

Svein Roger Karlsen er også fin som Gjert med bart og bryn, søkende tilflukt hos en synsk mann, type Snåsa, og en tidstypisk ung arving er både lakse- og linselus. K-Pop møter N-Pop, «Godfoten» dribleses på arabisk, og laks rømmer fra merder. Sabotasje? “Man vil jo nødig vende seg mot sine egne.” Eller? 

Det som skjer med hjertet – So Long, Marianne

En øy er mennesker, tre, to, eller kanskje bare ett, bundet til tastaturet, strengene, fluktavhengig. NRKs So Long, Marianne skjer først i 2016, så 1958, 1959 og årene utover 1960-tallet. Alex Wolffs tolkning av Leonard Cohen er strålende, og Thea Sofie Loch Næss gjør sin sterkeste rolle som Marianne Ihlen. 

Men se for gutts skyld også Lille Axel (på VGTV), om den skarpe solens skygger, med farsfigurer som silhuetter langt der borte – og mor?

Hydra-(u)lykken skildrer her stort sett en liten gutt som får omsorg, og kanskje kjeder seg som vedheng på nok en festkveld, med sjakk mot seg selv. For det voksne kjærlighetsforholdet er her i fokus. En søkende, ung norsk kvinne med sin forfattermann – først med sene kvelder sammen, så hver for seg – møter etter hvert en stemplingssur, lidende kanadisk poet på øya.

Leonard tar fram gitaren eller munnspillet rundt bordet eller ved sengekanten, og spiller mørke nattasanger lik bittesmå bølger som slår og slår, og langsomt, varsomt endrer fjellet. 

Han retter på penis, og tilbyr pølse. “What happens to the heart” gjentas, dans, drikk, og en faktisk erotisk sexscene. En boble blir forsøkt kjørt hjem, men kjølige Oslo blir til Montreal, abort, og Hydra igjen. Han vil synge diktene, nå fra Chelsea Hotel, med lobbyvirksomme Lou Reed, Andy Warhol og Judy Collins, som låner “Suzanne”. 

Suksessen lar seg ikke vibrere til den andre enden av tråden, som også hindrer videre berøring av din perfekte kropp med sitt sinn.

Hola nordmann – Charterfeber

Hva forener egentlig Cohen og Charter-Svein? Hva skiller Hydra og Granca? Syden er jo selve utlandet for mange nordmenn, og realityveteran Charterfeber (Viaplay) har lenge skildret dette. Feber er jo et sympton, men charterfeber er kanskje en sykdomsdiagnose, besettelse, hysteri og vanvidd, men også utvilsomt en beskrivelse av en 37,1 grader nordmanns eufori, entusiasme, glød, iver og lidenskap.

Da kan man hanskes med flue over burgeren og lei(d) varebil, som i første episode av tolvte sesong, der karakterene tegnes med bred tusj, som med barnets knyttede neve. Roger liker CD-er med rock, og unge, solbrune Bendik snakker om “det vi kaller laks”. 

Seriens hovedhandling(er) synes å være ulike skildringer av å være lost, det tragikomiske i forvirring og surr, med logistikkslapstick med bilhjul, kofferthjul eller trehjuling, kronglete og kranglete heiser og trapper, hvordan få strøm og lys på rommet, hvordan orientere seg, finne ut, finne fram, forstå og bli forstått, kroppskommunikasjon, verbalspråk, og innsjekk, med maskin eller menneske. Hvordan vi strever med tingene. Hvordan vi strever med hverandre. 

“I hællvette!” Charterfeber er inkompetansedrevet reality. Vi flirer av og ler med, oss selv og dem. Dette er jo også folk som gjerne gjør narr av hverandre, med vennlig erting, med både brodd og salve. Det er onkel og tantrisk sosialpornografi, lett (og tyngre) lytehumor og nitid blikk på livets smått (“Brunost er veldig godt”; “Det var kullsyre i den brusen her”; “Så ja da, men nei da”) og stort (røyk, kaffe, øl), mikroslapstick og forviklinger. 

Etisk følger serien “Vær morsom”-plakaten, hvor folk får steke lett i eget fett, og vikle seg inn i egne tråder, uten innblanding fra kameracrewet. Pål Hartmanns overstemme er leken og overlegen, sarkastisk og ironisk: “Noen truser er så komfortable at de setter dype spor”, sier stemmen tørrvittig (og ansvaret for kommentarene overlates også midlertidig til Anders Hatlo, da Bendik skal handle inn til gresk salat). Klipp og tekstplakater medskaper også punchlines. 

Også evnerike evner ikke. En fotballinteressert professor emeritus er vant til å snakke i to ganger tre kvarter, men er ikke den eneste som får avbrutt sine anekdoter. Kunnskap tones ned, bokstavelig, på lydsp….. Jan vil på Burger King, og Svein har innsjekketriks, og tester med baklengs rulle spretten og sprekken i senga, før han synger “My Way” med Per Sandberg og står og sklir på plaststoler under “Angels”. Sånn er’e blitt. Å vokse betyr i Charterfeber å fjerne kroppshår.

“Do you know about a CD-butikk her?”, spør Roger, som heldigvis til sist finner både ei bunke nye CD-er (blant annet The Clash) og en CD-spiller til å ha på hotellrommet. Han er ikke noe glad i å bade. 

Det er stort sett uhøytid, men også besøk i kirker, fornøyelsesparkkulisser eller ei, for ektefølt bønn, for overstått hesteridning eller døde venner. 

Vannlek, “gutter er gutter”, dart, date (in real life), og besøk hos lokale “huleboere”. Overraskende moro, dette. 

«Hej!» – Ikke lov å le på hytta

Et lite sidespor. Love You (Netflix) er Adam Sandlers fantastiske nye standupshow, fra mannen som må være den som har holdt seg best av standupkomikerne fra åttitallet, i hvert fall suksessen ellers og rikdommen tatt i betraktning. Alt er fortsatt gøy og grisete, levert med slentrende overskudd, gitarstrenger og tullestemme, observasjoner fra en dagdrivers dagdrømmer, med fnisete latter og et poetiskpornografisk blikk på verden, inkludert en herlig barnslig bit som både besjeler og besudler en ballong, Rob Schneider inn fra ytre høyre som Elvis, og til sist en rørende gåsehudhyllest til komedie som sådan.

Komedie kan også være et sted å gjøre fra seg. Realityrenessansen har i år gitt suverene Spillet (TV2 Play), samt nye sesonger av tidvis fantastiske Forræder (omtalt under) og nå toppturnivået til Ikke lov å le på hytta (VGTV), som iskaldåpner med en “fortvilet” Steinar Hallert i åpningssekundene av første episode av femte sesong:

Faen. Faen. OK, kan jeg bare… Sorry. Fuck… Faen. Kuk. Ok… Det skjedde… Jeg var ute og prata med… noen fra produksjonen. Ah… Ok… Det… Nå skjer det igjen. Det skjer igjen. Bare to sekunder. Nå skjer det igjen! Ok, nei, bare… Det har gått av en bombe i regjeringskvartalet. (Bård Ylvisåker nikker småsmilende i et nærbilde. Veslemøy Mørkrid holder hendene foran munn og nese.) Og… Jeg tenker det beste vi kan gjøre nå er å fortsette. Prøve vårt beste, bare holde stemningen oppe. 

Den bekmørke “vitsen” setter tonen for årets sesong av Ikke lov å le på hytta, den klart sterkeste hittil. Jeg har sett hele sesongen to ganger, og jeg lo like mye andre gang. Vi må jo fortsette. Og vi må jo forsøke å holde stemningen oppe.

Janne Rønningen sprutler fra første sekund av Bårds bedehuslirekasse og Veslemøys utstoppete rev, Nugatti er bæsj på spillkort i Martin Lepperøds ræv, Hans Magne Skard er skarp med sin båtførerprøve/kusine-bit og rullende r-er, Nora Svenningsen synger duett med Chris Medina, Martin har leggtættis av Erik Follestad, med hår, og Steinar småskriker om sitt skat(e)board, og om hvor ufint det er å bæsje på skateboardet til noen som “skater daglig”. 

Disse spesifikke detaljene, slike unnfangete og fangete øyeblikk av egentlig “you had to be there”-flyktig øyeblikkshumor, er seriens fremste våpen. Det er som en kjempemorsom (og ja, slitsom og skitten) hyttetur.

 Og humoren spenner videre enn fra tiss til bæsj til promp. Hans Magnes storebror er plutselig dobbeltgjenger, med kneipp til sko, det jukkes på elghode og rev, Gautes bløte vitser kommer etter sluttsignalet, skateboardet er plutselig klint inn med smør, sykkelbud Tom Styve serverer kake, Gaute synger Kumba-nei, Bård spiser med gigantisk kniv og gaffel, Maria har klippet rumpa ut av SpiderMan-drakta, og Martin er naken under spøkelseslakenet, for å nevne noe.

“Det er gøy med nakne folk”, sier Gaute. 1:1. 10 av 10. 

Det er ellers roast (som tidligere har vært høydepunkt i de noe svakere første sesongene, som surret seg bort i karakterrunder), hvor rundevinnerimmune Martin gjentatt ler av seg selv, Jon Martin får sterk paljettpute med Israel-støtte, og Steinar har (selvfølgelig) “gravd opp” Martins døde søster, og snur ei bøtte jord og knokler utover gulvet. Det er mørkt, gøy, og superdrøyt.

Ikke lov å le på hytta er et herlig konsept, som viser at alt kan og bør tulles med. Som da Martin strupesynger rasisme og misogyni, da Bård elegant presenterer “Martin”s ableistiske og rasistiske AI-podcast, og sparker under og over bordet i en absurd Duolingo-sesjon. 

Martin klasker i bordet til sjokomelkesprutlatter, men høydepunktet i sesongen – og det norske humoråret – kommer i episode 5s samtalesirkel med den danske “psykologen”, med Tourettes. Deltakerne forsøker etter beste evne å holde seg da utbruddene plutselig kommer – “Familier som boller sammen, holder sammen”; “Oj! Bare så dere vet det, så har jeg medbragt 17 dverger som ligger i en trailer og venter på at det er deres tur” – men jeg (og Bård, som knekkes av den siste, men så knipser seg tilbake til fatning, slik Driver gjenstarter tiden i Megalopolis) ler så jeg griner og rister. 

Det er så fantastisk morsomt. Kontroll, og mangel på kontroll, over kropp og tanke. Det er en miks av humorforståelsene overlegenhet, ventil, inkongruens og karneval. Det er også pur komikunst, komipoesi. Deltakerne leker med lyrikkens liv, som gjentakelse, ordspill, metaforer og similer, som i roastformelen “X ser ut som Y”.

Kjære VG, kjør en vintervariant også, ikke lov å le på vinter- eller påskehytta. Det er nok av fønni folk her på berget. Og Prime Videos LOL: Den som ler sist tåler motprogrammeringen. 

Hvordan ble forresten Mads Hansen plutselig programlederen med stor P? Han tar relativt liten plass, fremstår lite selvhevdende, og er passe streng i sine meget uhøytidelige programmer. En programleder trenger ikke å lede i betydningen å være nummer en, men i betydningen å geleide og veilede sine deltakere, tydelig, myndig og muntert.

Som i Forræder.

Skyvedører må også dras – Forræder 

Som man forræder, ljuger man. Marc Pos’ De Verraders eller The Traitors – på norsk, Forræder (TV2 Play) – er et vinnende format globalt (med Emmy til den nyeste amerikanske sesongen), inspirert av et gammelt nederlandsk øymytteri. Og kanskje en vrengt En folkefiende: “For det er nettopp den store oppdagelse jeg har gjort i går. (hever stemmen.) Sannhetens og frihetens fiender iblant oss, det er den kompakte majoritet. Ja, den forbannede, kompakte, liberale majoritet, – den er det! Nu vet I det.»

Majoritet konkurrerer i Forræder mot en forrædersk, kompakt minoritet, i et spill der nettopp ordene brukt legger enorme føringer og styrer mye, om ikke det meste eller alt. At ett lag kalles “Forrædere” heller enn for eksempel “Minoritet” eller bare “Lag 1”, og det andre “Lojale” heller enn “Majoritet” eller “Lag 2”, bærer som premiss mindretallets ondskap og svik, og flertallets godhet og rettskaffenhet. Deltakende politi og prest sier da også at de aldri kunne vært forrædere. De ville nok ikke ha kviet seg tilsvarende for å være “Minoritet” eller del av “Lag 1”. 

For er ikke superskurk Aslak Maurstad helten i sesong 2, slik Tamanna og en bryters sammenbrudd var høydepunkter i sesong 3? Maurstad er for meg Forræders foreløpige MVP.

Henlede, henføre, henrette.

Uansett, konseptet handler om tillit, hvem man kan stole på, lojalitet, løgn og sannhet. Det er dunkel skog, kjellere, kapper og levende lys, frokost og oppdrag, sølv og sverd og dolker og gift og forvisning og drap, men det er et sosialt spill. Palindromet tillit går begge veier, og det er fascinerende hvor liten evne vi har til å lese og avsløre hverandre. Vi leser ikke tanker, og tilsynelatende ei heller ord eller handlinger.

Forræder er breddfull av mistankestrømmer og anklagesanger, umiddelbart etter  rundebordets hemmelige Hansen-hånd på noen få skuldre. Og ingen aksler forræderrollen likt. I den nye sesongen – som jeg i det følgende vil røpe en del om fra de hittil viste episodene – møter Fredrikssons Fabrikk både Skam og Manshow, og innrømling Håvard Lilleheie får tidlig “fot i skrifteboksen”. Moro. 

Ord og gester forsøkes fortolket for å avsløre og forvise forræderne, men ved midnatt dreper (eller frister eller tvinger) de lojale. Hvem kommer til frokost? Skyvedører får kjørt seg, i avsløringer som er mindre spennende enn det legges opp til. Noen ganger er det kom igjen, bli ferdig med den frokosten. Og det er mange tullete konkurranser. La oss komme oss til rådsalen. 

Forræder viser hvor lette vi er å lure, og hvor vanskelige vi er å lese. Stoleleken rundebords i rådsalen viser at vi ikke er sjakkbrikker, hvilket Jon Ludvig Hammers lite spikertreffsikre resonnementer åpenbarer, til matt og patt. Avhør som skal avsløre løgn og sannhet lykkes i liten grad, og særlig tydelig blir individets idiotis bidrag til fellesskapets fortolkningsfamling og flokkjakt.

Serien skal skape spenning, holde på den, tviholde, vri og vrenge på den, for så å utløse den, og deltakerne må tidvis si til seg selv, som for egen overbevisning, at dette er spennende og at dette er gøy. 

En prest ber om at alle lever, men så er det plutselig likvake, gitt. 

Én ting, Hansen, noe er gjort mye lettere, for lett, for de lojale denne sesongen, som ganske tidlig fikk ekstremt verdifull informasjon om at forræderne var avbildet på en rekke fotografier – hvilket resulterte i ei begrenset liste over potensielle forræderkandidater. Hallo? Tix tok så to på rad! Så rart? Og tre nå tatt på seks spillrunder. Her nærmer det seg kampfiksing. Med slik informasjon ville langt skarpere Aslak avslørt alle andre kvelden. Skjerpings til neste gang.

“I thought black was death?” – Wise Guy: David Chase and The Sopranos

“I thought black was death?” Til sist denne gang, Wise Guy: David Chase and The Sopranos (Max), en todelt dokumentar om serieskaper David Chase og hans storverk The Sopranos, en serie om penger, død, drømmer og djeveldeals.

Chase setter seg i Tonys terapistol og blir noe motvillig intervjuet av Alex Gibney. Edie Falco beskriver samspillet med James Gandolfini som en lek, men bakombilder viser utover fjoll og latter også tøffe tak og tagninger, med et sinne skapt av for eksempel søvnløshet, seks kopper kaffe, et drikkeproblem og paparazzi, til et vått håndkle hang om hodet. 

Chases vanskelige sider, på skriverom og sett, belyses også, “the master cylinder”, med Falcos ord, eller med Little Steven fra i fjor: “Uncompromising, unrelenting, innovative, idealistic, romantic to a fault, and yes, a cynical, self-destructive contrarian, in other words, my kinda guy.” Det er vanskelig ikke å se Silvios kjaker og skuldre glise her. 

Kevin Finnerty lyder dels som infinity, og Chase forteller at sluttsekvensen i Kubricks 2001 – en romodyssé inspirerte siste episodes vandring inn i egen blikkretning. En filmfortolkers drøm. Og da alt plutselig gikk i svart, sa Gandolfini “That’s it?”, forteller Lorraine Bracco, som så serieavslutningen sammen med ham. Vi kan fortsatt ikke fuggedaboudit.  

“Don’t stop…” Svart skjerm. Stiften av rillene, men pent denne gang.