I denne andre rapporten fra årets Cannes-festival ser Aleksander Huser nærmere på Joachim Triers Grand Prix-vinner «Affeksjonsverdi», Jafar Panahis Gullpalme-vinner «It Was Just an Accident» og andre filmer å merke seg fra programmet. Som også inkluderer nordiske regissører som Tarik Saleh, Hlynur Pálmason og en finsk spillefilmdebut samprodusert med Norge.
Foto fra «Affeksjonsverdi» (fotokred: Kasper Tuxen)
I helgen ble årets utgave av filmfestivalen i Cannes avsluttet med en historisk Grand Prix – den nest gjeveste prisen fra hovedjuryen – til Affeksjonsverdi av Joachim Trier. Den aller ypperste utmerkelsen, Gullpalmen, gikk til It Was Just an Accident av iranske Jafar Panahi.
I denne andre oppsummeringen av festivalprogrammet skal vi også ta for oss flere av filmene i konkurransen, men starter med de to nevnte toppvinnerne.
Tiers Affeksjonsverdi kan best beskrives som et familiedrama, som på noen vis er sobrere og har mindre framtredende humor enn Verdens verste menneske. Ikke desto mindre er den utpreget «Triersk», med rom for en og annen digresjonsaktig avstikker og rikelig med fortellermessig overskudd. Og den er heller ikke uten komiske innslag, samtidig som den innehar en ektefølt sentimentalitet. Som jo også har sin verdi, om man skal driste seg på et ordspill basert på den internasjonale tittelen Sentimental Value.
Stellan Skarsgård spiller her en bejublet filmskaper med et ganske så distansert forhold til sine to voksne døtre (Renate Reinsve og Inga Ibsdotter Lilleaas). Etter deres mors død vender han tilbake til Oslo og den gamle familievillaen, med planer om å lage en personlig og muligens siste film. Ønsket hans er at Reinsves rollefigur – eldstedatter og etablert teater- og tv-skuespiller – skal ha hovedrollen. For henne er det imidlertid ikke aktuelt å jobbe med faren, og han går derfor i gang med prosjektet med en amerikansk stjerneskuespiller (Elle Fanning) i rollen isteden.
De internasjonale forventingene var tindrende høye til den norske filmskaperens nye film etter suksessen med Verdens verste menneske. Selv om den ble svært varmt mottatt med særdeles langvarige ovasjoner på premierevisningen, er nok Affeksjonsverdi en film som synker inn og vokser mer i etterkant enn den mer umiddelbare forgjengeren.
Flere av plottelementene – en historie som kretser rundt et hus, en familie med sine pågående konflikter og fortidige tragedier, en begravelse som igangsettende hendelse, et familiemedlems kunstneriske prosjekt som fremste motor for handlingen – er ikke nødvendigvis nye i filmsammenheng, og noen av dem var også å finne i Louder Than Bombs, Triers første film i Cannes’ hovedkonkurranse. Sammen med medmanusforfatter Eskil Vogt evner han imidlertid å forene disse komponentene på en måte som føles frisk og særegen. Ikke minst skal filmen berømmes for hvordan farens filmprosjekt integreres med karakterenes personlige utfordringer, og dermed blir en essensiell del av familiedramaets kjerne.
Affeksjonsverdi er dessuten Triers mest «Bergmanske» film, med mest påtakelige referanser til selveste Persona. Kanskje kan man også hevde at Norge omsider er i ferd med å få vår egen Bergman med Triers formidable suksess og internasjonale status?
Som kjent og allerede nevnt gikk Gullpalmen til Jafar Panahi for It Was Just an Accident. Dette er nok en film den iranske filmskaperen har laget i det skjulte i hjemlandet, der han tidligere har vært idømt både yrkesforbud og fengselsstraff. Det var på ingen måte selvsagt at Panahi i det hele tatt kunne være tilstede på festivalen, og hovedprisen han dermed mottok personlig kan vanskelig kan kalles ufortjent.
It Was Just an Accident tar utgangspunkt i en ulykke på veien, som fører til at en ansatt på bilverkstedet mener å gjenkjenne sjåføren fra da han ble brutalt mishandlet i fengsel. Etter å ha bortført den mulige torturisten allierer han seg med andre som har lidd samme skjebne, i et fortettet thrillerdrama som presist og effektivt stiller tankevekkende spørsmål om forbrytelse, straff og eventuell hevn med det autoritære Iran som stadig høyaktuell kontekst. Med sine spenningselementer så vel som sin klare systemkritikk kan It Was Just an Accident minne om filmene til landsmannen Mohammad Rasoulof, og er så avgjort en av Panahis beste.
Spenningselementer er også sterkt tilstedeværende i den brasilianske filmskaperen Kleber Mendonça Filhos politiske thrillerdrama The Secret Agent (O Agente Secreto), som var en av vinnerfavorittene og stakk av med både prisen for beste regi og beste mannlige skuespiller (til hovedrolleinnehaver Wagner Moura). Filmen utspiller seg mot slutten av 70-tallet under diktaturet i Brasil, og handler om en akademiker som lever i skjul mens han planlegger å flykte til utlandet med sin sønn. I likhet med Walter Salles’ ferske Oscar-vinner I’m Still Here omhandler filmen de mange bortføringene og drapene i landet på denne tiden, også her med et handlingsplan i nåtid. På noen vis er The Secret Agent en enda mer ambisiøs spillefilm, som kombinerer ulike sjangre og stemninger for å tegne et bredere bilde av perioden. (Hvilken av de to filmene som er best, kan diskuteres – uten at vi behøver å gjøre det her.)
Prisen for beste manus gikk til Jean-Pierre og Luc Dardennes The Young Mother’s Home (Jeunes mères). Et kanskje ikke opplagt valg av vinner, da filmen ikke utmerker seg i overveldende positiv grad i det belgiske brødreparets omfattende filmografi. Manuset er likevel ikke det mest unaturlige å berømme ved denne spillefilmen, som følger fire svært unge kvinner tilknyttet et senter for unge mødre, og skildrer deres dilemmaer og utfordringer med å ta på seg ansvaret for barna eller eventuelt plassere dem hos fosterforeldre. Det er ingen direkte dårlig film, og flere sekvenser – i særdeleshet de avsluttende – er sterke. Slik tilfellet er i noen av Dardenne-brødrenes filmer, beveger imidlertid sosialrealismen seg farlig nære sosialpornografien. Her er så absolutt empatisk nærhet, men man kan tidvis også fornemme et mer distansert blikk fra den formodentlig høyere sosiale sfæren filmskaperne selv tilhører.
I denne artikkelen skal vi ikke gå gjennom alle prisene fra hovedjuryen, som er å finne her, mens de øvrige vinnerfilmene i hovedkonkurransen allerede er omtalt i undertegnedes første rapport fra årets Cannes-festival.
Av konkurransefilmer som ikke fikk ta del i prisdrysset, fortjener ikke minst Romería av Carla Simón – som vant Gullbjørnen i Berlin i 2022 for Ferskenlunden i Catalonia (Alcarràs) – å løftes fram. Den katalanske filmskaperens nye film er en delvis selvbiografisk beretning om en 18-årig jente som har vokst opp hos fosterforeldre og oppsøker familiemedlemmer i Galicia-regionen tidlig på 2000-tallet for å få vite mer om sine avdøde biologiske foreldre. Dette er en finstemt og skarpt observert skildring av familiedynamikk, familiehemmeligheter og samfunnstabuer, hvor den frigjorte perioden i Spania på 80-tallet, foreldrenes narkomani og det samme tiårets AIDS-epidemi står sentralt. Den mest opplagte likheten med Ferskenlunden i Caralonia er filmens beundringsverdig autentiske miljøskildringer, men Romería har samtidig et rikere og mer poetisk visuelt uttrykk og en klarere dramaturgisk struktur.
Romería er kjøpt inn av Arthaus for norsk kinodistribusjon, sammen med Gullpalme-vinneren It Was Just an Accident, Fatih Akins Amrum, Sound of Falling av Mascha Schilinski og Nouvelle Vague av Richard Linklater. De tre sistnevnte er omtalt i forrige festivalrapport.
Franske Julia Ducournau vant Gullpalmen for Titane i 2021, i konkurranse med Verdens verste menneske. I år var også hun tilbake i hovedkonkurransen med Alpha, der hun igjen benytter seg av «body horror» og andre grøsserelementer på originalt vis.
Alpha handler om en unge jente med samme navn som filmen, og utspiller seg i en verden herjet av en pandemi som gradvis forsteiner – for ikke å si marmoriserer – menneskene som smittes. Dette aspektet kan åpenbart anses som en allegori for AIDS (samt muligens en mer nylig pandemi), mens andre deler av fortellingen ikke er like lettfattelige. Følgelig skjemmes filmopplevelsen noe av at man bruker i overkant mye tankevirksomhet på å finne ut hvordan de ulike handlingslagene henger sammen, fram til trådene samles elegant nok til at Alpha ikke føles direkte utilfredsstillende. I undertegnedes øyne er dette alt i alt en god film, om enn ikke på nivå med Titane eller Ducournaus spilledebut Raw (2016).
Svenske Tarik Saleh viderefører på sin side dedikasjonen til – og formodentlig fascinasjonen for – politiske konspirasjonsthrillere som legger seg tett på virkelige personer og hendelser i Egypt. Hans nye film Eagles of the Republic deltok i hovedkonkurransen, som den eneste nordiske i tillegg til Affeksjonsverdi.
Denne siste filmen i Salehs Kairo-trilogi ligner mer på The Nile Hilton Incident fra 2017 enn hans forrige film Boy From Heaven (som fikk hovedjuryens pris for beste manus på Cannes-festivalen for tre år siden). Filmskaperen fortsetter dessuten samarbeidet med skuespiller Fares Fares, som medvirker i samtlige tre filmer og her er tilbake i hovedrollen. I Eagles of the Republic spiller Fares en egyptisk filmstjerne, populært kalt «Pharao of the Screen» (hvorfor er ikke dette filmens tittel?), som presses til å gi sin offentlige støtte til landets regime og etter hvert manipuleres inn i et større politisk spill. Dette er en solid, velfortalt og til dels satirisk film inspirert av 70-tallets amerikanske «paranoia-thrillere», men lander ikke like stødig som den bygges opp. Først og fremst fordi fortellingen legger seg så tett på hovedkarakteren at man aldri får det fulle overblikket over de bakenforliggende intrigene, selv om dette meget mulig er en bevisst intensjon fra filmskaperens side.
Islandske Hlynur Pálmason deltok i sideprogrammet Un Certain Regard i 2022 med Vanskapte land (internasjonal tittel Godland), og har før den markert seg med spillefilmdebuten Vinterbrødre (2017) og En hvit, hvit dag (2019). Han er tilbake med The Love That Remains (Ástin sem eftir er), som ble vist i seksjonen Cannes Premiere.
Denne filmen forteller om en familie som står i et samlivsbrudd, som skildres gjennom ett år med vekt på felles minner og hva man kanskje kan kalle bittersøtt dagligliv. The Love That Remains er preget av Pálmasons høyst særegne stil, med mange godt iakttatte øyeblikk og fintfølelse for underliggende spenninger mellom familiemedlemmene i den krevende situasjonen, ispedd noen mer surrealistiske sekvenser. Igjen viser filmskaperen bemerkelsesverdig evne til å levendegjøre materialet gjennom andre strukturer enn den klassiske dramaturgien, men filmen kunne nok ha tjent på å være noe strammere redigert. Noen direkte skuffelse er den dog ikke, til tross for at den ikke lever helt opp til særlig Vinterbrødre og Vanskapte land. (Les også vårt intervju med Pálmason om Vanskapte land, der han avslutningsvis kommer inn på dette prosjektet.)
Sist, men ikke nødvendigvis minst, skal vi trekke fram den finske filmen A Light That Never Goes Out, som er regissør Lauri-Matti Parppeis spillefilmdebut og ble vist i den uavhengige sideseksjonen Acid. Dette er en norsk samproduksjon med Vincent Saunders og Njål Lambrechts som hjemlige samprodusenter for Goodtime Pictures samt en rekke stabs- og etterarbeidsfunksjoner fra Vestlandet, støttet av Vestnorsk filmsenter og Mediefondet Zefyr.
Filmen forteller om en anerkjent klassisk fløytist i slutten av tjueårene som returnerer til sin lille hjemby i Finland etter et sammenbrudd, der han møter en tidligere klassevenninne som inviterer ham til å danne en gruppe for å improvisere fram eksperimentell musikk. Bittersøt er en vel så treffende beskrivelse av A Light That Never Goes Out, som kombinerer snodige innfall med en mer gjenkjennelig narrativ oppbygging i en sjarmerende og underfundig dramakomedie om musikkens helbredende kraft. Imponerende nok er musikken i filmen også improvisert fram live.
Les også Aleksander Husers første rapport fra årets filmfestival i Cannes.
Den 78. utgaven av filmfestivalen i Cannes ble arrangert i perioden 13.-24. mai 2025.
I denne andre rapporten fra årets Cannes-festival ser Aleksander Huser nærmere på Joachim Triers Grand Prix-vinner «Affeksjonsverdi», Jafar Panahis Gullpalme-vinner «It Was Just an Accident» og andre filmer å merke seg fra programmet. Som også inkluderer nordiske regissører som Tarik Saleh, Hlynur Pálmason og en finsk spillefilmdebut samprodusert med Norge.
Foto fra «Affeksjonsverdi» (fotokred: Kasper Tuxen)
I helgen ble årets utgave av filmfestivalen i Cannes avsluttet med en historisk Grand Prix – den nest gjeveste prisen fra hovedjuryen – til Affeksjonsverdi av Joachim Trier. Den aller ypperste utmerkelsen, Gullpalmen, gikk til It Was Just an Accident av iranske Jafar Panahi.
I denne andre oppsummeringen av festivalprogrammet skal vi også ta for oss flere av filmene i konkurransen, men starter med de to nevnte toppvinnerne.
Tiers Affeksjonsverdi kan best beskrives som et familiedrama, som på noen vis er sobrere og har mindre framtredende humor enn Verdens verste menneske. Ikke desto mindre er den utpreget «Triersk», med rom for en og annen digresjonsaktig avstikker og rikelig med fortellermessig overskudd. Og den er heller ikke uten komiske innslag, samtidig som den innehar en ektefølt sentimentalitet. Som jo også har sin verdi, om man skal driste seg på et ordspill basert på den internasjonale tittelen Sentimental Value.
Stellan Skarsgård spiller her en bejublet filmskaper med et ganske så distansert forhold til sine to voksne døtre (Renate Reinsve og Inga Ibsdotter Lilleaas). Etter deres mors død vender han tilbake til Oslo og den gamle familievillaen, med planer om å lage en personlig og muligens siste film. Ønsket hans er at Reinsves rollefigur – eldstedatter og etablert teater- og tv-skuespiller – skal ha hovedrollen. For henne er det imidlertid ikke aktuelt å jobbe med faren, og han går derfor i gang med prosjektet med en amerikansk stjerneskuespiller (Elle Fanning) i rollen isteden.
De internasjonale forventingene var tindrende høye til den norske filmskaperens nye film etter suksessen med Verdens verste menneske. Selv om den ble svært varmt mottatt med særdeles langvarige ovasjoner på premierevisningen, er nok Affeksjonsverdi en film som synker inn og vokser mer i etterkant enn den mer umiddelbare forgjengeren.
Flere av plottelementene – en historie som kretser rundt et hus, en familie med sine pågående konflikter og fortidige tragedier, en begravelse som igangsettende hendelse, et familiemedlems kunstneriske prosjekt som fremste motor for handlingen – er ikke nødvendigvis nye i filmsammenheng, og noen av dem var også å finne i Louder Than Bombs, Triers første film i Cannes’ hovedkonkurranse. Sammen med medmanusforfatter Eskil Vogt evner han imidlertid å forene disse komponentene på en måte som føles frisk og særegen. Ikke minst skal filmen berømmes for hvordan farens filmprosjekt integreres med karakterenes personlige utfordringer, og dermed blir en essensiell del av familiedramaets kjerne.
Affeksjonsverdi er dessuten Triers mest «Bergmanske» film, med mest påtakelige referanser til selveste Persona. Kanskje kan man også hevde at Norge omsider er i ferd med å få vår egen Bergman med Triers formidable suksess og internasjonale status?
Som kjent og allerede nevnt gikk Gullpalmen til Jafar Panahi for It Was Just an Accident. Dette er nok en film den iranske filmskaperen har laget i det skjulte i hjemlandet, der han tidligere har vært idømt både yrkesforbud og fengselsstraff. Det var på ingen måte selvsagt at Panahi i det hele tatt kunne være tilstede på festivalen, og hovedprisen han dermed mottok personlig kan vanskelig kan kalles ufortjent.
It Was Just an Accident tar utgangspunkt i en ulykke på veien, som fører til at en ansatt på bilverkstedet mener å gjenkjenne sjåføren fra da han ble brutalt mishandlet i fengsel. Etter å ha bortført den mulige torturisten allierer han seg med andre som har lidd samme skjebne, i et fortettet thrillerdrama som presist og effektivt stiller tankevekkende spørsmål om forbrytelse, straff og eventuell hevn med det autoritære Iran som stadig høyaktuell kontekst. Med sine spenningselementer så vel som sin klare systemkritikk kan It Was Just an Accident minne om filmene til landsmannen Mohammad Rasoulof, og er så avgjort en av Panahis beste.
Spenningselementer er også sterkt tilstedeværende i den brasilianske filmskaperen Kleber Mendonça Filhos politiske thrillerdrama The Secret Agent (O Agente Secreto), som var en av vinnerfavorittene og stakk av med både prisen for beste regi og beste mannlige skuespiller (til hovedrolleinnehaver Wagner Moura). Filmen utspiller seg mot slutten av 70-tallet under diktaturet i Brasil, og handler om en akademiker som lever i skjul mens han planlegger å flykte til utlandet med sin sønn. I likhet med Walter Salles’ ferske Oscar-vinner I’m Still Here omhandler filmen de mange bortføringene og drapene i landet på denne tiden, også her med et handlingsplan i nåtid. På noen vis er The Secret Agent en enda mer ambisiøs spillefilm, som kombinerer ulike sjangre og stemninger for å tegne et bredere bilde av perioden. (Hvilken av de to filmene som er best, kan diskuteres – uten at vi behøver å gjøre det her.)
Prisen for beste manus gikk til Jean-Pierre og Luc Dardennes The Young Mother’s Home (Jeunes mères). Et kanskje ikke opplagt valg av vinner, da filmen ikke utmerker seg i overveldende positiv grad i det belgiske brødreparets omfattende filmografi. Manuset er likevel ikke det mest unaturlige å berømme ved denne spillefilmen, som følger fire svært unge kvinner tilknyttet et senter for unge mødre, og skildrer deres dilemmaer og utfordringer med å ta på seg ansvaret for barna eller eventuelt plassere dem hos fosterforeldre. Det er ingen direkte dårlig film, og flere sekvenser – i særdeleshet de avsluttende – er sterke. Slik tilfellet er i noen av Dardenne-brødrenes filmer, beveger imidlertid sosialrealismen seg farlig nære sosialpornografien. Her er så absolutt empatisk nærhet, men man kan tidvis også fornemme et mer distansert blikk fra den formodentlig høyere sosiale sfæren filmskaperne selv tilhører.
I denne artikkelen skal vi ikke gå gjennom alle prisene fra hovedjuryen, som er å finne her, mens de øvrige vinnerfilmene i hovedkonkurransen allerede er omtalt i undertegnedes første rapport fra årets Cannes-festival.
Av konkurransefilmer som ikke fikk ta del i prisdrysset, fortjener ikke minst Romería av Carla Simón – som vant Gullbjørnen i Berlin i 2022 for Ferskenlunden i Catalonia (Alcarràs) – å løftes fram. Den katalanske filmskaperens nye film er en delvis selvbiografisk beretning om en 18-årig jente som har vokst opp hos fosterforeldre og oppsøker familiemedlemmer i Galicia-regionen tidlig på 2000-tallet for å få vite mer om sine avdøde biologiske foreldre. Dette er en finstemt og skarpt observert skildring av familiedynamikk, familiehemmeligheter og samfunnstabuer, hvor den frigjorte perioden i Spania på 80-tallet, foreldrenes narkomani og det samme tiårets AIDS-epidemi står sentralt. Den mest opplagte likheten med Ferskenlunden i Caralonia er filmens beundringsverdig autentiske miljøskildringer, men Romería har samtidig et rikere og mer poetisk visuelt uttrykk og en klarere dramaturgisk struktur.
Romería er kjøpt inn av Arthaus for norsk kinodistribusjon, sammen med Gullpalme-vinneren It Was Just an Accident, Fatih Akins Amrum, Sound of Falling av Mascha Schilinski og Nouvelle Vague av Richard Linklater. De tre sistnevnte er omtalt i forrige festivalrapport.
Franske Julia Ducournau vant Gullpalmen for Titane i 2021, i konkurranse med Verdens verste menneske. I år var også hun tilbake i hovedkonkurransen med Alpha, der hun igjen benytter seg av «body horror» og andre grøsserelementer på originalt vis.
Alpha handler om en unge jente med samme navn som filmen, og utspiller seg i en verden herjet av en pandemi som gradvis forsteiner – for ikke å si marmoriserer – menneskene som smittes. Dette aspektet kan åpenbart anses som en allegori for AIDS (samt muligens en mer nylig pandemi), mens andre deler av fortellingen ikke er like lettfattelige. Følgelig skjemmes filmopplevelsen noe av at man bruker i overkant mye tankevirksomhet på å finne ut hvordan de ulike handlingslagene henger sammen, fram til trådene samles elegant nok til at Alpha ikke føles direkte utilfredsstillende. I undertegnedes øyne er dette alt i alt en god film, om enn ikke på nivå med Titane eller Ducournaus spilledebut Raw (2016).
Svenske Tarik Saleh viderefører på sin side dedikasjonen til – og formodentlig fascinasjonen for – politiske konspirasjonsthrillere som legger seg tett på virkelige personer og hendelser i Egypt. Hans nye film Eagles of the Republic deltok i hovedkonkurransen, som den eneste nordiske i tillegg til Affeksjonsverdi.
Denne siste filmen i Salehs Kairo-trilogi ligner mer på The Nile Hilton Incident fra 2017 enn hans forrige film Boy From Heaven (som fikk hovedjuryens pris for beste manus på Cannes-festivalen for tre år siden). Filmskaperen fortsetter dessuten samarbeidet med skuespiller Fares Fares, som medvirker i samtlige tre filmer og her er tilbake i hovedrollen. I Eagles of the Republic spiller Fares en egyptisk filmstjerne, populært kalt «Pharao of the Screen» (hvorfor er ikke dette filmens tittel?), som presses til å gi sin offentlige støtte til landets regime og etter hvert manipuleres inn i et større politisk spill. Dette er en solid, velfortalt og til dels satirisk film inspirert av 70-tallets amerikanske «paranoia-thrillere», men lander ikke like stødig som den bygges opp. Først og fremst fordi fortellingen legger seg så tett på hovedkarakteren at man aldri får det fulle overblikket over de bakenforliggende intrigene, selv om dette meget mulig er en bevisst intensjon fra filmskaperens side.
Islandske Hlynur Pálmason deltok i sideprogrammet Un Certain Regard i 2022 med Vanskapte land (internasjonal tittel Godland), og har før den markert seg med spillefilmdebuten Vinterbrødre (2017) og En hvit, hvit dag (2019). Han er tilbake med The Love That Remains (Ástin sem eftir er), som ble vist i seksjonen Cannes Premiere.
Denne filmen forteller om en familie som står i et samlivsbrudd, som skildres gjennom ett år med vekt på felles minner og hva man kanskje kan kalle bittersøtt dagligliv. The Love That Remains er preget av Pálmasons høyst særegne stil, med mange godt iakttatte øyeblikk og fintfølelse for underliggende spenninger mellom familiemedlemmene i den krevende situasjonen, ispedd noen mer surrealistiske sekvenser. Igjen viser filmskaperen bemerkelsesverdig evne til å levendegjøre materialet gjennom andre strukturer enn den klassiske dramaturgien, men filmen kunne nok ha tjent på å være noe strammere redigert. Noen direkte skuffelse er den dog ikke, til tross for at den ikke lever helt opp til særlig Vinterbrødre og Vanskapte land. (Les også vårt intervju med Pálmason om Vanskapte land, der han avslutningsvis kommer inn på dette prosjektet.)
Sist, men ikke nødvendigvis minst, skal vi trekke fram den finske filmen A Light That Never Goes Out, som er regissør Lauri-Matti Parppeis spillefilmdebut og ble vist i den uavhengige sideseksjonen Acid. Dette er en norsk samproduksjon med Vincent Saunders og Njål Lambrechts som hjemlige samprodusenter for Goodtime Pictures samt en rekke stabs- og etterarbeidsfunksjoner fra Vestlandet, støttet av Vestnorsk filmsenter og Mediefondet Zefyr.
Filmen forteller om en anerkjent klassisk fløytist i slutten av tjueårene som returnerer til sin lille hjemby i Finland etter et sammenbrudd, der han møter en tidligere klassevenninne som inviterer ham til å danne en gruppe for å improvisere fram eksperimentell musikk. Bittersøt er en vel så treffende beskrivelse av A Light That Never Goes Out, som kombinerer snodige innfall med en mer gjenkjennelig narrativ oppbygging i en sjarmerende og underfundig dramakomedie om musikkens helbredende kraft. Imponerende nok er musikken i filmen også improvisert fram live.
Les også Aleksander Husers første rapport fra årets filmfestival i Cannes.
Den 78. utgaven av filmfestivalen i Cannes ble arrangert i perioden 13.-24. mai 2025.
