Portrettfoto av Osborne er tatt av Paal Audestad (Scanpix).

Jeg møter skuespiller Elli Rhiannon Müller Osborne i heisen på vei inn til Anti sine lokaler ved Sofienbergparken i Oslo. Hun har en stor, metallrosa boblejakke på seg, jeg en stor babyblå en. Vi ser på hverandre og smiler, serieskaper Emmeline Berglund møter oss og geleider oss inn til kjøkkenet (vår samtale med henne kan du lese her).

Høydepunkt og lavpunkt fra diverse rosabloggeres ekte liv er bakgrunnen for den allerede populære NRK-serien Rekviem for Selina. Men Müller Osborne har ikke møtt en eneste av dem, eller prøvd å imitere deres væremåter. Hun har kun forholdt seg til manuset til søskenduoen Emmeline og Benjamin Berglund. Til det de har skrevet om Selina, eller Celina Isabelle, rosablogger-navnet hennes. Müller Osborne har utelukkende forholdt seg til Selina som en rolle hun skal fortelle med den ekte kroppen sin, og med den pålimte, plastiskopererte kroppen hun får påklistret i løpet av serien. Og så har hun selvsagt forholdt seg til regien fra Rikke Gregersen og Ole Sebastian Kåss. 

Mer om det senere, først må vi ta av oss boblejakkene og sette oss ned i sofaen inne på Antis kjøkken. Først må vi small talke litt, tøyse og fjase. Emmeline Berglund blir værende på kjøkkenet sammen med oss. Fyller opp kaffekoppene våre. Da vi er på andre runde, setter jeg på taleopptaket på telefonen min.

Kan du fortelle meg litt om bakgrunnen din? spør jeg Elli Rhiannon Müller Osborne.

– Jeg har alltid vært glad i film. I barndommen var jeg drømmende og fantasifull. Jeg er heldig som kommer fra en familie som jobber i bransjen. (Moren, Siri Helene Müller, har jobbet som skuespiller og med casting, og faren, Nicholas Müller-Osborne, jobber som DOP, regissør og fotograf). Jeg husker at gikk jeg ned i kjelleren i barndomshjemmet mitt på Nordstrand – der hadde vi reol på reol med DVD-er – dro ut Kill Bill (Tarantino, 2003) og satte den inn i videospilleren. Jeg drømte om å være Uma Thurman når jeg ble voksen. I tillegg til å ha sett sykt mange filmer i oppveksten, drev jeg med amatørteater og gikk på en haug med auditions. Jeg stakk innom alle casting-byråene jeg fant og nærmest løp rundt i Oslo på jakt etter spennende roller. Etter hvert ga iveren resultater, jeg landet litt reklame, en del kortfilmer, og da jeg var 16-17 fikk jeg en rolle i Erik Poppes film Utøya 22 juli (2011), og noen år senere fikk jeg hovedrollen i Martin Lunds Psycobitch (2018). Jeg har fylt mange bursdager på sett, for å si det sånn, noe jeg ser på som en fin ting. Mest kjent er jeg nok for tv-serien Ida tar ansvar (2022), regissert av Rikke Gregersen, som også er en av to regissører på Rekviem for Selina.

Hvordan ble du involvert i serien? 

– Rikke Gregersen ringte og spurte om jeg ville prøvespille for en rolle om en rosablogger. Selvfølgelig ville jeg det! Jeg var i Stockholm og spilte inn serien Blindspor (lanseres i 2025). Jeg fikk tilsendt noen scener på e-post, og ble euforisk! Jeg lagde self-tapes på eget initiativ fra hotellrommet, med vått hår og i morgenkåpe, så sendte jeg dem til Rikke for å vise mitt engasjement. 

Hva var det du likte så godt med Selina-rollen?

– Jeg elsket manuset, leste det 100 ganger. Det ga meg en sånn energi, jeg nærmest boblet over av spillelyst. Selina er en drømmerolle. Hun går gjennom så mange transformasjoner, mentalt og fysisk, noe som er spennende for en skuespiller å jobbe med. Det rare er at jeg, noen år tidligere, sa til en venn at hvis noen fant på å lage en bio pic om Sophie Elise, så ønsker jeg å prøvespille for den rollen. Jeg vet ikke om jeg manifesterte det eller hva, men det er noe magisk over sammentreffet, spør du meg.

 Fulgte du med på rosabloggerne i oppveksten? 

– Jeg er jo en internett-kid. Selv om jeg var litt nerdete, og sånn sett ikke var så opptatt av de jentene, har jeg alltid visst at Sophie Elise er der. Da jeg fikk rollen som Selina, gikk inn jeg på YouTube-kanalen hennes. Der kan man finne kategorier for nyeste, mest populære og eldste videoer. Jeg trykte på eldste. Da jeg så på de gamle klippene, fikk jeg vondt inni meg, jeg tror jeg felte en tåre. Sophie Elise er så brutalt ærlig med hvordan hun ser på seg selv. Selv alle hat-kommentarene hun får, leser hun opp høyt. Det er hjerteskjærende. At så mye av livet hennes ligger der ute på nett, inspirerte meg som skuespiller, det ga meg et rikt materiale å jobbe med og fordøye. 

Møtte du henne i prosessen? 

– Jeg har ikke hatt kontakt med noen av rosabloggerne, jeg hadde jo manuset og regien til å guide meg. Det holdt i massevis. 

Har du hatt behov for å frigjøre deg fra den ekte Sophie Elise?

– Ikke frigjøre meg, jeg forholdt meg bare ikke så mye til henne, eller de andre rosabloggerne. Men i de scenene hvor jeg visste ekte jenters smerte lå bak hendelsene, hadde jeg selvsagt medfølelse. Samtidig: Jeg kan ikke involvere alle andres følelser og meninger når jeg jobber. Jeg spiller jo bare! Selina er en rolle!

Sophie Elise ble på et punkt sett på som Norges verste forbilde. Føler du et ansvar som skuespiller i forhold til hvilke roller du selv velger? Du er jo også et forbilde. 

– Jeg tenker ikke så mye på det, selv om jeg kanskje burde gjøre det? 

Hva handler serien om for deg?

– Som skuespiller synes jeg det er vanskelig å skulle ha det store «hva er meningen med det hele»-perspektivet. Jeg har historien så tett innpå meg. Den skal jo fortelles gjennom kroppen min og gjennom kroppene til de andre skuespillerne. Det jeg kan si er at jeg falt for historien om den skjøre, lille jenta, som jeg selv, og sikkert veldig mange jenter, kan kjenne seg igjen i. 

Mobbeofferet?

– Nei, ikke mobbeofferet. Bare det at det er så jævla vanskelig å være jente. 

Har synet ditt på rosabloggerne endret seg etter Selina-rollen? 

– Om jeg hadde noen fordommer fra før, forsvant de med en gang jeg gjorde research, leste, manus og begynte opptakene.

Selina er jo ei fattig jente fra Nord-Norge. Hvordan jobbet du med å få til den nordnorske dialekten? 

– Det første jeg tenkte da jeg fikk høre at Selina snakker nordnorsk, var at dialekten skulle sitte perfekt når opptakene startet. Jeg ba tidlig om en dialekt-coach. Eller tidlig, jeg hadde en måned på meg. Jeg så Torstein Bjørklund tre, fire ganger i uka. Han var fantastisk! I tillegg hadde jeg en logopedtime som ga meg noen morsomme triks. Jeg skulle for eksempel dra i en gummistrikk mens jeg øvde meg på nordnorsk. Det skulle både gi meg en rytme, samt omprogrammere hjernen min. I tillegg prøvde jeg å snakke nordnorsk i kollektivet mitt, selv om de jeg bor med syntes det var megakleint. Det var lettere å snakke det med crewet. Emmeline var en stor hjelp, hun rettet på meg hele tiden. 

Hvordan endret nordnorsken måten du spilte Selina på? 

– Jeg har alltid trodd at det er i kostymeprøvene man finner ut hva karakteren tenker, hvordan hen oppfører seg, beveger seg i klærne hen valgte å ta på seg den dagen osv. Men etter denne dialekt-erfaringen, har jeg funnet ut at språket er den egentlige nøkkelen til karakteren for meg. 

På et tidspunkt midt uti serien, begynner plutselig Selina å snakke bokmål, fortell om det.

– Det skjedde noe helt spesielt da Selina begynte med Oslo-dialekt, men med nordnorsk aksent. Det tydeliggjør Selina som karakter, skammen og selvforakten. Det at hun hele tiden prøver å bli en annen. Likevel skinner rester av den hun engang var alltid igjennom, det være seg aksenten eller kirurgien. 

Er du en som liker å se i monitor?

– Jeg er nokså teknisk av meg og elsker godt filmfoto, så jeg tar gjerne en kikk underveis. Men når jeg ser Selina på skjermen, tenker jeg bare på Selina og aldri på om jeg, Elli, ser ut som jeg liker å se ut. Monitor kan gi meg en bedre forståelse av hvor jeg skal bevege meg foran kamera, sånne ting. Det er et praktisk og spennende hjelpemiddel. 

I løpet av serien forvandles Selina gjennom plastisk kirurgi, puppene og rumpa får silikon, leppene fillers, ja til og med tennene byttes ut. Hvordan gjorde dere det og hva gjorde det med deg? 

– Den fantastiske sminkedesignere Ida Astero Welle lagde og støpte alle disse aksessoarene. Hun la silikon utenpå kroppen min, limte det på istedenfor å sprøyte det inn i meg. Hun støpte nye pupper, rumpe og lepper til hver ny opptaksdag. Rumpeballene mine veide en kilo hver, så jeg måtte jobbe med posituren min. Jeg må innrømme at det var tungt til tider, både fysisk og psykisk. Leppene ble også limt på. Jeg ble helt stiv i ansiktet og måtte drikke gjennom et sugerør og kunne bare spise opphakka mat. Jeg har et uttrykksfullt ansikt, jeg bruker masse muskler hele tiden. Med de påklistra leppene og de falske tennene fikk jeg en annen mimikk som ble veldig passende til Selina. Jeg ble mye mer påtatt. 

I begynnelsen av serien får du regi av Rikke Gregersen, og mot slutten av Ole Sebastian Kåss, kan du si litt om hvordan det var å jobbe med dem?

– Rikke visste jeg at jeg elsker å jobbe med fra Ida tar ansvar, vi var trygge på hverandre og på nett fra før. Med henne fordypet jeg meg i «lille Selina» (de først 3 episodene), mens Ole Sebastian og jeg utforsket «store Celina-Isabelle» (de siste 3 episodene). Jeg var imponert over at han klarte å plukke opp tråden der Rikke slapp den, han klarte å guide meg videre fra den unge jenta til en mer dramatisk og voksen kvinnekarakter. Når jeg gjør vanskelige, sårbare scener, liker jeg å holde noen i hånda, eller å bli tatt på skuldra, jeg trenger en form for kontakt. Ole Sebastian var, som Rikke helt åpen for det. De var også begge åpne for mine forslag. Det var som en lang samtale hvor alle lyttet til alle og tok inn hverandres innspill. 

Hva slags forhold har du til nakenhet?

– I en av de første nakenscenene, der Selina føres til en stranda i Nord-Norge av russen som mobber henne … Den scenen er så sterk at jeg bare ville rive av meg klærne. Det var ingenting i meg som syntes dette var ukomfortabelt og merkelig. Jeg måtte anstrenge meg for å fremstå som nervøs. Spille det. Som skuespiller var jeg veldig trygg, det motsatte av nervøs, fordi jeg syntes det var en så utrolig bra og viktig scene. Det er samtidig det vondeste øyeblikket i hele serien. 

Var det annerledes å være naken i den falske påklistra kroppen enn i din egen? 

– I begynnelsen føltes den påklistra kroppen uekte. Og derfor oppførte jeg meg først som om den var et kostyme. Jeg gikk nærmest naken ut i kantina og viste fram «silikonpuppene» mine som en morsom genser. Men vi innså at jeg måtte lære meg å oppleve denne kunstige nakenheten som ekte nakenhet. Så etter hvert fikk jeg morgenkåpe på meg for å tildekke den mellom opptakene.

Fikk du et nytt syn på din egen kropp, etter å ha hatt på deg den falske?

– Jeg lot meg ikke påvirke av det syke skjønnhetsidealet Selina streber etter, det er jo hele poenget med serien.