Jeg møter serieskaper Emmeline Berglund på det kreative studioet Anti sine lokaler ved Sofienbergparken i Oslo. Stemningen er munter, og spent. Den norske NRK-premieren av serien hun har skapt, er kun noen dager fram i tid, og like etterpå skal Rekviem for Selina vises på den internasjonale, franske serie-festivalen Series Mania. Men i dette øyeblikket, en tirsdag i mars, i en designersofa inne på kjøkkenet til Anti, med nytraktet kaffe i hver vår kopp, er det enda ingen der ute som har ment noe om hovedfiguren i serien hennes, mobbeofferet og bloggeren Selina, oppdratt av en fattig, enslig mor i Nord-Norge. I løpet av seks episoder forvandler denne usikre, upopulære jenta seg sakte, men sikkert (eller kanskje heller i rakettfart) fysisk (via plastisk kirurgi) og mentalt (via fans og hatere) til sitt alter ego, den suksessfulle og brutalt ærlige rosabloggeren Celina Isabelle (derfor vekslingen mellom de to navnene i denne teksten). Figuren er blant annet basert på «Norges farligste forbilde», Sophie Elise. Det er stille før stormen hos Anti. Og lattermildt. 

Hva er bakgrunnen din? spør jeg Berglund og skrur på opptaket på telefonen min. 

– Min? Jeg er ikke vant til å bli spurt om det, svarer hun og ler. – Jeg må tenke over hvilket narrativ jeg skal presentere. (Pause) Ok, jeg studerte film og tv på Westerdals og hadde tidlig planer om å skrive min egen Coming of age-film, litt for tidlig kanskje, jeg var bare 20. (Mer latter) Mens jeg ventet på å få erfaring, begynte jeg å jobbe på et blodkynisk reality-show som het Fristet (2011), og som ble kansellert etter en sesong. Derfra gikk jeg videre til Paradise (2012). Jeg jobbet faktisk innen reality helt til jeg begynte i Anti i 2015, hvor jeg nå er kreativ leder for tv-drama.  

Hvordan fikk du ideen til Rekviem for Selina?

– Tv 2 ville skape en humorserie om en influencer. Og siden jeg hadde laget Hjerteslag for dem (2019), ønsket de at jeg skulle utvikle en sesong. Da jeg begynte å grave i materien, oppdaget jeg at historien om rosabloggerne aldri hadde blitt fortalt. Og at den var mer kompleks enn jeg hadde forestilt meg. Jeg så for meg et mørkt periodedrama isteden, men det var ikke Tv 2 interesserte i og droppet prosjektet. 

Du vurderte aldri å gi etter for Tv 2s krav?

– Broren min, Benjamin Berglund, som jeg skriver sammen med, produsenten min Ingunn Rensel og jeg hadde en så tydelig visjon, jeg visste at dette var en historie som måtte fortelles. Vi var ikke villige til å rikke en tomme på det vi så for oss at serien kunne bli. Og sånn har vi vært hele veien, veldig stae. Vi har sikkert vært et mareritt å jobbe med.

Hva skjedde så?

– Etter at jeg var ferdig med å grine over avslaget fra Tv 2, sier Berglund og ler – pitchet vi serien til HBO. De ville ha den. Vi var euforiske. Jeg mener, de har jo skapt legendariske verk som Sopranos (1999) og Sex og singelliv (1998), og nå skulle vi få jobbe med dem. Det var for godt til å være sant. Og etter to utviklingsrunder var det heller ikke sant lenger. HBO Nordic ble kjøpt opp av Discovery og lagt ned i Norden. Og det samme hadde vi lyst til å gjøre, legge oss ned for å dø. 

Heldigvis kom dere på bedre tanker!

– Det føltes som om historien allerede eksisterte, at dette måtte skje på en eller annen måte. Så vi tok oss sammen og pitchet den til NRK. Da P3-avdelingen sa ja, føltes det som å komme hjem. Etter at de produserte SKAM (2015), anses de faktisk som best i verden på young adult-drama.

Hvorfor måtte denne historien fortelles?

– Før dette prosjektet hadde jeg, som de fleste andre, fordommer mot influencere. Jeg ser fremdeles det problematiske i at de kan være dårlige forbilder, som blant annet promoterer plastisk kirurgi. Men i alle opphetete diskusjoner er det behov for innsikt. Vi leste alt vi fant. I begynnelsen var jo rosabloggerne bare en sånn undergrunnsbevegelse av skandinaviske jenter som skrev dagbok på nett. Og så ble det plutselig til den industrien, og det er såpass kort tid siden at ingen egentlig har rukket å fortelle historiene deres. Det gjorde researchen vanskelig. Vi fant en bacheloroppgave her og noen tekster der. Men det var tynt. Så da tenkte vi at vi må snakke med de som har levd dette livet. Da jeg begynte å intervjue norske, svenske og danske rosabloggere, fikk jeg et nytt perspektiv på debatten. Hvorfor er det bare jentene som får all dritten slengt etter seg? Hvorfor snakker vi ikke om de som finansierer dem? Eller alle de voksne som har bygd dem og gjort dem til kjendiser og som tjener rått på dem? Og hva med alle oss som elsker og hater dem og som klikker på postene deres på SoMe? Det er vi som gjør at pressen skriver om disse jentene, som igjen leder flere folk inn på kanalene deres osv. Vi kan ikke stille oss på utsiden og tro at vi bare betrakter dette. Vi er en del av det. Vi er medskapere, og dermed også medansvarlige for det problematiske man kan si om fenomenet. 

Var det noe som gikk igjen i historiene til rosabloggerne du intervjuet, en felles fortelling? 

– Det var alltid en ung jente som ble mobba og som opplevde at hun fikk støtte på bloggen når hun skrev om det som var vanskelig i livet sitt. Men så utvikler det seg til en slags avhengighet, hvor hun bare er nødt til å holde på leserne sine og holde seg relevant. Med all fansen kommer også haterne. Du kan kanskje reparere noen ting ved utseendet ditt med plastisk kirurgi, men kirurgene klarer ikke å reparere selvfølelsen din. 

Hva er det mest utfordrende med serieformatet?

– At man både trenger en overordnet sesongbue, i tillegg til at hver episode må ha sin egen dramaturgi. Når jeg skaper seks episoder, sånn jeg har gjort til Rekviem for Selina, lager jeg på en måte seks spillefilmer i miniformat. Samtidig liker jeg at serier er mer romslige enn spillefilm, du kan bli hos karakterene lengre og ha med flere episoder fra livene deres, bokstavelig talt. 

Hvordan har det vært å skrive manuset til Rekviem for Selina sammen med broren din, Benjamin Berglund?

– Han er min perfekte samarbeidspartner! Vi er helt på nett! Jeg vet ikke om det er fordi vi er søsken, eller om det er fordi vi har vokst opp på samme sted, men det er sånn at hvis vi leser en setning eller en scene høyt for hverandre, så gir den oss de samme bildene i hodet. Det er magisk! Det har jeg ikke opplevd med noen andre. Det begynte med Hjerteslag, Benjamin spurte om å få lese underveis og så oppdaget jeg at jeg kunne sparre med han. Da jeg skulle begynne på Selina-prosjektet, spurte jeg: «Bjenjamin, are you ready? Skal vi skrive manus sammen?» Han var all inn. I tillegg har vi et naturlig hierarki. Jeg er jo storesøstera hans, jeg får alltid det siste ordet, sier hun og ler igjen. Berglund er i godt humør, latteren ligger aldri langt unna alvoret.  

Sender dere manuset fram og tilbake, eller hvordan foregår skriveprosessen? 

– Vi er sammen, snakker og snakker og jobber på veggen, henger opp post it-lapp etter post it-lapp med ideer og plotlinjer. Det er lite fysisk skriving. Det er det siste som foregår. Alle har jo sine rare metoder. Jeg har prøvd å jobbe med andre manusforfattere, og de har ikke alltid forstått min måte å jobbe på. Men Benjamin er trent opp i min metode. Han utfyller meg på en sunn måte (og nå mener jeg ikke hierarkiet, altså). Jeg er gassen og han er bremsen. Til og med når det gjelder å forkaste ting. Jeg er ikke spesielt lojal mot ideene mine, jeg er alltid klar til å kaste vekk det jeg skrev i går og begynne på noe nytt neste dag. Benjamin er det stikk motsatte, han er ekstremt trofast mot det vi allerede har skapt. Og det er bra, for da må jeg bruke masse energi på å overbevise ham om det nye. Det er en fin måte å syreteste de nye ideene mine på, se om de holder. Om jeg ikke hadde hatt Benjamin som et anker i skriveprosessen, og i livet mitt, så vet jeg ikke om jeg hadde klart å lande dette.

Kan du si noe om fortellerstemmen til Selina, den hopper fram og tilbake i tid, overrasker og forvirrer … 

– Vi skulle fortelle veldig mye på seks episoder, det dekker over ca 11 år av Selinas liv. Jeg er en utålmodig person, så med en gang jeg kjedet meg da jeg skrev og gledet meg til å komme til et annet punkt i historien, prøvde vi å følge den impulsen. Publikum er ekstremt godt trent i å se ting, og dekode. Vi ville å ta dem på alvor, holde dem litt på tærne. Vi ønsket at fortellerstemmen skulle være uforutsigbar, sånn at publikum må følge med. Her kan alt skje, var følelsen vi ønsket å skape. 

Selv om du har intervjuet en masse rosabloggere i Skandinavia, så er det ingen tvil om at den største inspirasjonen til Celina Isabelle er Sophie Elise? Hvorfor valgte du henne?

– Jeg tror det ble Sophie Elise fordi jeg ville skrive en historie fra Nord-Norge, hvor jeg selv kommer fra. Men også fordi hun desidert hadde den mest spennende historien. 

Hun er manuskonsulent i prosjektet, hvordan har samarbeidet vært?

– Det har vært essensielt å samarbeide med Sophie Elise, ellers hadde det føltes som om jeg hadde stjålet historien hennes. Hun har jo vokst opp i denne bransjen, levd den. Samtidig var jeg redd det skulle bli en kreativ tvangstrøye. Jeg insisterte på at Celina Isabelle er en egen person. Min frykt var ubegrunnet. Sophie Elise er raus, modig, og ikke minst faglig sterk, hun er jo selv forfatter og elsker tekst. 

Hvor mye av det vi ser er «ekte»?

– Jeg har alltid fantasert om å stjele den setningen du har bakerst i debutromanen din «Anatomi. Monotoni»: PS: Alt jeg skriver er sant, bortsett fra det jeg har funnet på. Da jeg jobbet med reality-tv behandlet jeg det som fiksjon, nå gjør jeg kanskje det motsatte? 

Du dukker selv opp i serien. Fortell om det valget. Er det en slags Hitchcock-signatur?

– På ingen måte. Jeg og resten av crewet er heldigvis utrolig lite oppmerksomhetskåte. Det var ingen som følte seg kallet til å gjøre sin egen cameo. Vi hadde bare litt for lite statistbudsjett. Så vi var nødt til å fylle de rollene selv, og så ble det et morsomt grep at alle skulle ha en opptreden på et eller annet sted i serien, det være seg regissørene, produksjonsassistenten, sminkøren, fotografen, lyd-ansvarlig etc. We’re all in this together. 

Dere bruker to regissører; er det en logikk i hvem som har regi på hvilken episode? 

– Absolutt, Rikke Gregersen og Ole Sebastian Kåss har helt forskjellig stil. Rikke er en mester på humor og store stilistiske bilder, mens med Ole Sebastian er det følsomhet og emosjoner som regjerer. Og så elsker han lange dialogscener og derfor elsker jeg ham. Tanken var at Rekviem for Selina skulle begynne som en sort komedie, med Rikke på regi. Sånn skulle vi få tv-titterne på kroken. For hver episode blir det mer og mer drama, og når Ole Sebastian tar over, blir det til en fullblods dramaserie. Jeg er så glad for at vi gikk for den tospannløsningen. Det har gjort serien til det den er i dag.

Er du med på casting-prosessen?

– Først er det en castingagent som utlyser, og så får vi inn self-tapes. Sammen med regissørene ser vi gjennom alle sammen. Og så lager vi en shortlist av folk vi vil ha inn på auditionen. Det er jo regissørene som skal jobbe direkte med skuespillerne, så det var viktig for meg at de fikk viljen sin. Bare når det gjaldt Selina hadde jeg sykt mange meninger. 

Hvilke?

– Det som var utfordrende for regissørene i casting-prosessen, var at de ikke hadde lest slutten av manuset. Jeg satt fortsatt og skrev ting. Broren min og jeg var de eneste som kjente hele Selinas reise. Vi brukte mye tid på å snakke om «Black Swan, White Swan»-dynamikken. Vi skulle jo finne noen som både kunne spille lille Selina, men også en fullvoksen Celina Isabelle, Norges farligste forbilde. Det er jo et ganske stort spenn der. Du må ha god humoristisk timing, men du må også klare store, dramatiske spill-scener. Du må tørre å kle deg naken, bokstavelig og metaforisk, og det er det ikke alle som er komfortable med. I tillegg gjør karakteren en del usympatiske ting, og vi ville ikke at publikum skulle hate Selina. Vi lette derfor etter noen som kunne være ufordragelige til tider, men som seeren likevel kunne heie på. 

Hvordan falt valget på søringen fra Nordstrand i Oslo, Elli Rhiannon Müller Osborne?

– Vi trengte noen som var litt quirky og rar. Vi hadde Elli i bakhodet hele tiden. Hun er en kjempeflink skuespiller. Rikke Gregersen hadde dessuten jobbet med henne i Ida tar ansvar (2022), og anbefalte henne på det varmeste. Men jeg ville finne et nordnorsk talent. I begynnelsen føltes det veldig viktig. Jeg var redd for å bli kansellert av hele Nord-Norge, hvis jeg ga rollen til en søring. Det var først da vi hadde vært gjennom 200 casting-taper, og det bare var én måned igjen til opptak, at vi alle fikk panikk og bestemte oss for å tenke på nytt og teste Elli. Det var det lureste vi kunne gjort. For selv om hun snakket feil dialekt i begynnelsen, så fikk hun virkelig liv i Selina, og senere også i nordnorsken sin. Jeg fikk frysninger på armen da jeg så henne spille. Det var som om 100 kilo ble tatt av skuldrene mine. Alle i crewet er utrolig glade for at det ble Elli. Det hadde ikke gått uten henne. Det føles som om serien er skrevet til Elli.

Kan du si litt om bruken av klassisk musikk, av rekviem?

– Den pompøse musikken – Mozart, Claude Debussy og Selinas rekviem, komponert av briljante Espen Lind – skal speile Selinas egne storhetstanker om seg selv og sin betydning i verden. Hun er en dramatisk person, som for eksempel iscenesetter sitt eget selvmord.

Er dette et feministisk prosjekt?

– I aller høyeste grad. En av grunnene til at jeg ville fortelle denne historien, er hvor underkommunisert det er at de disse skandinaviske tenåringsjentene som lagde hver sin rosablogg faktisk er brilliante entreprenører. De har bygd denne industrien. De stakk av med annonsepengene. Men det eneste man skriver om i avisene er operasjonene deres, kontroversene og hvem de har ligget med. Ingen nevner hvor imponerende det de har fått til i så ung alder er. Det aspektet synes jeg var viktig å få fram i serien.