Rushprint får tak i en travel produsent samme dag som spillefilmen Alt skal bort har premiere hjemme i Stavanger. Tre saler er utsolgt, og komponist Thomas Dybdahl skal spille. Joner er dessuten i etterarbeid med tv-serien Psykodrama, en samproduksjon med Einar Film som skal sendes på TV 2. Samtidig er det postproduksjon på Mancave, en kortfilm av Fredrik Hana hun håper de får ferdig i juni, og førproduksjonsplaner for en oppfølger av kinosuksessen Tottori! Sommeren vi var alene.

 – Det første Fredrik og jeg gjorde sammen var Morild, en Kvelertak-musikkvideo hvor vi fikk testet ut hvordan det var å jobbe med hverandre. Mancave har vært rundt omkring hos mange produsenter, uten at det har blitt noe av. Vi bestemte oss for å gjøre et forsøk. Det er et dyrt prosjekt, med nesten tre millioner i budsjett. Det måtte bygges mye i studio. Vi fikk det fullfinansiert i fjor. 

Joner og Chezville har også søkt støtte fra NEO-ordningen til det som forhåpentlig blir Hanas spillefilmdebut. 

 – Det er et science fiction/horror-prosjekt som heter Planet, samprodusert med Mylla film og Filmiki. 

Men først skal altså Alt skal bort få et liv på landets kinoer. 

Erfaring og ressurser

Joners interesse for film kom tidlig, via familien. 

 – Jeg har alltid sett mye film hjemme, mange i familien min er jo skuespillere, så film og teater var en stor del av barndommen. Kristoffer – storebroren min – begynte å jobbe med film, og jeg har fulgt litt med fra sidelinjen. Vi er utrolig forskjellige typer – jeg har vært litt i bakgrunnen og hjulpet ham med organisering, økonomi, kontrakter og avtaler. Ting han synes er vanskelig og kjedelig. Men som jeg synes er helt ok. Jeg gikk på Steinerskolen og hadde stumfilm som avgangsoppgave. 

Etter studiene jobbet Joner en tid i musikkfestivalbransjen og deretter med økonomi og regnskap i kulturbedrifter. Hun kom først inn i Stavanger-selskapet Chezville i en konsulentstilling, deretter som daglig leder fra 2020. Det første prosjektet var å produsere et samarbeid mellom Arild Østin Ommundsen og bandet Highasakite. Resultatet, den 23 minutter lange musikk-kortfilmen In Somnium ble vist på på festivalene i Tromsø, Grimstad og Haugesund. 

 – Å produsere den føltes trygt, siden jeg hadde Chezville i ryggen. Vi er ikke så mange, og vi jobber veldig tett og åpent. De som jobber her har veldig lang erfaring og jeg kunne bruke dem som ressurser. 

Verdien i det lokale

Alt skal bort – Joners debut som spillefilmprodusent – fikk avgjørende fødselshjelp fra lokale krefter. 

 – Det var et spesielt prosjekt, fordi Filmkraft utlyste en pitchekonkurranse hvor man kunne vinne tre millioner i produksjonstilskudd. Det ga gass til prosessen – og da vi vant konkurransen hadde vi plutselig penger til produksjon. Vi søkte Norsk filminstitutt og fikk avslag, men fikk tilskudd og investering fra Mediefondet Zefyr. Og en minimumsgaranti fra distributøren vår, Norsk filmdistribusjon. Dermed fikk vi det til å gå opp likevel. 

Da Rushprint traff regissørparet Silje Salomonsen og Arild Østin Ommundsen i forbindelse med åpningsfilm-visningen i Tromsø, uttrykte de frustrasjon over støtteordningene til Norsk filminstitutt. «For oss føles det som vi ikke har noe å tape, siden søknadene våre uansett aldri går gjennom hos NFI», sa Salomonsen. 

Joner ser noe lysere på fremtiden. 

– Jeg er optimistisk når det gjelder NFI, jeg har ikke gitt opp troa. Selv om det er langt fra Stavanger til Oslo. Jeg insisterer på å søke fra dem og tenker at det skjer endringer hos dem – at folk begynner å se verdien av at det lages ting i hele landet. Og at det er en verdi i forskjellige dialekter og toner i det vi ser på film og tv. 

 – Dette er jo noe Silje og Arild har drevet med helt siden Mongoland. Det er noe fint og særegenent, noe jeg selv satte veldig pris på å se. Det er noe med å se sin egen by på film. Sin egen humor og dialekt – det har en verdi. 

Produsenten er takknemlig for velviljen til de regionale filmsentrene og fondene. 

 –  De er veldig støttende, og de kjenner oss. Det gjør at vi får en nærhet til pengene og beslutningstakere vi ikke får med NFI. Det gir et pågangsmot og en optimisme til å fortsette å lage ting. 

Stavanger er jo mye fortalt som film … takket være Arild og Silje og dere, egentlig. 

 – Det tror jeg folk i Stavanger setter pris på. At det er noen her som forteller historier herfra. Folk føler nok en stolthet over at vi kan film her, at vi har en filmbransje. Da vi la ut billetter til førvisningene til Alt skal bort, ble de fort utsolgt. Jeg tror folk heier på at det skal lages film her. 

Ingen logiske brister 

Alt skal bort har et ryddig premiss: Når komponistfaren dør, må tre søsken tømme barndomshjemmet før det legges ut på salg  – dermed bearbeider de også sine egne liv og forhold. 

Hvordan så filmen ut på pitchestadiet? 

 – Den har vært et tydelig prosjekt fra starten og har ikke endret seg så mye. Men det var mye som ikke var på plass da vi holdt pitchen, for eksempel huset handlingen skulle foregå i. Selve historien har vært der helt fra starten, dette er jo noe Silje og Arild har opplevd de siste årene. 

Hvordan gikk dere frem for å finne dette huset? 

 – Vi ønsket et hus som føltes som et barndomshjem fra 1970-tallet. Og gjerne et som var arkitekttegnet og hadde god nok plass til å filme. Det skulle ikke føles trangt i bildene. Vi tok kontakt med Byantikvaren som fant noen syttitallshus som er foreslått vernet. Vi så på et par av dem, men folk er gjerne for raske med å pusse dem opp. Vi ville ha noe urørt. Ett av husene tilhørte et par i åttiårene – og det var helt perfekt. Mannen hadde tegnet huset selv. Vi tenkte at det ville være umulig å få to åttiåringer til å flytte ut av huset sitt, men de var supersporty. De flyttet ut i fem uker, så vi fikk tilgang. Det ligger på et tun ved Stokkavannet. I en blindvei, så det var ikke trafikk og støy. 

Scenografien bød på noen praktiske utfordringer: 

 – Fordi den avdøde faren skulle være musiker og komponist, måtte vi få tak i noter, utstyr og båndopptakere – musikkgreier. Lasse Norlemann Mathiesen hentet et instrument her, et instrument der – var på gjenbruksbutikker og rundt omkring. 

Søskentrioen spilles av Thorbjørn Eriksen, Tomas Alf Larsen og medforfatter Salomonsen – mens veteran Liv Bernhoft Osa gestalter en brysom mor. Castingprosessen var i gang allerede på manusstadiet. 

– Silje er veldig nøye på at det skal være troverdig: Det skal ikke være noen brister i at en av brødrene snakker en annen dialekt – sånne ting. Her fant vi to stykker som hadde krøller, rett alder og som vi kjente fra før. Vi fant dem mens vi skrev manuset. Moren var litt vanskeligere å finne. Vi så Liv i en kortfilm på Rogalerret. Hun var helt perfekt. 

Hundematsang

Et flygel som muligens har tilhørt komponisten Geirr Tveitt står sentralt i handlingen – og dermed også musikk. Det spilles Grieg og Beethoven og Tveitt – og en liten rekke av komponistfarens stykker, blant annet en reklamefilmjingle for hundemat. På et tidspunkt blir den fremført trestemt. 

 – Thomas Dybdahl har vært en stor del av denne filmen – han og Arild har samarbeidet i årevis. De snakker ofte om musikk før manus er ferdig, og det var tilfellet her. Thomas måtte nesten bli denne komponistfaren. Gå inn og lage all denne forskjellige musikken. Vi hadde det veldig gøy med den hundematsangen på kontoret. Alle fikk den på hjernen. 

Den største utfordringen var å planlegge hvordan produksjonen skulle ende opp med et tomt hus, samtidig som skuespillerne måtte være tilgjengelige. 

 – Det ble ikke mulig å skyte filmen kronologisk. Tunga måtte holdes beint i munnen for at det ikke skulle bli feil.

Joner roser filmskaperparet Ommundsen og Salomonsen 

– De er veldig selvdrevne. Og ansvarlige overfor de praktiske rammene. De er vant til å få til mye for lite, det er gjør det takknemlig for meg å produsere for dem, 

Hvordan håper du filmen treffer publikum? 

– At det blir en film folk har med seg etter at de har sett den og at den kan starte samtaler.  Når folk snakker om filmen, begynner de å snakke om seg selv og sine egne familier. 

Menns psykiske helse 

Det blir mer samtale-drama fra Joner og Chezville når Psykodrama får TV 2-premiere i nær fremtid – muligens januar 2026. 

– Det er et humordrama basert på livene til Ole Christian Ertvaag og Per Kjerstad. Ideen kommer fra dem, og utgangspunktet er podkasten ved samme navn. Der snakker de om sine store og små problemer og prøver å hjelpe hverandre.  Serien handler om menns psykiske helse. Familielivet dere, yrkeslivene deres som skuespillere. De spiller seg selv, og det gjør de aller fleste i serien. 

Og ikke nødvendigvis så karikerte utgaver av seg selv, kanskje? 

– De er jo karikerte på et vis. Men det er mye sannhet baki der. 

Serien ble utviklet av Chezville – og da Ertvaag og Kjerstad var godt i gang med manuset tok Joner kontakt med Einar Film. 

– Vi hadde samarbeidet med dem i produksjonen av Evy og alltid som gikk på NRK. De hadde jobbet mer med kanaler og visste hvem de kunne ringe til. De fikk med TV 2. 

Hele innspillingen ble gjort i Stavanger.  

 – Bortsett fra et par dager på Kjerstad, der Per kommer fra. Og en dag i Oslo. Vi har hatt Arild Frøhlich på regi – utrolig flink fyr. Og Trond Tønder på foto. Det var kjekt å ha denne gjengen her nede i Stavanger. Å få laget det her.