”Var ikke værdamene på TV2 først ute da?”

Samtalen med Kristoffer Joner begynner der – helt ved starten av karrieren, da han i tv-serien Offshore ble en av de første som snakket stavangerdialekt på tv. Men han vil ikke vedkjenne seg å ha vært først ute, det var værdamene. I årene etter Offshore og Mongoland skulle publikum raskt slutte å henge seg opp i dialekten og akseptere Joner som en av norsk films fremste profiler, en skuespiller som når bredt ut og kan vise et større register enn noensinne. De siste par årene har vi sett ham som hverdagshelt i Bølgen, barnas beste venn som Doktor Proktor og kynisk ektemann i Alt det vakre. Det er et spenn fra Bølgen til Alt det vakre, også ved at han går fra å bære en hel film med hovedrollen til å bli en del av et ensemble. Det var for ham en av attraksjonene ved Alt det vakre, Aasne Greibrokks spillefilmdebut som har gått på kino i sommer. Men det betyr ikke nødvendigvis at han tar lettere på det, eller opplever mindre press, når han må dele ansvaret.

– Det som var veldig interessant denne gangen var at jeg fikk bare spille min egen rolle i en viss alder og så skulle noen andre ta seg av de andre partiene. Det var noe nytt og spennende. Jeg er en sucker for sånne utfordringer.

Joner jobbet ganske parallellt med opptakene til Arild Andresens nye film Hjertestarter og opptakene til Alt det vakre. Han kjenner Andresen godt fra før gjennom tidligere samarbeid og er tilbake som vestlandsk offshore-arbeider i Hjertestarter. Møtet med Greibrokk innebar noe nytt og utfordrende. Ingen regissører er like.

– Kvinnelige regissører er annerledes enn mannlige regissører. De greier å ha mange tanker i hodet samtidig, jeg greier ikke det. Jeg har stått på knærne foran Sara Johnsen og andre kvinnelige regissører og bedt dem om å gi meg bare én tanke, ikke fem, jeg er jo bare en mannlig skuespiller, for helvete, fniser han. Mine kvinnelige motspillere, derimot, de bare gjør det uten problem.

Det som likevel kjennetegner Joners rolletolkninger er et bredt register av følelser han sveiper innom, gjerne i samme scene. Så selv om han ønsker en veldig tydelig instruksjon, er resultatet komplekst. Men Joner er ikke så sikker på om dette er kvaliteter vi uten videre bør tilkjenne ham.

– Det å se film handler så mye om publikum selv. Hvor mye erfaring du kommer inn med i kinosalen, det er liksom halve filmen. Vi skaper noe for lerretet, men det er publikum som må fylle inn all the blanks, det er de som får det til å leve. Men en forutsetning for at publikum skal bli trigget til å dikte videre, er tydelighet. En scene må være så tydelig at du ikke behøver å lete etter hva den skal bety.

Joner er en av Nordens mest erfarne filmskuespillere. Men det blir ikke noe enklere.

– Det blir bare vanskeligere. Men hadde jeg knekt koden, så hadde jeg ikke syntes det var noe spennende lenger. Jeg ble ikke skuespiller før jeg var tredve år, ikke profesjonell skuespiller, altså. Før det jobbet jeg i skobutikk, som søppelmann, på psykiatrisk. Men jeg holdt ikke ut i mer enn noen måneder, for der lærte du fort å knekke koden. Som skuespiller opplever jeg at det er noe å lære hele tiden, og jeg vil bli bedre. Så lenge det fortsatt er noe som forteller meg at jeg kan gjøre det bedre, og være enda tydeligere, så trigger det meg. Det holder meg gående.

På Oscarvinneren The Revenant opplevde Joner storproduksjonens velsignelse og forbannelse, langt fra den vesle norske produksjonsvirkeligheten. Det er blitt skrevet en del om filmens utmattende opptaksforhold, og hva det krevde av skuespillerne. For Joner ga det ikke nødvendigvis mersmak.

– På ene siden er det noe som forteller meg at jeg burde forsøke meg ute når anledningen byr seg. En annen side insisterer på at jeg trives best hjemme, her kan jeg rusle ned på kontoret jeg deler med Arild (Ommundsen) og gjengen og kose meg og drikke kaffe. Bør jeg i min alder kose meg i stedet for å jage etter ting?

En ting han har forsøkt seg på, er regi av kortfilm. Jager han etter regi av langfilm, også?

– Jo, det kunne jeg tenke meg. Forskjellen er at regissører er maratonløpere og skuespillere sprintere. Det å skifte over til å bli maratonløper… det tar tid, det krever en videre forståelse og utholdenhet. Vi skuespillere må vise en ekstrem intensitet i korte øyeblikk foran kamera, mens regissørene må stå på hele tiden gjennom hele maratonet. Dessuten bruker de kanskje tre år på et prosjekt. Den distansen er ikke jeg i utgangspunktet trent til å gjennomføre.

Når kameraet går og du skal levere, det er en helt unik følelse, forteller Joner. Men går det an å beskrive denne følelsen? Man tenker jo ikke mens man står foran kameraet?

– Jeg vet ikke om det går å beskrive. Kanskje er det bedre å sammenlikne med fotball enn andre kunstneriske disipliner. I forhold til lagfølelse, for eksempel. Når du merker at nå spiller laget bra, nå har de selvtillitt, de tør å slappe av og glemmer at publikum er der, de er bare i sonen, de danser. Det er det samme foran kamera, du glemmer at det er der og får endelig uttelling for alle timene du har gjort det før.

Joner har en sjelden kvalitet som skuespiller: han er nesten alltid interessant å se på. Hvorfor noen kommer gjennom hos publikum og andre ikke, er en av filmens største gåter. Noen få har simpelthen det udefinerbare kameratekket som er så avgjørende. Joner begynte tidlig å reflektere over hva som gjorde at noen filmskuespillere var så gode.

– Jeg hadde veldig sterk astma og tilbragte en god del av mine femten første år foran videomaskinen, så jeg har sett ekstremt mye film. Til tider var det snakk om fire filmer om dagen. Jeg har brukt mye tid på å studere disse skuespillerne.

Prosessen med Mongoland var frigjørende.

– Den tiden med Arild var et lykketreff, der vi fikk lov til å lage film uten press. Vi var bare kids som lekte. Vi slappet helt av. Ingen produsenter sto der og skreik over oss, ingen regissør som sa at dette skal bli verdens beste film. Vi var bare en gjeng som hadde det gøy.

Tenker du noen gang at det er mulig å gjenskape den følelsen? Søker du en setting hvor du kan oppleve det igjen?

– Jeg prøver hver gang, jeg. Hver gang jeg møter en regissør så sier jeg «kan vi gå ut og bli fulle en dag, bare du og jeg?». For når jeg står der så trenger jeg en venn. I hvert fall noen som jeg føler jeg kjenner. Og helst hele gjengen som skal være med, for da kan vi innse at vi bare er noen ”tapere” hele gjengen, og vi trenger ikke bevise ditt og datt. Da slapper vi av og tør å være ærlige. For det er jo det kunst koker ned til.

På en storproduksjon som Revenant er så lave skuldre en umulighet. I en skandinavisk/norsk setting er det mindre hierarki og derfor en litt annen atmosfære. Mange av de norske skuespillerne og regissørene som jobber i USA fremhever ofte fordelen med den flatere strukturen i norske og skandinavisk film. Men de setter samtidig pris på at deres rolle er mer opphøyd i en amerikansk setting.

– Hvis du legger alt flatt og sier at alle er like så kan det bli vanskelig, for vi har tross alt forskjellige jobber i en film. Så jeg er helt enig i det – i USA er de flinkere og har ressursene til å legge til rette for skuespillerne, til å få de til å yte maksimalt der og da. I Norge er vi flinke til å legge til rette på den måten for idrettsstjernene. Vi vil at de skal kunne fokusere på å bli best, det er en bred forståelse om at de skal ha ressursene til å prestere optimalt når det virkelig gjelder. Slik er det også for oss skuespillere, vi er den samme rasen utøvere.

For svært mange norske filmskuespillere så er virkeligheten en annen: de kan gå fra den røde løperen på premiere på sin siste film den ene dagen, for så å stille seg i køen på NAV den neste. Joner har selv vært der.

– Det er jo ikke akkurat det stolteste øyeblikket du har. Men vi lever jo kanskje i det mest velfungerende samfunnet på denne planeten, så noen ting gjør vi rett her. Men om vi kunne unngått å stå i NAV-køen, så ville det vært et framskritt.

Joner er glad for at han har fått være med på den oppturen som norsk film har opplevd de siste 15 årene. Norsk film har fått en mer positiv klang hos publikum, og bransjen er blitt mer profesjonalisert.

– Ja, jeg var heldig som fikk være med da norsk film tok av. Det gikk jævlig bra og det gikk ti år eller hva det gjorde, og så begynte det å flate ut, og kanskje vi er på en nedtur, jeg vet ikke.

Joner mener å se at norske regissører har større forståelse for skuespillernes rolle og behov i dag.

– Den direkte relasjonen mellom skuespiller og regissør, uten mellomledd, er veldig bra og viktig. Den har de ikke på samme måte i amerikansk film. Regissørene må ha kontroll, men når vi kommer til et visst punkt, så har ingen av oss kontroll lenger, og du må la skuespillerne fly. Om regissøren åpner for at det kan skje, blir resultatet så mye bedre. Skal du kontrollere alt ned til den minste lille biten, da knekker du skuespillerne, og de andre fagfolkene også.

– Selv om jeg har en god følelse på en filminnspilling så betyr ikke det at filmen blir god. Jeg kan ha en dritdårlig opplevelse av filmen, og så blir den likevel god. Det er hva som er spesielt med film, eller kunst. To pluss to er ikke fire.

Når skuespillerne får lov til å fly, så er fallhøyden for deres egen del stor. Går det galt, er det de som blir hengende der, til tørk.

– Ja, hvorfor tror du vi drikker, gliser Joner. Vi er usikre og redde, for om du skal være med på en kreativ prosess, så vet du ikke hvor det bærer. Der ligger spenningen, men det er også utmattende.

Er skuespillere usikre av natur?

– Jeg tror bare at vi tør å si at vi er usikre. Det er blitt hevdet at skuespillere er så flinke til å lyve. Jeg har aldri forstått hva som menes med det. Vår jobb er jo å være så ærlige som vi kan være. Det innebærer at du må blottstille deg, du må våge deg ut på planken. Noen vil kanskje synes at du ikke er så kul lenger da. Men det kan være godt å ha den ærlighetsfyren når du trenger ham.