Slamdance-vinner «Kodenavn: Nagasaki» dokumenterer en personlig tragedie med hardtslående virkemidler fra fiksjonen. – Å få humor, alvor, fiksjon og virkelighet til å fungere som en helhet i dokumentaren var mest utfordrende, forteller regissør Fredrik S. Hana og hans hovedkarakter og samarbeidspartner Marius Lunde.
Foto av Hana og Lunde: «Kodenavn: Nagasaki skildrer kjemien mellom oss.»
I Bangkok Stavanger (2009) ble det gravd etter lik, Allfader (2011) var en natur-meditasjon rundt en steinaldermann, Angst, Piss og Drid en seriemorder-romanse og Sister Hell (2016) en body horror med en silikonhungrig nonne i sentrum. Alle som har vært på Kortfilmfestivalen i Grimstad vet at produksjonene til Fredrik S. Hana ligner lite annet.
Når stavangerregissøren endelig tar steget over til et større format, er det ikke med spillefilm, men med den eksperimentelle dokumentaren Kodenavn: Nagasaki, som nylig vant en av de gjeveste prisene under Slamdance-festivalen. I filmen følger vi Marius Lundes jakt etter sin japanske, biologiske mor. Filmskaperen har jobbet med kameraten Lunde i et drøyt tiår og har omtalt ham som sin «swiss army knife».
Hana utdyper til Rushprint:
– Marius og jeg har laget film sammen siden 2009, og i løpet av den tiden har han stilt opp som skuespiller, produsent, manusforfatter, rekvisitør og spesialeffekt-ansvarlig. Vårt vennskap handler mye om film; enten det er å snakke om film, lage film eller bare se film. Marius har en rå evne til fordypning, det er veldig inspirerende. Jeg har gang på gang blitt mektig imponert over hva han klarer å levere, både foran og bak kamera.
Lunde har altså vært en avgjørende sparringspartner og støttespiller for Hana. Da de ble enige om å lage dokumentar var det en selvfølge at denne felles kreativiteten måtte tas i bruk. Hana er selv med i filmen.
– Jeg er veldig glad for at Kodenavn: Nagasaki skildrer kjemien mellom oss.
Tanken om å lage dokumentar om moren til Marius begynte som mindre seriøs prat på tampen av fuktige kvelder.
– Men plutselig ble vi værende i idémyldringen, og begynte å skissere ut hvordan et slikt prosjekt kunne se ut. Det var først da jeg ble kjent med detaljene rundt moren hans. Det ble også veldig tydelig for meg at Marius bar på noe tungt og uforløst. Vi innså også at det var en tidsbegrensning, en risiko for at tiden kunne renne ut. I 2016 ble vi enige om å ta det første steget og skrive en enkel prosjektbeskrivelse for å smake forsiktig på en kreativ bearbeidelse av noe så nært og personlig. Allerede her var det tydelig at vi ønsket å bruke vår lidenskap for film og kreative samarbeid som rammeverk.
Kodenavn: Nagasaki er en alvorlig film om å bli forlatt av en omsorgsperson. Problematikken behandles utradisjonelt: I sin søken etter svar, eksperimenterer Hana og Lunde med ulike sjangre; som samurai-epos, horror og – naturlig nok – detektivfortelling. Lunde gestalter en rekke forskjellige roller underveis; når han ringer den japanske ambassaden, er han for eksempel iført et noir-aktig privatetterforsker-kostyme.
– I starten var det vanskelig å svare på hvilken film vi så for oss, fordi det fantes så mange usikkerhetsmomenter. Det var ikke helt klart for meg hvordan fiksjonseksperimentene skulle fungere sammen med det dokumentariske. Vi visste ikke en gang om moren var i live. Det ble dermed viktig å bare kaste ideer opp i luften, omfavne usikkerheten og ikke være redd for å gå på trynet. Det første opptaket vi gjorde var en skisse av åpningsscenen som viser Marius som en erketypisk japansk kriger, med sverd og det hele, malt i evig solnedgang.
«Tanken på at min private katastrofe kan bli god film er faktisk veldig betryggende», sier Lunde i dokumentaren. For duoen var det frigjørende å tilnærme seg tragedien med fiksjons-virkemidler:
– Det var noe befriende ved å starte i et stilisert fiksjonslandskap for å igangsette prosjektet, selv om vi på dette punktet ikke visste om dette ville være et sentralt element i filmen, forteller Hana.
– Forarbeid, opptak og klipp var overlappende prosesser som ga næring til hverandre, og etter hvert ble det tydelig hvordan vi kunne bruke de forskjellige fiksjonskarakterene til å utforske Marius sin situasjon og forventninger fra forskjellige perspektiver.
Hana og Lunde vekslet mellom å gjøre intervjuopptak og spille fiksjonsscener. Samtaler som oppstod under dokumentaropptak ble grunnlag for fiksjon og vice versa.
– Vi tok et steg om gangen, vel vitende om at alt vi hadde gjort tidligere kunne komme til å endre karakter etter utfallet av møtet med min mor, forteller Lunde. – Mitt eget forhold til hva jeg gikk igjennom var også i konstant utvikling. Jeg er veldig glad for at vi valgte en ganske åpen, nesten drøftende struktur hvor vi kunne ta noen sjanser og som lot meg vokse underveis.
For Lunde ble karakterene han gestalter en metode for å skape dialog, både med Fredrik og med publikum.
– De viser ulike sider ved min historie og hva jeg gikk gjennom. Om jeg er japansk eller ikke, om jeg må godta å aldri kjenne min mor, om jeg er modig nok, om jeg er ønsket eller fryktet.
Fortell litt om de ulike rollefigurene du spiller, og hva de betyr for deg.
– Ideen bak samurai-karakteren var å gå inn i en erketypisk japansk filmskikkelse. Vi bruker framstillingen til å snakke om nasjonal identitet, men det er også en fin inngang til vårt forhold til sjangerfilm.
– Samuraien er et symbol på heltemot, og i japansk kultur særlig mot til å gå døden eller nederlaget i møte. Jeg tenkte ikke så mye på tradisjonell japansk krigeretikk da jeg gikk for å møte min mor for første gang på 27 år, men jeg husker at jeg beskrev det for Fredrik som å gå til en duell. Jeg måtte godta at jeg ikke kunne kontrollere utfallet og at jeg kanskje gikk rett mot en kald avvisning.
– Den japanske kontorarbeideren er også en typisk karakter, denne gang fra nyere japansk drama. Jeg var usikker på om jeg skulle klare å ha en samtale med min mor, at jeg behersket språket og kulturkodene godt nok. Å gå inn i en filmatisk fremstilling av moderne Japan og se om jeg “passerte testen”, om enn bare på overflaten, var en måte å konfrontere denne usikkerheten på.
– Detektiven henter inspirasjon fra noir og slike figurer er jo ofte melankolske og ensomme karakterer. Slik føltes det også for meg mange ganger underveis på reisen. Til tross for støtte hele veien fra Fredrik og andre venner, satt jeg ofte med følelsen av at jeg måtte finne ut av dette helt alene. Jeg brukte også mange netter på å vandre, grublende og hvileløst rundt med sigaretten i hånd.
– Jo mer tid som gikk uten at jeg fikk svar på brevene jeg hadde sendt, jo mer bekymret ble jeg for hvordan jeg fremsto for min mor. Demonen, eller spøkelset, ble en måte å spille ut hvordan jeg forestilte meg det måtte være for henne å bli innhentet av sin fortid. Karakteren viser også min frykt for å ikke kunne påvirke hvordan hun ser meg, mest fordi jeg var redd for ikke å få sjansen til å vise hvem jeg er.
Hvordan var det å tilnærme seg så stor og personlig problematikk delvis som rollespill? Blir det mindre sårbart når man spiller skuespill?
– Jeg tror det var en styrke i vår metode at vi ofte ikke alltid prøvde å oppsøke sårbarheten så direkte, men heller angrep problematikken fra andre vinkler. Det er mulig jeg tenker slik fordi jeg har jobbet så lenge med film og kanskje kan bli for bevisst på prosessen. Men for meg var det en god måte å holde samtalen med Fredrik i gang på uten å bli for selvbevisst, og ga samtidig muligheter for spontane avslørende øyeblikk.
For Lunde er Kodenavn: Nagasaki en liten tidskapsel som fanger inn en viktig tid i hans liv.
– Den er også en bro fra tiden før jeg kjente noe til min mor og til i dag hvor hun er blitt en del av livet mitt. Denne filmen har vært en stor reise for meg, og jeg er utrolig takknemlig for alle som ble med meg.
– Å kunne gjøre mitt personlige prosjekt til et felles filmprosjekt med Fredrik og ha ham som mitt vitne var også helt avgjørende for at jeg bestemte meg for å gjøre et ordentlig forsøk på å finne henne etter så mange år.
Fredrik Hana har klippet filmen selv, den er utført i en musikalsk og medrivende rytme. Å få frem denne type flyt er en krevende prosess, og for filmskaperen var det avgjørende å begynne redigeringsarbeidet tidlig i produksjonen.
– Det tok lang tid å finne filmens struktur; å finne ut hvordan vi skulle bevege oss mellom Marius’ historie, vår historie, morens historie, det filmatiske eksperimentet og samtidig balansere humor, inderlighet og alvor i en gradvis økende spenningskurve. Tidlig i prosessen var grovklippen veldig episodisk, men etter hvert begynte disse elementene å overlappe hverandre og gi mulighet til uventede sammenstillinger som igjen skapte nye ideer.
Mest utfordrende var å få de ulike elementene til å gå opp i en høyere enhet:
– Først var jeg altfor opphengt i å måtte bryte stemningen mellom det iscenesatte og dokumentariske. Idet jeg begynte å behandle alt likt, å bare dyrke det helhetlige og emosjonelle på kryss og tvers av formatene, ble det feststemte tilstander i Adobe Premiere Pro. Her må jeg gi kred til klippekonsulent Erik Andersson og dokumentarfilmskaper Torstein Grude som var uvurderlig for at filmen ble som den ble.
– En ny utfordring i klippen er at jeg selv er med i filmen foran kamera. Her hjalp det å la det gå litt tid, at jeg fikk god nok avstand fra den Fredrik som er med i filmen og kunne anse ham som en karakter. Det var utfordrende å se løsningene med en gang fordi alt var så nært. Jeg vekslet mellom å være regissør, klipper og være tilstede foran kamera sammen med Marius, så det var tidvis vanskelig å holde hode kaldt. Det var ikke en smertefri utfordring, men jeg er glad for at jeg sto i usikkerheten og lot prosjektet ta den tiden det trengte.
Filmen har blitt vist på Slamdance – der den vant juryprisen – og Human IDFF her i Norge. Hvor går veien videre?
– Neste festival på agendaen er Imagine Film Festival i Amsterdam, hvor vi er nominert til Melies d’Argent prisen. Dette blir den første festivalen som viser Kodenavn: Nagasaki som har fokus på sjangerfilm, så det skal bli interessant å se hvordan den mottas. Derfra har vi flere festivalvisninger i Europa og USA som annonseres veldig snart!
Kodenavn: Nagasaki er produsert av Gunhild Oddsen i GOfilm med Elin Sander fra Aldeles som co-produsent. Hovedfinansiør er Filmkraft Rogaland. Den er også støttet av Vestnorsk filmsenter og Norsk filminstitutt. Animasjonen er det Torjus Førre Erfjord som står for.
Slamdance-vinner «Kodenavn: Nagasaki» dokumenterer en personlig tragedie med hardtslående virkemidler fra fiksjonen. – Å få humor, alvor, fiksjon og virkelighet til å fungere som en helhet i dokumentaren var mest utfordrende, forteller regissør Fredrik S. Hana og hans hovedkarakter og samarbeidspartner Marius Lunde.
Foto av Hana og Lunde: «Kodenavn: Nagasaki skildrer kjemien mellom oss.»
I Bangkok Stavanger (2009) ble det gravd etter lik, Allfader (2011) var en natur-meditasjon rundt en steinaldermann, Angst, Piss og Drid en seriemorder-romanse og Sister Hell (2016) en body horror med en silikonhungrig nonne i sentrum. Alle som har vært på Kortfilmfestivalen i Grimstad vet at produksjonene til Fredrik S. Hana ligner lite annet.
Når stavangerregissøren endelig tar steget over til et større format, er det ikke med spillefilm, men med den eksperimentelle dokumentaren Kodenavn: Nagasaki, som nylig vant en av de gjeveste prisene under Slamdance-festivalen. I filmen følger vi Marius Lundes jakt etter sin japanske, biologiske mor. Filmskaperen har jobbet med kameraten Lunde i et drøyt tiår og har omtalt ham som sin «swiss army knife».
Hana utdyper til Rushprint:
– Marius og jeg har laget film sammen siden 2009, og i løpet av den tiden har han stilt opp som skuespiller, produsent, manusforfatter, rekvisitør og spesialeffekt-ansvarlig. Vårt vennskap handler mye om film; enten det er å snakke om film, lage film eller bare se film. Marius har en rå evne til fordypning, det er veldig inspirerende. Jeg har gang på gang blitt mektig imponert over hva han klarer å levere, både foran og bak kamera.
Lunde har altså vært en avgjørende sparringspartner og støttespiller for Hana. Da de ble enige om å lage dokumentar var det en selvfølge at denne felles kreativiteten måtte tas i bruk. Hana er selv med i filmen.
– Jeg er veldig glad for at Kodenavn: Nagasaki skildrer kjemien mellom oss.
Tanken om å lage dokumentar om moren til Marius begynte som mindre seriøs prat på tampen av fuktige kvelder.
– Men plutselig ble vi værende i idémyldringen, og begynte å skissere ut hvordan et slikt prosjekt kunne se ut. Det var først da jeg ble kjent med detaljene rundt moren hans. Det ble også veldig tydelig for meg at Marius bar på noe tungt og uforløst. Vi innså også at det var en tidsbegrensning, en risiko for at tiden kunne renne ut. I 2016 ble vi enige om å ta det første steget og skrive en enkel prosjektbeskrivelse for å smake forsiktig på en kreativ bearbeidelse av noe så nært og personlig. Allerede her var det tydelig at vi ønsket å bruke vår lidenskap for film og kreative samarbeid som rammeverk.
Kodenavn: Nagasaki er en alvorlig film om å bli forlatt av en omsorgsperson. Problematikken behandles utradisjonelt: I sin søken etter svar, eksperimenterer Hana og Lunde med ulike sjangre; som samurai-epos, horror og – naturlig nok – detektivfortelling. Lunde gestalter en rekke forskjellige roller underveis; når han ringer den japanske ambassaden, er han for eksempel iført et noir-aktig privatetterforsker-kostyme.
– I starten var det vanskelig å svare på hvilken film vi så for oss, fordi det fantes så mange usikkerhetsmomenter. Det var ikke helt klart for meg hvordan fiksjonseksperimentene skulle fungere sammen med det dokumentariske. Vi visste ikke en gang om moren var i live. Det ble dermed viktig å bare kaste ideer opp i luften, omfavne usikkerheten og ikke være redd for å gå på trynet. Det første opptaket vi gjorde var en skisse av åpningsscenen som viser Marius som en erketypisk japansk kriger, med sverd og det hele, malt i evig solnedgang.
«Tanken på at min private katastrofe kan bli god film er faktisk veldig betryggende», sier Lunde i dokumentaren. For duoen var det frigjørende å tilnærme seg tragedien med fiksjons-virkemidler:
– Det var noe befriende ved å starte i et stilisert fiksjonslandskap for å igangsette prosjektet, selv om vi på dette punktet ikke visste om dette ville være et sentralt element i filmen, forteller Hana.
– Forarbeid, opptak og klipp var overlappende prosesser som ga næring til hverandre, og etter hvert ble det tydelig hvordan vi kunne bruke de forskjellige fiksjonskarakterene til å utforske Marius sin situasjon og forventninger fra forskjellige perspektiver.
Hana og Lunde vekslet mellom å gjøre intervjuopptak og spille fiksjonsscener. Samtaler som oppstod under dokumentaropptak ble grunnlag for fiksjon og vice versa.
– Vi tok et steg om gangen, vel vitende om at alt vi hadde gjort tidligere kunne komme til å endre karakter etter utfallet av møtet med min mor, forteller Lunde. – Mitt eget forhold til hva jeg gikk igjennom var også i konstant utvikling. Jeg er veldig glad for at vi valgte en ganske åpen, nesten drøftende struktur hvor vi kunne ta noen sjanser og som lot meg vokse underveis.
For Lunde ble karakterene han gestalter en metode for å skape dialog, både med Fredrik og med publikum.
– De viser ulike sider ved min historie og hva jeg gikk gjennom. Om jeg er japansk eller ikke, om jeg må godta å aldri kjenne min mor, om jeg er modig nok, om jeg er ønsket eller fryktet.
Fortell litt om de ulike rollefigurene du spiller, og hva de betyr for deg.
– Ideen bak samurai-karakteren var å gå inn i en erketypisk japansk filmskikkelse. Vi bruker framstillingen til å snakke om nasjonal identitet, men det er også en fin inngang til vårt forhold til sjangerfilm.
– Samuraien er et symbol på heltemot, og i japansk kultur særlig mot til å gå døden eller nederlaget i møte. Jeg tenkte ikke så mye på tradisjonell japansk krigeretikk da jeg gikk for å møte min mor for første gang på 27 år, men jeg husker at jeg beskrev det for Fredrik som å gå til en duell. Jeg måtte godta at jeg ikke kunne kontrollere utfallet og at jeg kanskje gikk rett mot en kald avvisning.
– Den japanske kontorarbeideren er også en typisk karakter, denne gang fra nyere japansk drama. Jeg var usikker på om jeg skulle klare å ha en samtale med min mor, at jeg behersket språket og kulturkodene godt nok. Å gå inn i en filmatisk fremstilling av moderne Japan og se om jeg “passerte testen”, om enn bare på overflaten, var en måte å konfrontere denne usikkerheten på.
– Detektiven henter inspirasjon fra noir og slike figurer er jo ofte melankolske og ensomme karakterer. Slik føltes det også for meg mange ganger underveis på reisen. Til tross for støtte hele veien fra Fredrik og andre venner, satt jeg ofte med følelsen av at jeg måtte finne ut av dette helt alene. Jeg brukte også mange netter på å vandre, grublende og hvileløst rundt med sigaretten i hånd.
– Jo mer tid som gikk uten at jeg fikk svar på brevene jeg hadde sendt, jo mer bekymret ble jeg for hvordan jeg fremsto for min mor. Demonen, eller spøkelset, ble en måte å spille ut hvordan jeg forestilte meg det måtte være for henne å bli innhentet av sin fortid. Karakteren viser også min frykt for å ikke kunne påvirke hvordan hun ser meg, mest fordi jeg var redd for ikke å få sjansen til å vise hvem jeg er.
Hvordan var det å tilnærme seg så stor og personlig problematikk delvis som rollespill? Blir det mindre sårbart når man spiller skuespill?
– Jeg tror det var en styrke i vår metode at vi ofte ikke alltid prøvde å oppsøke sårbarheten så direkte, men heller angrep problematikken fra andre vinkler. Det er mulig jeg tenker slik fordi jeg har jobbet så lenge med film og kanskje kan bli for bevisst på prosessen. Men for meg var det en god måte å holde samtalen med Fredrik i gang på uten å bli for selvbevisst, og ga samtidig muligheter for spontane avslørende øyeblikk.
For Lunde er Kodenavn: Nagasaki en liten tidskapsel som fanger inn en viktig tid i hans liv.
– Den er også en bro fra tiden før jeg kjente noe til min mor og til i dag hvor hun er blitt en del av livet mitt. Denne filmen har vært en stor reise for meg, og jeg er utrolig takknemlig for alle som ble med meg.
– Å kunne gjøre mitt personlige prosjekt til et felles filmprosjekt med Fredrik og ha ham som mitt vitne var også helt avgjørende for at jeg bestemte meg for å gjøre et ordentlig forsøk på å finne henne etter så mange år.
Fredrik Hana har klippet filmen selv, den er utført i en musikalsk og medrivende rytme. Å få frem denne type flyt er en krevende prosess, og for filmskaperen var det avgjørende å begynne redigeringsarbeidet tidlig i produksjonen.
– Det tok lang tid å finne filmens struktur; å finne ut hvordan vi skulle bevege oss mellom Marius’ historie, vår historie, morens historie, det filmatiske eksperimentet og samtidig balansere humor, inderlighet og alvor i en gradvis økende spenningskurve. Tidlig i prosessen var grovklippen veldig episodisk, men etter hvert begynte disse elementene å overlappe hverandre og gi mulighet til uventede sammenstillinger som igjen skapte nye ideer.
Mest utfordrende var å få de ulike elementene til å gå opp i en høyere enhet:
– Først var jeg altfor opphengt i å måtte bryte stemningen mellom det iscenesatte og dokumentariske. Idet jeg begynte å behandle alt likt, å bare dyrke det helhetlige og emosjonelle på kryss og tvers av formatene, ble det feststemte tilstander i Adobe Premiere Pro. Her må jeg gi kred til klippekonsulent Erik Andersson og dokumentarfilmskaper Torstein Grude som var uvurderlig for at filmen ble som den ble.
– En ny utfordring i klippen er at jeg selv er med i filmen foran kamera. Her hjalp det å la det gå litt tid, at jeg fikk god nok avstand fra den Fredrik som er med i filmen og kunne anse ham som en karakter. Det var utfordrende å se løsningene med en gang fordi alt var så nært. Jeg vekslet mellom å være regissør, klipper og være tilstede foran kamera sammen med Marius, så det var tidvis vanskelig å holde hode kaldt. Det var ikke en smertefri utfordring, men jeg er glad for at jeg sto i usikkerheten og lot prosjektet ta den tiden det trengte.
Filmen har blitt vist på Slamdance – der den vant juryprisen – og Human IDFF her i Norge. Hvor går veien videre?
– Neste festival på agendaen er Imagine Film Festival i Amsterdam, hvor vi er nominert til Melies d’Argent prisen. Dette blir den første festivalen som viser Kodenavn: Nagasaki som har fokus på sjangerfilm, så det skal bli interessant å se hvordan den mottas. Derfra har vi flere festivalvisninger i Europa og USA som annonseres veldig snart!
Kodenavn: Nagasaki er produsert av Gunhild Oddsen i GOfilm med Elin Sander fra Aldeles som co-produsent. Hovedfinansiør er Filmkraft Rogaland. Den er også støttet av Vestnorsk filmsenter og Norsk filminstitutt. Animasjonen er det Torjus Førre Erfjord som står for.
