«Ok, but what kind of American are you?» Jesse Plemons som soldat i Civil War (foto)

Det var den vinteren våren kom. Curb Your Enthusiasm (HBO Max) er over, gøy til siste slutt, med fjasete rettssak, som i Seinfeld, og tv-historiske øyeblikk med Jerry og Larry mot slutten. Conan O’Brien spilte også i Curb, og både det komiske reiseprogrammet Conan Must Go (HBO Max) og dramaet Midtsommernatt (Netflix) er i eksotiske Norge. Park Chan-wook og Don McKellars The Sympathizer (HBO Max) skildrer – med sjeldne perspektiv – under og etter Kháng chiến chống Mỹ («Motstandskrigen mot Amerika»), «The Resistance War against America to Save the Nation» eller «The American War», også kalt Vietnam-krigen. Og Danby Choi er enn så lenge superskurk i Spillet (TV2 Play). Showet er breddfullt av twists, men verner ikke om sine favorittbiter. Men la oss se litt nærmere på en ny norsk humorserie. 

De makeløse – Evig singel

Ensomhet er tragisk, men kan også være komisk. Mockumentariske, nærhetssøkende og tidvis underlivsbejaende Evig singel (TV2 Play) – skrevet av Andreas Rand, Mike Torsvik Johansen og Oddne Lekang Hølaas, i regi av Patrik Syversen – følger en rekke følsomme og fjollete single skikkelser, spilt av karakter- og sketsjemestere og -svenner, som Trond Fausa Aurvågs trampolineselger og ungjentejeger «Kennet» («nå skal det knullest!»; «schtøgg var a og»; «damer på min alder er bare så jævla gamle»; «har du runka no mer siden sist eller?»), Lene Kongsviks vindusvaskende arkitekt «Dikken» («makeløs»; «jeg lot meg forlate») og Kevin Vågenes’ utseendefikserte «Stian» («han har ikke hals»), og Amir Asgharnejads «Omid» («er du gift?»; «æ liker fremmede»), Tuva Billings elektrohypersensitive konspirasjonsteoretiker «Annie», og særlig gode Kristine Grændsens «Ellen» («han har issues»; «I’ve got some self-respect»; «og så er jo man bare den andre kvinnen til man er den første»), som byr billig på sitt selv og lærer lite av å være nøden.

Pseudodokumentarisk pinlighetshumor og desperasjon – i tradisjonen etter Christopher Guest, Torsk på Tallinn, Espen Eckbo og Linn Skåber – skaper klein identifikasjon med andre menneskers forvrengte selvbilder og strebende utilstrekkelighet, som tester tilskuerens følelser av overlegenhet og ventilering av egne quirks. 

Men ukas hovedtips er Alex Garlands kinoaktuelle film Civil War.

Hjelp, det er borgerkrig! – Civil War og An American Bombing: The Road to April 19th

Stadig mer 19. april. Dokumentarfilmen An American Bombing: The Road to April 19th (HBO Max) omhandler blant annet Oklahoma City-bombemann Timothy McVeigh, som tilhører en lang rekke amerikanske kollapsskapere og dommedagsprofitører, mennesker som ønsker revolusjon eller akselerert apokalypse nå, og er villig til å bruke vold mot makta. 

Filmen skildrer ofrene – og deres gjenlevende familiemedlemmer – som ble drept i bombeattentatet 19. april 1995, et angrep på føderale myndigheter vokst fram fra militsgrupper som CSA og etter hvert høyreekstremismens strategisk suksessfulle lederløse motstand, som ga grobunn for vel uorganiserte militser med horder av enslige ulver, blant annet foret av landbrukskrise, industridød, Ruby Ridge, Waco og traumatiserte veteraner, en situasjon som ga hjemmedyrkete og -smidde terrorister i stedet.

Bill Clinton, presidenten som signerte lover med automatvåpenbegrensninger, sier i et intervju mot slutten av An American Bombing at ordbruken og argumentene til McVeigh høres ut som deler av mainstream i dag – og at terroristen slik på et vis vant. Og det er jo mildt sagt paradoksalt at det ekstreme nå synes normalisert. For hva er da ekstremt i dag? “I think there will be civil war in our country”, sier en av de pårørende. 

Så la oss lett nervøst bevege oss til kinoaktuelle Civil War – en film mange nok kommer til å mene mye om, men forhåpentlig i en mindre polarisert diskusjon enn om den enten er bra eller dårlig, eller god eller ond – via situasjonskomedien Friends, og en artig liten bit i den tidlige episoden «The One with the Ick Factor» (som hadde premiere 4. mai 1995), der Courteney Cox’ karakter «Monica» snakker med Stan Kirschs «Ethan»:

Monica: You did not! 

Ethan: I am telling you, up until I was like 9, I thought that “Gunpoint” was an actual place where crimes happened. 

Monica: How is that possible? 

Ethan: Well think about it, it’s always on the news: “A man is being held up at ‘Gunpoint’”; “Tourists are being terrorized at ‘Gunpoint’”. And I just kept thinking, “why do people continue to go there?”

Ja, hvorfor fortsetter folk å reise dit? Og i eksplosivt voldsomme og på flere vis spekulative Civil War er vitsen blitt virkelighet. Kansas er ingensteder lenger, mens Gunpoint er overalt. Våpen skjøt i århundrer før kameraet ble belemret med det samme ordet. Og til tross for at våpen og kameraer har ulike typer avtrekkere, er de innimellom så parallelt samkjørte at kule og klikk utgjør sammentreff, og metafor blir kjøtt og blod: 

Avbildet = avdød. 

Likhet = lik. 

Flere ganger i filmen veksles det billedlig og lydlig mellom automatvåpens og kameraets pepring og knatring. Drønn i farger – så stillbildets svarthvite stillhet. 

Fotoopportunistenes subjektivt søkende objektiv fanger virkelighetens vilkårlige vold på filmrullens sølvkorn, og Civil War skildrer særlig fotografiets – og mer presist det fotojournalistiske eller krigsfotojournalistiske fotografiets – åpenbart nære relasjon til både lidelse og død. Ingen går fri i denne filmen, og alle bidrar til å påføre og betrakte naboens og medborgerens lidelse, alle menneskene som straks har vært til stede. «We record so that other people can ask», sier Kirsten Dunst som fotojournalist Lee, med både spørsmåls- og svarsfraskrivelse. 

«We are now closer than we have ever been…», stotrer presidenten i åpningsinnstillingen av filmen. Det nære og utydelige vris i fokus, som om vi ikke kan se klart på sikt samtidig som vi kan se skarpt det som er rett foran oss – eller motsatt. (Senere gjøres det samme grepet fra liggende journalistansikter i dekning, til fokus på gress og blomstring.) Lee knipser tv-presidenten, og dirringene fra vindusdempet bombeild i det fjerne bybildet rister refleksjonen av det amerikanske kartet på skjermen. Let the US shake. 

Hvordan ble vest tapt? Og er vi på vei dit? Bidens glemske sosialrealisme husker nok tydelig bruddstykker av Trump 1.0 sin kombo av reality, såpe, sitkom og skrekk, og det blir aldri forklart i Civil War – denne vei-, krigs-, katastrofe- og westernfilmen – nøyaktig hvordan USA havnet i en blodig borgerkrig, med bombeattentat mot voldelig vannkø i Brooklyn. 

Odd couple California og Texas vipper det snedig ut av dagens politiske kart i koalisjonen Western Forces – og i tillegg omtales kort en Florida Alliance og Portland Maoists (mens et promokart for filmen også nevner New People’s Army og Loyalist States), samt at Alaska og Grønland er nøytrale territorier, at det har vært en Antifa Massacre, og at kanadiske dollar nå er mer verdt. Den attentatutsatte presidenten er i sin tredje periode (Trumps drøm), FBI er oppløst, og militæret er brukt mot egen befolkning. Fronten er i Charlottesville, og utbryterstyrkene og journalistene er snart hos presidenten i Washington D.C.  

Veien til helvete er også brolagt av onde intensjoner.

Filmen er kanskje ikke så politisk sofistikert, men det blir neppe en kommende amerikansk borgerkrig heller. 

«The backseat is both a kindergarten and an old people’s home», sier Lee. «Familien» med wizards of US – med Lee, skribent Joel (Wagner Moura), «what’s left of The New York Times»-Sammy (Stephen McKinley Henderson) og unge, (u)redde Jessie (Cailee Spaeny), på jakt etter å fange og fremkalle Nikon-øyeblikk – er effektivt samlet etter et kvarter, snart på motorvei blant bilvrak og slagmarker, forbi veisperringer, opphengte mennesker, under nattlige ildbuer på himmelen, helikoptervrak utenfor JCPenney, flyktningleire i stadionruiner, henrettelser, skuddveksling i et varmt Winter Wonderland, og folk «pretending this isn’t happening» eller som blindt «just try to stay out». 

Tidvis er den paradoksale iscenesettelsen, kinematografien, klippingen, lyden og musikken mørkt komisk, godt hjulpet av låter som «Say No Go» av De La Soul og «Dream Baby Dream» av Suicide. Sjelen, drømmen og selvmordet. 

Men det er også vare øyeblikk. I en kort passiar om det som var, har Lee glemt det Sammy husker. «Ok, writer», som Lee sier. Mester og svenn Lee og Jessie speilreflekterer seg i hverandre, i oftest tonalt brutale omgivelser, fra Joel som sier han får ståpikk av bomberegn og shoot outs, til Lees matthet og panikk. Krigsfotografen tåler ikke lenger så inderlig vel.

Hollywood lager sjelden farlig film. Delstøpte Civil War er kanskje en slik. Fordi den ikke forklarer. Fordi den er litt «dum». Fordi den nistirrer på vold. Og lar seg fascinere av ildregnet i sakte film. Borgerkrigens indiskrete sjarm. Lik sklir av et lasteplan ned i en massegrav, og i en av de sterkeste scenene på lenge fra marerittfabrikken gir Jesse Plemons som hvit nasjonalist med røde briller og fingeren på avtrekkeren, eller hendene foldet om automatvåpenet, lik et barn i sin favn – som en McVeigh møter Breivik – sin hittil mest skremmende prestasjon: 

«Ok, but what kind of American are you?»

Et falskt forhandlende, henretorisk spørsmål skapt for nasjonsimplosjon. Pang! La oss håpe det hele ikke er sam- eller framtidsdokumentarisk.

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.