Med Holiday (2018), en pastellfarget gangsterfilm som utstiller maktstrukturer og seksuelle overgrep i store, filmatiske tablåer, fikk regissør Isabella Eklöf sin brakdebut og ble hyllet av #MeToo-bevegelsen. Nå kommer den intime, håndholdte «oppfølgeren» Kalak, basert på Kim Leines selvbiografiske «sykepleier-roman» om blant annet incest-traumer og seksuelt utagerende oppførsel på Grønland. Filmen har Emil Johnsen i hovedrollen og fikk sin internasjonale premiere under filmfestivalen i San Sebastian. Der kunne Eklöf og hennes team hente hjem pris for beste foto og juryens spesialpris.

Når jeg møter Isabella Eklöf skjer det på Vega Scene i Oslo. Vi setter oss i andre etasje i en koboltblå fløyelssofa, en farge Isabella elsker. Hun er selv kledd i en blå sommerkjole. Hun har nettopp ankommet Oslo fra Stockholm. Hun skal introdusere Holiday, og Grensen, som hun har co-skrevet manus til og holde Mesterklasse under Oslo Pix, i tillegg skal hun gi oss en sneak peak av traileren til Kalak (som har norsk samprodusent gjennom Mer film).

Angsten eter sjelen 

Hva slags råd har du til unge eller etablerte filmskapere? 

– Det er viktig å huske at det er kunstnerne som er ressursen og ikke produsentene eller strømtjenestene. Uten oss er de ingenting. De har bare penger og penger er verken underholdende, utfordrende eller interessant å se på. Det er viktig å ikke gå på kompromiss med seg selv, å la investorene definere hva slags historier som skal fortelles og hvordan. Jeg tror ikke kunstnere forstår hvor mye makt de har. De tar dårlige valg fordi de er redde. Men hvem vil se en kopi av det som allerede finns? Man må skape med en tydelig stemme og sterk lyst. De virkelig gode kommer igjennom før eller senere, det er jeg overbevist om. Så hold ut. Og får du ikke penger, lag dugnad, gå ut i skogen og film, hva som helst, så lenge det ikke er frykt-drevet.  

Hvordan har du blitt så uredd? 

– Jeg har det fra pappa og familien min. 

På hvilken måte? 

– Det er både genetisk og en form for «benevolent narcissism», kanskje, sier hun og ler.

Hva mener du med det?

– Jeg søker ikke aksept. Jeg kommer fra en spesiell familie. Faren min er en mislykket forfatter som la sin kunstneriske ambisjon over på meg, og både moren og broren min er autister. Selv trodde jeg lenge at jeg hadde asperger, men kjæresten min, som er forsker med sterk ADHD, sier at jeg nok heller har samme diagnose som ham. Jeg er i alle fall over gjennomsnittlig egenrådig og med et enormt kreativt tunnelfokus. Jeg merker ikke helt de sosiale normene mange andre lar seg styre av. 

Var det skam knyttet til dette i oppveksten?

– Tvert imot, vi hadde vår in-group, følte oss spesielle, mente selv vi var opptatt av de viktige, dype tingene, sier hun og ler igjen. – Vi definerte regler selv. Det er fortsatt de som gjelder for meg. Det finnes selvsagt problemer med denne holdningen, men det finnes også en styrke. Jeg gjør nesten hva som helst for å komme fram til sannheten. 

Fortell!

– Jeg har en nærmest militant vitenskapelig tilnærming til kunsten. Jeg tror postmodernisme-generasjonen har ødelagt oss med all den ironien og relativismen. Det finnes objektive, målbare sannheter der ute vi må forholde oss til og som ikke kan diskuteres bort. Jeg hater falske verdensbilder. Blir jeg vitne til det, får jeg en intensiv drivkraft til å korrigere det kunstnerisk. Det er det jeg elsker med #MeToo-bevegelsen, at den tok fatt i den fortiede seksuelle gørra og satte den i spotlighten, sånn jeg også gjør i Holiday. Med filmene mine ville jeg belyse de fortiede sider ved (kvinne)livet.  

Mannen i fokus? 

Din nyeste film, Kalak, er basert på den selvbiografiske debutromanen til norsk-danske Kim Leine, vinner av nordisk råds litteraturpris. Hva var det med denne historien som fascinerte deg og gjorde at du ville ta den til filmlerretet?

– Jeg fant tilfeldigvis romanen i min egen bokhylle en dag jeg kjedet meg, sier Isabella og ler. – Jeg slukte den direkte. Den snakker til meg på så mange nivå. Traumet som ligger i bunn, den grenseløse og altoppslukende faren, også deler jeg Kims fascinasjon for kollektive samfunn, spesielt på Grønland. 

Hvorfor valgte du å lage en film med en mannlig hovedrolle?

– Jan, spilt av norske Emil Lohne Johnsen, er en slut, sier Isabella og ler. Isabella har en smittende (galgen) humor. Jeg må også le. – Jan er full av skam, fortsetter hun. – Han flyr fra seksuelle overgrep begått av sin egen far hele veien til Grønland. Han er på mange måter en klassisk kvinnelig hovedperson. 

Men han er likevel en mann, hva tilfører det?

– Kjønnet hans gjør han til både offer og overgriper. Fordi han er den penetrerende, rett og slett. Han er mannen. Det er umulig å se forbi det, jeg klarer det heller ikke, og tar derfor, ved siden av hans «kvinnelige» sider også fatt i det. Hovedpersonen har et objektiverende forhold til kvinnene han møter; de skal tilfredsstille hans behov, lengsel og kåtskap. Det er mange slike delikate ting å ta tak i boka – alt fra koloniale elementer, post kolonialisme, sexisme og forskjellige aspekter av feminisme. Jeg måtte tenke lenge på om jeg skulle lage denne filmen.

Hvorfor ble svaret ja?

– Jeg valgte å tematisere det betente, i stedet for bare å droppe materialet. Jeg har prøvd å få kvinnenes historier i filmen til å være nyanserte, genuine og viktigste av alt, at de ikke skulle bli til ofre enda en gang. 

Hvordan gjorde du det? 

– Ved å gjøre dem til runde karakterer som ikke er utbyttbare. Jeg har fokusert på det spesifikke i livshistoriene deres. Jeg tror det har gjort dem til spennende, filmatiske karakterer.

Hvorfor har du endret navnet på hovedpersonen fra Kim til Jan? 

– I prosessen med å skrive filmmanuset, som jeg gjorde i samarbeid med Kim og Sissel Dalgaard Thomsen, har vi måtte endre og stryke såpass mye at hovedpersonen ikke lenger kunne kalles Kim. Vi måtte være ærlige om fiksjonen, vise, med navnet, at vi har tatt oss kunstneriske friheter. To personer har blitt til en, vi har redusert stedene plottet utspiller seg i og endret årstall osv. 

Hvordan fant du Emil Lohne Johnsen, Jan i filmen din? 

– Det var en lang og utmattende prosess. Jeg lette først i Danmark og så Sverige, først da jeg hadde gitt opp håpet om å finne «min Jan» der, ga jeg norske skuespillere en sjanse, i ren desperasjon, sier hun og ler melodramatisk. Emil gjorde en utrolig casting! Bød uredd på seg selv. Han lignet den Jan jeg hadde skapt inne i hodet mitt. Og så er han helt utrolig på å flørte, sier Isabella og ler igjen. – Han har den blandingen av sjarm og fandenivoldskhet jeg lette etter. Da jeg fant ham, trengte jeg ikke å se flere. Selv om det var maks upraktisk å velge en nordmann, siden alt det norske ved Kim-karakteren i romanen er skåret bort i Jan-karakteren i filmen, vi har ikke skutt en eneste scene i Seljord, dessverre, og det finnes kun en kort rammefortelling fra København, hovedhistorien utspiller seg på Grønland. 

Hva betyr Kalak? 

– Det kan betyr mange ting, for eksempel jævla grønlending eller boms, noe Jan streber etter å bli. 

Måtte Emil lære seg grønlandsk?

– Bare noen få ord, mesteparten av filmen foregår på dansk, det måtte han derimot lære seg. 

Var det vanskelig å filme på Grønland? 

– Om det var, sier Isabella med et smil. – I Nuuk, hovedstaden, hvor store deler av filmen foregår, er det boligmangel. Da måtte vi betale en familie for midlertidig å bo et annet sted, mens vi transformerte deres leilighet til basen til Jan, kona hans Lærke og de to barna deres. Og i Kulusuk, en landsby på østkysten, som også er en viktig location i romanen, ble vi advart om at det ville være umulig å filme der. Men som du sikkert har skjønt, lar jeg meg ikke stoppe av sånne advarsler. Jeg er veldig sta. Men da vi var på vei dit måtte flyet snu, vingene hadde frosset og avisningsmaskinen i Kulusuk hadde gått i stykker. Senere måtte vi vente på grunn av en snøstorm osv. Men til slutt fikk vi til å filme det vi ønsket oss. 

Vet folk der hvem Kim Leine er? 

– Alle kjenner Kim på Grønland. Noen av de vi samarbeidet med, var i familie med de boka var inspirert av tjue år tidligere. Kims kultstatus var både en fordel og en ulempe. Noen av de vi møtte var mistenkelige, mens andre tok aktivt del i filmen blant annet som skuespillere og statister.

Hva slags fokus hadde du da du lagde filmen? 

– Fra mitt ståsted, er et viktig aspekt ved historien dette å fortape seg i en fremmed kultur, prøve å forstå den fra innsiden og å feire den. Siden film er et visuelt medium, fokuserte vi på de materielle aspektene ved Jans erfaring – maten, fargene, materialene husene er laget av, klærnes teksturer osv. Vi organiserte også workshops i Nuuk, der vi inviterte grønlendere til å vise oss hele mangfoldet ved det å være en kvinne på Grønland, og hvordan kulturen er rundt dette med romantiske forhold og seksualitet. Vi ønsket å få flere stemmer og vinklinger på det Grønlandske samfunnet enn de Kim hadde skrevet om. Jeg skiftet også fokus fra narkotika-avhengigheten hans i romanen og ga isteden de seksuelle og samfunnsmessige aspektene i historien mer plass. 

Hvordan tematiserer du seksualitet og overgrep? 

– Det var viktig for meg å unngå ambiguitet i forhold til overgrepet faren utsetter Jan for. Det er filmet på en klinisk måte som gjør at det blir ubehagelig, håper jeg. – Mens det som foregår mellom Jan og kvinnene, handler mest av alt om forholdet mellom dem, så sexen er mindre eksplisitt. 

Isabella Eklöfs post-koloniale forsvarstale

Kalak ble valgt ut til i hovedkonkurransen på San Sébastian, og har sin premiereder, hva slags forhold har du til festivalen?

– Det blir min første gang der, men jeg liker at det er en liten festival, da kan man møte kolleger og utveksle ideer. Jeg sendte filmen til Toronto også, men de ville ikke vise enda en film laget av en hvit person om ikke hvite personer. 

Skjønner du problematikken?

– Absolutt, og jeg er enig. Jeg håper Kalak blir den siste filmen i denne «genren», at den markerer slutten på en æra. Økonomisk er det derimot ikke så problematisk. Det danske filminstituttet hadde ikke gitt flere penger til grønlandske filmskapere om jeg ikke hadde laget Kalak. Det sagt, de burde skjerpe seg og gi mer finansiering til Grønlandske filmskapere så vi kan få flere historier innenifra. Dette er en appell! 

Hvordan tror du filmen kommer til å bli mottatt på Grønland? 

– Sånn som romanen, splittet. Hvis en grønlending tenker at denne filmen vil jeg virkelig ikke se, sånn jeg ofte ikke vil se filmer der menn forteller meg hvordan det er å være kvinne, har jeg full forståelse for det. Men det er ikke så lett heller. Mange av de som er født på Grønland er halvt danske eller har dansk slekt.

De er på en måte koloniherrene og de koloniserte i en og samme kropp, et uløselig dilemma? 

– Presist! 

I Holiday filmet du, sammen med din faste kameramann Nadim Carlsen, storetablåer, inspirert av Roy Andersons poetikk om ikke å manipulere tilskuerne, men la dem selv oppdage det som skjer i bildet, velge hvor blikket faller. Du har snakket om klippe-prosessen, nærbilder osv. som en måte å manipulere publikum, psykologisere og lyve på. Noe du har villet unngå. Bruker du samme teknikk denne gangen?

– Nå lyver vi hele tiden, ikke med innholdet selvsagt, men vi bruker alle de filmatiske triksene vi har til rådighet for å få fram følelser i tilskuerne, sier Isabella og ler igjen. – Motsatt Holiday som er et sosiologisk eksperiment, er Kalak, et psykologisk eksperiment. For å oversette romanens jeg-forteller til filmformatet, var det viktig å komme helt nærme Jan, føle det han føler av både kåtskap og skam. Filmen er fylt med alt jeg tidligere foraktet, nærbilder, raske kutt, håndholdt kamera, og følelser. Jeg synes det var slitsomt å jobbe sånn, men jeg tror det har kommet noe vakkert ut av det.

Du har tidligere sagt at du er opptatt av filmens innpakning, filmplakaten, traileren osv. At du ser på det som en del av kunstverket. Hva er planene denne gangen?

– Det har vært vanskelig på grunn av det post-koloniale dilemmaet. Vi har måttet forkaste alle plakatideene våre. Vi kan for eksempel ikke ha en plakat der en grønlender sminker seg på den tradisjonelle måte, det virker eksotifiserende. Eller en der Jan vandrer i det Grønlandske landskapet, en «white man’s burden»- type estetikk. Plakaten er derfor ikke laget enda. 

Er du redd?

– Jeg frykter ikke hva publikum skal tenke, men jeg vil ikke signalisere noe jeg ikke kan stå inne for.

Frykter du ikke cancel culture i det hele tatt?

– Jeg liker selvsagt ikke om folk synes jeg gjør noe galt, men det er ikke det som er  avgjørende. For meg handler kunst om å være presis og sannferdig. Og om å stille spørsmål heller enn å finne svar. 

Dette intervjuet ble første gang publisert 2.oktober i fjor.

Kalak har norsk kinopremiere 19.april.