Foto: Blikket fra en ny generasjon i «Ronja Røverdatter».

I tilknytning til premieren på den norske dokumentaren Søstre elsker evig – som omhandler selvmord – har fagfolk gått ut mot filmen. Til A-Magasinet hevder en av dem at filmen kan bidra til å romantisere selvmord. Den burde aldri vært vist på kino, mener han.

Samtidig gikk to litteraturkritikere i Klassekampen og Morgenbladet hardt ut mot Netflix/Viaplay sin adaptasjon av Astrid Lindgrens Ronja Røverdatter. De mener den svenske versjonen bryter ned alle de kvalitetene som gjorde Lindgren til en genial barnebokforfatter.

Som et foreløpig høydepunkt i denne vesle bølgen av frykt og avsky overfor filmens råskap, gikk Ruben Östlund samme helg ut med et uvanlig forslag:  Bare de med autorisasjon burde få anvende et filmkamera. Filmen kan i dag misbrukes på så mange måter at man bør søke om rett til å bære kamera, omtrent slik man behøver for å bære våpen. 

Når noe trigger.

Dette siste utspillet var som du sikkert forstår en spissformulering av det mer muntre og provokative slaget. Östlund sa det under London-premieren på den svenske filmen And the King Said, What a Fantastic Machine, som blant annet berører filmens mer dystre framtidsutsikter.

Angrepet på Søstre elsker evig var av det mer panikkartede slaget. Jeg skal ikke underslå det faktum at film påvirker; noen filmer kan trigge utsatte og skjøre sinn. Men å advare mot en såpass oppbyggelig og viktig film som Søstre elsker evig, har jeg vanskelig for å forstå. Filmens fremste misjon er å skape debatt, det har filmskaperne vært tydelige på. Men det jeg satte spesielt pris på var den befriende humoren hovedpersonen og hennes familie praktiserer for å bearbeide den tunge tiden. Det finnes ingen riktig måte å sørge på. Og om livet er hellig – hva betyr egentlig det når man mister lysten til å leve? Man skal selvsagt ikke undervurdere råd fra fagfolk. Men å la være å sette opp film for voksne mennesker, slik noen av de har tatt til orde for, av redsel for at det kan utløse noe, er sjelden en god argumentasjon.

Søstre elsker evig har en slags disclaimer til slutt med kontaktnummer for de som sliter. Jeg synes det er både riktig og tilstrekkelig. Hva slags disclaimer man kunne trengt på Netflix/Viaplay sin adaptasjon av Ronja Røverdatter, er jeg mer usikker på. Den har i hvert fall trigget den generasjonen som vokste opp med Lindgrens heltinne som obligatorisk barnelitteratur.

Det er lenge siden jeg har sett en filmatisering som til de grader strider mot verkets ånd, skriver Kaja Schjerven Mollerin i Klassekampen. Det som skjer i serien, er at man blir frarøvet et indre forestillingsrom. «Alt blir forklart og fylt ut og lagt til, som oftest på fordummende måter». Når Schjerven Mollerin leser Lindgren opplever hun at hun kan tenke selv. Det skjer ikke når hun ser Netflixserien.

Bernhard Ellefsen er på linje med sin kritikerkollega: I Morgenbladet hevder han blant annet at «serien har byttet ut romanens idé om tillit til mennesker og verden med en grunnleggende mistillit». «Der romanen åpner med en gjenkjennelig lindgrensk tilforlatelighet – hvor lys og mørke, drama og hverdag, har sin naturlige plass i den samme litt lakoniske og bestemorskloke fortellerstemmen – smeller tv-serien til med drønnende effekter og hestejakt gjennom skogen fra første sekund.»

Frykten for å kjede barna.

Selv om jeg kan være svak for drønnende effekter, deler jeg flere av innvendingene Schjerven Mollerin og Ellefsen kommer med. Jeg tror mange som har lært seg å elske Lindgrens fortellerstemme vil gjøre det. Det er naturlig at beskytterinstinktene vekkes når en nordisk kulturskatt bearbeides. Da oppstår også en engstelse på vegne av de verdiene i Lindgrens univers som har formet flere generasjoner nordiske barn. Nettopp tillitsaspektet har vært en sentral del av vår tro på den nordiske sosialdemokratiske samfunnsmodellen.

Om jeg skal være alarmistisk, ville jeg kanskje skrive at noe har skjedd med barnekulturen. En mer pragmatiske konstatering vil være at barnekulturen er hele tiden i endring. Den stillheten og rommet for refleksjon Schjerven Mollerin satte pris på ved Lindgrens litterære univers, er det liten plass til i filmens verden. Man skal ikke kjede noen, aller minst barna, og filmkulturen gjennomsyres av denne frykten. Hvordan holde på barnas oppmerksomhet synes å være både lærerstanden og underholdningsindustriens fremste mantra.

Ellefsen fremhever Tage Danielssons adaptasjon av Ronja Røverdatter fra 1984 som mer tro og vellykket. Men den er også preget av sin tid. Jeg husker jeg viste den for mine barn og deres venner for om lag 15 år siden. Reaksjonen var allerede den gangen «tidstypisk»: de syntes den var altfor langsom. Det var  verken første eller siste gangen barna – som jeg anser som smarte, sensitive, osv – ristet på hodet av min misjonering på vegne av den riktige barnefilmen.

Jeg er i det hele tatt usikker på om Lindgrens stillhet og lakoniske tone lenger lar seg gjenskape. Og selv om filmskapere med høy kunstnerisk ærgjerrighet og vilje til å bryte med bransjekonvensjoner skulle få mulighet til å prøve – noe som er lite sannsynlig – ville de da gjenkjenne sin egen tid i hennes univers?

Nye generasjoner omfavner andre aspekter ved en klassisk fortelling enn den foregående for å gjøre den til sin. Om vi ønsker at Lindgrens univers skal overleve, må vi regne med at nye generasjoner finner nye veier inn. Akkurat nå er middelalder-univers som omfatter borger, krig og mørk nordisk mytologi, influert av en forhøyet – og noen vil si, som kritikerne: støyende – angloamerikansk sjangerestetikk.

Veien til Netflix-skogen – og tilbake?

Det er nærmest blitt et rituale at litteraturkritikere forferdes over film- og serieskapernes manglende respekt for det litterære forelegget. Mainstreamfilmer og serier er en yndet skyteskive. De er tydelige der litteraturen er antydende og kompleks, de må dikte videre og våge å forenkle. Med en tung industri i ryggen valser de over forfatternes opprinnelige intensjoner i jakten på medrivende drama. Akkurat nå er vi inne i en epoke der merkevarer innen barneunderholdning – ofte kalt IP – kjøpes opp for fote av de internasjonale strømmeaktørene (les mer om det her). Foreløpig er Aukrust og Egner i norske hender og har stort sett overlevd sine runder med adaptasjoner. De er ennå ikke globale merkevarer. Jeg er mer bekymret for Lindgren og Jansson. Ronja Røverdatter inngikk opprinnelig i Viaplays ambisiøse mål om å nå ut globalt med nordiske fortellinger. Men den nordiske strømmeaktøren måtte selge deler av katalogen til blant andre Netflix da selskapet kollapset på børs.

Boene etter disse nasjonale kulturskattene har selvsagt et valg. De kan la være å selge ut. Ingen tvinger dem. Men synlighet i strømmemarkedet vil generere ny interesse for forfatterskapet og voksende inntekter. De barna som ser Netflixserien om Ronja Røverdatter vil kanskje få lyst til å lese bøkene.

Men la oss likevel si at flere av disse boene nektet å selge seg på markedet som forlokkende IP’er. Uten disse rettighetene til Marvel- eller Roald Dahl-katalogene ville filmindustrien vært nødt til å satse på originalskrevne manus. Det ville vært en lykke for kreativiteten – og fortellekunsten. Vi ville bli tvunget til å skape helt nye univers, til å slippe inn nye stemmer. En ny dramaboom ville oppstå, der alle skriverommene som nå tømmes ville bli fylt opp igjen. Den krisen manusforfatterne befinner seg i ville blitt løst over natten.

Denne utopien ville selvsagt bare kunne utspille seg som fiksjon. Kanskje som en bransjesatire av Ruben Östlund. Og den ville muligens endt i den dystopien Östlund berører i begynnelsen av denne kommentaren: at bare statsautoriserte filmskapere får lov til å lage film, i dette tilfellet av våre nasjonalskatter.  

Det hører også med til denne historien at Wall Street ville mistet interessen for strømmeaktørene som investeringsobjekt. Mange av dem ville, som Viaplay, risikere å kollapse. Og skriverommene ville igjen krympe. 

Men en viktig del av barnekulturen ville for en stund være ute av storkapitalens hender. Ronja har forlatt Mattisborgen til fordel for den uendelige Netflixskogen. Og hun går seg vill. Hvordan skal hun finne veien tilbake?

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.