Norske dokumentarfilmer fortsetter å imponere. Nærværet på mange internasjonale festivaler, det som nærmest framstår som et veritabelt prisregn, og stadige kinopremierer her hjemme vitner om kvalitet, bredde, kvantitet og nyskaping. Flere norske dokumentarfilmer lages og vises på kino nå enn noensinne tidligere, og enkelte filmer får en medieoppmerksomhet som overgår de fleste fiksjonsfilmer. Både Margreth Olins Fedrelandet og Benjamin Rees Ibelin er sett av nesten 100.000 tilskuere, og selv mer forsiktige filmer som Rebekka Nystabakks Sau gjør det overraskende godt på kino. Stadig nye norske dokumentarfilmer finner et stort publikum.

For noen år siden argumenterte jeg for at om man skulle bruke et så gammeldags og tabloid ord som «gullalder» om norsk dokumentar, måtte dette være om vår egen samtid. Og gullalderen fortsetter. Vi lever i det som fremdeles er norsk dokumentarfilms gullalder. Dersom vi ser vår egen tid i et historisk perspektiv, er norsk dokumentar mer vital, variert, nyskapende og populær i dag enn noen gang tidligere. Aldri før har norske dokumentarfilmer hatt den nasjonale og internasjonale suksessen som nå.

To filmer som bidrar til den unike posisjonen norsk dokumentarfilm har akkurat nå, er Silje Evensmo Jacobsens Sundance-vinner Ukjent landskap og Sigve Endresen og Wilde Siems Søstre elsker evig. Det er to filmer med mange fellestrekk og samme grunntema, men det er samtidig filmer som preges av svært forskjellige måter å nærme seg sine motiver på. Filmene har ulike grunntoner og forskjellig følelsesmessig resonans. De menneskene som skildres presenteres også på svært ulikt vis. De to filmene illustrerer både bredden og kvaliteten til nyere norsk dokumentarfilm.

Det er en klar styrke ved norsk dokumentar i dag at nye talenter stadig kommer til, samtidig som vi ser at eldre regissører vender tilbake med stadig nye filmer. At Sigve Endresen kommer med en ny film, er alltid en hendelse. Mange har glemt at Endresen nærmest egenhendig satte fart på norsk dokumentarfilm med For harde livet! i 1989. Det er med den filmen at det som kanskje kan kalles en gullalder får sin spede begynnelse. Silje Evensmo Jacobsen er et relativt ferskt navn, selv om hun allerede har laget filmer som er blitt lagt merke til. De nye filmene de har laget viser til fulle hvorfor norsk dokumentar står så sterkt i dag.

Ukjent ansikt og Søstre elsker evig handler om sorgens ansikter, om det vanskelige sorgarbeidet, og om veien ut av sorgen. De handler om å vende tilbake til livet. Det er følelsesladete historier som fortelles, der vi kommer nærmere mennesker enn det vi er vant til i dokumentarsammenheng, og der veien til tårene er kort. Vi er til stede i livets mest smertefulle og sårbare øyeblikk. Men selv om begge filmene handler om sorg og det å mestre sorgen, slutter også likhetene raskt. Søstre elsker evig har en befriende galgenhumoristisk tilnærming til sin nitriste historie, som gjør inntrykk. Det gjør Ukjent landskap også, men på en annerledes måte. Her ledes vi inn i historien på en helt annen måte. Rytmen er mer forsiktig, og den ettertenksomme pulsen i fortellingen skaper en sterk sitrende etterglød. Sigve Endresens film er et mørkt latterbrøl til tross for døden og sorgen som allerede har vakt oppsikt, og sikkert kommer til å bli diskutert mye for sin holdning til det å skildre selvmord, mens Silje Evensmo Jacobsens film er mindre direkte. Den ene filmen roper, den andre hvisker. 

De to filmene er på mange måter typiske for moderne dokumentar med sin personfokuserte og karakterdrevne holdning og stil. Det er ikke store samfunnsmessige utfordringer som presenteres eller sosiale spørsmål som stilles direkte og diskuteres åpent. Noen ganger kommer sosiale aspekter inn mer indirekte, som i det økologiske perspektivet i Ukjent landskap eller den eksistensialistiske holdningen til selvmord i Søstre elsker evig, men det er mennesker og levd liv som står i fokus. Det er deres kropper og ansikter vi ser på, og deres livshistorier vi hører. Vi kommer så tett på mennesker som vi kan i en film, og vi kan se konturene av våre egne liv i de livshistoriene som risses opp.

Felles har de to filmene også et sterkt emosjonelt fokus. I den ene filmen renner tårene ustanselig, og blandes med latter på en overraskende og befriende måte. I den andre filmen er det også mange tårer, og hele tiden er man på randen av emosjonell oppløsning, men den følelsesmessige vinteren erstattes av sommer og livsglede. Det er gjennom følelser og affekt vi nærmer oss det sosiale og de liv som skildres i disse to filmene. 

Dette er både en styrke og en mulig svakhet ved moderne dokumentar, som ofte blir litt blind for større sammenhenger i sin rastløse jakt på det intense og følelsesladete øyeblikket, men både Ukjent landskap og Søstre elsker evig viser først og fremst styrken i en slik følelsesorientert tilnærming. De to filmene kaster oss ut i livet, åpner opp en verden av både smerte og glede, slik at vi som ser også føler at vi kan lære noe av de følelsestunge historiene. Det er sorgens ansikter vi ser, men også ansikter som bærer et sterkt livsbejaende håp, en trassig glede og mange drømmer om en ny framtid.

Sorgens ukjente landskap

Ukjent landskap starter med en natur- og familieidyll. Maria og Nik har bestemt seg for å hoppe av det moderne rotteracet. De flytter ut på landet og bor på en gård utenfor Kongsberg med sine fire barn. Paret bestemmer seg for ikke å sende barna på skole eller i barnehage, isteden vil de gjennom hjemmeskole og så mye tid i naturen som mulig få sine barn til å elske og respektere naturen. Maria er fotograf, og inntektene fra hennes kunstneriske praksis gjør det mulig å leve på gården. Selv om de dyrker grønnsaker og har noen dyr trenger de en ekstra inntekt for å realisere sin utopi. «Jeg er en som prøver å forstå hvordan alt henger sammen, gjennom ord og bilder», skriver Maria på sin blogg. 

Så endres alt brått, og livene deres forandres på en brutal måte. Maria får kreft og dør, og Nik blir alene med sine fire barn. Hvordan skal han klare å leve videre og ta hånd om barna? Han vil fortsette det livet paret ønsket seg for barna, men han trenger en inntekt. Den lille familien må flytte, og barna må begynne på skolen eller gå i barnehagen. Han føler at han ikke riktig strekker til, tvil og bekymringer gnager, men kjærligheten til barna gjør at han holder ut. Han må holde ut, for Maria og for barnas skyld.

Det er alt som skjer etter at Maria har gått bort som står i fokus i Ukjent landskap. Veien videre, sorgarbeidet, og endringene i familien skildres på en forsiktig og respektfull måte. Ord fra Marias blogg åpner og slutter filmen, men ellers er det livet i sorgens skygge som fanges inn på en følsom måte. Silje Evensmo Jacobsens film handler om hvor viktig det er å sørge, å få lov til å sørge på sin egen måte, og hvordan man kan komme styrket gjennom sorgarbeidet.

Foruten Nik er det de to eldste døtrene Ronja og Freja som gir kropp og sjel til sorgarbeidet, og spesielt skildringen av hvordan de to døtrene takler sorgen gir filmen dybde og styrke. Barne- og ungdomsperspektivet på sorgen er avgjørende for at filmen fungerer så godt, og det skaper en ekstra finstemt rikdom i uttrykket. Ronja er eldste datter, og har en annen far enn de andre barna, og sorgen rammer henne så hardt at hun må flytte fra gården til sin biologiske far. Hun viker unna, følelsene er for sterke for henne, alt på gården minner for mye om den døde moren. Ronja rives i stykker av sorgen og av følelsen at hun sviker sine søsken, men åpner seg langsomt opp. Freja savner ikke bare moren, men også den eldre søsteren, og vi blir vitne til hvordan de to forsiktig nærmer seg hverandre.

Selv om sorg og sorgarbeid er det sentrale temaet i Ukjent landskap handler filmen også om forsøket på å skape «en annerledes vei» i livet, som Maria uttrykker det. Hvordan leve et annerledes liv, nære naturen, og med mer fokus på kreativitet og nysgjerrighet? Maria og Nik vil styre sine egne liv, vil være mer uavhengige og leve mer i pakt med naturen. Deres livsvalg er beundringsverdig, men vanskelig, og Marias død viser hvor sårbare vi er i den moderne verden. Å opprettholde utopien, og å holde idealene ved like i sorgen, står helt sentralt i filmen.

Ofte skildres kontrastene mellom et vanlig liv og det livet Maria og Nik har valgt for seg selv og barna gjennom den livsreisen barna går gjennom i tiden etter mors død. Tidlig i filmen kjører Nik og barna forbi en skole, og vi ser og hører hvordan Freja mumler ordet «fengsel». Faren Nik svarer at han gikk 12 år på skole-fengselet, og vi forstår at det er ekstra tungt for ham når han ikke kan opprettholde hjemmeskoleidealet. Noen måneder senere er situasjonen imidlertid snudd helt på hodet. Vi er tilbake i bilen, for Nik er ingen purist og motstander av alle moderne ting, og Freja spør om hun kan få gå på skolen hele uken. Avtalen Nik har med skolen er at Freja skal gå tre dager på skolen og være to dager hjemme, men nå vi Freja gå på skolen hver eneste dag. Hun vil ikke campe med far og søsken. Hun har nye venner, og nye aktiviteter krever at hun er mer til stede.

At vi opplever og virkelig ser hvordan barna tilpasser seg den nye situasjonen for familien er viktig, og det nye livet framstår mer og mer som noe positivt. Denne prosessen veves inn i det vanskelige sorgarbeidet. Også Ronja må reise vekk for å komme hjem. Hun forlater stedet der hun bor ikke så langt fra søsknene for å studere i Bodø. 

Denne prosessen der barna langsomt går inn i en mer vanlig hverdag gir opphav til mange morsomme episoder som gjør at filmen blander det mørke med en lysere og mer sorgmunter tone. Da minstemann Ulv skal begynne i barnehagen må han la kniven han alltid har med seg bli hjemme. Kanskje kan jeg ha den i skolesekken, spør han faren, men Nik svarer at det vil jo være som å ha skjult våpen. 

Mest tydelig er gnissingene og forandringene mellom det gamle og det nye livet for Freja. Hun er bekymret for ikke å få venner når hun begynner på skolen, så læreren foreslår at hun ser på serier som Klassen på NRK Super, og hun får med seg en iPad stinn av apper hjem fra skolen. I arbeidet med å bli sosialisert, å forstå hva det er å gå på skole, blir fjernsynet og internett det fremste redskapet. Silje Evensmo Jacobsens film snur mye på hodet, ikke minst når skolen prøver å få barna til å se mer på TV, men ikke overraskende er Nik skeptisk til den nye interessen for serier og spill som skolehverdagen også åpner for.

På denne måten blir Ukjent landskap noe mer enn bare en film om det å akseptere døden og mestre sorgen. Det er også en film om ulike livsvalg og livsholdninger. I sin holdning til barndom og natur har Ukjent landskap mange likhetstrekk med Margreth Olins Barndom (2017). Felles har disse to filmene også en særegen sanselig tilnærming til årstidene og naturen. Årstidene veksler i filmen, og vi følger Nik og barna gjennom flere år. Dette gir ikke bare historien en større bakgrunn, og en sanselig klangbunn, men det blir en metaforisk kobling til og utvidelse av selve sorgarbeidet. 

På sin blogg skriver Maria et sted: «La oss ikke snakke om vinteren nå, la oss bli i sola helt til den går ned.» I filmen blir disse ordene en symbolsk bønn om at livet må leves og gå videre, og at vinteren alltid vil følges av vår og sommer. I Ukjent landskap ser vi hvordan dette gjelder for den lille, uvanlige familien. Maria forsvinner aldri. Hun er alltid med dem. Men vi følger Nik, Freja, Ronja, Falk og Ulv i den vanskelige tiden etter mors død, men også hvordan de langsomt, men sikkert finner tilbake livsgleden igjen.

Kjærlighet og død

«Jeg skulle likt å se en film om noen som kommer ut av sorg og depresjon», sier Wilde Siem helt i begynnelsen av Søstre elsker evig, og den filmen hun har laget sammen med Sigve Endresen er nettopp en slik film. Søstre elsker evig er en mørkere film enn Ukjent landskap, og etter en kort innledende montasje av bilder av søstrene Marin og Wilde som blir vokser opp sammen, ser vi et bilde av Marins gravstein. Marin er død. Hun har tatt sitt eget liv på sin egen fødselsdag, og storesøsteren Wilde må leve med sorgen.

Helt fra hun var liten, i tolvårsalderen, var Marin plaget av selvmordstanker. Familien kan ikke med en gang riktig forstå hva hun sliter med, og skjønner ikke hva som ligger bak den lille jentas spørsmål om hva selvmord er. Hun har en bipolar lidelse, faller ustanselig ned i depresjonens svarte hull, og rives i stykker av angst og smerte i et suicidalt psykotisk mareritt. Da hun fyller femten sier hun til seg selv at hun skal prøve å leve i ti år, men når den tiden er gått og intet er blitt bedre, blir selvmordstankene stadig sterkere og klarere. Det er ingen annen vei enn ut av livet.

Storesøsteren Wilde er den som står Marin nærmest, og hun forstår tidligere enn alle andre hva søsteren sliter med. De har et nært og nesten symbiotisk forhold i årevis. Det er dem mot verden, og de føler at de to er en slags «familie» inne i familien. Selv om Marin har venner og tas hånd om av familien, er sykdommen sterkere enn alt annet. Selv om hun vitser og fleiper med alt, ikke minst sin egen død, har hun bestemt seg for at det må ta slutt. Hun har fått nok, og hun vil ikke leve lenger.

I Søstre elsker evig pendler vi mellom hjerteskjærende private opptak som Marin og Wilde tok opp før og nesten helt inn i selvmordet, og Endresens opptak av tiden etter Marins død. I lang tid etter at søsteren har gått bort går også Wilde inn i en tung depresjon. Kunne hun ha gjort noe annet? Kunne hun ha «reddet» Marin? Har hun del i skylden for søsterens sykdom? Er det feil av henne å akseptere at søsteren bare hadde et eneste ønske og at det var å ta sitt eget liv? Det er slike vanskelige spørsmål Wilde tenker på, og det er disse spørsmålene filmen stiller.

Søstre elsker evig er nærmest en «gammeldags» observasjonell dokumentar preget av et uvørent håndholdt kamera eller røffe private opptak. Det gjør at vi kommer tett inn på Wilde og hennes familie. Bokstavelig talt tett på, gjennom mange nærbilder av Wildes ansikt. Vi følger på den ene siden Marin helt fram til den siste dagen før selvmordet, der hun støvsuger leiligheten for at den skal se fin ut når de kommer for å hente hennes kropp, og der hun sier farvel til Wilde som ikke vet nøyaktig når søsteren vil begå selvmord, men aner at det er på fødselsdagen. På den andre siden følger vi Wildes sorgarbeid i samtaler med venner, psykologen og sin far.

Endresens film handler både om det å komme seg gjennom og ut av sorgen, og samtidig kretser filmen om det vanskelige spørsmålet omkring Marins selvmord. Var det galt av Wilde ikke å få søsteren tvangsinnlagt, og kunne hun reddet søsteren, i hvert fall for en kort stund? Det tette båndet mellom de to unge kvinnene gjør det umulig for Wilde ikke å akseptere at lillesøsteren hadde fått nok. Filmen gir oss materiale til å diskutere selvmord, eller til og med assistert selvmord, men samtidig synes filmen glassklar i en nærmest eksistensialistisk holdning til liv og død. Vi velger ikke selv å bli født, men vi skal selv kunne velge når vi skal dø.

Selv om filmen handler om muligheten for å akseptere at noen kanskje vil ha det bedre gjennom selvmordet, er Søstre elsker evig ingen nitrist og helsvart film. Den er preget av to motsatte bevegelser som krysses i løpet av filmen. Marin beveger seg uvegerlig mot det selvmordet hun har tenkt på i mer enn femten år, mens Wilde kommer seg ut av en lammende depresjon. Når vi møter henne første gang etter søsterens selvmord har hun selv tatt medisiner for en dyp depresjon, men samtalene med venninnen Guri hjelper henne i å sette ord på sin egen livssituasjon. Filmkameraet og filmarbeidet hjelper henne også i å bearbeide sorgen, og filmteamet er som fluene på veggen, selv om vi hører Endresen ved et par anledninger spørre om avklaringer. Disse selvrefleksive øyeblikkene er viktige, og gjør at vi unngår å føle oss som kikkere som ser inn i Wildes hjerteskjærende sorgarbeid.

En medvirkende årsak til at filmen ikke blir altfor helsvart er ikke bare at det går bedre og bedre med Wilde, og at hun i slutten av filmen får oppfylt en drøm om mestring på surfebrettet i Hawai’i, men at hun ustanselig bobler over i galgenhumor og mørk latter. Hun ler og gråter, ofte samtidig, enten med søsteren før hun tar livet sitt, eller sammen med venninner som Guri og Martha. Faren mumler «sjukt» når han ser et mobilopptak som Wilde viser ham av søsteren som ler rått av floskelen at man skal glede seg over livet, men vi forstår fra første scene av at dette er en overlevelsesstrategi. Det er hennes og familiens måte å bearbeide sorgen på, en trassig livsbejaende latter midt oppe i alt det nitriste.

At filmen viser hvordan følelser er sammensatte, og at det ikke finnes enkle løsninger eller veier gjennom livet, er helt avgjørende for filmen. De vanskelige spørsmålene som filmen stiller, og de følsomme dilemmaene Wilde står overfor, får en ekstra dimensjon av den ustanselige påminnelsen om hvordan følelser henger sammen. Wilde tenker på søsteren, hjelper henne i årevis, men må også tenke litt på seg selv. Hun må akseptere at hun ikke kunne redde søsteren fra sykdommen. «Dette kommer ikke til å gå», sier venninnen Guri helt i begynnelsen av filmen, men filmen viser at det tross alt går stadig bedre for Wilde. 

Wilde går gjennom en følelsesmessig berg-og-dal-bane i løpet av denne modige og kompromissløse filmen, men hun velger livet. Hun kommer til større selvforståelse, får distanse til sine selvbebreidelser og den selvutslettende kjærligheten til lillesøsteren, og opplever i større grad å bli sett og hørt. Hun deler lillesøsteren Synnes ord i filmen: «Jeg vil heller le enn å gråte».

Sorgens ansikter

Selv om Ukjent landskap og Søstre elsker evig er to svært forskjellige filmer har de mye til felles. Begge filmene handler om hva sorgen gjør med en familie, og hvordan familiemedlemmene mestrer sorgarbeidet. Det er filmer om savn og sårbarhet, men også filmer om mot og styrke. Filmene handler om mot til å sørge og om mot til å leve. Allmennmenneskelige følelser og opplevelser gis en sterk kraft gjennom personlige livshistorier som gjør inntrykk.

De to filmene er befriende livsbejaende, til tross for sin mørke tematikk og sine ulike måter å nærme seg mennesker og følelser på. Ukjent landskap er forsiktig og sorgmunter, Søstre elsker evig har en mer robust, direkte og galgenhumoristisk inngang til sorgarbeidet. Der Silje Evensmo Jacobsens film er vár og nennsom, er Sigve Endresen og Wide Siems film mer bardus, direkte og rå i uttrykket og tonefallet.

Noe av det som gjør at disse to filmene er så vellykkede, er hvordan de balanserer de store eksistensielle spørsmålene i livet med en finstemt, følsom og følelsesnær skildring av levd liv og mennesker. Vi kommer veldig tett på de menneskene som blir skildret, og føler at vi blir litt kjent med dem i løpet av den tiden filmen tar. De framstår som like sammensatte som de spørsmålene og motivene som skildres og diskuteres, og følelsene som tematiseres er også sammensatte og kompliserte.

Om Ukjent landskap og Søstre elsker evig er forskjellige har de altså likevel mye felles. Begge følger sine hovedkarakterer over tid, og vi føler at vi ikke bare ser hvordan de utvikler seg, men også hvordan selve tiden virker inn på deres sorgarbeid. Tiden leger noen av sårene, de som blir igjen vokser opp eller endrer seg, men de som gikk bort er fremdeles til stede i livene til de som ble igjen. De vil ikke bli glemt.

Et viktig trekk i den moderne dokumentarfilmen er ikke bare nærheten til mennesker og jakten på følsomme øyeblikk, men også en vektlegging av en helt spesiell sanselighet. Den «gamle» og tradisjonelle dokumentaren var nøktern og hadde stor avstand til verden. De menneskene som ble skildret ble sett som fra oven og på lang avstand. I den nye dokumentaren forsvinner av og til de større sosiale perspektivene når personfokuseringen blir så sterk, men i stedet for avstand får man en sterk nærhet som ikke bare griper, men som også gir oss en spesiell innfølende innlevelse. 

Sorgen gis en helt særegen sanselige nærhet i disse to filmene. «Jeg savner lukten», sier Freja om sin mor i Ukjent landskap, og hun slår melankolsk fast at lukten av mamma svinner hen og blir gammel på genserne hennes. «Ja, det lukter fortsatt litt av henne», sier Wilde i Søstre elsker evig når hun og faren ser på klærne til Wilde i en skuff. Det er i slike scener vi fullt ut ser sorgens ansikter, og fornemmer hvordan sorg påvirker de sørgende.

Dette er artikkel nummer 111 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.