Førstkommende søndag, den 2. mars, er det 90 år siden Norsk Film A/S åpnet sitt nye lydfilmatelier på Jar utenfor Oslo. Selskapet ble stiftet tre år tidligere av driftige kommuner under ledelse av Oslos kinodirektør Kristoffer Aamot. Bakgrunnen var at kommunene, og deres organisasjon Kommunale kinematografers landsforbund (KKL, i dag Film & Kino) var opptatt av at norsk filmproduksjon, som de mente hadde en rettmessig og nødvendig plass på norske kinoer, måtte styrkes og understøttes. Da norske kommuner overtok kinodriften på de fleste steder, etter Kinoloven av 1913, som hjemlet både kommunal konsesjon og statlig filmsensur, var produksjonen satt utenfor. Staten hadde ikke sett det som sin oppgave å støtte denne på noen måte, snarere ilegge den en luksusavgift, på linje med parfyme og bananer!

Trang fødsel

Formålet med Norsk Film A/S var å drive et lydfilmatelier – eller det vi i dag kaller filmstudioet på Jar. Anlegget ble lagt i et typisk villastrøk ca 15 km utenfor Oslo sentrum, med skog og tjern som nærmeste naboer. Her skulle det spilles inn lydfilm! Fornebu var ikke den gang noen støyende flyplass, den lå på Kjeller langt nordøst for Oslo. De eksisterende primitive atelierene på Bygdøy og andre steder, som var beregnet på stumfilminnspillinger, var ikke lenger brukbare. Atelieret på Jar ble tegnet av arkitekten Reidar Sveaas, som hadde erfaring fra MGMs tilsvarende bygg i Hollywood.

I de første årene var økonomien vanskelig. Det ble, som nevnt, ikke gitt noen offentlig støtte til filmproduksjon på den tiden og private filmprodusenter sto ikke akkurat i kø for å ta i bruk det nye anlegget. I åpningsåret 1935 ble det bare spilt inn én film på Jar, Du har lovet mig en kone, regissert av Tancred Ibsen og Einar Sissener, som også hadde hovedrollen. 

Året etter ble motgang snudd til medgang. KKL vedtok at alle kinoer skulle betale en avgift på 1% av billettinntektene, i fem år, til et nytt produksjonsfond. At kommunene sørget for at vi skulle ha en nasjonal filmproduksjon var for så vidt ikke noe nytt. Kommunernes Filmscentral A/S hadde allerede på 1920 tallet en tilsvarende %-sats som en begynnende offentlig støtte. 

Nå kunne Norsk Film A/S begynne med egen filmproduksjon. Publikumssuksessene To levende og en død, etter Sigurd Christiansens roman og Fant, etter Gabriel Scotts roman, så dagens lys året etter. Tancred Ibsen, som hadde fulgt sin kone Lillebils skuespillerinne-karriere til både Hollywood og Stockholm, og tilegnet seg betydelig erfaring og innsikt begge steder, var regissør for begge filmene. Han stod også bak selskapets kommende suksesser, Gjest Baardsen (1939) og Tørres Snørtevold (1942), begge med Alfred Maurstad i tittelrollene. Dermed ble også andre produsenter lokket til atelierene på Jar, selv om krigsårene forstyrret mye av den gode utviklingen. 

Skouens inntog

Norsk film A/S ble overtatt av det nasjonalsosialistiske Statens filmdirektorat, og noen få propagandafilmer ble produsert. Men norske filmfolk var lite interessert i å arbeide for tyskerne og de nye makthaverne. Det kom likevel noen enkle underholdnings- og kriminalfilmer, blant dem klassikerne Den forsvunne pølsemaker (med Leif Juster og Ernst Diesen) og En herre med bart (med Per Aabel og Wenche Foss). Ved frigjøringen 8. mai 1945 rykket Hjemmestyrkene inn og atelier-tomten ble for en kortere periode omgjort til militærforlegning.

Statens filmråd ble opprettet i 1947 og staten gikk inn som aksjonær i selskapet. Samtidig ble det bevilget midler til utvidelse og drift, opprettelse av en egen kortfilmavdeling, bygging av filmarkiv og kjøp av nytt utstyr. Tyskernes store satsning på filmen som underholdnings- og propagandamedium hadde satt sine spor og filmen ble innlemmet i oppbyggingen av det nye Norge. I årene som fulgte ble både Norsk Bygdekino A/S og Statens filmsentral etablert.

Norsk Film A/S produserte i 1949 Arne Skouens første film Gategutter (med Tom Tellefsen, Pål Bang-Hansen og Svein Byhring) og denne vant flere priser. Filmen var initiert av selskapets styreformann Kristoffer Aamot, som hadde innkalt Skouen til sitt mektige kontor i Stortingsgaten 16, forelagt ham Skouens egen bok, med samme tittel, og sagt at han både skulle skrive manus og regissere! Det ble ikke den siste Skouen-film som ble produsert på Jar. Studio A bærer filmveteranens navn i dag.

Også to andre av etterkrigstidens markante regissører, Edith Carlmar og Nils R. Müller laget flere av sine filmer i atelieret.

«Palassrevolusjonen»

Atelieret og selskapet hadde svingninger i sin drift opp gjennom 1950- tallet. Produksjonsvolumet var lavt og økonomien sviktende. Nevnes må likevel co-produksjonen med Avala Film i Jugoslavia, Blodveien (1955) etter Sigurd Evensmos roman, Ut av mørket (1958), Arild Brichmanns debut om det formørkede sinn, som det het i datidens anmeldelser og De dødes tjern, Kåre «Boy» Bergstrøms klassiker fra samme år, etter en roman av Bernhard Borge (André Bjerke).

En «palass-revolusjon», de 44s opprør, fant sted i selskapet i 1964, under ledelse av Carsten E. Munch. Filmarbeiderne hadde vært utilfredse med selskapets drift og utvikling. Da privatprodusenten Otto Carlmar ble ansatt som produksjonsdirektør, var begeret fullt. En hendelse om kjøp av en pyjamas som rekvisitt til Bergstrøms neste film Klokker i måneskinn (1964) utløste filmfolkenes vrede. De krevde mer innflytelse på drift og profil av selskapet. Etter en hektisk og krevede sommer, hvor blant annet VG og Dagbladet spilte en avgjørende rolle, ble Erik Borge ansatt som direktør og kunstnerisk leder. 

Borge ivret for at nordiske og europeiske co-produksjoner skulle finne veien til Jar. Den første var Henning Carlsens Sult (1966), den andre Casper Wredes’ En dag i Ivan Denisovitsj’ liv (1970). Senere kom Ibsen-filmatiseringen Fru Inger til Østråt i Sverre Udnæs’ regi (1975), som gjorde stor bruk av atelierets «back lot» til sine utendørs-scener, der hvor lydbygget står i dag. Hamsun-filmen Istid fulgte året etter, en samproduksjon med Polyphon i Hamburg og WDR. Den skildret dikterens siste år og var inspirert av hans roman På gjengrodde stier. Høstsonaten i Ingmar Bergmans regi (1978), med Ingrid Bergman og Liv Ullmann i hovedrollene medførte bygging av et nytt studio, Studio B, som fordoblet kapasiteten og åpnet nye dører i det co-produserende landskapet.

Ekspansjon

En bølge av nye regissører inntok selskapet på 1970-tallet, med Anja Breien og Oddvar Bull Tuhus i spissen. Ola Solums eventyrfilm Reisen til julestjernen (1976) ble en av selskapets store suksesser, særlig fordi man der utviklet nye distribusjons-former, hvor hver enkelt kino kunne kjøpe en filmkopi og vise den under hvert års julefeiring.

I 1973 fikk selskapet en egen del av den statlige produksjons-garantirammen. Kort tid etter opprettet man en Studieavdeling til utvikling av nye regissører. Men ny-finansieringen avdekket også en motsetning mellom frie produksjoner, på location, og tradisjonelle studioproduksjoner.

I perioden 1976 – 1980 skjedde det store utbygginger på tomten til Norsk Film A/S. Det gamle Studio A ble utvidet med en stor dekor- og lagerbygning, der man fikk systue, monteringshall, kontorer og verksteder. Endelig kom det også nytt lyd/etterarbeidsbygg, som dertil huset Norsk filminstitutts lenge etterlengtede filmarkiv. 

Selskapet tok også i bruk Stabekk kino som prøve- og påsynskino., ettersom avstanden mellom atelier og kino var overkommelig. Dette ble ett av flere samarbeidstiltak mellom produksjonsmiljø og kino, initiert av Bærums kultur- og kinosjef Carsten E. Munch. Ringen til de 44 var sluttet.

I 1989 laget Erik Gustavson den stilistisk formfullendte gangsterfilmen Blackout med atelierdekor utført av Frode Krohg, inspirert av den amerikanske maleren Edward Hopper. Kulissene ble også benyttet i noen reklamefilmer, som gjorde at reklamebransjen fikk øynene opp for atelierets mange muligheter.

Nye konstellasjoner

I alle år hadde Kommunenes filmsentral A/S distribuert filmene fra Norsk Film A/S. I 1990 skilte selskapet ut sin markeds- og distribusjonsavdeling til et eget selskap, Norsk filmdistribusjon A/S og markedssjefen Frida Ohrvik ble leder. Det er dette selskapets som i dag innehar rettighetene til alle filmene som ble produsert av Norsk Film A/S fram til 2000.

Ytterligere oppgraderinger med utvidelser og nye bygninger fant sted i 1993.

I 1995 var det premiere på Kristin Lavransdatter, der Liv Ullmann hadde regien. Dette var et resultat av et samarbeid mellom Norsk Film A/S, Northern Lights og NRK. Filmen fikk nær opp til 700 000 besøkende og ble en stor suksess for selskapet. Året etter fant den internasjonale storproduksjonen Tashunga veien til Jar, med Nils Gaup som regissør. Dette medførte at en rekke mindre produksjonsselskap etablerte seg på tomten, deriblant Nordic Screen, som produserte suksesser som Erik Gustavsons Telegrafisten (1993) og Marius Holsts Ti kniver i hjertet (1994). For den nye bølge av yngre regissører på 2000-tallet, den såkalte «Norwave», ble selskapets atelier og produksjonsmidler av stor betydning.

1990-tallet var imidlertid samlet sett ikke noen storhetstid for film i Norge. Besøkstallene varierte og Kulturdepartementet begynte å se seg om etter andre måter å organisere filmvirksomheten på. Norsk Film A/S kom i søkelyset, så vel som Norsk Filminstitutt og AV-fondet som var tildelt sentrale roller. Ønsket om å samle alle filmmidler i et nytt norsk filmfond, etter forslag fra revisjons- og konsulentfirmaet Ernst & Young, samt fortolkning av EØS-reglene om statssubsidiering (Norsk Film A/S mottok både driftsstøtte og produksjonsstøtte), ledet til at selskapet ble nedlagt i 2001. Norsk filmfond ble opprettet. Aksjene ble overlatt det nystartede statseide Filmparken A/S, som overtok driften fra Norsk Film A/S’ datterselskap Norsk Filmstudio A/S.

Usikre tider

Filmparkens eierforhold er i dag slik: Staten ved Kulturdepartementet eier 77,6 %, Oslo kommune 11.6 %, 80 norske kommuner og kinoer 8,5 % og Sparebank 1 2,3%. Filmparken mottar ingen offentlige tilskudd.

I en periode i den senere tid har aktiviteten ved Filmparken og i atelieret vært lav og det har blitt foreslått å bygge boliger på tomten. I dag ser det ut til at driften fortsetter. En av årsakene er økt etterspørsel etter tv-innhold og norske dramaproduksjoner.

Men det er bemanningskrise i filmbransjen for tiden, mange fagfunksjoner har usikre tider og konjunkturene svinger svært. Atelieret /studioet står dessuten foran store investeringer i rehabilitering og vedlikehold, slik at noe salg av tomter til eiendommer vil det bli, for å sikre driften fremover. 

Denne artikkelforfatter har tidligere foreslått å gjøre Filmparken om til et regionalt filmproduksjonssenter a la Film i Väst i Sverige. Forslaget ble raskt skutt ned av selskapets tidligere direktør Axel Helgeland, men er i skrivende stund ikke behandlet eller diskutert av andre aktører. Høsten 2024 fikk Filmparken A/S en utmerkelse av EFA, Det europeiske filmakademiet, som kåret atelieret til et av flere Treasures of European Film Culture.

 Vi ønsker til lykke med dagen!

Jan Erik Holst er forfatter og redaktør.