You did it your way.

You did it your way.

Kjære Bob: Du provoserte oss, men du sto for det du gjorde og du gjorde det på din måte, skriver Sølve Skagen i sitt minneord om Bob Oddvar Foss.

Kjære Bob, du levde som en einstøing og du døde som en einstøing. Du skilte deg ut fra mengden og da mener jeg mengden på venstresiden. Du provoserte oss, men du sto for det du gjorde og du gjorde det på din måte. You did it your way.

Jeg traff deg gjennom filmtidsskriftet Fant sent på 60-tallet, da redaktøren Sylvi Kalmar annonserte et nytt redaksjonsmedlem – en psykologistudent fra Nedre Eiker som hadde skrevet en monografi om Antonioni i et fenomenologisk perspektiv. Vi andre i redaksjonen, Lasse Glomm, Harald Kolstad og jeg, hadde som ambisjon å få små artikler på trykk og her kom du med en hel bok, som til overmål var gjennomført i et fenomenologisk perspektiv inspirert av Jean Paul Sartres eksistensialisme. Vi måpte. Du ble raskt den mest hardtslående kritikeren av oss, ingenting provoserte deg mer enn norsk filmmiddelmådighet. 

Boka «Antonioni – en regissør og hans filmer» kom ut i 1972, etter at Sylvi Kalmar i lengre tid hadde bearbeidet sin kontakt i Universitetsforlaget. Da en slagrammet Antonioni med god hjelp av Wim Wenders regisserte sin siste film Bortenfor skyene i 1995, kom Antonioni til Sverige i forbindelse med premieren. Da var du der og overrakte personlig boka til Antonioni, der han satt i rullestolen; du sa det var et av de sterkeste øyeblikkene i ditt liv.

På 60-tallet var alle vi progressive opptatt av psykiateren R. D. Laing og hans forsøk på å revolusjonere behandlingen av sinnslidelser. Ifølge Laing var galskap «a perfectly rational response to an insane world». Laing dannet Philadelphia Association med likesinnede kolleger, der hvem som helst kunne komme. Målet var å revolusjonere diagnostisering og behandling av mentale sykdommer. Vi slukte Laings bøker, men det var ikke nok for deg – du dro til London og sluttet deg til Philadelphia-kollektivet. Du laget til og med en 8mm-film om prosjektet.

På 70-tallet fikk jeg lurt deg med på en marxist-leninistisk studiesirkel i Oslo, bestående av progressive filmfolk. Du holdt ut i 10 minutter, så reiste du deg, bukket og gikk. På veggen i din lille leilighet i Stockholm hang det et håndskrevet oppslag: «All for one and one for all, united we stand, together we fall.» Marx var ikke noe for deg, det holdt med Sartre. 

Du var egentlig litt av en eventyrer. Du fant ut at du skulle dra til et sted på kloden der ingen hvit mann før hadde satt sin fot. Du valgte det indre av Papua Ny-Guinea. Du bega deg ut på en ekspedisjon sammen med en innfødt bærer. Etter noen uker i jungelen skadet du kneet da dere krysset en elv. Det gikk betennelse i såret og du fikk høy feber. Bæreren stakk av med mat og oppakning. Du sa at du husket ikke hvor lenge du virret rundt ørska. Omsider sjanglet du ut på en lysning der det lå en misjonsstasjon. De ringte det svenske konsulatet i Port Moresby, du ble hentet i helikopter og fløyet til sykehus. Der fikk de ikke kurert infeksjonen. Til slutt fikk legen tak en medisinkur fra et annet sykehus. Hvis denne ikke virker, må vi ta beinet ditt, sa legen. Medisinen virket. Last minute rescue, sa du etterpå.

Du var ingen gnier, når du hadde penger brukte du dem. På Filippinene betalte du universitetsutdannelse for en foreldreløs student. Hun er for intelligent til ikke å få sjansen, sa du. Det er min form for uhjelp, sa du. En annen gang falt du pladask for en billedskjønn filippinsk pop-sangerinne. Hun ønsket seg en bil, så du tømte kontoen og kjøpte en til henne. Etter en tid forsvant både popdronningen og bilen. Likevel angret du ikke på eventyret, jeg handlet rett i øyeblikket, sa du. Det eneste som er verd å tro på, er skjønnheten, sa du.

Selv om Håkon Håkonsen (Shipwrecked) i regi av Nils Gaup basert på ditt manus ble en suksess for Walt Disney, så liker jeg best ditt manus til Svarta nejliken (The Black Pimpernel) som Ulf Hultberg regisserte i 2007. Filmen handler om Harald Edelstam, Sveriges ambassadør i Chile under militærkuppet i 1973. Edelstam reddet mer enn 1 300 mennesker fra Pinochet-regimet ved å ta dem inn i den svenske ambassaden og få dem transportert til Sverige. Jeg synes det er synd at ikke flere av dine manusidéer ble realisert, men der er du ikke alene; alle manusforfattere kan si det samme.

Du og jeg hadde et slags kollegialt vennskap. Alle våre møter hadde jobb som utgangspunkt, vi møttes aldri uten å diskutere et manus du hadde skrevet eller jeg hadde skrevet. Selv da du introduserte meg til Filippinene jobbet vi med manus, selv om kveldenes sene barrunder sørget for at dagøktene ble i korteste laget. Etter hvert som vi begge ble eldre og manusene ble færre, ble kontakten mellom oss sjeldnere. De siste årene så vi ikke hverandre i det hele tatt. Jeg var store deler av året i utlandet og du var ikke den som gjerne tok kontakt. Du var i det som i alt annet en ensom ulv.

Jeg vet ingen som passer bedre til Frank Sinatras signatursang enn deg, det siste verset lyder sånn:

For what is a man, what has he got? / If not himself, then he has naught / To say the things he truly feels / And not the words of one who kneels / The record shows I took the blows / And did it my way / Yes, it was my way.

Rest in peace, Bob.

Foto av Daniel Mackler.

 

You did it your way.

You did it your way.

Kjære Bob: Du provoserte oss, men du sto for det du gjorde og du gjorde det på din måte, skriver Sølve Skagen i sitt minneord om Bob Oddvar Foss.

Kjære Bob, du levde som en einstøing og du døde som en einstøing. Du skilte deg ut fra mengden og da mener jeg mengden på venstresiden. Du provoserte oss, men du sto for det du gjorde og du gjorde det på din måte. You did it your way.

Jeg traff deg gjennom filmtidsskriftet Fant sent på 60-tallet, da redaktøren Sylvi Kalmar annonserte et nytt redaksjonsmedlem – en psykologistudent fra Nedre Eiker som hadde skrevet en monografi om Antonioni i et fenomenologisk perspektiv. Vi andre i redaksjonen, Lasse Glomm, Harald Kolstad og jeg, hadde som ambisjon å få små artikler på trykk og her kom du med en hel bok, som til overmål var gjennomført i et fenomenologisk perspektiv inspirert av Jean Paul Sartres eksistensialisme. Vi måpte. Du ble raskt den mest hardtslående kritikeren av oss, ingenting provoserte deg mer enn norsk filmmiddelmådighet. 

Boka «Antonioni – en regissør og hans filmer» kom ut i 1972, etter at Sylvi Kalmar i lengre tid hadde bearbeidet sin kontakt i Universitetsforlaget. Da en slagrammet Antonioni med god hjelp av Wim Wenders regisserte sin siste film Bortenfor skyene i 1995, kom Antonioni til Sverige i forbindelse med premieren. Da var du der og overrakte personlig boka til Antonioni, der han satt i rullestolen; du sa det var et av de sterkeste øyeblikkene i ditt liv.

På 60-tallet var alle vi progressive opptatt av psykiateren R. D. Laing og hans forsøk på å revolusjonere behandlingen av sinnslidelser. Ifølge Laing var galskap «a perfectly rational response to an insane world». Laing dannet Philadelphia Association med likesinnede kolleger, der hvem som helst kunne komme. Målet var å revolusjonere diagnostisering og behandling av mentale sykdommer. Vi slukte Laings bøker, men det var ikke nok for deg – du dro til London og sluttet deg til Philadelphia-kollektivet. Du laget til og med en 8mm-film om prosjektet.

På 70-tallet fikk jeg lurt deg med på en marxist-leninistisk studiesirkel i Oslo, bestående av progressive filmfolk. Du holdt ut i 10 minutter, så reiste du deg, bukket og gikk. På veggen i din lille leilighet i Stockholm hang det et håndskrevet oppslag: «All for one and one for all, united we stand, together we fall.» Marx var ikke noe for deg, det holdt med Sartre. 

Du var egentlig litt av en eventyrer. Du fant ut at du skulle dra til et sted på kloden der ingen hvit mann før hadde satt sin fot. Du valgte det indre av Papua Ny-Guinea. Du bega deg ut på en ekspedisjon sammen med en innfødt bærer. Etter noen uker i jungelen skadet du kneet da dere krysset en elv. Det gikk betennelse i såret og du fikk høy feber. Bæreren stakk av med mat og oppakning. Du sa at du husket ikke hvor lenge du virret rundt ørska. Omsider sjanglet du ut på en lysning der det lå en misjonsstasjon. De ringte det svenske konsulatet i Port Moresby, du ble hentet i helikopter og fløyet til sykehus. Der fikk de ikke kurert infeksjonen. Til slutt fikk legen tak en medisinkur fra et annet sykehus. Hvis denne ikke virker, må vi ta beinet ditt, sa legen. Medisinen virket. Last minute rescue, sa du etterpå.

Du var ingen gnier, når du hadde penger brukte du dem. På Filippinene betalte du universitetsutdannelse for en foreldreløs student. Hun er for intelligent til ikke å få sjansen, sa du. Det er min form for uhjelp, sa du. En annen gang falt du pladask for en billedskjønn filippinsk pop-sangerinne. Hun ønsket seg en bil, så du tømte kontoen og kjøpte en til henne. Etter en tid forsvant både popdronningen og bilen. Likevel angret du ikke på eventyret, jeg handlet rett i øyeblikket, sa du. Det eneste som er verd å tro på, er skjønnheten, sa du.

Selv om Håkon Håkonsen (Shipwrecked) i regi av Nils Gaup basert på ditt manus ble en suksess for Walt Disney, så liker jeg best ditt manus til Svarta nejliken (The Black Pimpernel) som Ulf Hultberg regisserte i 2007. Filmen handler om Harald Edelstam, Sveriges ambassadør i Chile under militærkuppet i 1973. Edelstam reddet mer enn 1 300 mennesker fra Pinochet-regimet ved å ta dem inn i den svenske ambassaden og få dem transportert til Sverige. Jeg synes det er synd at ikke flere av dine manusidéer ble realisert, men der er du ikke alene; alle manusforfattere kan si det samme.

Du og jeg hadde et slags kollegialt vennskap. Alle våre møter hadde jobb som utgangspunkt, vi møttes aldri uten å diskutere et manus du hadde skrevet eller jeg hadde skrevet. Selv da du introduserte meg til Filippinene jobbet vi med manus, selv om kveldenes sene barrunder sørget for at dagøktene ble i korteste laget. Etter hvert som vi begge ble eldre og manusene ble færre, ble kontakten mellom oss sjeldnere. De siste årene så vi ikke hverandre i det hele tatt. Jeg var store deler av året i utlandet og du var ikke den som gjerne tok kontakt. Du var i det som i alt annet en ensom ulv.

Jeg vet ingen som passer bedre til Frank Sinatras signatursang enn deg, det siste verset lyder sånn:

For what is a man, what has he got? / If not himself, then he has naught / To say the things he truly feels / And not the words of one who kneels / The record shows I took the blows / And did it my way / Yes, it was my way.

Rest in peace, Bob.

Foto av Daniel Mackler.

 

MENY