Foto fra «Trenque Lauquen» – en av årets beste argentinske filmer.

Det er viktig for det norske filmmiljøet å bli kjent med den dramatiske situasjonen som Argentina og dens filmindustri nå står overfor. Saken er tilstrekkelig relevant til at tidsskriftet Cahiers du Cinema viet forsiden og en lengre sak i sitt siste nummer til det. På forsiden ser man et bilde fra den argentinske filmen Trenque Lauquen – stemt frem av Cahiers som den beste filmen fra 2023 – med ordene «Hvor går Argentina? Kartlegging av en rik og truet filmindustri».

Jeg er født i Argentina og utdannet som filmskaper der. Til tross for at jeg har bodd i Norge i over 20 år, opprettholder jeg et nært forhold til argentinsk filmindustri ved å lage filmer mellom de to landene. Det har resultert i fire filmer de siste ti årene, hvorav to er co-produksjoner (sammen med Fenris Film) finansiert av både NFI og det argentinske filminstituttet INCAA: Nitrate Flames (2014) og En Djevel med Harpun (2021).

Argentinsk film har en lang historie og anerkjent internasjonal prestisje, med konstant tilstedeværelse på de største festivalene, viktige priser og med regissører som beundres over hele verden. Siden en bisarr outsider av en president med autoritære ambisjoner kom til makten sent i 2023, har Argentina vært inne i en dramatisk og kaotisk situasjon på alle fronter, også innen kulturfeltet. Ikke minst gjelder dette filmbransjen.

I sitt forsøk på å minimere staten, har denne nye regjeringen, helt siden valgkampen, truet med å avvikle sin finansiering av filmindustrien. Det gjøres ved å fremme falske argumenter som har fått en del av befolkningen til å tro at INCAA er en ubrukelig institusjon som ikke har livets rett. 

INCAA har alltid vært underlagt kulturdepartementet, et departement som nå er nedgradert til et sekretariat under det forferdelig navngitte megadepartementet «Human Capital». En av de karakteristiske handlingene til den nye administrasjonen er å plassere inkompetente embetsmenn fra privat næringsliv i styret av ulike institusjoner, uten noen form for kunnskap om eller erfaring innenfor aktiviteten de skal lede.Deres hovedoppgave er å redusere kostnader, for å til slutt stenge disse institusjonene for å spare staten for utgifter. For noen uker siden ble en av disse embetsmennene, økonomen Carlos Pirovano, utnevnt til president for INCAA. Det tok ikke lang tid før vi så konsekvensene av denne utnevnelsen og den usikre fremtiden som kan vente den argentinske filmindustrien. Forrige uke ble det offentliggjort detaljer fra et møte mellom Pirovano og fagforeningen som representerer INCAA-ansatte, og det ser dystert ut.

Det økonomiske fundamentet

INCAA (da INC) ble opprettet i 1957 med oppgaven å «fremme og promotere landets audiovisuelle produksjon». Dette inkluderer blant annet tilskudd til filmproduksjon og deltakelse på festivaler. INCAA er en uavhengig enhet, det vil si at den er selvforsynt og at regjeringen ikke har noen innflytelse over den. INCAAs midler kommer fra et fond som heter Fondo de Fomento Cinematográfico (FFC). Dette betyr at finansieringen til den argentinske filmproduksjonen ikke kommer fra skattebetalernes penger, som i Norge. Pengene kommer fra 10% av alle kinobilletter som selges, 10% av salget av filmer via DVD-er o.l. og en prosentdel som trekkes fra reklamedrevne TV-stasjoner og kabel-TV. I de siste årene har det vært forsøk på å inkludere strømmetjenester som Netflix i FFC, men dette har så langt blitt hindret av disse tjenestenes mektige lobbyvirksomhet.

INCAA støtter rundt 200 filmer årlig gjennom ulike støtte- og kredittordninger. Alt fra blockbusterfilmer til ikke-kommersielle kunstfilmer, dokumentarer, kortfilmer og TV-serier støttes, med vekt på innhold fremfor lønnsomhet. I motsetning til NFI blir ikke prosjektene vurdert av individuelle konsulenter, men av ulike komiteer sammensatt av representanter fra alle bransjeforeningene, inkludert regissører, produsenter og teknikere.

INCAA gir også støtte til lansering. Gjennom den såkalte «lokalkvota» («cuota pantalla») må kinoene vise en viss andel argentinsk film, noe som sjelden følges helt i praksis da mange kinoer foretrekker å betale en bot og heller vise utenlandske filmer. Derfor er INCAAs eget nettverk av kinoer over hele Argentina viktig for visning av argentinsk film. På INCAAs kinoer koster inngangsbilletten mindre enn halvparten av en vanlig kinobillett. Filmene strømmes også på INCAAs plattform Cine.ar, gratis.

Også underlagt INCAA er ENERC, landets eneste gratis filmskole. ENERC var blant annet kimen til den såkalte «Nuevo cine argentino» som tok verden med storm tidlig på 2000-tallet, og utdannet regissører som Lucrecia Martel. INCAA står dessuten bak Mar del Plata filmfestival, som har blitt arrangert siden 1950-tallet og er den eneste A-festivalen på kontinentet, og Ventana Sur, som er det største møte- og markedsforumet for produsenter, finansiører og salgsagenter av film i Latin-Amerika.

Den alarmerende nåtiden

Fra møtet mellom INCAAs nye president Pirovano og representanter fra fagforeningene ble det nylig kunngjort følgende umiddelbare tiltak: oppsigelse av mesteparten av INCAAs ansatte; privatisering av filmskolen ENERC; stenging og salg av den viktigste INCAA-kinoen, den imponerende Cine Gaumont i art nouveau-stil i sentrum av Buenos Aires som har flere saler og nylig er blitt renovert; nedstenging av strømmeplattformen Cine.ar og avvikling av finansieringen av både filmfestivalen Mar del Plata og Ventana Sur.

Hva så med filmproduksjon? Siden like før valget har alt blitt paralysert. Prosjekter som hadde grønt lyst, har ikke fått midlene, og mange opptak som var i gang eller skulle ha begynt, ble stanset på grunn av usikkerheten. Jeg har snakket med flere argentinske kolleger og ingen av dem har noen anelse om fremtiden nå. Det antas at den argentinske filmindustrien gir arbeid direkte eller indirekte til ca. 600 000 mennesker, ifølge filmbransjens fagforeninger. 

Alt ser ut til å være en del av en omfattende plan som til slutt kan føre til INCAAs oppløsning eller nedstenging. Det er sant at INCAA har slitt med problemer i årevis, blant annet fordi antall solgte kinobilletter er gått ned siden pandemien og dermed har INCAAs midler også minsket. I tillegg har Argentinas (ekstreme) inflasjon gjort at de bevilgede pengene ikke strekker til når de kommer til utbetaling. 

Men å reparere noe som ikke fungerer optimalt for å få det til å fungere bedre, er ikke en del av den nye regjeringens agenda. Det er ikke tilfeldig at Argentinas nye president drev valgkamp der han bokstavelig talt veivet rundt på en motorsag, som symbol på alt han ønsket å kutte vekk og fjerne. 

Derfor er det viktig å avvise retorikken til presidenten, hans embetsmenn og mannen i gata som gjentar løgnene fra sosiale medier. Argentinske filmer er ikke «bare utgifter» og de er ikke «finansiert av skattebetalerne». Heller ikke er argentinske filmer «filmer som ingen vil se». Bare det siste året, for øvrig et av de årene med minst distribusjon av argentinsk film i nyere tid, ga industrien verden anerkjente filmer som Trenque Lauquen, The delinquents, Puan, Where evil lurks og kortfilmen som nylig vant Gullbjørnen på Berlinalen, A strange movement.

Det den destruktive argentinske presidenten nå gjør med filmbransjen, og andre kulturfelt og politiske områder, er ikke en beskjæring, det er ren ondskap. At INCAA er i reell fare for å forsvinne, er en kulturell forbrytelse. Jeg vil oppfordre mine norske kolleger til å på sin måte å støtte argentinske filmarbeidere i mobiliseringen og motstanden mot det som nå er i ferd med å skje med den argentinske filmindustrien. 

Mirko Stopar er regissør og forfatter.