Akkurat som historiens utvikling har gjort det vanskelig å definere grensene for hva som er jazz, har tilsvarende utvikling utvidet videokunstens landskap, mener Jan Toreg, som ser nærmere på noen av filmene på årets høstutstilling – og videokunst mer generelt.
Foto: Vi går ned med stil og engangsgrill, årets vinner av Høstutstillingsprisen.
Tanken om å skrive denne artikkelen dukket opp på Høstutstillingen (Statens 134. kunstutstilling) i fjor. Jeg satt i kinosalen i kunstnernes hus og hadde akkurat sett ferdig det som var antatt av videokunst. Og i ærlighetens navn: Jeg har alltid hatt et uavklart forhold til videokunst, slik mange som kommer fra den klassiske filmbransjen har. Jeg tror jeg har dekning for å si at overskriften i klisjé-form nok dekker det rådende synet gjennom 1960-, 70- og langt inn på 80-tallet. Og selv om vi nå skriver 2022, er det ikke vanskelig fortsatt å møte holdningen.
Vi som kom fra den mer tradisjonelle filmfortellingen hadde et fundament hvilende på fokus, det gylne snitt, dramaturgi, rytme og estetikk gitt av filmens historiske utvikling – ikke så fjernt fra det klassiske maleriet. De av som kom inn i bransjen på slutten av 1960-tallet skulte, dessverre får jeg vel si i dag, med litt dårlig skjult forakt på den ensomme mannen med alpelue som bedrev noe så pussig som elektronisk maleri og som attpåtil påsto seg medlemskap til Filmforbundet (om jeg ikke husker feil). Navnet hans var og er Rolf Aamot (1934-).
Mitt syn i dag er langt mer nyansert, men neppe helt avklart. Det finnes fortsatt motforestillinger. Det er vel fortsatt slik at de fleste av oss har en imaginær hodelykt som spotter det vi ønsker å se – bevisst eller ubevisst. Disse tankene slo meg under påsynet av fjorårets videokunst. Og i ærlighetens navn: Det er ikke sikkert jeg hadde gått inn i mørket uten prosjektet Glitre som gull, smelte som snø av Anni Tiainen og Teresia Fant, to studenter jeg for et par-tre år siden underviste ved Filmskolen på Lillehammer. Anni var i klippeklassen og Teresia på dokumentarregi.
Filmen deres og alle de andre prosjektene fortalte meg at jeg ikke har fulgt med i timen, at spennende ting har skjedd – og skjer. Men først et kort tilbakeblikk..
Videokunst som begrep oppsto når kunstnere tok i bruk den nye opptaks- og lagringsteknikken mot slutten av 1960-tallet. Men de var ikke upåvirket av filmhistorien.
Russiske filmpionerer som Lev V. Kuleshov, sentral i det som ble kjent som den russiske montasjen, Sergej Eisenstein (Panserkrysseren Potemkin) og Dziga Vertov (Mannen med filmkameraet) – utviklet alle teknikker i montasje og visuell formidling som inspirerte kunstnere som tok i bruk videoformatet. Det samme gjaldt avantardistiske prosjekter som eksempelvis klassikeren Den andalusiske hund, fransk surrealistisk kortfilm fra 1929, av Salvador Dalí og Luis Buñuel.
Animasjonsfilmen ga sitt bidrag, spesielt blant de som forlot det naturalistiske og så de abstrakte mulighetene som lå i å behandle filmemulsjonen utover det å eksponere bilder. Her finnes teknikker som å tegne, skrape og risse på ueksponert film, eller bruke samme metode på eksponert film. Den amerikanske filmskaperen Stan Brakhage (1933–2003) ble blant annet en kjent utøver i bruk av disse teknikkene.
I Norge var innledningsvis nevnte Rolf Aamot en ensom svale i denne førvideologe tidsalder. Han hadde bakgrunn fra blant annet Statens Kunstakademi og Dramatiska Institutet i Stockholm og var en pionér i å skape abstrakte filmbilder via elektroniske hjelpemidler.
I en sammenheng som denne er det hverken plass eller (i ærlighetens navn) nok kunnskap hos undertegnede til et dypdykk i videokunstens historie, utover nysgjerrighet, normal dannelse og min kunnskap fra filmhistorien. Derfor legger jeg inn et par fuskelapper.
I Store Norske Leksikon (SNL) deles videokunst opp i tre hovedkategorier.
Og i den historiske oversikten heter det:
Videoteknologien gjorde det mulig å utvide de tradisjonelle rammer for billedkunsten og utgjør i 1980-årene et viktig kunstnerisk medium. Den tidlige videokunsten opponerte mot det kommersielle fjernsynet og forsøkte å avsløre hvordan dets makt manipulerte medievirkeligheten og forbrukersamfunnet.
Av viktige, banebrytende videokunstnere må nevnes Nam June Paik, Vito Acconci, Dara Birnbaum, Bill Viola, Gary Hill og Martha Rosler. Roslers videoverk Semiotics of the Kitchen (1975) ble et sentralt verk for mange som jobbet med performance og videokunst. Videoen er laget i sort-hvit, og viser Rosler i et kjøkken. Sakte knytter hun et forkle rundt livet mens hun høyt sier: «forkle». Deretter løfter hun en bakebolle og sier «bolle», fulgt av «sil» og så videre. Hun tar for seg hele alfabetet med gjenstander fra kjøkkenet. Kontrasten virker stor fra den akademiske læren om semantikk til kvinners daglige gjøremål i kjøkkenet.
I Norge har særlig Marianne Heske, Kristin Bergaust, Rolf Aamot, Kjell Bjørgeengen og Sven Påhlsson utmerket seg innenfor videokunsten. Marianne Heske er spesielt kjent for sine videomalerier, det vil si, manipulerte videobilder overført til lerret og luksuriøse stoffer, som i seriene Avalanche, Mountain of the Mind, Tunnel og Video Orgon.
I sin definisjon av videokunst skriver Journalist, kunst- og litteraturanmelder Anne Schäffer i tidsskriftet FORM (Kunst og design i skolen/#4-2002) at den ved siden av å bevege seg i alle stilarter er
kunst! På samme måte som annen billedkunst er det – eller ikke er det. Ofte er videokunst uforståelig, slitsom, kjedelig, banal, betagende, reflektert, skremmende, provoserende. Ofte sier det alt, og noen ganger ingenting. Videokunst er et temperament sett gjennom VHS.
Siste setning i sitatet er en nøkkel til å forstå utviklingen. VHS-formatet er definitivt historie og dets plassering på historiens sidespor utvidet rammer og sjanger, slik også nedleggelsen av medieverkstedet på Henie Onstad Kunstsenter, som var svært viktig for utviklingen av videokunsten bar bud om 14 år tidligere, i 1988.
Estetikken i musikkvideoer og videokunsten påvirket hverandre. Internett – nye digitale formater og teknikker i produksjon og distribusjon ikke bare utvidet, men skapte nye rammer og rom for utvikling i mange retninger. Strømming.
Mellom 2010 og 2015 var jeg gjestelærer på filmlinjen ved det som da het Nordland kunst- og filmskole. I 2017 fikk skolen høyskolestatus (Nordland kunst- og filmhøgskole), rev ned skillet mellom filmlinje og kunstlinje og ble til skolen som
tilbyr en bachelorutdanning i bevegelige bilder. Studentene jobber innenfor dokumentar, fiksjon, installasjon og hybride former, både for kinovisning og utstilling.
Og vipps! Brikkene faller på plass. Jeg er tilbake under første overskrift, hvor jeg om videokunsten på fjorårets høstutstilling skrev at jeg ikke hadde fulgt med i timen og at spennende ting har skjedd og skjer.
For eksempel at, som en kunstner nær meg sier: De fleste fagfeltene innen kunstfag på universitet og høyskole (i akademia) har revet ned sine ekkokamre og blitt tverrfaglige.
Den første overskriften er provokatorisk, og jeg har vel kanskje ikke fulgt så dårlig med i timen. Jeg er for eksempel tidvis undrende glad i det David Lynch bedrev og bedriver utenom klassisk filmproduksjon. Og jeg har sett videokunst som fanget min interesse i et monn slik kunst skal: Aksept og provokasjon. Provokasjon og aksept. Kaldt og varmt, «stygt» og «pent»…eller vice versa.
Men det videoavdelingen ved fjorårets høstutstilling ga meg, var en bredde, dybde og variasjon jeg trodde ennå ikke eksisterte. Ville jeg få samme utbytte ved årets høstutstilling?
Det første som slo meg i fjor, bekreftes i år: den gode tekniske kvaliteten. De forskjellige videoformatenes «blurige» historie (fokusproblemer, farger som flyter etc), er erstattet av til dels teknisk perfeksjon.
Best synes det kanskje i de produksjonene som i størst grad ivaretar arven fra den klassiske videokunsten.
I We carry the fire bearbeider Kaja Leijon blant annet teknisk fullkomne dronebilder med pikselerte bilder av analog støy fra ødelagte VHS-klipp og klipper dette sammen med til dels svært dramatiske bilder fra skogbrannkatastrofer, tatt med telefonkameraer. Leijons mål er å gi en rapport om vår fremtid, nåtid og fortid.
Anne-Lise Stenseths Pessimistiske kardinalsetningar bygger på utdrag fra teksten Pessimistiske kardinalsetningar – Vademekum for dei friaste ånder av den østerrikske filosofen og forfatteren Helene von Druskowitz (1856–1918). Videoen består av tre deler. Den første tar utgangspunkt i Edvard Munchs interiør i huset i Åsgårdstrand og følger ifølge videoens beskrivelse Druskowitz og Munchs tidslinjer. I del to og tre ligger tidsperspektivet i vår tid med opptak blant annet fra Sørenga og havneområdene rundt Åsgårdstrand.
Begge disse videoene vil kunne oppleves som «klassisk vanskelig tilgjengelige». Begge krever dyp konsentrasjon. We carry the fire skaper en uharmonisk uro i sin lek med teknisk manipulasjon av naturbilder og sterke håndholdte (telefon) inntrykk fra branntomter og skogbrann.
I Pessimistiske kardinalsetningar leses teksten til tette, nære bilder. Av og til faste, av og til rørlige. Teksten er et intenst angrep på mannen og det maskuline. De til dels ultranære utsnittene sammen med en massiv tekstmengde (videoen er 50 min.) skaper en suggererende enhet. Her må du lene deg tilbake og la deg innta. Mindre interessant blir det selvfølgelig ikke når interessen for Druskowitz etter påsyn får deg til å google henne og du ser at teksten fra 1905 i wikipedia blir omtalt som en tidlig tysk versjon av Valerie Solanas‘ «SCUM Manifesto» (1967) – hvilket står for «Society for Cutting Up Men», Valeri Solanas forsøkte å drepe kunstneren Andy Warhol i 1968 og teksten ble ikonisk innenfor radikalfeminismen fra slutten av 1960-årene.
I Hvordan det går av Finn Adrian Jorkjen finnes en langt lysere tone. Videoen er i utgangspunktet en perfomance som starter lik en slags «powerpoint-forkledd» informasjonstekst som langsomt glir over i flere elementer «i og utenfor rammen», hvor den elegant turnerer alt fra ordspill/ordforklaringer til reklame og samfunnsbilder (i videste forstand). Jorkjen deltar med gradvis utviklende dansetrinn, til situasjonsbestemt musikk, før han bryter ut av rammen og trer inn i den virkelige verden – og erklærer sin respekt for og kjærlighet til Alf Prøysen.
Finn Adrian Jorkjen fikk årets debutantpris med følgende jurybegrunnelse: «Vinneren overbeviste juryen med et «flerstemt og presist performativt verk», og at verket har en «finstemt bruk av tekst, stemme, bevegelse og humor som skaper et tydelig nærvær til publikum, og samtidig åpner opp for en større fortelling». Jeg slutter meg til!
Med til det jeg her benevner som «klassisk videokunst» hører også Notes on dad av Robert Carter. Sammen rydder kunstneren og hans søster deres alkoholiserte fars leilighet. På lydsporet legger Carter ut tanker om det å vokse opp med en alkoholisert far, mens billedsiden velger «feil» utsnitt (framing) i forhold til å fortelle en historie på klassisk vis. Det som da oppstår er det vi på filmspråket kaller det negative billedfelt. Det vil si at det du som tilskuer kanskje ønsker/forventer å se holdes tilbake av regissør/kunstner. Publikum må bruke fantasien og dikte resten av bildet selv. Spennende – og farlig. Hvor er punktet hvor spenning blir kjedsomhet? I klassisk filmfortelling kan dette være forskjell på liv og død, med tanke på å holde publikum «fanget». I denne typen formidling av kunst er det ikke så kritisk. Hvis tilskueren velger å se, skaper det bilder. Og Notes on Dad skaper bilder.
To videoer som i mitt hode er delvis i slekt med «klassisk videokunst» er Sigrid Lerches Lullaby for our Dead Future Bodies og Vi går ned med stil og engangsgrill av Signe Rosenlund-Hauglid, Ylva Gulpinar, Io Sivertsen og Christa Barlinn Korvald.
Lullaby for our Dead Future Bodies består av ett fast fiksert bilde i en lang tagning. To engler i en rosa himmel. Det er noe suggererende ved farger og effektsetting/nøkling, det samme er tablået. Et godt utgangspunkt for det programmet beskriver som «To engler ligger på en sky og prater om hva som vil skje med menneskehetens levninger». Mitt problem var at jeg ikke hørte teksten. Det er kun den ene engelen som har ganske få replikker, men lydmiksen la så mye vekt på musikken at det var umulig å høre. Og jeg tror ikke det var et grep i formidlingen.
Vi går ned med stil og engangsgrill beveger seg sikkert i landskapet influert av klassisk rockevideo. «En kunstfilm som utforsker menneskets reaksjon på en klimakrise som virker uhåndterlig». Filmen bygger et univers du kjøper eller ikke kjøper. To burleske karakterer beveger seg gjennom et særdeles stilisert, svett og varmt landskap med to hovedkarakterer, bifigurer, kylling klar for grilling og matolje. Solen skinner nådeløst. Relasjoner er i utvikling. Jeg noterte: «Du kan ikke puste i det ytre rom – Eat!» – hvilket betyr at dette må ha vært en nøkkelreplikk. Men jeg kan ta feil. Sånn er kunsten. Kanskje ikke helt min greie, men strålende tittel, teknisk uangripelig – og jeg observerte folk som konsumerte med glede.
Så har jeg to videoer jeg ikke helt klarer å plassere. Shadow bugs av Qi Tan og View av Odveig Klyve. Shadow bugs er en 3D-animasjon som beveger seg i en slags indre verden, eller mer konkret: i kroppen vår – hvor disse små vesenene langsomt tar kontroll. Animasjonen er fin og presis. Men rører den ved noe i meg? Kanskje. Hvis jeg definerer ordet invasjon, i ordets videste forstand. Men jeg opplever også noe ufullendt.
Og det samme gjør jeg med Odveig Klyves View. I katalogomtalen heter det: «Ny teknologi gir oss mulighet til å bygge enorme konstruksjoner. Hva gjør dette med lokalsamfunn og natur?» Filmen starter i en norsk kystsmåbys trehusidyll. De første klippene viser idyllen, så (ut av intet) siger et mastodontisk cruiseskip og fyller landskapet. Dette gjentas gjennom filmen både i timelaps- og realtimevarianter. Filmen er severdig og god teknisk, men intensjonen vises og defineres så sterkt i første bilde at det er der filmen ligger. Repetisjonene blir nettopp det – jeg savner et dyp, en klo til.
Da står jeg igjen med fem verk som klart definert arbeider i den klassiske filmens landskap.
Koftepolitiet av Egil Pedersen og Mathis Ståle Mathisen er en politisk identitetssatire om hvordan både samer og majoritetsbefolkningen bevisst og ubevisst prøver å definere den rette måten å være samisk på – sier omtalen i programmet. Dette er for meg en tradisjonell kortfilm som med humor og brodd. Tre samiske menn, den ene med tradisjonsdrakten gákti møtes i Oslo. Er det kofte som må til for å tiltrekke seg norske kvinner? Filmen er tidvis morsom i sin humoristiske lek med fordommer og myter, gjennom møter på gate og café. Men som film betraktet mangler det litt på den presisjon og timing en god satire/komedie må ha. Skuespillerprestasjonene er også litt for ujevne til plassering på de øverste hyller. Dette er nok det prosjektet jeg kanskje i størst grad spør meg selv om ikke hører mer hjemme på Kortfilmfestivalen, hvor den jo også har blitt vist, enn på høstutstillingen.
Thomas Østby har to filmer på høstutstillingen. De inngår i en trilogi om kampstrategier mot klima- og økologisk kollaps. I omtalen heter det: «Verkene er rent observerende dokumentarfilmer som gir innblikk i to strategier for å motarbeide utdelingen av letelisenser for olje i Norge: Enhver har rett til følger kampen i rettsvesenet og Å stille seg i veien følger kampen ved bruk av sivil ulydighet.»
Begge filmene er på ca. 30 minutter. Enhver har rett til er et stykke rettssaksdokumentasjon. Jeg stilte meg underveis samme spørsmål som ved Koftepolitiet – er dette scenen for slik film? Likevel, den avdekker i sin langsomme form relasjoner mellom mennesker i rettssalen, mellom mennesker på to sider – som i dette formatet gir en undertekst dypere og mer spissfindig enn i en klassisk dokumentar. Det som kanskje i begynnelse oppleves som langsomt og kjedelig, snur seg og i meg som tilskuer avdekker en følelse av at det er makta som rår. Foto og klipping er en viktig pilar i dette bildet.
Og om jeg var i tvil om Enhver har rett til forsvarte sin plass her, forsvant den fort ved påsynet av Å stille seg i veien. Konteksten sammensettingen av de to filmene gir, er svar godt nok. Å stille seg i veien henger seg observerende på unge og gamle aktivister i Extinction Rebellion i det de aksjonerer mot jernbanevogner på Sjursøya i Oslo. Filmen kommer ekstremt tett på menneskene av kjøtt og blod – ungdom, voksne og bestemødre – som deltar i en aksjon de færreste av oss ville tatt sjansen på. De begrunner det godt, og kamera er hele tiden nede hos dem – helt til det også blir arrestert. Kontrasten til rettsalen er slående og viktig. Summen er et kunstfilmprosjekt så godt som noe.
Kristoffer Archetti Stølen står bak Høylytt Hud. Filmen setter søkelyset på hverdagsrasismen og åpner med en svært god slamppoetisk monolog, før forskjellige mennesker deler sine erfaringer. Filmen er stilisert i sin formidling. Tette, nære bilder mot svart bakgrunn. Filmen virker noe irriterende etter åpningsmonologen. Jeg opplever det jeg føler er selvfølgeligheter, men langsomt blir utsagnene mer intrikate og jeg merker at det i underteksten bobler opp noen tanker hos meg jeg kanskje ikke har definert som fordommer. Interessant. Filmen er nydelig fotografert og klippet.
To My Children er laget av Shwan Dier Qaradaki. Han flyktet for flere år siden fra irakiske Kurdistan. Han bor nå med sin lille familie i Norge, mens storfamilien bor i Irak. Dette er et filmatisk brev til hans barn. Her forteller han om familien i Irak, om en reise dit, om kulturforskjeller, om brutalitet og IS – redsel og usikkerhet vi har vanskelig for å forestille oss her. Filmen fortelles gjennom hans monolog og hans akvareller (bortsett fra åpningsbildet som er et parklandskap). Kjedelig, er min første tanke. 20 minutter med illustrert, muntlig fortelling.
Så feil kan man ta. Jeg dras inn i en velkomponert dramaturgisk historie fra virkeligheten, hvor akvarellene ikke illustrerer men bygger undertekst. Historien er nær, vond og hudløs. Kvaliteten forteller meg at Qaradaki må ha samarbeidet med en særdeles dyktig person i klipperommet, noe slutteksten bekrefter. Her skal den erfarne og meriterte klipperen Inge-Lise Langfeldt ha sin del av æren.
Brødrene i skogen av Øyvind Elfsborg er dokumentarfilmen om Olaf, som tidlig i filmen mister tvillingbroren sin. Disse to eldre herrene har delt liv, arbeid i skog og en liten gård ved Tyrifjorden. Olaf prøver å forsone seg med sitt nye liv som aleneboer. Dette er ingen klassisk dokumentarfilm. Dette er en meditativ reise i tid som langsomt beveger seg mot den endestasjonen vi alle skal besøke. Filmen er en reise gjennom tablåaktige sekvenser, rammet inn av musikalske skillevegger. Her er varme, humor og overraskende små vendinger. Her behandles et gryende naboskap og den nye tid med et suverent grep om det usagte/uviste (i filmterminologi: bruk av det negative bildet) og en særdeles solid undertekst. Om litt over 50 minutter er for langt? Overhodet ikke!
Joda, spennende ting skjer. Verden er i forandring. Tilgi meg hvis jeg har tøyd din tålmodighet med denne litt lange artikkelen. Men jeg måtte gjennom noen tankerekker samt årets filmer på høstutstillingen for å komme til konklusjonen: Akkurat som historiens utvikling har gjort det vanskelig å definere grensene for hva som er jazz, har tilsvarende utvikling utvidet videokunstens landskap – og begge begrepene blir mindre og mindre synlige.
Høstutstillingen 2022 (Statens 135. kunstutstilling) på Kunstnernes hus i Oslo varer til og med søndag 16. oktober.
Jan Toreg er foreleser, forfatter og filmklipper. Du kan lese hans tidligere innlegg her.
Akkurat som historiens utvikling har gjort det vanskelig å definere grensene for hva som er jazz, har tilsvarende utvikling utvidet videokunstens landskap, mener Jan Toreg, som ser nærmere på noen av filmene på årets høstutstilling – og videokunst mer generelt.
Foto: Vi går ned med stil og engangsgrill, årets vinner av Høstutstillingsprisen.
Tanken om å skrive denne artikkelen dukket opp på Høstutstillingen (Statens 134. kunstutstilling) i fjor. Jeg satt i kinosalen i kunstnernes hus og hadde akkurat sett ferdig det som var antatt av videokunst. Og i ærlighetens navn: Jeg har alltid hatt et uavklart forhold til videokunst, slik mange som kommer fra den klassiske filmbransjen har. Jeg tror jeg har dekning for å si at overskriften i klisjé-form nok dekker det rådende synet gjennom 1960-, 70- og langt inn på 80-tallet. Og selv om vi nå skriver 2022, er det ikke vanskelig fortsatt å møte holdningen.
Vi som kom fra den mer tradisjonelle filmfortellingen hadde et fundament hvilende på fokus, det gylne snitt, dramaturgi, rytme og estetikk gitt av filmens historiske utvikling – ikke så fjernt fra det klassiske maleriet. De av som kom inn i bransjen på slutten av 1960-tallet skulte, dessverre får jeg vel si i dag, med litt dårlig skjult forakt på den ensomme mannen med alpelue som bedrev noe så pussig som elektronisk maleri og som attpåtil påsto seg medlemskap til Filmforbundet (om jeg ikke husker feil). Navnet hans var og er Rolf Aamot (1934-).
Mitt syn i dag er langt mer nyansert, men neppe helt avklart. Det finnes fortsatt motforestillinger. Det er vel fortsatt slik at de fleste av oss har en imaginær hodelykt som spotter det vi ønsker å se – bevisst eller ubevisst. Disse tankene slo meg under påsynet av fjorårets videokunst. Og i ærlighetens navn: Det er ikke sikkert jeg hadde gått inn i mørket uten prosjektet Glitre som gull, smelte som snø av Anni Tiainen og Teresia Fant, to studenter jeg for et par-tre år siden underviste ved Filmskolen på Lillehammer. Anni var i klippeklassen og Teresia på dokumentarregi.
Filmen deres og alle de andre prosjektene fortalte meg at jeg ikke har fulgt med i timen, at spennende ting har skjedd – og skjer. Men først et kort tilbakeblikk..
Videokunst som begrep oppsto når kunstnere tok i bruk den nye opptaks- og lagringsteknikken mot slutten av 1960-tallet. Men de var ikke upåvirket av filmhistorien.
Russiske filmpionerer som Lev V. Kuleshov, sentral i det som ble kjent som den russiske montasjen, Sergej Eisenstein (Panserkrysseren Potemkin) og Dziga Vertov (Mannen med filmkameraet) – utviklet alle teknikker i montasje og visuell formidling som inspirerte kunstnere som tok i bruk videoformatet. Det samme gjaldt avantardistiske prosjekter som eksempelvis klassikeren Den andalusiske hund, fransk surrealistisk kortfilm fra 1929, av Salvador Dalí og Luis Buñuel.
Animasjonsfilmen ga sitt bidrag, spesielt blant de som forlot det naturalistiske og så de abstrakte mulighetene som lå i å behandle filmemulsjonen utover det å eksponere bilder. Her finnes teknikker som å tegne, skrape og risse på ueksponert film, eller bruke samme metode på eksponert film. Den amerikanske filmskaperen Stan Brakhage (1933–2003) ble blant annet en kjent utøver i bruk av disse teknikkene.
I Norge var innledningsvis nevnte Rolf Aamot en ensom svale i denne førvideologe tidsalder. Han hadde bakgrunn fra blant annet Statens Kunstakademi og Dramatiska Institutet i Stockholm og var en pionér i å skape abstrakte filmbilder via elektroniske hjelpemidler.
I en sammenheng som denne er det hverken plass eller (i ærlighetens navn) nok kunnskap hos undertegnede til et dypdykk i videokunstens historie, utover nysgjerrighet, normal dannelse og min kunnskap fra filmhistorien. Derfor legger jeg inn et par fuskelapper.
I Store Norske Leksikon (SNL) deles videokunst opp i tre hovedkategorier.
Og i den historiske oversikten heter det:
Videoteknologien gjorde det mulig å utvide de tradisjonelle rammer for billedkunsten og utgjør i 1980-årene et viktig kunstnerisk medium. Den tidlige videokunsten opponerte mot det kommersielle fjernsynet og forsøkte å avsløre hvordan dets makt manipulerte medievirkeligheten og forbrukersamfunnet.
Av viktige, banebrytende videokunstnere må nevnes Nam June Paik, Vito Acconci, Dara Birnbaum, Bill Viola, Gary Hill og Martha Rosler. Roslers videoverk Semiotics of the Kitchen (1975) ble et sentralt verk for mange som jobbet med performance og videokunst. Videoen er laget i sort-hvit, og viser Rosler i et kjøkken. Sakte knytter hun et forkle rundt livet mens hun høyt sier: «forkle». Deretter løfter hun en bakebolle og sier «bolle», fulgt av «sil» og så videre. Hun tar for seg hele alfabetet med gjenstander fra kjøkkenet. Kontrasten virker stor fra den akademiske læren om semantikk til kvinners daglige gjøremål i kjøkkenet.
I Norge har særlig Marianne Heske, Kristin Bergaust, Rolf Aamot, Kjell Bjørgeengen og Sven Påhlsson utmerket seg innenfor videokunsten. Marianne Heske er spesielt kjent for sine videomalerier, det vil si, manipulerte videobilder overført til lerret og luksuriøse stoffer, som i seriene Avalanche, Mountain of the Mind, Tunnel og Video Orgon.
I sin definisjon av videokunst skriver Journalist, kunst- og litteraturanmelder Anne Schäffer i tidsskriftet FORM (Kunst og design i skolen/#4-2002) at den ved siden av å bevege seg i alle stilarter er
kunst! På samme måte som annen billedkunst er det – eller ikke er det. Ofte er videokunst uforståelig, slitsom, kjedelig, banal, betagende, reflektert, skremmende, provoserende. Ofte sier det alt, og noen ganger ingenting. Videokunst er et temperament sett gjennom VHS.
Siste setning i sitatet er en nøkkel til å forstå utviklingen. VHS-formatet er definitivt historie og dets plassering på historiens sidespor utvidet rammer og sjanger, slik også nedleggelsen av medieverkstedet på Henie Onstad Kunstsenter, som var svært viktig for utviklingen av videokunsten bar bud om 14 år tidligere, i 1988.
Estetikken i musikkvideoer og videokunsten påvirket hverandre. Internett – nye digitale formater og teknikker i produksjon og distribusjon ikke bare utvidet, men skapte nye rammer og rom for utvikling i mange retninger. Strømming.
Mellom 2010 og 2015 var jeg gjestelærer på filmlinjen ved det som da het Nordland kunst- og filmskole. I 2017 fikk skolen høyskolestatus (Nordland kunst- og filmhøgskole), rev ned skillet mellom filmlinje og kunstlinje og ble til skolen som
tilbyr en bachelorutdanning i bevegelige bilder. Studentene jobber innenfor dokumentar, fiksjon, installasjon og hybride former, både for kinovisning og utstilling.
Og vipps! Brikkene faller på plass. Jeg er tilbake under første overskrift, hvor jeg om videokunsten på fjorårets høstutstilling skrev at jeg ikke hadde fulgt med i timen og at spennende ting har skjedd og skjer.
For eksempel at, som en kunstner nær meg sier: De fleste fagfeltene innen kunstfag på universitet og høyskole (i akademia) har revet ned sine ekkokamre og blitt tverrfaglige.
Den første overskriften er provokatorisk, og jeg har vel kanskje ikke fulgt så dårlig med i timen. Jeg er for eksempel tidvis undrende glad i det David Lynch bedrev og bedriver utenom klassisk filmproduksjon. Og jeg har sett videokunst som fanget min interesse i et monn slik kunst skal: Aksept og provokasjon. Provokasjon og aksept. Kaldt og varmt, «stygt» og «pent»…eller vice versa.
Men det videoavdelingen ved fjorårets høstutstilling ga meg, var en bredde, dybde og variasjon jeg trodde ennå ikke eksisterte. Ville jeg få samme utbytte ved årets høstutstilling?
Det første som slo meg i fjor, bekreftes i år: den gode tekniske kvaliteten. De forskjellige videoformatenes «blurige» historie (fokusproblemer, farger som flyter etc), er erstattet av til dels teknisk perfeksjon.
Best synes det kanskje i de produksjonene som i størst grad ivaretar arven fra den klassiske videokunsten.
I We carry the fire bearbeider Kaja Leijon blant annet teknisk fullkomne dronebilder med pikselerte bilder av analog støy fra ødelagte VHS-klipp og klipper dette sammen med til dels svært dramatiske bilder fra skogbrannkatastrofer, tatt med telefonkameraer. Leijons mål er å gi en rapport om vår fremtid, nåtid og fortid.
Anne-Lise Stenseths Pessimistiske kardinalsetningar bygger på utdrag fra teksten Pessimistiske kardinalsetningar – Vademekum for dei friaste ånder av den østerrikske filosofen og forfatteren Helene von Druskowitz (1856–1918). Videoen består av tre deler. Den første tar utgangspunkt i Edvard Munchs interiør i huset i Åsgårdstrand og følger ifølge videoens beskrivelse Druskowitz og Munchs tidslinjer. I del to og tre ligger tidsperspektivet i vår tid med opptak blant annet fra Sørenga og havneområdene rundt Åsgårdstrand.
Begge disse videoene vil kunne oppleves som «klassisk vanskelig tilgjengelige». Begge krever dyp konsentrasjon. We carry the fire skaper en uharmonisk uro i sin lek med teknisk manipulasjon av naturbilder og sterke håndholdte (telefon) inntrykk fra branntomter og skogbrann.
I Pessimistiske kardinalsetningar leses teksten til tette, nære bilder. Av og til faste, av og til rørlige. Teksten er et intenst angrep på mannen og det maskuline. De til dels ultranære utsnittene sammen med en massiv tekstmengde (videoen er 50 min.) skaper en suggererende enhet. Her må du lene deg tilbake og la deg innta. Mindre interessant blir det selvfølgelig ikke når interessen for Druskowitz etter påsyn får deg til å google henne og du ser at teksten fra 1905 i wikipedia blir omtalt som en tidlig tysk versjon av Valerie Solanas‘ «SCUM Manifesto» (1967) – hvilket står for «Society for Cutting Up Men», Valeri Solanas forsøkte å drepe kunstneren Andy Warhol i 1968 og teksten ble ikonisk innenfor radikalfeminismen fra slutten av 1960-årene.
I Hvordan det går av Finn Adrian Jorkjen finnes en langt lysere tone. Videoen er i utgangspunktet en perfomance som starter lik en slags «powerpoint-forkledd» informasjonstekst som langsomt glir over i flere elementer «i og utenfor rammen», hvor den elegant turnerer alt fra ordspill/ordforklaringer til reklame og samfunnsbilder (i videste forstand). Jorkjen deltar med gradvis utviklende dansetrinn, til situasjonsbestemt musikk, før han bryter ut av rammen og trer inn i den virkelige verden – og erklærer sin respekt for og kjærlighet til Alf Prøysen.
Finn Adrian Jorkjen fikk årets debutantpris med følgende jurybegrunnelse: «Vinneren overbeviste juryen med et «flerstemt og presist performativt verk», og at verket har en «finstemt bruk av tekst, stemme, bevegelse og humor som skaper et tydelig nærvær til publikum, og samtidig åpner opp for en større fortelling». Jeg slutter meg til!
Med til det jeg her benevner som «klassisk videokunst» hører også Notes on dad av Robert Carter. Sammen rydder kunstneren og hans søster deres alkoholiserte fars leilighet. På lydsporet legger Carter ut tanker om det å vokse opp med en alkoholisert far, mens billedsiden velger «feil» utsnitt (framing) i forhold til å fortelle en historie på klassisk vis. Det som da oppstår er det vi på filmspråket kaller det negative billedfelt. Det vil si at det du som tilskuer kanskje ønsker/forventer å se holdes tilbake av regissør/kunstner. Publikum må bruke fantasien og dikte resten av bildet selv. Spennende – og farlig. Hvor er punktet hvor spenning blir kjedsomhet? I klassisk filmfortelling kan dette være forskjell på liv og død, med tanke på å holde publikum «fanget». I denne typen formidling av kunst er det ikke så kritisk. Hvis tilskueren velger å se, skaper det bilder. Og Notes on Dad skaper bilder.
To videoer som i mitt hode er delvis i slekt med «klassisk videokunst» er Sigrid Lerches Lullaby for our Dead Future Bodies og Vi går ned med stil og engangsgrill av Signe Rosenlund-Hauglid, Ylva Gulpinar, Io Sivertsen og Christa Barlinn Korvald.
Lullaby for our Dead Future Bodies består av ett fast fiksert bilde i en lang tagning. To engler i en rosa himmel. Det er noe suggererende ved farger og effektsetting/nøkling, det samme er tablået. Et godt utgangspunkt for det programmet beskriver som «To engler ligger på en sky og prater om hva som vil skje med menneskehetens levninger». Mitt problem var at jeg ikke hørte teksten. Det er kun den ene engelen som har ganske få replikker, men lydmiksen la så mye vekt på musikken at det var umulig å høre. Og jeg tror ikke det var et grep i formidlingen.
Vi går ned med stil og engangsgrill beveger seg sikkert i landskapet influert av klassisk rockevideo. «En kunstfilm som utforsker menneskets reaksjon på en klimakrise som virker uhåndterlig». Filmen bygger et univers du kjøper eller ikke kjøper. To burleske karakterer beveger seg gjennom et særdeles stilisert, svett og varmt landskap med to hovedkarakterer, bifigurer, kylling klar for grilling og matolje. Solen skinner nådeløst. Relasjoner er i utvikling. Jeg noterte: «Du kan ikke puste i det ytre rom – Eat!» – hvilket betyr at dette må ha vært en nøkkelreplikk. Men jeg kan ta feil. Sånn er kunsten. Kanskje ikke helt min greie, men strålende tittel, teknisk uangripelig – og jeg observerte folk som konsumerte med glede.
Så har jeg to videoer jeg ikke helt klarer å plassere. Shadow bugs av Qi Tan og View av Odveig Klyve. Shadow bugs er en 3D-animasjon som beveger seg i en slags indre verden, eller mer konkret: i kroppen vår – hvor disse små vesenene langsomt tar kontroll. Animasjonen er fin og presis. Men rører den ved noe i meg? Kanskje. Hvis jeg definerer ordet invasjon, i ordets videste forstand. Men jeg opplever også noe ufullendt.
Og det samme gjør jeg med Odveig Klyves View. I katalogomtalen heter det: «Ny teknologi gir oss mulighet til å bygge enorme konstruksjoner. Hva gjør dette med lokalsamfunn og natur?» Filmen starter i en norsk kystsmåbys trehusidyll. De første klippene viser idyllen, så (ut av intet) siger et mastodontisk cruiseskip og fyller landskapet. Dette gjentas gjennom filmen både i timelaps- og realtimevarianter. Filmen er severdig og god teknisk, men intensjonen vises og defineres så sterkt i første bilde at det er der filmen ligger. Repetisjonene blir nettopp det – jeg savner et dyp, en klo til.
Da står jeg igjen med fem verk som klart definert arbeider i den klassiske filmens landskap.
Koftepolitiet av Egil Pedersen og Mathis Ståle Mathisen er en politisk identitetssatire om hvordan både samer og majoritetsbefolkningen bevisst og ubevisst prøver å definere den rette måten å være samisk på – sier omtalen i programmet. Dette er for meg en tradisjonell kortfilm som med humor og brodd. Tre samiske menn, den ene med tradisjonsdrakten gákti møtes i Oslo. Er det kofte som må til for å tiltrekke seg norske kvinner? Filmen er tidvis morsom i sin humoristiske lek med fordommer og myter, gjennom møter på gate og café. Men som film betraktet mangler det litt på den presisjon og timing en god satire/komedie må ha. Skuespillerprestasjonene er også litt for ujevne til plassering på de øverste hyller. Dette er nok det prosjektet jeg kanskje i størst grad spør meg selv om ikke hører mer hjemme på Kortfilmfestivalen, hvor den jo også har blitt vist, enn på høstutstillingen.
Thomas Østby har to filmer på høstutstillingen. De inngår i en trilogi om kampstrategier mot klima- og økologisk kollaps. I omtalen heter det: «Verkene er rent observerende dokumentarfilmer som gir innblikk i to strategier for å motarbeide utdelingen av letelisenser for olje i Norge: Enhver har rett til følger kampen i rettsvesenet og Å stille seg i veien følger kampen ved bruk av sivil ulydighet.»
Begge filmene er på ca. 30 minutter. Enhver har rett til er et stykke rettssaksdokumentasjon. Jeg stilte meg underveis samme spørsmål som ved Koftepolitiet – er dette scenen for slik film? Likevel, den avdekker i sin langsomme form relasjoner mellom mennesker i rettssalen, mellom mennesker på to sider – som i dette formatet gir en undertekst dypere og mer spissfindig enn i en klassisk dokumentar. Det som kanskje i begynnelse oppleves som langsomt og kjedelig, snur seg og i meg som tilskuer avdekker en følelse av at det er makta som rår. Foto og klipping er en viktig pilar i dette bildet.
Og om jeg var i tvil om Enhver har rett til forsvarte sin plass her, forsvant den fort ved påsynet av Å stille seg i veien. Konteksten sammensettingen av de to filmene gir, er svar godt nok. Å stille seg i veien henger seg observerende på unge og gamle aktivister i Extinction Rebellion i det de aksjonerer mot jernbanevogner på Sjursøya i Oslo. Filmen kommer ekstremt tett på menneskene av kjøtt og blod – ungdom, voksne og bestemødre – som deltar i en aksjon de færreste av oss ville tatt sjansen på. De begrunner det godt, og kamera er hele tiden nede hos dem – helt til det også blir arrestert. Kontrasten til rettsalen er slående og viktig. Summen er et kunstfilmprosjekt så godt som noe.
Kristoffer Archetti Stølen står bak Høylytt Hud. Filmen setter søkelyset på hverdagsrasismen og åpner med en svært god slamppoetisk monolog, før forskjellige mennesker deler sine erfaringer. Filmen er stilisert i sin formidling. Tette, nære bilder mot svart bakgrunn. Filmen virker noe irriterende etter åpningsmonologen. Jeg opplever det jeg føler er selvfølgeligheter, men langsomt blir utsagnene mer intrikate og jeg merker at det i underteksten bobler opp noen tanker hos meg jeg kanskje ikke har definert som fordommer. Interessant. Filmen er nydelig fotografert og klippet.
To My Children er laget av Shwan Dier Qaradaki. Han flyktet for flere år siden fra irakiske Kurdistan. Han bor nå med sin lille familie i Norge, mens storfamilien bor i Irak. Dette er et filmatisk brev til hans barn. Her forteller han om familien i Irak, om en reise dit, om kulturforskjeller, om brutalitet og IS – redsel og usikkerhet vi har vanskelig for å forestille oss her. Filmen fortelles gjennom hans monolog og hans akvareller (bortsett fra åpningsbildet som er et parklandskap). Kjedelig, er min første tanke. 20 minutter med illustrert, muntlig fortelling.
Så feil kan man ta. Jeg dras inn i en velkomponert dramaturgisk historie fra virkeligheten, hvor akvarellene ikke illustrerer men bygger undertekst. Historien er nær, vond og hudløs. Kvaliteten forteller meg at Qaradaki må ha samarbeidet med en særdeles dyktig person i klipperommet, noe slutteksten bekrefter. Her skal den erfarne og meriterte klipperen Inge-Lise Langfeldt ha sin del av æren.
Brødrene i skogen av Øyvind Elfsborg er dokumentarfilmen om Olaf, som tidlig i filmen mister tvillingbroren sin. Disse to eldre herrene har delt liv, arbeid i skog og en liten gård ved Tyrifjorden. Olaf prøver å forsone seg med sitt nye liv som aleneboer. Dette er ingen klassisk dokumentarfilm. Dette er en meditativ reise i tid som langsomt beveger seg mot den endestasjonen vi alle skal besøke. Filmen er en reise gjennom tablåaktige sekvenser, rammet inn av musikalske skillevegger. Her er varme, humor og overraskende små vendinger. Her behandles et gryende naboskap og den nye tid med et suverent grep om det usagte/uviste (i filmterminologi: bruk av det negative bildet) og en særdeles solid undertekst. Om litt over 50 minutter er for langt? Overhodet ikke!
Joda, spennende ting skjer. Verden er i forandring. Tilgi meg hvis jeg har tøyd din tålmodighet med denne litt lange artikkelen. Men jeg måtte gjennom noen tankerekker samt årets filmer på høstutstillingen for å komme til konklusjonen: Akkurat som historiens utvikling har gjort det vanskelig å definere grensene for hva som er jazz, har tilsvarende utvikling utvidet videokunstens landskap – og begge begrepene blir mindre og mindre synlige.
Høstutstillingen 2022 (Statens 135. kunstutstilling) på Kunstnernes hus i Oslo varer til og med søndag 16. oktober.
Jan Toreg er foreleser, forfatter og filmklipper. Du kan lese hans tidligere innlegg her.
