Fra arkivet: Noravinden

Fra arkivet: Noravinden

Denne uken feires Liv Ullmann med en Æres-Oscar. Vi tar her et gjensyn med Jon Inge Faldalens møte med vår fremste filmskuespiller.

To trapeskunstnere uten gripeevne. Hun på vei ned. Han på vei opp. Barondatter Julie (Jessica Chastain) og tjener John (Colin Farrell) i adaptasjonen av August Strindbergs naturalistiske sørgespill Miss Julie tvinner kjønns- og klassekamp til et klassisk kutymedrama, med evig aktuelle klangbunner. Og Liv Ullmann viser bestemt hvor regiskapet skal stå.

Tidenes norske filmpersonlighet og vårt eneste internasjonale skuespillerikon forsøker stadig å bli kvitt skyggen Nora – hovedpersonen i en stadig tersklet Et dukkehjem-adaptasjon – både når hun står og når hun går.

Et dukkehjem gjorde jeg selv. Jeg hadde amerikanske penger. Blanchett ble gravid, Winslet var med i to år, men vi fikk ikke norske penger. Så hoppet jeg av. Det ble for mye kluss. Ole Bull hoppet jeg også av. Det ble for mye venting. Det er jeg som hopper av. Jeg er ikke flink til å kompromisse. Jeg reagerer på negativitet eller kontroll og hater lathet eller bløff.

Med gjennomførte Miss Julie, 14 år etter Trolösa, ønsker hun igjen publikums oppmerksomhet.

– Jeg vil at folk skal lytte og ha tid til å se og høre en film som ikke går så fort fra ett klipp til et annet. Jeg vil at de skal bli kjent både med Strindberg og med noe jeg vil fortelle. Jeg vil at de skal tenke på klassekamp, i en tid da det stadig er stor forskjell mellom de som har og de som ikke har, enda større forskjell enn da Strindberg skrev stykket. Og jeg vil at folk skal tenke på mann og kvinne, og hvor vanskelig det stadig er å bekjempe Nora og menn som er kjempesøte, men autoritære, og kvinner som også er kontrollerende.

Filmen er en hva André Bazin i positiv forstand kalte ”uren film”, en film som bærer i seg andre kunstarter, som teateret.

– Man skal jo ikke være redd sånn før en premiere, men jeg vet jo at filmen er klassisk, jeg vet jo at den er teater. Men den er sånn jeg vil at den skal være og sånn jeg kjemper for at film fortsatt skal kunne være. Noen ganger tenker jeg likevel at tiden har løpt fra meg og at jeg er blant de siste vandrende på akkurat denne veien.

Julie – sin egen femme fatale?

Filmen er en co-produksjon mellom flere land.

– Jeg ble spurt av en engelsk og en nederlandsk produsent under Berlin-festivalen for tre år siden om jeg ville være med på å lage en film om en femme fatale. De virket seriøse, og de hadde penger, sa de. Etter at jeg hadde kommet hjem, tenkte jeg “Hva med Fröken Julie?” Det er mye i Julie som også finnes i ting jeg tidligere har skrevet, i foredrag og i bøker, hvor jeg har vært opptatt av dette å bli sett, at vi ser hverandre. Hos Strindberg er dette stadig et tema. Derfor spurte jeg så disse produsentene: “Kan jeg gjøre Fröken Julie?” De svarte ja, og så slapp de tak i meg. Manuskriptet hadde de ikke noe med å gjøre. Det var godt. Om hun nå egentlig er en femme fatale er ikke jeg så opptatt av.

Manusarbeidet setter hun høyt.

– Det er det fineste for meg. Det var pussig nok Tom Remlov, som var etterhåndsprodusent på Kristin Lavransdatter, som sa til meg at “Liv, du liker best å sitte ved bordet og arbeide med en adaptasjon, et allerede eksisterende materiale, forandre saker i dette materialet og gjøre det til ditt eget”. Dette er helt sant. Så jeg samlet alt jeg kunne finne av oversettelser av Fröken Julie, tyske, engelske, de to norske, og skrev så inn det jeg selv ville si. Det er det beste jeg vet, å ha et stort bord og tiden som bare går. Miss Julie ble skrevet på ulike steder, i Boston og Florida. Jeg begynner tidlig, og jeg håndskriver. Sekretæren, som jeg fakser til, sender det tilbake skrevet på maskin. Jeg har ingen arbeidstid, egentlig, men tror ofte at jeg bare skal holde på til ettermiddagen, men fortsetter likevel til langt på kveld. Det er den beste tiden jeg har. Måneder i strekk kan jeg holde på slik, selv om det bor andre i huset, og jeg gjerne har en liten hund i fanget. Det er fantastisk. Jeg gleder meg til å stå opp, og jeg er distré når jeg går ut av huset for å gå på butikken. Dette rommet, det store bordet, en adaptasjon med ulike manuskripter liggende foran meg. Sånn fant jeg en interessant passasje hos P.O. Enqvist, som skriver at kanskje ingen egentlig gjør Julie riktig. Han skriver at hun hele veien vet at det er over – livet – men at hun må finne medskyldige, noen som vil hjelpe henne å dø. Hun finner derfor de to beste medskyldige i tjeneren og kokken. Det kan bare endre i tragedie. Jeg tror, som Enqvist, at hun har en plan.

Ullmann rammer inn stykket med en prolog og en epilog.

– I begynnelsen har jeg skrevet inn stedet i skogen hun finner i barndommen, stedet der ingen andre kan komme. Hun springer ut av det store vinduet, til friheten, springer og springer ned til sitt skjønne elveleie. Her finner hun fred, fantasi og glede, en del av livet og naturen. Her er mye av teksten mine egne ord. En annen ting er mot slutten, der hun nærmest hypnotiserer tjeneren til å ta kniven i hånda og gi den til henne. Jeg går ikke mot Strindbergs tekst, men jeg bruker et annet språk.

 

– Nu er jeg ikke Nora lenger

– Vi hadde bare ti dager til øving. Jeg var litt redd, siden det var masse tekst. Og så skulle vi jo også spille inn alt på 30 dager, som til slutt endte opp med å bli noen dager færre. Jeg hadde truffet Jessica et par ganger. Hun elsket Fröken Julie og hadde mange tanker om henne. Colin så jeg mange av filmene til, og jeg sendte ham en e-mail hvor jeg fortalte at jeg gledet meg til å jobbe med ham og samtidig høflig minnet ham på at det var mye tekst. Han var meget begeistret for teksten, og han forbauset mange – fordi han fløy meget – og glemte at han ikke var alene i flykabinen – og jammen kunne han hele teksten da jeg første gang møtte ham. Hun også. Det var helt fantastisk. Vi kunne derfor gå fra scene til scene, lese to-tre ganger og deretter legge opp arrangementet i samarbeid med fotografen, som dessverre ikke alltid var til stede. Siden filmen er skutt på 35 millimeter film og ikke digitalt, var fotografen stadig på lab i London og Dublin. Under prøvene var skuespillerne fulle av fantasi. Vi diskuterte mye, og vi var stort sett enige. De er tre fantastiske, kreative skuespillere. Vi forandret aldri på teksten. Det er jeg veldig glad for.

Locationinnspillingens begrensninger var kreativt forløsende.

– Kjøkkenet skulle egentlig vært gjort i atelier, men plutselig var det ikke penger til det, og vi endte i stedet opp med å gjøre alt i slottet, ikke bare øverste etasje som planlagt. I manuset står Julie mye og ser ut av kjøkkenvinduet og lengter. Men i dette mange hundre år gamle slottet var det bare en hvit steinvegg å se ut kjøkkenvinduene. Kjøkkenet ligger under bakken. Det er ingen muligheter til å se ut på naturen. Du ser din egen innestengthet. Det var egentlig fantastisk. Disse begrensningene beriket filmen, og stedet i seg selv – for eksempel den lange tunnelen – ga stor inspirasjon og mange nye ideer. Tunnelen hvor de lavere klasser må bevege seg, så de rike ikke skal bli forstyrret av å se dem.

Den erfarne regissøren bestemmer nå alltid hvor kameraet skal stå.

– Ja, det skal absolutt en instruktør bestemme. Jeg tar lange scener, og siden går jeg inn og klipper dem opp. På Sofie, min første film, tok jeg av og til to bilder, siden jeg ville gjøre som fotografen sa. For eksempel i scenene utenfor huset, der hun først sitter alene på den ene siden og senere sammen med han. Under innspillingen av den andre scenen sa fotografen «Nei, det gjorde vi i forrige bilde. Nå må vi gjøre noe annet.» Så vi tok hans bilde. Og mitt. Og så beholdt vi mitt til slutt. Jeg våget ikke å si nei med en gang. Den første uka var jeg bare Nora, jeg hentet kaffe til fotografen og sånt. Sånn kan jeg ikke gjøre lenger. Nu er jeg ikke Nora lenger, i hvert fall som regissør. Et eksempel er scenen der Julie og John akkurat har hatt et sammenstøt og han går inn til Christine, før han kommer styrtende inn i det store rommet. Jeg ville gjøre det høyt ovenfra, i vill flukt fra to sterke kvinner. Det syntes fotografen var det dummeste han hadde hørt. Han er russisk, så vi hadde også enkelte språkproblemer. Han ville stå på gulvet. Det er helt fint at man er uenig, men iblant ble det diskusjoner foran skuespillerne slik at de hørte det – og det er ikke bra. Eller når jeg gikk fra settet, og av og til kom tilbake og fant kameraet et annet sted enn der det skulle være. Vi hadde noen diskusjoner, men der gir jeg meg ikke. Han er en fantastisk fotograf – se på hans lys – og i postproduksjonen under gradingen tok vi omkring hverandre og unnskyldninger ble gitt.

Hun trives best nær kamera.

– For meg er det best å stå ved siden av kamera. Jessica likte ikke det og ville ikke ha meg der, siden jeg jo også er skuespiller. «Da ser jeg kanskje ansiktet ditt», sa hun. Og det må jeg respektere. Men jeg ser bedre ved kamera enn på en monitor. Kamera er jo det eneste som virkelig ser. Samantha hadde ikke noe imot det, og for Colin gjorde det heller ikke noe.

Skuespillerne krevde ulik instruksjon.

– Alle tre var utrolig ulike personligheter. Jeg sa minst til Samantha. Vi er ganske like som skuespillere. Alt kommer innenfra. Det jeg har lært av de dårligste instruktørene er at om du snakker for mye, så ødelegger du bare. Skuespillere er kreative, og du går ikke med en gressklipper på en nydelig plen. Men Colin hadde for eksempel det alltid med å peke. «Ta bort pekingen», sa jeg. Man griper ofte til en bevegelse fordi man ikke finner noe uttrykk for det man skal formidle. Men ved å ta bort for eksempel peking, får man noe annet i stedet.

En regissør må se skuespillerne.

– Det deilige med bare å være instruktør er å se det hele fra en annen side, se et annet kvinneansikt. Det er en befrielse å se en annens fantasi og kreativitet møte min visjon og forsøke å få det beste ut fra dem. Jeg sier jo ikke ingenting, men jeg gir dem ro og frihet. Jeg kan være verdens beste publikum. «Hvis du er nær et annet menneske du virkelig elsker, og du ser på dette mennesket, det er da du virkelig åpner deg». De skal kjenne at noen ser dem.

 – Aldri mer co-produksjon

Etter innspillingen skulle Ullmann gjerne hatt lengre tid ved klippebordet.

– Jeg har final cut, heldigvis. Men det var en veldig kort klippeprosess, dessverre, i en leilighet i  New York, med min gode venn Mischa, som også klippet Enskilda samtal og Kristin Lavransdatter. Vi har en åpen dialog. Av det som gikk bort var mye bestemt på forhånd. Vi var stort sett ganske enige. Men jeg skulle ønske vi hadde hatt lengre tid. Ved første visning var filmen 2.20. Så ble den 2.15 og 2.10 og fikk sin riktige lengde. Vi kunne kanskje sluttet med at blomstene flyter nedover. Men sluttbildet ligner et veldig berømt bilde av Ofelia. Fotografen ville ha det. Jeg var i tvil, også når vi gjorde det. Det er kanskje litt for vakkert, litt for fint. Det var viktig med dette stedet hennes, men vi kunne hatt flere slutter. Et par uker til med klipping, så ville det kanskje sett annerledes ut. Det er et valg.

Etter tidlige spekulasjoner om Cannes, får filmen nå sin premiere i Toronto.

– Jeg vet ikke hva som skjedde. Cannes har alltid ønsket meg velkommen og sagt «This is your home». Jessica er også veldig populær der. Jeg har vært juryformann og nestformann. Trolösa deltok i hovedkonkurransen og Enskilda samtal var med i den andre. Da vi var ferdige med gradingen 13. desember i fjor, var jeg ferdig med mitt. Filmen fikk deretter fosterforeldre. Produsentene og salgsagenten Wild Bunch kan fortelle alt om dette. Kommunikasjonen har ikke vært den beste, og jeg har dessverre ikke vært en del av den. Verdenspremieren blir på filmfestivalen i Toronto i september. Det er kanskje det beste. Jeg vet det har vært vanskeligheter for Synnøve (Hørsdal), med tre produsenter som ikke alltid har hatt den beste samtalen seg imellom over grensene. For meg er det «Aldri mer co-produksjon!» Det er veldig lett å jobbe med meg, bare jeg får vite hva som skjer. Jeg får ikke svar når jeg spør om ting. Det gjør meg oppbrakt. Jeg har ikke opplevd det før. Men kanskje Cannes ikke ville ha en klassisk, tradisjonell film i år? Hvis jeg skulle gjøre en film til, vil jeg ikke gjøre det med ulike produsenter. Respekt må gå to veier. Det kan ikke bare være jeg som er underdanig produsentene, faktisk også fordi min erfaring er så langt større enn deres, hva gjelder år og filmer.

Ullmann ser flere hindringer enn alderen.

– Jeg er en kvinne som er 75 år og som stadig er Nora, selv om jeg jobber hver dag for ikke å være Nora. Hva vi enn gjør, slåss vi for frigjøring, fra mamma, fra pappa. For meg er dette med å være 1) kvinne = ikke bra, 2) gammel = ikke bra, og 3) skuespiller = ikke bra. Dette gir tre minuser for meg som regissør. Jeg kan merke det i måten man snakker til meg på sammenlignet med måten man snakker til en mann. Under innspillingen viste plutselig regiassistenten fra Danmark et tegn med fingrene for alle å si hvordan han ville gjøre det. «Ikke gjør sånt», sa jeg. «Men jeg forsøker bare å hjelpe deg», sa han. Det gikk en lang stund før jeg gikk tilbake til ham og sa «Snille deg, du er ikke her for å hjelpe meg, du er her for å støtte meg». Med Bergman ville dette aldri skjedd. Det er vanskeligere å være kvinne.  

Mor adapterer datter

Veien videre resulterer forhåpentlig i en ny film.

– Akkurat nå er jeg opptatt av Julie, men jeg har lyst til å skrive «Den blå timen», basert på et gammelt bilde av en gammel mann som mater en gammel dame. Det handler om kjærlighet. Og jeg vet at jeg skal gjøre et teaterstykke neste år i Norge, kanskje en co-produksjon med Nationaltheatret. Det står mellom to. Og jeg springer nok ut av døren denne gangen også, men ikke nødvendigvis Ibsens. Det er lettere å jobbe med tilbud fra sjefer jeg har tiltro til enn å forsøke å overbevise andre om å gjøre noe med meg. Nærmest meg er likevel film, men jeg føler at det kommer så mange inn og tar. Det måtte i så fall være noe jeg virkelig ville gjøre, skrive det selv eller adaptere noe. I Tidevann snakker jeg om å gå ut i verden, for eksempel med en flyktningeorganisasjon. Jeg vil gjerne gjøre en film som er en slags dokumentasjon. Det finnes så mange utrolige kvinner, altså de som er der, ikke de som reiser dit. Et sånt menneske vil jeg skildre, et menneske som ikke vet hvem Nora er eller svinger inn og ut av vinduer.

Men aller helst filmatiserer hun datteren Linn Ullmanns Nåde.

– Det er lettere å adaptere en bok. En bok jeg gjerne skulle gjort er Nåde, som datteren min har skrevet. Den handler om barmhjertighetsdrap, og det er et enormt valg kvinnen tar der, i strid med mannen. Det handler om å få lov til å dø når du ønsker det selv. Det handler om valg – og om du vet når du gjør det riktige valg. Boka er liten nok til ett rom. Men kanskje hun ikke vil at jeg skulle gjøre det. Jeg tror at hun har to bøker som er ute for å filmes. Uansett ville det ikke blitt et samarbeid, det ville nok blitt en konflikt i så fall. Hun har skrevet boka, men adaptasjonen og filmen ville blitt min. Jeg liker å jobbe alene. Hvis jeg skulle gjort Nåde, ville jeg bare hatt én bok foran meg på bordet og lang lang tid til å lage notater og skrive. Når du begynte å si dette nå, svever Nåde i fantasien min. Dette rommet. De to menneskene. Skuespillerne dukker opp på netthinnen min. Tenk å få filme Nåde.

Hun ser den for seg som en varm «Haneke-film».

Amour er fantastisk. Den skulle jeg gjerne ha laget. Det er flott at han våger å være så kald. Og det er utrolig bra at han våger å vise raseriet hvor den ene hemmer den andre. Kanskje Nåde ville vært en «Haneke-film»? Jeg er veldig opptatt av det nå. Men min blir ikke kald. Min blir varm. Jeg er redd for å bli kald.

Kald eller varm – om mor adapterer datter, vil Ullmann igjen skrive filmhistorie.


Dette intervjuet ble gjort i 2014.


 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Fra arkivet: Noravinden

Fra arkivet: Noravinden

Denne uken feires Liv Ullmann med en Æres-Oscar. Vi tar her et gjensyn med Jon Inge Faldalens møte med vår fremste filmskuespiller.

To trapeskunstnere uten gripeevne. Hun på vei ned. Han på vei opp. Barondatter Julie (Jessica Chastain) og tjener John (Colin Farrell) i adaptasjonen av August Strindbergs naturalistiske sørgespill Miss Julie tvinner kjønns- og klassekamp til et klassisk kutymedrama, med evig aktuelle klangbunner. Og Liv Ullmann viser bestemt hvor regiskapet skal stå.

Tidenes norske filmpersonlighet og vårt eneste internasjonale skuespillerikon forsøker stadig å bli kvitt skyggen Nora – hovedpersonen i en stadig tersklet Et dukkehjem-adaptasjon – både når hun står og når hun går.

Et dukkehjem gjorde jeg selv. Jeg hadde amerikanske penger. Blanchett ble gravid, Winslet var med i to år, men vi fikk ikke norske penger. Så hoppet jeg av. Det ble for mye kluss. Ole Bull hoppet jeg også av. Det ble for mye venting. Det er jeg som hopper av. Jeg er ikke flink til å kompromisse. Jeg reagerer på negativitet eller kontroll og hater lathet eller bløff.

Med gjennomførte Miss Julie, 14 år etter Trolösa, ønsker hun igjen publikums oppmerksomhet.

– Jeg vil at folk skal lytte og ha tid til å se og høre en film som ikke går så fort fra ett klipp til et annet. Jeg vil at de skal bli kjent både med Strindberg og med noe jeg vil fortelle. Jeg vil at de skal tenke på klassekamp, i en tid da det stadig er stor forskjell mellom de som har og de som ikke har, enda større forskjell enn da Strindberg skrev stykket. Og jeg vil at folk skal tenke på mann og kvinne, og hvor vanskelig det stadig er å bekjempe Nora og menn som er kjempesøte, men autoritære, og kvinner som også er kontrollerende.

Filmen er en hva André Bazin i positiv forstand kalte ”uren film”, en film som bærer i seg andre kunstarter, som teateret.

– Man skal jo ikke være redd sånn før en premiere, men jeg vet jo at filmen er klassisk, jeg vet jo at den er teater. Men den er sånn jeg vil at den skal være og sånn jeg kjemper for at film fortsatt skal kunne være. Noen ganger tenker jeg likevel at tiden har løpt fra meg og at jeg er blant de siste vandrende på akkurat denne veien.

Julie – sin egen femme fatale?

Filmen er en co-produksjon mellom flere land.

– Jeg ble spurt av en engelsk og en nederlandsk produsent under Berlin-festivalen for tre år siden om jeg ville være med på å lage en film om en femme fatale. De virket seriøse, og de hadde penger, sa de. Etter at jeg hadde kommet hjem, tenkte jeg “Hva med Fröken Julie?” Det er mye i Julie som også finnes i ting jeg tidligere har skrevet, i foredrag og i bøker, hvor jeg har vært opptatt av dette å bli sett, at vi ser hverandre. Hos Strindberg er dette stadig et tema. Derfor spurte jeg så disse produsentene: “Kan jeg gjøre Fröken Julie?” De svarte ja, og så slapp de tak i meg. Manuskriptet hadde de ikke noe med å gjøre. Det var godt. Om hun nå egentlig er en femme fatale er ikke jeg så opptatt av.

Manusarbeidet setter hun høyt.

– Det er det fineste for meg. Det var pussig nok Tom Remlov, som var etterhåndsprodusent på Kristin Lavransdatter, som sa til meg at “Liv, du liker best å sitte ved bordet og arbeide med en adaptasjon, et allerede eksisterende materiale, forandre saker i dette materialet og gjøre det til ditt eget”. Dette er helt sant. Så jeg samlet alt jeg kunne finne av oversettelser av Fröken Julie, tyske, engelske, de to norske, og skrev så inn det jeg selv ville si. Det er det beste jeg vet, å ha et stort bord og tiden som bare går. Miss Julie ble skrevet på ulike steder, i Boston og Florida. Jeg begynner tidlig, og jeg håndskriver. Sekretæren, som jeg fakser til, sender det tilbake skrevet på maskin. Jeg har ingen arbeidstid, egentlig, men tror ofte at jeg bare skal holde på til ettermiddagen, men fortsetter likevel til langt på kveld. Det er den beste tiden jeg har. Måneder i strekk kan jeg holde på slik, selv om det bor andre i huset, og jeg gjerne har en liten hund i fanget. Det er fantastisk. Jeg gleder meg til å stå opp, og jeg er distré når jeg går ut av huset for å gå på butikken. Dette rommet, det store bordet, en adaptasjon med ulike manuskripter liggende foran meg. Sånn fant jeg en interessant passasje hos P.O. Enqvist, som skriver at kanskje ingen egentlig gjør Julie riktig. Han skriver at hun hele veien vet at det er over – livet – men at hun må finne medskyldige, noen som vil hjelpe henne å dø. Hun finner derfor de to beste medskyldige i tjeneren og kokken. Det kan bare endre i tragedie. Jeg tror, som Enqvist, at hun har en plan.

Ullmann rammer inn stykket med en prolog og en epilog.

– I begynnelsen har jeg skrevet inn stedet i skogen hun finner i barndommen, stedet der ingen andre kan komme. Hun springer ut av det store vinduet, til friheten, springer og springer ned til sitt skjønne elveleie. Her finner hun fred, fantasi og glede, en del av livet og naturen. Her er mye av teksten mine egne ord. En annen ting er mot slutten, der hun nærmest hypnotiserer tjeneren til å ta kniven i hånda og gi den til henne. Jeg går ikke mot Strindbergs tekst, men jeg bruker et annet språk.

 

– Nu er jeg ikke Nora lenger

– Vi hadde bare ti dager til øving. Jeg var litt redd, siden det var masse tekst. Og så skulle vi jo også spille inn alt på 30 dager, som til slutt endte opp med å bli noen dager færre. Jeg hadde truffet Jessica et par ganger. Hun elsket Fröken Julie og hadde mange tanker om henne. Colin så jeg mange av filmene til, og jeg sendte ham en e-mail hvor jeg fortalte at jeg gledet meg til å jobbe med ham og samtidig høflig minnet ham på at det var mye tekst. Han var meget begeistret for teksten, og han forbauset mange – fordi han fløy meget – og glemte at han ikke var alene i flykabinen – og jammen kunne han hele teksten da jeg første gang møtte ham. Hun også. Det var helt fantastisk. Vi kunne derfor gå fra scene til scene, lese to-tre ganger og deretter legge opp arrangementet i samarbeid med fotografen, som dessverre ikke alltid var til stede. Siden filmen er skutt på 35 millimeter film og ikke digitalt, var fotografen stadig på lab i London og Dublin. Under prøvene var skuespillerne fulle av fantasi. Vi diskuterte mye, og vi var stort sett enige. De er tre fantastiske, kreative skuespillere. Vi forandret aldri på teksten. Det er jeg veldig glad for.

Locationinnspillingens begrensninger var kreativt forløsende.

– Kjøkkenet skulle egentlig vært gjort i atelier, men plutselig var det ikke penger til det, og vi endte i stedet opp med å gjøre alt i slottet, ikke bare øverste etasje som planlagt. I manuset står Julie mye og ser ut av kjøkkenvinduet og lengter. Men i dette mange hundre år gamle slottet var det bare en hvit steinvegg å se ut kjøkkenvinduene. Kjøkkenet ligger under bakken. Det er ingen muligheter til å se ut på naturen. Du ser din egen innestengthet. Det var egentlig fantastisk. Disse begrensningene beriket filmen, og stedet i seg selv – for eksempel den lange tunnelen – ga stor inspirasjon og mange nye ideer. Tunnelen hvor de lavere klasser må bevege seg, så de rike ikke skal bli forstyrret av å se dem.

Den erfarne regissøren bestemmer nå alltid hvor kameraet skal stå.

– Ja, det skal absolutt en instruktør bestemme. Jeg tar lange scener, og siden går jeg inn og klipper dem opp. På Sofie, min første film, tok jeg av og til to bilder, siden jeg ville gjøre som fotografen sa. For eksempel i scenene utenfor huset, der hun først sitter alene på den ene siden og senere sammen med han. Under innspillingen av den andre scenen sa fotografen «Nei, det gjorde vi i forrige bilde. Nå må vi gjøre noe annet.» Så vi tok hans bilde. Og mitt. Og så beholdt vi mitt til slutt. Jeg våget ikke å si nei med en gang. Den første uka var jeg bare Nora, jeg hentet kaffe til fotografen og sånt. Sånn kan jeg ikke gjøre lenger. Nu er jeg ikke Nora lenger, i hvert fall som regissør. Et eksempel er scenen der Julie og John akkurat har hatt et sammenstøt og han går inn til Christine, før han kommer styrtende inn i det store rommet. Jeg ville gjøre det høyt ovenfra, i vill flukt fra to sterke kvinner. Det syntes fotografen var det dummeste han hadde hørt. Han er russisk, så vi hadde også enkelte språkproblemer. Han ville stå på gulvet. Det er helt fint at man er uenig, men iblant ble det diskusjoner foran skuespillerne slik at de hørte det – og det er ikke bra. Eller når jeg gikk fra settet, og av og til kom tilbake og fant kameraet et annet sted enn der det skulle være. Vi hadde noen diskusjoner, men der gir jeg meg ikke. Han er en fantastisk fotograf – se på hans lys – og i postproduksjonen under gradingen tok vi omkring hverandre og unnskyldninger ble gitt.

Hun trives best nær kamera.

– For meg er det best å stå ved siden av kamera. Jessica likte ikke det og ville ikke ha meg der, siden jeg jo også er skuespiller. «Da ser jeg kanskje ansiktet ditt», sa hun. Og det må jeg respektere. Men jeg ser bedre ved kamera enn på en monitor. Kamera er jo det eneste som virkelig ser. Samantha hadde ikke noe imot det, og for Colin gjorde det heller ikke noe.

Skuespillerne krevde ulik instruksjon.

– Alle tre var utrolig ulike personligheter. Jeg sa minst til Samantha. Vi er ganske like som skuespillere. Alt kommer innenfra. Det jeg har lært av de dårligste instruktørene er at om du snakker for mye, så ødelegger du bare. Skuespillere er kreative, og du går ikke med en gressklipper på en nydelig plen. Men Colin hadde for eksempel det alltid med å peke. «Ta bort pekingen», sa jeg. Man griper ofte til en bevegelse fordi man ikke finner noe uttrykk for det man skal formidle. Men ved å ta bort for eksempel peking, får man noe annet i stedet.

En regissør må se skuespillerne.

– Det deilige med bare å være instruktør er å se det hele fra en annen side, se et annet kvinneansikt. Det er en befrielse å se en annens fantasi og kreativitet møte min visjon og forsøke å få det beste ut fra dem. Jeg sier jo ikke ingenting, men jeg gir dem ro og frihet. Jeg kan være verdens beste publikum. «Hvis du er nær et annet menneske du virkelig elsker, og du ser på dette mennesket, det er da du virkelig åpner deg». De skal kjenne at noen ser dem.

 – Aldri mer co-produksjon

Etter innspillingen skulle Ullmann gjerne hatt lengre tid ved klippebordet.

– Jeg har final cut, heldigvis. Men det var en veldig kort klippeprosess, dessverre, i en leilighet i  New York, med min gode venn Mischa, som også klippet Enskilda samtal og Kristin Lavransdatter. Vi har en åpen dialog. Av det som gikk bort var mye bestemt på forhånd. Vi var stort sett ganske enige. Men jeg skulle ønske vi hadde hatt lengre tid. Ved første visning var filmen 2.20. Så ble den 2.15 og 2.10 og fikk sin riktige lengde. Vi kunne kanskje sluttet med at blomstene flyter nedover. Men sluttbildet ligner et veldig berømt bilde av Ofelia. Fotografen ville ha det. Jeg var i tvil, også når vi gjorde det. Det er kanskje litt for vakkert, litt for fint. Det var viktig med dette stedet hennes, men vi kunne hatt flere slutter. Et par uker til med klipping, så ville det kanskje sett annerledes ut. Det er et valg.

Etter tidlige spekulasjoner om Cannes, får filmen nå sin premiere i Toronto.

– Jeg vet ikke hva som skjedde. Cannes har alltid ønsket meg velkommen og sagt «This is your home». Jessica er også veldig populær der. Jeg har vært juryformann og nestformann. Trolösa deltok i hovedkonkurransen og Enskilda samtal var med i den andre. Da vi var ferdige med gradingen 13. desember i fjor, var jeg ferdig med mitt. Filmen fikk deretter fosterforeldre. Produsentene og salgsagenten Wild Bunch kan fortelle alt om dette. Kommunikasjonen har ikke vært den beste, og jeg har dessverre ikke vært en del av den. Verdenspremieren blir på filmfestivalen i Toronto i september. Det er kanskje det beste. Jeg vet det har vært vanskeligheter for Synnøve (Hørsdal), med tre produsenter som ikke alltid har hatt den beste samtalen seg imellom over grensene. For meg er det «Aldri mer co-produksjon!» Det er veldig lett å jobbe med meg, bare jeg får vite hva som skjer. Jeg får ikke svar når jeg spør om ting. Det gjør meg oppbrakt. Jeg har ikke opplevd det før. Men kanskje Cannes ikke ville ha en klassisk, tradisjonell film i år? Hvis jeg skulle gjøre en film til, vil jeg ikke gjøre det med ulike produsenter. Respekt må gå to veier. Det kan ikke bare være jeg som er underdanig produsentene, faktisk også fordi min erfaring er så langt større enn deres, hva gjelder år og filmer.

Ullmann ser flere hindringer enn alderen.

– Jeg er en kvinne som er 75 år og som stadig er Nora, selv om jeg jobber hver dag for ikke å være Nora. Hva vi enn gjør, slåss vi for frigjøring, fra mamma, fra pappa. For meg er dette med å være 1) kvinne = ikke bra, 2) gammel = ikke bra, og 3) skuespiller = ikke bra. Dette gir tre minuser for meg som regissør. Jeg kan merke det i måten man snakker til meg på sammenlignet med måten man snakker til en mann. Under innspillingen viste plutselig regiassistenten fra Danmark et tegn med fingrene for alle å si hvordan han ville gjøre det. «Ikke gjør sånt», sa jeg. «Men jeg forsøker bare å hjelpe deg», sa han. Det gikk en lang stund før jeg gikk tilbake til ham og sa «Snille deg, du er ikke her for å hjelpe meg, du er her for å støtte meg». Med Bergman ville dette aldri skjedd. Det er vanskeligere å være kvinne.  

Mor adapterer datter

Veien videre resulterer forhåpentlig i en ny film.

– Akkurat nå er jeg opptatt av Julie, men jeg har lyst til å skrive «Den blå timen», basert på et gammelt bilde av en gammel mann som mater en gammel dame. Det handler om kjærlighet. Og jeg vet at jeg skal gjøre et teaterstykke neste år i Norge, kanskje en co-produksjon med Nationaltheatret. Det står mellom to. Og jeg springer nok ut av døren denne gangen også, men ikke nødvendigvis Ibsens. Det er lettere å jobbe med tilbud fra sjefer jeg har tiltro til enn å forsøke å overbevise andre om å gjøre noe med meg. Nærmest meg er likevel film, men jeg føler at det kommer så mange inn og tar. Det måtte i så fall være noe jeg virkelig ville gjøre, skrive det selv eller adaptere noe. I Tidevann snakker jeg om å gå ut i verden, for eksempel med en flyktningeorganisasjon. Jeg vil gjerne gjøre en film som er en slags dokumentasjon. Det finnes så mange utrolige kvinner, altså de som er der, ikke de som reiser dit. Et sånt menneske vil jeg skildre, et menneske som ikke vet hvem Nora er eller svinger inn og ut av vinduer.

Men aller helst filmatiserer hun datteren Linn Ullmanns Nåde.

– Det er lettere å adaptere en bok. En bok jeg gjerne skulle gjort er Nåde, som datteren min har skrevet. Den handler om barmhjertighetsdrap, og det er et enormt valg kvinnen tar der, i strid med mannen. Det handler om å få lov til å dø når du ønsker det selv. Det handler om valg – og om du vet når du gjør det riktige valg. Boka er liten nok til ett rom. Men kanskje hun ikke vil at jeg skulle gjøre det. Jeg tror at hun har to bøker som er ute for å filmes. Uansett ville det ikke blitt et samarbeid, det ville nok blitt en konflikt i så fall. Hun har skrevet boka, men adaptasjonen og filmen ville blitt min. Jeg liker å jobbe alene. Hvis jeg skulle gjort Nåde, ville jeg bare hatt én bok foran meg på bordet og lang lang tid til å lage notater og skrive. Når du begynte å si dette nå, svever Nåde i fantasien min. Dette rommet. De to menneskene. Skuespillerne dukker opp på netthinnen min. Tenk å få filme Nåde.

Hun ser den for seg som en varm «Haneke-film».

Amour er fantastisk. Den skulle jeg gjerne ha laget. Det er flott at han våger å være så kald. Og det er utrolig bra at han våger å vise raseriet hvor den ene hemmer den andre. Kanskje Nåde ville vært en «Haneke-film»? Jeg er veldig opptatt av det nå. Men min blir ikke kald. Min blir varm. Jeg er redd for å bli kald.

Kald eller varm – om mor adapterer datter, vil Ullmann igjen skrive filmhistorie.


Dette intervjuet ble gjort i 2014.


 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY