Om to nordiske prisvinnere på Oslo pix

Om to nordiske prisvinnere på Oslo pix

«A Song Called Hate» og «Persona non grata» ble denne uken tildelt dokumentar- og fiksjonsprisen under Oslo pix. Det er to filmer som også har gjort inntrykk på Gunnar Iversen.

Allerede for noen dager siden kunne Oslo pix, som avsluttes på torsdag denne uken, gå ut med sine nordiske prisvinnere. Årets vinnere av Oslo Grand Pix for beste nordiske dokumentar og beste nordiske fiksjonsfilm ble islandske A Song Called Hate og danske Persona non grata. Det er to filmer som også gjorde inntrykk på Gunnar Iversen da han så filmene under Gøteborg film festival i februar.

Anna Hildurs A Song Called Hate er “en av de mest direkte politiske filmene ved årets festival i Göteborg», mente han.

«Hildurs film er tradisjonell i uttrykket, men hun har funnet et tema som overbevisende illustrerer grenseoverskridelser og hvordan politiske spørsmål er en del av områder vi ved første tanke synes å tro ligger hinsides all politikk. Anna Hildur viser oss på eksemplarisk måte at politikk er en del av det personlige.»

«Da bandet Hatari vant den islandske konkurransen våren 2019 var det mange som hevet øyenbrynene. Et techno-punkband som flørtet med bondage-utstyr og som anså at deres kunstneriske prosjekt var anti-kapitalistisk? Var dette en spøk som var gått for langt? Eller var det et genialt forsøk på å undergrave kjerneideene til Melodi Grand Prix? Mange hadde meninger, men en ting var sikkert: Hatari ville framføre sin sang «Hate will prevail» på scenen i Israel.»

«Veien til Tel Aviv, og hvordan bandet forsøker å gjøre forestillingen til en politisk ytring, er temaet for A Song Called Hate. Anna Hildur forteller historien om bandet Hatari, og gir oss et innblikk i bandets bakgrunn. Andre kommenterer hvordan Klemens, Matthias og Einar forvandler et eksperimentelt og performance-basert prosjekt til en popidé, og hvordan dette kan benyttes for å stille spørsmål og peke på politisk urett og overgrep.»

«Når er kunst politisk? Hvordan skal man bruke kunst til en politisk ytring? Dette er de sentrale spørsmålene i A Song Called Hate

Lisa Jespersens spillefilmdebut Hvor kragerne vender har den internasjonale tittelen Persona non grata. Det er en film som nok har hatt Vinterbergs Dogme-suksess Festen (1998) som modell, mener Iversen.

«I Lisa Jespersens film møter vi forfatteren Irina. Hun lever et liv mellom to verdener. Egentlig heter hun Laura og vokste opp på landsbygda, men nå er hun for lengst fetert forfatterinne i hovedstaden. Hennes partner Benjamin er også vellykket kunstner, og de lever et tilsynelatende fritt og rikt urbant liv. Irina har ikke besøkt familiehjemmet på mange år, men da broren Jesper skal gifte seg reiser hun hjem.»

«På gården der hun vokste opp kommer alle gamle konflikter og følelser fram igjen. Foreldrene liker ikke den hun har blitt, og har lukket øynene for det faktum at datteren ble mobbet som liten. Hun stakk seg ut og ble spesielt gjenstand for plageånden Cathrines vredesutbrudd. Nå oppdager Irina plutselig at det er hennes tidligere nemesis Cathrine som broren skal gifte seg med. Cathrine er også den samme som før. Hun lyver og fører alle bak lyset, og fortsetter å hevne seg på Irina. Så holder Irina en tale og forteller alt.»

«Lisa Jespersen lykkes godt i å skape pinlige situasjoner, og filmen har innholdsmessig sett et klart Dogme-preg. Samtidig skisserer hun komplekse karakterer som ikke finner seg selv fordi de befinner seg mellom to verdener.»

«Til syvende og sist blir historien om Irina noe mer enn bare en fortelling om en kvinne som vender hjem til barndomshjemmet, men også en historie om konfliktlinjene mellom det urbane og det rurale i Danmark i dag.»


Du kan lese Gunnar Iversens gjennomgang av de nordiske konkurranseprogrammene fra Gøteborg her og her.


 

Om to nordiske prisvinnere på Oslo pix

Om to nordiske prisvinnere på Oslo pix

«A Song Called Hate» og «Persona non grata» ble denne uken tildelt dokumentar- og fiksjonsprisen under Oslo pix. Det er to filmer som også har gjort inntrykk på Gunnar Iversen.

Allerede for noen dager siden kunne Oslo pix, som avsluttes på torsdag denne uken, gå ut med sine nordiske prisvinnere. Årets vinnere av Oslo Grand Pix for beste nordiske dokumentar og beste nordiske fiksjonsfilm ble islandske A Song Called Hate og danske Persona non grata. Det er to filmer som også gjorde inntrykk på Gunnar Iversen da han så filmene under Gøteborg film festival i februar.

Anna Hildurs A Song Called Hate er “en av de mest direkte politiske filmene ved årets festival i Göteborg», mente han.

«Hildurs film er tradisjonell i uttrykket, men hun har funnet et tema som overbevisende illustrerer grenseoverskridelser og hvordan politiske spørsmål er en del av områder vi ved første tanke synes å tro ligger hinsides all politikk. Anna Hildur viser oss på eksemplarisk måte at politikk er en del av det personlige.»

«Da bandet Hatari vant den islandske konkurransen våren 2019 var det mange som hevet øyenbrynene. Et techno-punkband som flørtet med bondage-utstyr og som anså at deres kunstneriske prosjekt var anti-kapitalistisk? Var dette en spøk som var gått for langt? Eller var det et genialt forsøk på å undergrave kjerneideene til Melodi Grand Prix? Mange hadde meninger, men en ting var sikkert: Hatari ville framføre sin sang «Hate will prevail» på scenen i Israel.»

«Veien til Tel Aviv, og hvordan bandet forsøker å gjøre forestillingen til en politisk ytring, er temaet for A Song Called Hate. Anna Hildur forteller historien om bandet Hatari, og gir oss et innblikk i bandets bakgrunn. Andre kommenterer hvordan Klemens, Matthias og Einar forvandler et eksperimentelt og performance-basert prosjekt til en popidé, og hvordan dette kan benyttes for å stille spørsmål og peke på politisk urett og overgrep.»

«Når er kunst politisk? Hvordan skal man bruke kunst til en politisk ytring? Dette er de sentrale spørsmålene i A Song Called Hate

Lisa Jespersens spillefilmdebut Hvor kragerne vender har den internasjonale tittelen Persona non grata. Det er en film som nok har hatt Vinterbergs Dogme-suksess Festen (1998) som modell, mener Iversen.

«I Lisa Jespersens film møter vi forfatteren Irina. Hun lever et liv mellom to verdener. Egentlig heter hun Laura og vokste opp på landsbygda, men nå er hun for lengst fetert forfatterinne i hovedstaden. Hennes partner Benjamin er også vellykket kunstner, og de lever et tilsynelatende fritt og rikt urbant liv. Irina har ikke besøkt familiehjemmet på mange år, men da broren Jesper skal gifte seg reiser hun hjem.»

«På gården der hun vokste opp kommer alle gamle konflikter og følelser fram igjen. Foreldrene liker ikke den hun har blitt, og har lukket øynene for det faktum at datteren ble mobbet som liten. Hun stakk seg ut og ble spesielt gjenstand for plageånden Cathrines vredesutbrudd. Nå oppdager Irina plutselig at det er hennes tidligere nemesis Cathrine som broren skal gifte seg med. Cathrine er også den samme som før. Hun lyver og fører alle bak lyset, og fortsetter å hevne seg på Irina. Så holder Irina en tale og forteller alt.»

«Lisa Jespersen lykkes godt i å skape pinlige situasjoner, og filmen har innholdsmessig sett et klart Dogme-preg. Samtidig skisserer hun komplekse karakterer som ikke finner seg selv fordi de befinner seg mellom to verdener.»

«Til syvende og sist blir historien om Irina noe mer enn bare en fortelling om en kvinne som vender hjem til barndomshjemmet, men også en historie om konfliktlinjene mellom det urbane og det rurale i Danmark i dag.»


Du kan lese Gunnar Iversens gjennomgang av de nordiske konkurranseprogrammene fra Gøteborg her og her.


 

MENY