Det er lett å henfalle til nasjonale stereotyper når man sammenligner filmer fra de nordiske landene, mener Gunnar Iversen. Likevel var det noen slående forskjeller i kunstnerisk temperament ved de nordiske fiksjonsfilmene i årets program på Gøteborg film festival – der en av de mest konvensjonelle filmene vant den nordiske prisen.
Hva ønsker nordiske filmregissører å fortelle om? Hva er det de brenner etter å formidle? Hvilke historier vil de bruke for å underholde og behage sitt publikum, men samtidig kanskje også riste litt i tilskuerne og utfordre vante forestillinger og fordommer? Kanskje vil de til og med si noe viktig om den tiden vi lever i? Om det nordiske konkurranseprogrammet ved årets filmfestival i Göteborg er et signal om tilstanden i Norden og i nordisk film, er det kanskje først og fremst August Strindberg man tenker på. Det er synd på menneskene!
Det nordiske konkurranseprogrammet i Göteborg besto i år av sju spillefilmer. Ingen islandske filmer denne gangen, men én norsk, én finsk, to danske og tre svenske spillefilmer. Bortsett fra Thomas Vinterbergs Et glass til, var alle filmene regissert av relativt unge og uerfarne filmskapere. Det gjør kanskje det lille programmet ekstra interessant, ettersom det er framtidens regissører vi her ser finne sin form.
At regissørene er unge, og som oftest spillefilmdebutanter, gjør at forventningene er ekstra store. Vi ønsker oss alltid noe nytt og overraskende av et nytt talent. Det var ingen problemer med talentet ved årets festival, og mange av filmene tok tak i vår egen samtids problemer og utfordringer, men samlet sett var inntrykket at nordisk film i dag er litt for konvensjonelt og dannet.
Selvsagt spiller det inn at ethvert festivalprogram er laget for å vise variasjon og bredde, og man velger filmer som behager ulike grupper av publikummere, men ser vi bort fra dette, er det nye spørsmål som melder seg. Kanskje fordi vi her har et knippe unge regissører, som ønsker å sette sitt preg på bransjen, kan man bruke disse filmene til å stille ytterligere store spørsmål: Er nordisk film kunstnerisk interessant? Er det her i Norden at filmkunsten fornyes og utvikles? Har nordisk film en stilistisk egenart eller noen felles temaer og motiver som man diskuterer i spillefilmform? Eller er nordisk film interessert i å skildre og gå inn i sin samtid for å gi oss fortellinger og karakterer som gir oss et perspektiv på vår samtid og gjør oss litt klokere?
Prisen til beste nordiske spillefilm gikk i år noe overraskende til Ronnie Sandahls fotballfilm Tigrar. Det er en sympatisk og vellaget film, men samtidig en av de mest konvensjonelle filmene i programmet. Filmen lignet til forveksling på de to andre svenske filmene, og selv om den var den beste av de svenske bidragene, framstår juryens valg som noe overraskende. Før vi vender tilbake til de mange spørsmålene som alltid oppstår etter et festivalprogram, la oss se litt nærmere på de sju filmene som kjempet om prisen for beste fiksjonsfilm ved årets filmfestival i Göteborg.
De tre svenske bidragene til spillefilmkonkurransen var overraskende like. De tre filmene handlet om unge vakre mennesker som ønsker å realisere sine drømmer om berømmelse. De satser alt, men oppdager til slutt at prisen for berømmelse er for stor. De bruker kroppene sine for å nå fram i nye sammenhenger, og vil bli kjendiser, men oppdager nye og mørke sider ved seg selv og de miljøene de er en del av.
I Magnus von Horns Sweat befinner vi oss i Polen. Sylwia er den nye stjernen på fitness-himmelen. Hun er en kjendis, med 600 000 tilhengere på Instagram. Når hun ikke deltar i ulike fitness-arrangementer, på kjøpesentre eller på frokost-TV, legger hun ut små videoer med gode råd om kosthold eller trening til sine mange tilhengere. Hun inviterer også alle inn i sitt privatliv gjennom mer åpenhjertige små videoreportasjer fra sin hverdag. Skillet mellom privat og offentlig viskes nesten ut, og Sylwia spiller rollen som fitness-stjernen selv når hun er alene med seg selv.
«Hvordan har du det?», spør hennes manager tidlig i filmen, og vi forstår umiddelbart at Sylwias liv bare er vellykket på overflaten. Hva hun egentlig vil, og hvem hun egentlig er, forblir en gåte. Også i forhold til hennes egen familie skiller Sylwia seg ut, og for dem er hun like gåtefull. Moren fyller år, men Sylwia passer ikke inn i familien lenger. Dessuten må hun ha oppmerksomhet hele tiden, og hun klarer ikke bare å være datter for noen få timer. Fødselsdagsfeiringen blir ikke vellykket.
Sylwias liv er i ubalanse, til tross for at hun er den som skal gi alle sine tilhengere balanse i deres liv. Langsomt begynner den vakre overflaten i livet hennes å slå sprekker. En stalker, en middelaldrende mann nærmest tvinger seg inn i livet hennes, og dette får alvorlige konsekvenser. Hun lurer med seg en yngre mann hjem, men isteden for å ligge med ham får hun ham til brutalt å banke opp mannen som forfølger henne, og som sitter i bilen sin utenfor huset hvor hun bor. Et brutalt innslag av vold synes å ryste Sylwia, og hun gråter når hun intervjues på fjernsynet, men hva som er autentisk og hva som er spill forblir uklart helt inn i det siste.
Sweat er en film som synes litt for forelsket i den vakre hovedrolleinnehaveren, og Magnus von Horns film framstår som for enkel både i sin fortelling og sitt uttrykk. Vi forstår at Sylwias liv er like livløst som det er vellykket, like tomt som det er perfekt, men ettersom vi egentlig ikke får vite noe om henne, forblir hun en tom påstand. Hun blir for selvopptatt til å bli sympatisk, men fortjener hun å bli kastet ut i det virkelige livet på den måten hun gjør? Ikke tar filmen noen slags stilling heller, men forsøker å være balansert og nøytral, både når det gjelder fitnesshysteri og Instagram-kjendisskap. Resultatet er en film som er effektiv og vakker på overflaten, akkurat som Sylwia, men som forblir uforløst og grunn.
Det samme kan sies om Ninja Thybergs Pleasure. Her er fitnessbransjen erstattet av pornoindustrien i Los Angeles. Pleasure har allerede vakt internasjonal oppsikt, ikke minst på grunn av bruken av en blanding av amatører og kjente folk fra den amerikanske pornobransjen i rollene. Den ble også vist på Sundance i år, men selv om Thybergs film er befriende i sin mangel på moralske pekefingre, blir den altfor konvensjonell til virkelig å gjøre inntrykk.
Linnéa har så vidt fylt 20 år. Hun har forlatt Sverige, sagt til moren at hun skal jobbe på en kafé, men egentlig skal hun erobre pornobransjen. Hun har blitt forvandlet til Bella Cherry, som fortest mulig ønsker å nå toppen i denne harde bransjen. Etter sin første pornoinnspilling er hun stolt og opprømt. Hun vil utfordre janteloven, og tar en selfie med sæd over hele ansiktet for Instagram, men etter dette venter større utfordringer, både fysisk og psykisk sett.
Pleasure veksler mellom scener fra det huset Linnéa deler med andre kvinnelige aspirerende pornoaktører, som i begynnelsen preges av en befriende humor, og scener der hun oppdager hva arbeidet egentlig består i. Tidlig blir Linnéa opptatt av å bli en av jentene til den berømte agenten Spiegler, som spiller seg selv i filmen. Han er nøkkelen for både berømmelse og de store pengene, men for å bli en Spiegler-jente må hun gjøre ting hun opprinnelig ikke ønsket å gjøre.
På sin første pornofilminnspilling får Linnéa rampefeber, og klarer bare så vidt å gjennomføre det hele. Hun ønsker også å ta det med ro. Starte forsiktig, for å se hvor langt hun er villig til å gå, etter hvert som hun blir mer kjent med seg selv og bransjen. Etter at hun oppdager mulighetene som åpner seg ved å bli Spiegler-jente, endrer hun strategi. For å kunne bli med i Spieglers stall må hun vise at hun kan holde ut røff sex og bondage. Linnéa biter tennene sammen, og lar seg brutalt bruke på flere innspillinger. Dermed klarer hun raskt å få agentens oppmerksomhet. Hun blir til slutt Spiegler-jente, på rekordtid, men oppdager kanskje til slutt at det ikke var verd all innsatsen likevel.
Pleasure er en underlig film. Her finnes ingen moralisme, noe som er befriende, og regissøren har gjort grundig research i Los Angeles, men til syvende og sist blir fortellingen om hvordan Linnéa blir til Bella Cherry en ganske ordinær historie om en vakker jente som vil bruke kroppen sin for å bli kjent, men som på samme måte som Sylwia i Sweat til slutt begynner å tvile på om det var verd det hele. Filmen balanserer godt i å unngå å eksponere jentene i bransjen, og i stedet er det mennene, både bak og foran kamera, som får gjennomgå. Noen er sympatiske, andre patetiske, og noen er som forventet svin. Linnéa sviker sine nye venner for raskt å nå toppen i bransjen, men som rollefigur blir hun altfor flat og hul. Det er vanskelig å føle noen sympati for henne, fordi vi ikke får vite noe særlig om henne. En kort telefonsamtale med moren bringer oss for et kort øyeblikk ut av den kyniske pornobransjen, men dette er ikke nok til å gi hverken Linnéa eller filmen virkelig kraft eller tyngde.
Prisvinneren Tigrar av Ronnie Sandahl minner til forveksling om Sweat og Pleasure. Forskjellen er at hovedpersonen denne gang er en ung mann, og at han vil bli berømt som fotballspiller. Ellers er grunnfortellingen den samme. Også Martin er ung og vakker, lever av kroppen sin, og ønsker å nå toppen. Veien dit er imidlertid lengre enn han trodde, og han gir opp til slutt.
Tigrar har en enda sterkere virkelighetstilknytning enn Pleasure. I Ninja Thybergs film møter vi autentiske pornoaktører og bakmenn, noe som gir deler av framstillingen en sterkere realistisk tone, men Ronnie Sandahls film er en sann historie. Tigrar er en framstilling av de opplevelsene fotballspilleren Martin Bengtsson hadde som ung, og som han skildret i den selvbiografiske boken I skuggan av San Siro (2007), som ikke minst skildret profflivet som spiller for den italienske klubben Inter som et liv i et fengsel. Selv om Sandahl gjør noen mindre justeringer i historien om Martin Bengtsson, er Tigrar en følsom, men konvensjonell skildring av et ungt menneskes kamp med seg selv og omgivelsene.
Helt i begynnelsen av Tigrar reiser 16 år gamle Martin fra en svensk drabantby til den italienske millionbyen Milano. Han har fått kontrakt med superklubben AC Milan. Martin må starte i Milans primavera-lag, for å vise hva han duger til, og installeres i et hus sammen med en gjeng andre håpefulle fotballspillere. Det er en giftig stemning i huset. Alle er rivaler, og alle anser at de andre er hindre på veien til å realisere stjernedrømmen. Martin fryses ut, fordi de andre forstår hvor god han er når han nevner sin alder og kjøpesummen, og han blir fort alles syndebukk. Selv om han får en venn som gir ham gode råd, og som holder ham tilbake når det koker over, er livet i huset et liv i en trykkoker. Manageren i klubben sier det rett ut når han snakker med Martin etter en hendelse på banen. Livet i huset skal være en slags stresstest, som skal vise om han klarer trykket, og om han har den rette motivasjonen.
Alt forandrer seg den dagen Martin møter Vibeke. Hun er også svensk. Hun er eldre enn ham, og fotomodell, og i motsetning til Martin har hun allerede begynt å se at alt presset knyttet til å bli kjent og berømt kanskje ikke er verd innsatsen likevel. Martin havner i et brutalt krysspress. For å lykkes som fotballspiller i Inter er det ikke rom for Vibeke. Samtidig er hun den eneste som forankrer ham i virkeligheten, og gjør livet verd å leve. Han må slå opp med kjæresten for å beholde muligheten til å bli fotballstjerne, men dette fører bare til at alt går opp i limingen for ham. Han forlater sykehuset etter et selvmordsforsøk og reiser tilbake til Sverige igjen.
I sin tid var Martin Bengtssons historie en viktig avsløring av hvordan unge fotballrekrutter ble behandlet i proffsirkuset. I dag har man større fokus på dette enn før, men filmen har fremdeles en brodd rettet mot fotballbusinessen og storklubbenes handel med unge mennesker. I liket med Sylwia og Linnéa er Martin først og fremst en vare, som kan kjøpes og selges på et marked.
Når Tigrar gjør et sterkere inntrykk enn Sweat og Pleasure, er det fordi Martin er en mer sammensatt og komplisert karakter. Vi slipper litt mer inn i hans liv og hans tankeverden. Dette betyr ikke at Tigrar er en kompleks historie, og Martin blir kanskje til syvende og sist mer en type enn en virkelig person, men filmen gir oss mer bakgrunn slik at vi lettere kan sympatisere med Martin enn med Sylwia og Linnéa. Felles har de tre sin skjønnhet, vekten på kroppen som instrument for berømmelse, og at de selv ønsker å gjøre det meste for å lykkes. Felles har de også at berømmelsen etter hvert smaker dårligere og dårligere.
Det er slående likheter mellom de tre svenske festivalbidragene. Sweat, Pleasure og Tigrar handler alle om unge vakre mennesker som når berømmelse, men som oppdager at omkostningene er for store. Deres fasader slår sprekker, de klarer ikke presset. Interessant nok spiller mødre mindre roller i alle de tre filmene, mens fedrene til Sylwia, Linnéa og Martin er fraværende eller helt perifere. De tre filmene tegner et motsigelsesfylt bilde av en faderløs kultur, der de unge bare har blikket rettet mot sine stjernedrømmer, og tryner når de kaster seg ut i livet. Det er imidlertid en åpenbar svakhet at rollefigurene er så flate. Mest rund og klarest utmeislet er Martin i Tigrar, og det gjør at Sandahls film skiller seg klarest ut blant de svenske filmene.
I motsetning til Martin, Sylwia og Linnéa ønsker ikke Tove Jansson å bli berømt. Men berømmelsen kommer likevel, i kjølvannet av bøkene om Mummitrollet etter krigen. Filmbiografien Tove, i sikker regi av Zaida Bergroth, skildrer livet til forfatterinnen og tegneren Jansson som ung illustratør og maler. Det er en stilsikker biografisk fortelling, som beholder en viss distanse til Jansson, men som likevel gir oss et detaljert innblikk i Tove Janssons liv før og etter at hun blir berømt.
En av kontrastene som løper gjennom den unge Tove Janssons liv er forholdet mellom kunst og ukunst. «Det er ikke kunst», sier hennes far, billedhoggeren Viktor Jansson, når han ser hva hun tegner. Han anser at hun kaster bort sitt talent når hun ikke maler. Tove selv vender tilbake til maleriet gang på gang, men hennes illustrasjoner og historiene om Mummitrollet er noe mer enn arbeide hun gjør for levebrødet. Det er i Mummitrollet og alle de figurer som finnes i Mummidalen, at Tove egentlig finnes. Dét er hennes egentlige kunst, og til slutt, men først etter sin død, avslører hennes far at han tross alt var stolt av henne og hennes verk. Det er hennes «ukunst» som til slutt blir hennes store kunstneriske triumf.
En annen kontrast som gir unge Toves liv et særpreg er hennes flytende seksuelle identitet. Hun føler seg tiltrukket av både menn og kvinner, og har et nært forhold til den radikale politikeren og avismannen Atos Wirtanen. Hun innleder også et stormfullt forhold til den unge teaterregissøren Vivica, men hver gang Tove opplever at hun kommer nære Vivica viker hun unna. Vivica går fra favn til favn, men Tove vil ikke bare være en som stiller seg i rekken, og er tilgjengelig når Vivica ønsker det. Det er illustratøren og grafikeren Tuulikki Pietilä som blir Tove store kjærlighet, og filmen slutter når Tove og Tuulikki finner hverandre for godt i 1956.
Tove åpner og slutter med Tove Jansson i vill dans. Først som en livsbejaende dans i den biografiske fiksjonen, til slutt som et super-8mm opptak av den virkelige Tove Jansson, trolig filmet av livspartneren Tuulikki. Det er to vakre øyeblikk, pregnante scener som ikke bare fanger inn et aspekt ved Tove Janssons karakter og liv, men som også gir liv til selve fortellingen. Det bittersøte fra andre deler av fortellingen om unge Tove løses et øyeblikk opp i dansens forsøk på å oppheve tid og rom, og vi ser litt mer av Tove i et befriende glimt av livsbejaende trass og livsmot.
Den dansende Tove rammer inn en konvensjonell, men levende og detaljrik skildring av Tove Janssons liv fra krigen til midten av 1950-årene. Tove er en betagende og livsbejaende film som fortjener et stort publikum. Som filmbiografi benytter den genrens verktøykasse og ingredienser på en god, men konvensjonell og kalkulert måte, som gjør at den i en festivalsammenheng trolig blir for ordinær for å vekke oppsikt. Det er synd, for filmen er god.
Det er kanskje nærliggende å sammenligne Zaida Bergroths film med en annen finsk biopic, Dome Karukoskis biografi om tegneren Touko Laaksonen i Tom of Finland (2017), som har en sterkere kraft og en enda rikere beskrivelse av vanskene med å være homoseksuell i Finland i etterkrigstiden. Om Tove til slutt blir litt for tam og konvensjonell, forhindrer det ikke at filmen er en søt og viktig historie.
Det er lett å henfalle til nasjonale stereotyper når man sammenligner filmer fra de nordiske landene. Likevel var det noen slående forskjeller i kunstnerisk temperament ved filmene i årets festivalprogram. Om de tre svenske og den ene finske filmen var veltempererte og polerte historier om unge vakre mennesker, som enten søker etter berømmelse og mister seg selv, eller som ikke bryr seg om berømmelse og likevel finner seg selv og den rette partneren, hadde de to danske bidragene en sterkere underliggende desperasjon som gjorde at de vakte mer kompliserte og motstridende følelser. Dette var også tilfellet med bidraget fra Norge. De tre filmene fra Danmark og Norge utfordret konvensjonene på svært forskjellige måter, men hadde alle det til felles at rollefigurene går gjennom en bevisst voldsom renselsprosess. De lengter alle etter hærverk på sjelen.
Thomas Vinterbergs nye film Et glass til har allerede vakt internasjonal oppsikt. Originaltittelen er Druk, som betyr fyll, og det er eksperimenter med alkohol som er hovedtemaet. Premisset er hentet fra en velkjent norsk historie. Sommeren 2001 ble psykiateren Finn Skårderud kjent for den norske allmenheten for noe annet enn film eller spiseforstyrrelser. NTB spredte historien om at Skårderud mente at mennesker er født med 0,5 i promille, og at ved å drikke et par glass vin kan man motvirke sin naturlige tilstand og komme tilbake til null. Langt senere kommenterte Skårderud saken, og pekte på at påstandene var tatt ut av sin sammenheng. Etter Vinterbergs film kommer det nok til å bli enda vanskeligere for Skårderud å tilbakevise påstandene om at man skal drikke mer vin, og allerede sprer de opprinnelige påstandene seg som en ildebrann på Internett i kjølvannet av Vinterbergs film.
I Et glass til møter vi fire middelaldrende gymnaslærere. De lever alle stabile og rolige liv, men de har mistet all livsgnist. I sentrum av kvartetten står historielæreren Martin, mesterlig spilt av Mads Mikkelsen. Hans ekteskap er blitt hul rutine, der han knapt nok ser hustruen Anika, og elevene gjør opprør fordi hans historieundervisning både er kjedelig og uinteressant. Martin er koblet fra livet. Han lever i et slags vakuum. Framtiden har han bak seg, og samtiden oppleves som tømt for innhold, livskraft og følelser. Alt er blitt rutine.
Da kollegaen Nikolaj fyller 40 skal det feires, men Martin har mye å gjøre og vil ikke drikke til maten. Han sitter med et fraværende blikk, men lokkes til slutt av de andre å ta et glass. Det blir flere, og de fire mennene bestemmer seg for å lære av opplevelsen av at vinen og spriten gir dem tilbake glede og selvtillit. Skårderuds tese benyttes som et påskudd for et drastisk eksperiment der de fire følger Hemingways råd om å drikke hele dagen, men slutte klokken åtte på kvelden.
Et glass til skildrer hva som skjer når de fire begynner å drikke på jobben. I første runde gjelder det å holde den «normale» promillen 0,5 gjennom hele arbeidsdagen. Tilsynelatende virker formelen. Musikklæreren Peter får elevene til å synge bedre enn aldri før, gymlæreren Tommy hjelper en av de yngste elevene over sin lammende nervøsitet, og Martins historieleksjoner får mer futt. I andre runde økes alkoholkonsumet og nå begynner drikkingen raskt å bli mer dysfunksjonell. Den skaper bølger både i privatlivet og på arbeidsplassen, men de fire lærerne er beredt til å gå ytterligere en runde, der de søker total renselse. Hvor mye kan man klare å drikke, og hva vil resultatet bli om man drikker så mye man orker hele tiden?
I runde tre minner Vinterbergs film om Tom Kristensens klassiske roman Hærværk (1930), og filmatiseringen av Ole Roos fra 1977 også, og skildringen av hvordan de fire lærerne bokstavelig talt går i oppløsning har en helt særegen kraft. Vi blir både irriterte når mennene blir gutter, og mister all kontroll, men samtidig rører denne delen av filmen ved noe helt sentralt i oss alle. Et glass til starter som en film om hvordan livskriser kan løses gjennom maskuline felleskapsritualer og bøtter med sprit, men ender med en både søt og bitter undersøkelse av bunnen i personligheter og forhold.
Thomas Vinterberg vet hvordan en historie skal fortelles, og selv om Et glass til neppe hører til hans aller beste filmer, er det en film som klarer å gjøre en bagatell til noe mindre flyktig og mer vektig. Kierkegaards idé om at vi mennesker er feilbarlige, blir en måte å diskutere maskulinitet på, som både gjør de fire mennene til litt latterlige karakterer, men samtidig har en kjerne av noe dypere og mer menneskelig i seg.
Et glass til skaper også sitrende nærvær gjennom å spille på den pinlige situasjonen. Når de fire mister kontrollen fordi spriten og promillen tar over, og når de drikker seg fra sans og samling, venter vi storøyde på at katastrofen skal skje. Vi både ønsker at de skal straffes for sitt overmot, og vi er redde for hva som kan skje med dem. Samme doble følelser, og samme kretsing om det pinlige, kjennetegner Lisa Jespersens spillefilmdebut Hvor kragerne vender, som har den internasjonale tittelen Persona non grata. En film som nok har hatt Vinterbergs Dogme-suksess Festen (1998) som modell.
I Lisa Jespersens film møter vi forfatteren Irina. Hun lever et liv mellom to verdener. Egentlig heter hun Laura og vokste opp på landsbygda, men nå er hun for lengst fetert forfatterinne i hovedstaden. Hennes partner Benjamin er også vellykket kunstner, og de lever et tilsynelatende fritt og rikt urbant liv. Irina har ikke besøkt familiehjemmet på mange år, men da broren Jesper skal gifte seg reiser hun hjem.
På gården der hun vokste opp kommer alle gamle konflikter og følelser fram igjen. Foreldrene liker ikke den hun har blitt, og har lukket øynene for det faktum at datteren ble mobbet som liten. Hun stakk seg ut og ble spesielt gjenstand for plageånden Cathrines vredesutbrudd. Nå oppdager Irina plutselig at det er hennes tidligere nemesis Cathrine som broren skal gifte seg med. Cathrine er også den samme som før. Hun lyver og fører alle bak lyset, og fortsetter å hevne seg på Irina. Så holder Irina en tale og forteller alt.
Lisa Jespersen lykkes godt i å skape pinlige situasjoner, og filmen har innholdsmessig sett et klart Dogme-preg. Samtidig skisserer hun komplekse karakterer som ikke finner seg selv fordi de befinner seg mellom to verdener. Benjamin framstår som den urbane tufs som ikke ser andre, men som bare er opptatt av seg selv. Cathrine avslører at hennes hevntørst og vrede handler om hvordan hun selv hadde intet som barn, mens Irina hadde alt. Cathrine og Jesper elsker hverandre høyere enn alt bryllupskaos, så filmen finner en slags forsonende slutt på flere enn en måte. Før det har vi sett hvordan Irinas selvopptatthet også står i veien for egen selvinnsikt.
I en kort scene like etter at Irina har vendt hjem går hun en tur på gården. Hun blir stående et øyeblikk foran en stor kuruke. Så tar hun skoene av og tråkker i møkka. I strømpelesten blir hun stående i kuruka. I slike små scener ser vi hvordan Irina både er Irina og Laura, og hvordan all passiv (og åpen) aggresjon handler om større kulturkonflikter. Til syvende og sist blir dermed historien om Irina noe mer enn bare en fortelling om en kvinne som vender hjem til barndomshjemmet, men også en historie om konfliktlinjene mellom det urbane og det rurale i Danmark i dag.
Én film skilte seg ut i det nordiske programmet. Gritt av norske Itonje Søimer Guttormsen har allerede fått betydelig internasjonal oppmerksomhet, og filmen får premiere her i landet senere på våren. Produsert under Filminstituttets Nye veier-paraply, er Gritt en betydelig mindre konvensjonell film enn de andre filmene i det nordiske programmet i Göteborg i år. Gritt er en film som våger. Den våger å utfordre både stilistiske og innholdsmessige konvensjoner i samtidsfilmen. Dette gjør Itonje Søimer Guttormsen til et befriende unntak. At det er en norsk er bare en bonus.
Hovedpersonen Gritt heter egentlig Gry-Jeanette. Etter dramaskolen syntes det som om hun hadde en lysende framtid foran seg, men mange år har gått siden hun var et ungt talent. Vi møter henne først i New York blant kjente norske scenekunstnere på teaterfestival. Men Gritt er ikke i storbyen som skuespiller eller kunstner. Hun er støttekontakt for Marte, en av skuespillerne som har Downs. Gritt har alltid et prosjekt på gang, og nå brenner hun for et performance-ritual hun kaller «den hvite betennelsen», men hun blir alltid stående utenfor og kommer aldri riktig inn i teatermiljøet. Hun mestrer sjargongen, og har de riktige meningene og holdningene, men forblir en outsider.
Gritt har ikke tilstrekkelig arbeidserfaring eller utdanning til å få de stipender hun trenger for å vise seg fram, og hvert eneste forsøk på å realisere et større eller mindre teaterprosjekt strander. Også Gritt er en film som kaster oss inn i scener der vi vrir oss mens vi venter på den katastrofen som vil vet må komme. Det pinlige og kleine er imidlertid først og fremst regissørens måte å vise oss både Gritts umulige situasjon og utenforskap på, og samtidig en måte å skildre hvordan dette utenforskapet bryter henne ned.
Alt som er fast syns å løses opp for Gritt. Hun må ut av leiligheten hun har lånt av en tante, og hun blir uten tak over hodet. Hun irrer rundt i Oslo med sin koffert, sover av og til hos venner eller i et teater, men selv om hun har gode idéer og er dypt engasjert faller hun alltid utenfor. Hun passer ikke inn, og hun gjør alltid det som viser seg å være det gale, selv om intensjonene er gode. Hun lengter etter kairos, det perfekte øyeblikket for noe, men ender med å forsvinne i en malstrøm av kaotiske følelser. Til slutt er hun på bristepunktet, men selv de velmenende byråkratene på Sosialsenteret kan bare tilby fraser og floskler og ikke løse noen av knutene i hennes liv.
Jakten på umiddelbarhet, på et autentisk kunstnerisk uttrykk og et sant liv, fører bare til at Gritt overveldes eller tvinges til å svike de som hjelper henne. Hun går nesten i oppløsning foran øynene våre i filmens ville slutt, der Gritt vender tilbake til naturen, men tar så fatt nok en gang på sin livsvandring. Filmens åpne slutt gir oss tross alt et håp.
Birgitte Larsen gjør en stor innsats med sin tolkning av den nervøse og forvirrede Gritt, og bruken av mange kjente skuespillere i mindre roller bidrar til å skape en fruktbar forvirring omkring hva som er spill og hva som er noe annet og kanskje mer realistisk. Slik antyder filmen at vi alltid spiller, på en eller annen måte, og på en nærmest Ibsensk måte skrelles lag på lag av Gritt inntil bare stum og vill natur er tilbake.
I en lengre sekvens befinner vi oss på Grusomhetens Teater der Lars Øyno forteller om at neste oppsetning skal handle om det abjekte, det som støtes ut. Også han er lukket inne i seg selv, ser ikke hvordan Gritt støtes ut, men han blir den som sender Gritt ut mot sammenbruddet. Gritt spiller på slike ironiske effekter med stor kraft, men dens forhold til teater- og performance-miljøene i Norge blir uklart og svevende.
Gritt er et ras av en film. Den er kaotisk, levende, rufsete, vill, røff,ukonvensjonell, vital, uren og episodisk. Den puster og lever, og har en helt annen røff vitalitet enn de fleste spillefilmer laget i Norden i dag, men det er ikke en film man gir seg helt over til. Til tider irriterer den nesten like mye som den gleder. Som film er Gritt noe retningsløs. Kanskje vil den for mye, eller kanskje ønsker den å åpne mer enn den lukker, og vil dermed alltid oppleves som litt for kaotisk. Det er også et problem at vi etter å ha fulgt Gritt i nesten to timer ender opp med et spørsmål: Hvem er hun egentlig? Eller kanskje dette er helt feil spørsmål?
Det nordiske konkurranseprogrammet ved årets festival i Göteborg, viser tydelig at nordiske filmregissører ønsker å gå inn i sin samtid og stille spørsmål i form av fortellinger. Samfunnsengasjementet er åpenbart. Ofte benyttes imidlertid nye fenomener og miljøer mer som en eksotisk bakgrunn enn en måte å virkelig sette våre liv og vår verden i relieff på. Selv om det er befriende at porno- eller fitness-industrien ikke framstilles med moralsk indignasjon som rettesnor, og selv om det ikke er uviktig å skildre menns livskriser eller kunstnere som enten finner seg selv eller mister grepet om virkeligheten, savner man enda sterkere lidenskap, mer virkelighetstilnærming, mer komplekse og sammensatte rollefigurer, og enda sterkere historier.
Selv om jeg selv neppe hadde gitt hovedprisen til Tigrar, som er litt for polert og konvensjonell for å bli noen betydelig film, er det forståelig at denne filmen høster en pris. Skildringen av den profesjonelle fotballens utnyttelse av unge talenter er ektefølt, og Martin Bengtsson framstår som en mer troverdig karakter enn de fleste andre i årets festivalprogram. Kanskje fordi Bengtsson er ekte, og at hans historie tross alt er en sann historie. Dette farger også Ronnie Sandahls ellers veltempererte filmfortelling.
De mest vellykkede filmene i Göteborg i år forente håndverkets seier med en underliggende uro som gir kraft og liv til rollefigurer og deres verdener. Irina som stiller seg midt i en kuruke i sokkelesten. Fotomodellen Vibeke som har et bilde av en tiger på sin mobil i Tigrar. Bildet av en tiger som etter tjue år i bur en dag plutselig angriper sine voktere. Middelaldrende Martin som bare i sprittåken kan føle at livet har mening. Eller Gritt som stjeler en jakke fra et kvinnekollektiv, og på sin måte biter hånden som har gitt henne støtte. I slike øyeblikk puster filmene og blir levende.
De tre svenske filmene illustrerer tydelig at nordisk film har noen temaer og fellestrekk som benyttes og varieres i forskjellige filmfortellinger. Norden framtrer som et pent og vakkert sted i disse og andre filmer, med relativt beskjedne samfunnsmessige problemer, og der vakre unge mennesker søker suksess og rikdom, men opplever at ting endrer seg når man får sine ønsker oppfylt. I alle filmene er familien et viktig mikrokosmos. Noen av personene i disse filmene står utenfor alle familiesammenhenger, som Gritt, mens andre opplever at familien blir et problem som må løses.
Om det er lett å se fellestrekk og mønstre i dette litt tilfeldige knippet av filmer fra årets filmfestival i Göteborg, gjenstår kanskje de aller viktigste spørsmålene. Har nordisk film en egenart? Kanskje, men er den distinkt nok? Og til slutt det aller viktigste spørsmålet: Er nordisk film kunstnerisk interessant? Til det er det naturlig å svare både ja og nei. Filmkunsten fornyes ikke i Norden i dag, om disse filmene skal være prøvesteinen. Bare Itonje Søimer Guttormsen våger å utfordre, søke seg hinsides etablerte dramaturgiske modeller og fortellermønstre, men helt vellykket er Gritt neppe. Så er da filmen ment som et eksperiment, og en ny måte å prøve ut en ny vei for filmen.
Dersom nordisk film virkelig skal bli samfunnsmessig relevant og kunstnerisk interessant, må man søke seg til nye veier, nye temaer og gå enda sterkere inn i sin egen tid. Det er bare å åpne en avis, så ser man at det er nye historier som fortjener å bli fortalt, og nye perspektiver som kan fortelle oss hvem vi er og hvor vi er på vei.
Dette er Gunnar Iversens innlegg nummer 76 her på rushprint.no. De tidligere kan leses her.
Det er lett å henfalle til nasjonale stereotyper når man sammenligner filmer fra de nordiske landene, mener Gunnar Iversen. Likevel var det noen slående forskjeller i kunstnerisk temperament ved de nordiske fiksjonsfilmene i årets program på Gøteborg film festival – der en av de mest konvensjonelle filmene vant den nordiske prisen.
Hva ønsker nordiske filmregissører å fortelle om? Hva er det de brenner etter å formidle? Hvilke historier vil de bruke for å underholde og behage sitt publikum, men samtidig kanskje også riste litt i tilskuerne og utfordre vante forestillinger og fordommer? Kanskje vil de til og med si noe viktig om den tiden vi lever i? Om det nordiske konkurranseprogrammet ved årets filmfestival i Göteborg er et signal om tilstanden i Norden og i nordisk film, er det kanskje først og fremst August Strindberg man tenker på. Det er synd på menneskene!
Det nordiske konkurranseprogrammet i Göteborg besto i år av sju spillefilmer. Ingen islandske filmer denne gangen, men én norsk, én finsk, to danske og tre svenske spillefilmer. Bortsett fra Thomas Vinterbergs Et glass til, var alle filmene regissert av relativt unge og uerfarne filmskapere. Det gjør kanskje det lille programmet ekstra interessant, ettersom det er framtidens regissører vi her ser finne sin form.
At regissørene er unge, og som oftest spillefilmdebutanter, gjør at forventningene er ekstra store. Vi ønsker oss alltid noe nytt og overraskende av et nytt talent. Det var ingen problemer med talentet ved årets festival, og mange av filmene tok tak i vår egen samtids problemer og utfordringer, men samlet sett var inntrykket at nordisk film i dag er litt for konvensjonelt og dannet.
Selvsagt spiller det inn at ethvert festivalprogram er laget for å vise variasjon og bredde, og man velger filmer som behager ulike grupper av publikummere, men ser vi bort fra dette, er det nye spørsmål som melder seg. Kanskje fordi vi her har et knippe unge regissører, som ønsker å sette sitt preg på bransjen, kan man bruke disse filmene til å stille ytterligere store spørsmål: Er nordisk film kunstnerisk interessant? Er det her i Norden at filmkunsten fornyes og utvikles? Har nordisk film en stilistisk egenart eller noen felles temaer og motiver som man diskuterer i spillefilmform? Eller er nordisk film interessert i å skildre og gå inn i sin samtid for å gi oss fortellinger og karakterer som gir oss et perspektiv på vår samtid og gjør oss litt klokere?
Prisen til beste nordiske spillefilm gikk i år noe overraskende til Ronnie Sandahls fotballfilm Tigrar. Det er en sympatisk og vellaget film, men samtidig en av de mest konvensjonelle filmene i programmet. Filmen lignet til forveksling på de to andre svenske filmene, og selv om den var den beste av de svenske bidragene, framstår juryens valg som noe overraskende. Før vi vender tilbake til de mange spørsmålene som alltid oppstår etter et festivalprogram, la oss se litt nærmere på de sju filmene som kjempet om prisen for beste fiksjonsfilm ved årets filmfestival i Göteborg.
De tre svenske bidragene til spillefilmkonkurransen var overraskende like. De tre filmene handlet om unge vakre mennesker som ønsker å realisere sine drømmer om berømmelse. De satser alt, men oppdager til slutt at prisen for berømmelse er for stor. De bruker kroppene sine for å nå fram i nye sammenhenger, og vil bli kjendiser, men oppdager nye og mørke sider ved seg selv og de miljøene de er en del av.
I Magnus von Horns Sweat befinner vi oss i Polen. Sylwia er den nye stjernen på fitness-himmelen. Hun er en kjendis, med 600 000 tilhengere på Instagram. Når hun ikke deltar i ulike fitness-arrangementer, på kjøpesentre eller på frokost-TV, legger hun ut små videoer med gode råd om kosthold eller trening til sine mange tilhengere. Hun inviterer også alle inn i sitt privatliv gjennom mer åpenhjertige små videoreportasjer fra sin hverdag. Skillet mellom privat og offentlig viskes nesten ut, og Sylwia spiller rollen som fitness-stjernen selv når hun er alene med seg selv.
«Hvordan har du det?», spør hennes manager tidlig i filmen, og vi forstår umiddelbart at Sylwias liv bare er vellykket på overflaten. Hva hun egentlig vil, og hvem hun egentlig er, forblir en gåte. Også i forhold til hennes egen familie skiller Sylwia seg ut, og for dem er hun like gåtefull. Moren fyller år, men Sylwia passer ikke inn i familien lenger. Dessuten må hun ha oppmerksomhet hele tiden, og hun klarer ikke bare å være datter for noen få timer. Fødselsdagsfeiringen blir ikke vellykket.
Sylwias liv er i ubalanse, til tross for at hun er den som skal gi alle sine tilhengere balanse i deres liv. Langsomt begynner den vakre overflaten i livet hennes å slå sprekker. En stalker, en middelaldrende mann nærmest tvinger seg inn i livet hennes, og dette får alvorlige konsekvenser. Hun lurer med seg en yngre mann hjem, men isteden for å ligge med ham får hun ham til brutalt å banke opp mannen som forfølger henne, og som sitter i bilen sin utenfor huset hvor hun bor. Et brutalt innslag av vold synes å ryste Sylwia, og hun gråter når hun intervjues på fjernsynet, men hva som er autentisk og hva som er spill forblir uklart helt inn i det siste.
Sweat er en film som synes litt for forelsket i den vakre hovedrolleinnehaveren, og Magnus von Horns film framstår som for enkel både i sin fortelling og sitt uttrykk. Vi forstår at Sylwias liv er like livløst som det er vellykket, like tomt som det er perfekt, men ettersom vi egentlig ikke får vite noe om henne, forblir hun en tom påstand. Hun blir for selvopptatt til å bli sympatisk, men fortjener hun å bli kastet ut i det virkelige livet på den måten hun gjør? Ikke tar filmen noen slags stilling heller, men forsøker å være balansert og nøytral, både når det gjelder fitnesshysteri og Instagram-kjendisskap. Resultatet er en film som er effektiv og vakker på overflaten, akkurat som Sylwia, men som forblir uforløst og grunn.
Det samme kan sies om Ninja Thybergs Pleasure. Her er fitnessbransjen erstattet av pornoindustrien i Los Angeles. Pleasure har allerede vakt internasjonal oppsikt, ikke minst på grunn av bruken av en blanding av amatører og kjente folk fra den amerikanske pornobransjen i rollene. Den ble også vist på Sundance i år, men selv om Thybergs film er befriende i sin mangel på moralske pekefingre, blir den altfor konvensjonell til virkelig å gjøre inntrykk.
Linnéa har så vidt fylt 20 år. Hun har forlatt Sverige, sagt til moren at hun skal jobbe på en kafé, men egentlig skal hun erobre pornobransjen. Hun har blitt forvandlet til Bella Cherry, som fortest mulig ønsker å nå toppen i denne harde bransjen. Etter sin første pornoinnspilling er hun stolt og opprømt. Hun vil utfordre janteloven, og tar en selfie med sæd over hele ansiktet for Instagram, men etter dette venter større utfordringer, både fysisk og psykisk sett.
Pleasure veksler mellom scener fra det huset Linnéa deler med andre kvinnelige aspirerende pornoaktører, som i begynnelsen preges av en befriende humor, og scener der hun oppdager hva arbeidet egentlig består i. Tidlig blir Linnéa opptatt av å bli en av jentene til den berømte agenten Spiegler, som spiller seg selv i filmen. Han er nøkkelen for både berømmelse og de store pengene, men for å bli en Spiegler-jente må hun gjøre ting hun opprinnelig ikke ønsket å gjøre.
På sin første pornofilminnspilling får Linnéa rampefeber, og klarer bare så vidt å gjennomføre det hele. Hun ønsker også å ta det med ro. Starte forsiktig, for å se hvor langt hun er villig til å gå, etter hvert som hun blir mer kjent med seg selv og bransjen. Etter at hun oppdager mulighetene som åpner seg ved å bli Spiegler-jente, endrer hun strategi. For å kunne bli med i Spieglers stall må hun vise at hun kan holde ut røff sex og bondage. Linnéa biter tennene sammen, og lar seg brutalt bruke på flere innspillinger. Dermed klarer hun raskt å få agentens oppmerksomhet. Hun blir til slutt Spiegler-jente, på rekordtid, men oppdager kanskje til slutt at det ikke var verd all innsatsen likevel.
Pleasure er en underlig film. Her finnes ingen moralisme, noe som er befriende, og regissøren har gjort grundig research i Los Angeles, men til syvende og sist blir fortellingen om hvordan Linnéa blir til Bella Cherry en ganske ordinær historie om en vakker jente som vil bruke kroppen sin for å bli kjent, men som på samme måte som Sylwia i Sweat til slutt begynner å tvile på om det var verd det hele. Filmen balanserer godt i å unngå å eksponere jentene i bransjen, og i stedet er det mennene, både bak og foran kamera, som får gjennomgå. Noen er sympatiske, andre patetiske, og noen er som forventet svin. Linnéa sviker sine nye venner for raskt å nå toppen i bransjen, men som rollefigur blir hun altfor flat og hul. Det er vanskelig å føle noen sympati for henne, fordi vi ikke får vite noe særlig om henne. En kort telefonsamtale med moren bringer oss for et kort øyeblikk ut av den kyniske pornobransjen, men dette er ikke nok til å gi hverken Linnéa eller filmen virkelig kraft eller tyngde.
Prisvinneren Tigrar av Ronnie Sandahl minner til forveksling om Sweat og Pleasure. Forskjellen er at hovedpersonen denne gang er en ung mann, og at han vil bli berømt som fotballspiller. Ellers er grunnfortellingen den samme. Også Martin er ung og vakker, lever av kroppen sin, og ønsker å nå toppen. Veien dit er imidlertid lengre enn han trodde, og han gir opp til slutt.
Tigrar har en enda sterkere virkelighetstilknytning enn Pleasure. I Ninja Thybergs film møter vi autentiske pornoaktører og bakmenn, noe som gir deler av framstillingen en sterkere realistisk tone, men Ronnie Sandahls film er en sann historie. Tigrar er en framstilling av de opplevelsene fotballspilleren Martin Bengtsson hadde som ung, og som han skildret i den selvbiografiske boken I skuggan av San Siro (2007), som ikke minst skildret profflivet som spiller for den italienske klubben Inter som et liv i et fengsel. Selv om Sandahl gjør noen mindre justeringer i historien om Martin Bengtsson, er Tigrar en følsom, men konvensjonell skildring av et ungt menneskes kamp med seg selv og omgivelsene.
Helt i begynnelsen av Tigrar reiser 16 år gamle Martin fra en svensk drabantby til den italienske millionbyen Milano. Han har fått kontrakt med superklubben AC Milan. Martin må starte i Milans primavera-lag, for å vise hva han duger til, og installeres i et hus sammen med en gjeng andre håpefulle fotballspillere. Det er en giftig stemning i huset. Alle er rivaler, og alle anser at de andre er hindre på veien til å realisere stjernedrømmen. Martin fryses ut, fordi de andre forstår hvor god han er når han nevner sin alder og kjøpesummen, og han blir fort alles syndebukk. Selv om han får en venn som gir ham gode råd, og som holder ham tilbake når det koker over, er livet i huset et liv i en trykkoker. Manageren i klubben sier det rett ut når han snakker med Martin etter en hendelse på banen. Livet i huset skal være en slags stresstest, som skal vise om han klarer trykket, og om han har den rette motivasjonen.
Alt forandrer seg den dagen Martin møter Vibeke. Hun er også svensk. Hun er eldre enn ham, og fotomodell, og i motsetning til Martin har hun allerede begynt å se at alt presset knyttet til å bli kjent og berømt kanskje ikke er verd innsatsen likevel. Martin havner i et brutalt krysspress. For å lykkes som fotballspiller i Inter er det ikke rom for Vibeke. Samtidig er hun den eneste som forankrer ham i virkeligheten, og gjør livet verd å leve. Han må slå opp med kjæresten for å beholde muligheten til å bli fotballstjerne, men dette fører bare til at alt går opp i limingen for ham. Han forlater sykehuset etter et selvmordsforsøk og reiser tilbake til Sverige igjen.
I sin tid var Martin Bengtssons historie en viktig avsløring av hvordan unge fotballrekrutter ble behandlet i proffsirkuset. I dag har man større fokus på dette enn før, men filmen har fremdeles en brodd rettet mot fotballbusinessen og storklubbenes handel med unge mennesker. I liket med Sylwia og Linnéa er Martin først og fremst en vare, som kan kjøpes og selges på et marked.
Når Tigrar gjør et sterkere inntrykk enn Sweat og Pleasure, er det fordi Martin er en mer sammensatt og komplisert karakter. Vi slipper litt mer inn i hans liv og hans tankeverden. Dette betyr ikke at Tigrar er en kompleks historie, og Martin blir kanskje til syvende og sist mer en type enn en virkelig person, men filmen gir oss mer bakgrunn slik at vi lettere kan sympatisere med Martin enn med Sylwia og Linnéa. Felles har de tre sin skjønnhet, vekten på kroppen som instrument for berømmelse, og at de selv ønsker å gjøre det meste for å lykkes. Felles har de også at berømmelsen etter hvert smaker dårligere og dårligere.
Det er slående likheter mellom de tre svenske festivalbidragene. Sweat, Pleasure og Tigrar handler alle om unge vakre mennesker som når berømmelse, men som oppdager at omkostningene er for store. Deres fasader slår sprekker, de klarer ikke presset. Interessant nok spiller mødre mindre roller i alle de tre filmene, mens fedrene til Sylwia, Linnéa og Martin er fraværende eller helt perifere. De tre filmene tegner et motsigelsesfylt bilde av en faderløs kultur, der de unge bare har blikket rettet mot sine stjernedrømmer, og tryner når de kaster seg ut i livet. Det er imidlertid en åpenbar svakhet at rollefigurene er så flate. Mest rund og klarest utmeislet er Martin i Tigrar, og det gjør at Sandahls film skiller seg klarest ut blant de svenske filmene.
I motsetning til Martin, Sylwia og Linnéa ønsker ikke Tove Jansson å bli berømt. Men berømmelsen kommer likevel, i kjølvannet av bøkene om Mummitrollet etter krigen. Filmbiografien Tove, i sikker regi av Zaida Bergroth, skildrer livet til forfatterinnen og tegneren Jansson som ung illustratør og maler. Det er en stilsikker biografisk fortelling, som beholder en viss distanse til Jansson, men som likevel gir oss et detaljert innblikk i Tove Janssons liv før og etter at hun blir berømt.
En av kontrastene som løper gjennom den unge Tove Janssons liv er forholdet mellom kunst og ukunst. «Det er ikke kunst», sier hennes far, billedhoggeren Viktor Jansson, når han ser hva hun tegner. Han anser at hun kaster bort sitt talent når hun ikke maler. Tove selv vender tilbake til maleriet gang på gang, men hennes illustrasjoner og historiene om Mummitrollet er noe mer enn arbeide hun gjør for levebrødet. Det er i Mummitrollet og alle de figurer som finnes i Mummidalen, at Tove egentlig finnes. Dét er hennes egentlige kunst, og til slutt, men først etter sin død, avslører hennes far at han tross alt var stolt av henne og hennes verk. Det er hennes «ukunst» som til slutt blir hennes store kunstneriske triumf.
En annen kontrast som gir unge Toves liv et særpreg er hennes flytende seksuelle identitet. Hun føler seg tiltrukket av både menn og kvinner, og har et nært forhold til den radikale politikeren og avismannen Atos Wirtanen. Hun innleder også et stormfullt forhold til den unge teaterregissøren Vivica, men hver gang Tove opplever at hun kommer nære Vivica viker hun unna. Vivica går fra favn til favn, men Tove vil ikke bare være en som stiller seg i rekken, og er tilgjengelig når Vivica ønsker det. Det er illustratøren og grafikeren Tuulikki Pietilä som blir Tove store kjærlighet, og filmen slutter når Tove og Tuulikki finner hverandre for godt i 1956.
Tove åpner og slutter med Tove Jansson i vill dans. Først som en livsbejaende dans i den biografiske fiksjonen, til slutt som et super-8mm opptak av den virkelige Tove Jansson, trolig filmet av livspartneren Tuulikki. Det er to vakre øyeblikk, pregnante scener som ikke bare fanger inn et aspekt ved Tove Janssons karakter og liv, men som også gir liv til selve fortellingen. Det bittersøte fra andre deler av fortellingen om unge Tove løses et øyeblikk opp i dansens forsøk på å oppheve tid og rom, og vi ser litt mer av Tove i et befriende glimt av livsbejaende trass og livsmot.
Den dansende Tove rammer inn en konvensjonell, men levende og detaljrik skildring av Tove Janssons liv fra krigen til midten av 1950-årene. Tove er en betagende og livsbejaende film som fortjener et stort publikum. Som filmbiografi benytter den genrens verktøykasse og ingredienser på en god, men konvensjonell og kalkulert måte, som gjør at den i en festivalsammenheng trolig blir for ordinær for å vekke oppsikt. Det er synd, for filmen er god.
Det er kanskje nærliggende å sammenligne Zaida Bergroths film med en annen finsk biopic, Dome Karukoskis biografi om tegneren Touko Laaksonen i Tom of Finland (2017), som har en sterkere kraft og en enda rikere beskrivelse av vanskene med å være homoseksuell i Finland i etterkrigstiden. Om Tove til slutt blir litt for tam og konvensjonell, forhindrer det ikke at filmen er en søt og viktig historie.
Det er lett å henfalle til nasjonale stereotyper når man sammenligner filmer fra de nordiske landene. Likevel var det noen slående forskjeller i kunstnerisk temperament ved filmene i årets festivalprogram. Om de tre svenske og den ene finske filmen var veltempererte og polerte historier om unge vakre mennesker, som enten søker etter berømmelse og mister seg selv, eller som ikke bryr seg om berømmelse og likevel finner seg selv og den rette partneren, hadde de to danske bidragene en sterkere underliggende desperasjon som gjorde at de vakte mer kompliserte og motstridende følelser. Dette var også tilfellet med bidraget fra Norge. De tre filmene fra Danmark og Norge utfordret konvensjonene på svært forskjellige måter, men hadde alle det til felles at rollefigurene går gjennom en bevisst voldsom renselsprosess. De lengter alle etter hærverk på sjelen.
Thomas Vinterbergs nye film Et glass til har allerede vakt internasjonal oppsikt. Originaltittelen er Druk, som betyr fyll, og det er eksperimenter med alkohol som er hovedtemaet. Premisset er hentet fra en velkjent norsk historie. Sommeren 2001 ble psykiateren Finn Skårderud kjent for den norske allmenheten for noe annet enn film eller spiseforstyrrelser. NTB spredte historien om at Skårderud mente at mennesker er født med 0,5 i promille, og at ved å drikke et par glass vin kan man motvirke sin naturlige tilstand og komme tilbake til null. Langt senere kommenterte Skårderud saken, og pekte på at påstandene var tatt ut av sin sammenheng. Etter Vinterbergs film kommer det nok til å bli enda vanskeligere for Skårderud å tilbakevise påstandene om at man skal drikke mer vin, og allerede sprer de opprinnelige påstandene seg som en ildebrann på Internett i kjølvannet av Vinterbergs film.
I Et glass til møter vi fire middelaldrende gymnaslærere. De lever alle stabile og rolige liv, men de har mistet all livsgnist. I sentrum av kvartetten står historielæreren Martin, mesterlig spilt av Mads Mikkelsen. Hans ekteskap er blitt hul rutine, der han knapt nok ser hustruen Anika, og elevene gjør opprør fordi hans historieundervisning både er kjedelig og uinteressant. Martin er koblet fra livet. Han lever i et slags vakuum. Framtiden har han bak seg, og samtiden oppleves som tømt for innhold, livskraft og følelser. Alt er blitt rutine.
Da kollegaen Nikolaj fyller 40 skal det feires, men Martin har mye å gjøre og vil ikke drikke til maten. Han sitter med et fraværende blikk, men lokkes til slutt av de andre å ta et glass. Det blir flere, og de fire mennene bestemmer seg for å lære av opplevelsen av at vinen og spriten gir dem tilbake glede og selvtillit. Skårderuds tese benyttes som et påskudd for et drastisk eksperiment der de fire følger Hemingways råd om å drikke hele dagen, men slutte klokken åtte på kvelden.
Et glass til skildrer hva som skjer når de fire begynner å drikke på jobben. I første runde gjelder det å holde den «normale» promillen 0,5 gjennom hele arbeidsdagen. Tilsynelatende virker formelen. Musikklæreren Peter får elevene til å synge bedre enn aldri før, gymlæreren Tommy hjelper en av de yngste elevene over sin lammende nervøsitet, og Martins historieleksjoner får mer futt. I andre runde økes alkoholkonsumet og nå begynner drikkingen raskt å bli mer dysfunksjonell. Den skaper bølger både i privatlivet og på arbeidsplassen, men de fire lærerne er beredt til å gå ytterligere en runde, der de søker total renselse. Hvor mye kan man klare å drikke, og hva vil resultatet bli om man drikker så mye man orker hele tiden?
I runde tre minner Vinterbergs film om Tom Kristensens klassiske roman Hærværk (1930), og filmatiseringen av Ole Roos fra 1977 også, og skildringen av hvordan de fire lærerne bokstavelig talt går i oppløsning har en helt særegen kraft. Vi blir både irriterte når mennene blir gutter, og mister all kontroll, men samtidig rører denne delen av filmen ved noe helt sentralt i oss alle. Et glass til starter som en film om hvordan livskriser kan løses gjennom maskuline felleskapsritualer og bøtter med sprit, men ender med en både søt og bitter undersøkelse av bunnen i personligheter og forhold.
Thomas Vinterberg vet hvordan en historie skal fortelles, og selv om Et glass til neppe hører til hans aller beste filmer, er det en film som klarer å gjøre en bagatell til noe mindre flyktig og mer vektig. Kierkegaards idé om at vi mennesker er feilbarlige, blir en måte å diskutere maskulinitet på, som både gjør de fire mennene til litt latterlige karakterer, men samtidig har en kjerne av noe dypere og mer menneskelig i seg.
Et glass til skaper også sitrende nærvær gjennom å spille på den pinlige situasjonen. Når de fire mister kontrollen fordi spriten og promillen tar over, og når de drikker seg fra sans og samling, venter vi storøyde på at katastrofen skal skje. Vi både ønsker at de skal straffes for sitt overmot, og vi er redde for hva som kan skje med dem. Samme doble følelser, og samme kretsing om det pinlige, kjennetegner Lisa Jespersens spillefilmdebut Hvor kragerne vender, som har den internasjonale tittelen Persona non grata. En film som nok har hatt Vinterbergs Dogme-suksess Festen (1998) som modell.
I Lisa Jespersens film møter vi forfatteren Irina. Hun lever et liv mellom to verdener. Egentlig heter hun Laura og vokste opp på landsbygda, men nå er hun for lengst fetert forfatterinne i hovedstaden. Hennes partner Benjamin er også vellykket kunstner, og de lever et tilsynelatende fritt og rikt urbant liv. Irina har ikke besøkt familiehjemmet på mange år, men da broren Jesper skal gifte seg reiser hun hjem.
På gården der hun vokste opp kommer alle gamle konflikter og følelser fram igjen. Foreldrene liker ikke den hun har blitt, og har lukket øynene for det faktum at datteren ble mobbet som liten. Hun stakk seg ut og ble spesielt gjenstand for plageånden Cathrines vredesutbrudd. Nå oppdager Irina plutselig at det er hennes tidligere nemesis Cathrine som broren skal gifte seg med. Cathrine er også den samme som før. Hun lyver og fører alle bak lyset, og fortsetter å hevne seg på Irina. Så holder Irina en tale og forteller alt.
Lisa Jespersen lykkes godt i å skape pinlige situasjoner, og filmen har innholdsmessig sett et klart Dogme-preg. Samtidig skisserer hun komplekse karakterer som ikke finner seg selv fordi de befinner seg mellom to verdener. Benjamin framstår som den urbane tufs som ikke ser andre, men som bare er opptatt av seg selv. Cathrine avslører at hennes hevntørst og vrede handler om hvordan hun selv hadde intet som barn, mens Irina hadde alt. Cathrine og Jesper elsker hverandre høyere enn alt bryllupskaos, så filmen finner en slags forsonende slutt på flere enn en måte. Før det har vi sett hvordan Irinas selvopptatthet også står i veien for egen selvinnsikt.
I en kort scene like etter at Irina har vendt hjem går hun en tur på gården. Hun blir stående et øyeblikk foran en stor kuruke. Så tar hun skoene av og tråkker i møkka. I strømpelesten blir hun stående i kuruka. I slike små scener ser vi hvordan Irina både er Irina og Laura, og hvordan all passiv (og åpen) aggresjon handler om større kulturkonflikter. Til syvende og sist blir dermed historien om Irina noe mer enn bare en fortelling om en kvinne som vender hjem til barndomshjemmet, men også en historie om konfliktlinjene mellom det urbane og det rurale i Danmark i dag.
Én film skilte seg ut i det nordiske programmet. Gritt av norske Itonje Søimer Guttormsen har allerede fått betydelig internasjonal oppmerksomhet, og filmen får premiere her i landet senere på våren. Produsert under Filminstituttets Nye veier-paraply, er Gritt en betydelig mindre konvensjonell film enn de andre filmene i det nordiske programmet i Göteborg i år. Gritt er en film som våger. Den våger å utfordre både stilistiske og innholdsmessige konvensjoner i samtidsfilmen. Dette gjør Itonje Søimer Guttormsen til et befriende unntak. At det er en norsk er bare en bonus.
Hovedpersonen Gritt heter egentlig Gry-Jeanette. Etter dramaskolen syntes det som om hun hadde en lysende framtid foran seg, men mange år har gått siden hun var et ungt talent. Vi møter henne først i New York blant kjente norske scenekunstnere på teaterfestival. Men Gritt er ikke i storbyen som skuespiller eller kunstner. Hun er støttekontakt for Marte, en av skuespillerne som har Downs. Gritt har alltid et prosjekt på gang, og nå brenner hun for et performance-ritual hun kaller «den hvite betennelsen», men hun blir alltid stående utenfor og kommer aldri riktig inn i teatermiljøet. Hun mestrer sjargongen, og har de riktige meningene og holdningene, men forblir en outsider.
Gritt har ikke tilstrekkelig arbeidserfaring eller utdanning til å få de stipender hun trenger for å vise seg fram, og hvert eneste forsøk på å realisere et større eller mindre teaterprosjekt strander. Også Gritt er en film som kaster oss inn i scener der vi vrir oss mens vi venter på den katastrofen som vil vet må komme. Det pinlige og kleine er imidlertid først og fremst regissørens måte å vise oss både Gritts umulige situasjon og utenforskap på, og samtidig en måte å skildre hvordan dette utenforskapet bryter henne ned.
Alt som er fast syns å løses opp for Gritt. Hun må ut av leiligheten hun har lånt av en tante, og hun blir uten tak over hodet. Hun irrer rundt i Oslo med sin koffert, sover av og til hos venner eller i et teater, men selv om hun har gode idéer og er dypt engasjert faller hun alltid utenfor. Hun passer ikke inn, og hun gjør alltid det som viser seg å være det gale, selv om intensjonene er gode. Hun lengter etter kairos, det perfekte øyeblikket for noe, men ender med å forsvinne i en malstrøm av kaotiske følelser. Til slutt er hun på bristepunktet, men selv de velmenende byråkratene på Sosialsenteret kan bare tilby fraser og floskler og ikke løse noen av knutene i hennes liv.
Jakten på umiddelbarhet, på et autentisk kunstnerisk uttrykk og et sant liv, fører bare til at Gritt overveldes eller tvinges til å svike de som hjelper henne. Hun går nesten i oppløsning foran øynene våre i filmens ville slutt, der Gritt vender tilbake til naturen, men tar så fatt nok en gang på sin livsvandring. Filmens åpne slutt gir oss tross alt et håp.
Birgitte Larsen gjør en stor innsats med sin tolkning av den nervøse og forvirrede Gritt, og bruken av mange kjente skuespillere i mindre roller bidrar til å skape en fruktbar forvirring omkring hva som er spill og hva som er noe annet og kanskje mer realistisk. Slik antyder filmen at vi alltid spiller, på en eller annen måte, og på en nærmest Ibsensk måte skrelles lag på lag av Gritt inntil bare stum og vill natur er tilbake.
I en lengre sekvens befinner vi oss på Grusomhetens Teater der Lars Øyno forteller om at neste oppsetning skal handle om det abjekte, det som støtes ut. Også han er lukket inne i seg selv, ser ikke hvordan Gritt støtes ut, men han blir den som sender Gritt ut mot sammenbruddet. Gritt spiller på slike ironiske effekter med stor kraft, men dens forhold til teater- og performance-miljøene i Norge blir uklart og svevende.
Gritt er et ras av en film. Den er kaotisk, levende, rufsete, vill, røff,ukonvensjonell, vital, uren og episodisk. Den puster og lever, og har en helt annen røff vitalitet enn de fleste spillefilmer laget i Norden i dag, men det er ikke en film man gir seg helt over til. Til tider irriterer den nesten like mye som den gleder. Som film er Gritt noe retningsløs. Kanskje vil den for mye, eller kanskje ønsker den å åpne mer enn den lukker, og vil dermed alltid oppleves som litt for kaotisk. Det er også et problem at vi etter å ha fulgt Gritt i nesten to timer ender opp med et spørsmål: Hvem er hun egentlig? Eller kanskje dette er helt feil spørsmål?
Det nordiske konkurranseprogrammet ved årets festival i Göteborg, viser tydelig at nordiske filmregissører ønsker å gå inn i sin samtid og stille spørsmål i form av fortellinger. Samfunnsengasjementet er åpenbart. Ofte benyttes imidlertid nye fenomener og miljøer mer som en eksotisk bakgrunn enn en måte å virkelig sette våre liv og vår verden i relieff på. Selv om det er befriende at porno- eller fitness-industrien ikke framstilles med moralsk indignasjon som rettesnor, og selv om det ikke er uviktig å skildre menns livskriser eller kunstnere som enten finner seg selv eller mister grepet om virkeligheten, savner man enda sterkere lidenskap, mer virkelighetstilnærming, mer komplekse og sammensatte rollefigurer, og enda sterkere historier.
Selv om jeg selv neppe hadde gitt hovedprisen til Tigrar, som er litt for polert og konvensjonell for å bli noen betydelig film, er det forståelig at denne filmen høster en pris. Skildringen av den profesjonelle fotballens utnyttelse av unge talenter er ektefølt, og Martin Bengtsson framstår som en mer troverdig karakter enn de fleste andre i årets festivalprogram. Kanskje fordi Bengtsson er ekte, og at hans historie tross alt er en sann historie. Dette farger også Ronnie Sandahls ellers veltempererte filmfortelling.
De mest vellykkede filmene i Göteborg i år forente håndverkets seier med en underliggende uro som gir kraft og liv til rollefigurer og deres verdener. Irina som stiller seg midt i en kuruke i sokkelesten. Fotomodellen Vibeke som har et bilde av en tiger på sin mobil i Tigrar. Bildet av en tiger som etter tjue år i bur en dag plutselig angriper sine voktere. Middelaldrende Martin som bare i sprittåken kan føle at livet har mening. Eller Gritt som stjeler en jakke fra et kvinnekollektiv, og på sin måte biter hånden som har gitt henne støtte. I slike øyeblikk puster filmene og blir levende.
De tre svenske filmene illustrerer tydelig at nordisk film har noen temaer og fellestrekk som benyttes og varieres i forskjellige filmfortellinger. Norden framtrer som et pent og vakkert sted i disse og andre filmer, med relativt beskjedne samfunnsmessige problemer, og der vakre unge mennesker søker suksess og rikdom, men opplever at ting endrer seg når man får sine ønsker oppfylt. I alle filmene er familien et viktig mikrokosmos. Noen av personene i disse filmene står utenfor alle familiesammenhenger, som Gritt, mens andre opplever at familien blir et problem som må løses.
Om det er lett å se fellestrekk og mønstre i dette litt tilfeldige knippet av filmer fra årets filmfestival i Göteborg, gjenstår kanskje de aller viktigste spørsmålene. Har nordisk film en egenart? Kanskje, men er den distinkt nok? Og til slutt det aller viktigste spørsmålet: Er nordisk film kunstnerisk interessant? Til det er det naturlig å svare både ja og nei. Filmkunsten fornyes ikke i Norden i dag, om disse filmene skal være prøvesteinen. Bare Itonje Søimer Guttormsen våger å utfordre, søke seg hinsides etablerte dramaturgiske modeller og fortellermønstre, men helt vellykket er Gritt neppe. Så er da filmen ment som et eksperiment, og en ny måte å prøve ut en ny vei for filmen.
Dersom nordisk film virkelig skal bli samfunnsmessig relevant og kunstnerisk interessant, må man søke seg til nye veier, nye temaer og gå enda sterkere inn i sin egen tid. Det er bare å åpne en avis, så ser man at det er nye historier som fortjener å bli fortalt, og nye perspektiver som kan fortelle oss hvem vi er og hvor vi er på vei.
Dette er Gunnar Iversens innlegg nummer 76 her på rushprint.no. De tidligere kan leses her.
