Freidighet varer lengst. Det synes å være mottoet for de ansvarlige for TV-serien Atlantic Crossing. I Linda May Kallesteins aller siste og fargerike utfall mot seriens kritikere, avfeies historikere og biografer som «sinte menn» som kommer med «emosjonelle mansplain-ende beskyldninger». Om lag parallelt med dette har Sofia Helin knallet til med at de som er kritiske til Atlantic Crossing, er kvinnefiendtlige. Skal vi følge denne enkle logikken, må dette også gjelde folk som Dagbladets Inger Merete Hobbelstad, som trillet 2 på terningen i sin anmeldelse, og Aftonbladets Karolina Fjellborg, som nylig resonnerte seg fram til terningkast 1.

For meg ligner slikt lite på anstendig og opplyst debatt, og det enkleste ville vært å resignere. Kallesteins tekst kommuniserer atskillig mer gjennom sine performative kvaliteter enn sin substans. Men Rushprints lesere fortjener at manusforfatterens innlegg ikke blir stående uimotsagt.

Dobbelkommunikasjonen

Mitt og andre biografers og historikeres ankepunkt mot Atlantic Crossing, gjaldt hvordan serien ble lansert. Det handlet om serieskapernes og NRKs påfallende dobbeltkommunikasjon. I forbindelse med promoveringen ble det framsatt påstander om at Märtha «endret krigens gang», det ble referert til årelang «research» og sammen med NRK sto serieskaperne for en mildt sagt parodisk «faktasjekk». Alt dette talte i retning av virkelighet, historie, sannhetspretensjoner. Da dette førte til kritikk, søkte serieskaperne og statskanalen tilflukt i fiksjonsbegrepet. Nå var Atlantic Crossing fiksjon, og skulle følgelig, måtte man forstå, ikke tas alvorlig som historieskriving. Samtidig fortsatte serieskaperne med å argumentere for at deres versjon av historien var sann. De ville ha både i historiens pose og fiksjonens sekk.

I Rushprint fortsetter Kallestein like iherdig dobbeltkommuniserende. Hun argumenterer gjennomgående historisk, med henvisning til serieskapernes påståtte funn og deres tilsynelatende oversikt over litteraturen. Alt tyder på at hun oppriktig mener at fagfolk bør ta hennes og Alexander Eiks fortelling alvorlig qua historieskriving.

Det er umulig å gå inn på Kallesteins mange karakteristikker, avsporinger eller forsøk på å framstå med faglig autoritet. De trivielle faktaopplysningene, eller konstateringen av at Märtha av og til la fram politiske saker for Roosevelt, hersker det heller ingen uenighet om. Overordnet sett handler dette, dersom vi et øyeblikk forsøker å tenke historisk, om faren ved kun å lete etter det som bekrefter ens egen hypotese. Det vet man i politiet, og det vet historikere. Når inngangen er så åpenbart hagiografisk som i Atlantic Crossing, når ambisjonen er å løfte en kongelig enda litt høyere opp enn der hun allerede står, og det ikke finnes spor av kildekritisk sans, kan det gå riktig galt. Da ender man opp med å øve vold mot historien. I Atlantic Crossing går dette for øvrig også utover kvinnene som står i den kongeliges skygge. For meg blir det litt vanskelig å tro at feminisme, og ikke kommersiell utnyttelse av kongelig glamour, er seriens drivkraft. Men disse andre kvinnene, som «Missy» le Hand og Elisa Forbes, er bare småfolk, sånne som ikke er så heldige at de er født av kongelig byrd. Jeg ser forresten ikke at kategorien «klasse» har kommet opp i denne debatten. Kanskje kunne den være et nyttig supplement til «kjønn».

Tendensiøse karakteriseringer

Det som synes å ha utløst Kallesteins engasjement, er noen få setninger jeg ytret om lanseringen av Atlantic Crossing i Sverige. Hun mener det er «interessant å merke seg» at jeg ikke tok opp denne kritikken i fjor høst.

Å gråte eller le? Se, det er spørsmålet. Verken jeg eller andre har påtatt oss å påtale det uhyre antall direkte feil (av komisk og anakronistisk art), skjevframstillinger og tvilsomme fortolkninger denne serien presenterer. Det ville sprengt alle artikkelformater. Denne gangen ringte NRK meg for å høre hva jeg trodde svenskene ville reagere på ved Atlantic Crossing. I og med at nabofolket neppe kan arrestere serieskaperne i framstillingen av norsk krigshistorie, gjettet jeg forsiktig på at den outrerte norske sjåvinismen (jf. norsk kronprinsesse «endret krigens gang»), kanskje ville vekke reaksjoner, og dessuten skurkeportrettet av Gustav V. Det vil bære for langt å peke på alle kilder som taler mot seriens karikatur av svenskekongen.

Kallesteins trumfkort er at jeg skal ha «dikte[t] opp en scene» de ikke har skrevet. Da jeg over telefonen listet opp svenskekongens mange svikefulle handlinger i «Atlantic Crossing»-universet, burde jeg kanskje nøyd meg med å påstå at Olav ikke klarer å nå fram på telefonen til svenskekongens slott. At det er Gustav selv som forhindrer dette, er imidlertid en ikke helt usannsynlig fortolkning (interesserte kan konsultere episode 2, 48 minutter inn). Men Kallesteins forståelse av hva en slik «feil» betyr, er karakteristisk. Tror hun dermed at hele kritikken blir ugyldig? Når hun selv i sin artikkel gir inntrykk av stor fortrolighet med hoffsjefens dagbok, men kaller ham «Johan Anker Wedel-Jarlsberg», mens mannen faktisk het Peder, betyr ikke det at hennes løsrevne sitater fra dagboken behøver å være gale. Det finnes forresten flere eksempler på den tendensiøse karakteriseringen av kong Gustav enn de jeg nevnte i radioen, som at den amerikanske diplomaten Florence Harriman kaller ham «slangen i paradiset».

At disse sitatene fra meg siden ble plukket opp i den svenske mottakelsen, er, som den mediedrevne Kallestein sikkert forstår, ikke noe jeg styrer. Men kanskje kan de stå som et greit korrektiv til Helins skamløse karikering av den norske mottakelsen og forsøksvise utdefinering av seriens kritikere.

Sannheten på spill

«Hvorfor provoserer Atlantic Crossing ’fortsatt?» lurer Kallestein på. Skal man dømme fra anmeldelsene, kan det være fordi serien er skuffende dårlig. Men for en del av oss andre, er det så enkelt som at det handler om serieskapernes historie- og kunnskapssyn, og dermed om begrepet sannhet. Noe står på spill. For det er vel ikke slik, som både serieskaperne og NRK mer enn antyder, at historiefaget bare forvalter ett narrativ, mens hvilke som helst andre er like gyldige? Og det skal vel heller ikke være slik at hva som helst er greit i lanseringen av en TV-serie? At Atlantic Crossing skapte engasjement, kan tyde på at vi fortsatt har en fungerende offentlighet, der forskjellen på fakta og alternative fakta ikke er helt utvisket. Uten en slik offentlighet, ville denne store kommersielle lanseringsmaskinen, godt hjulpet av kjendiseriets overfladiske logikk, ha kunnet ture fram uten motstand eller motforestillinger.

Kallestein, som nå titulerer seg «kulturhistoriker», opptrer like belærende om historie som om fiksjon. Men for ordens skyld handler ikke dette om historikere som er imot fiksjon, eller som, i manusforfatterens overlegne formulering, behandler fiksjonen «så fordummende at det nesten er komisk». Selv er jeg litteraturforsker, og har brukt mesteparten av mitt profesjonelle liv på å studere fiktive fortellinger. Jeg har også vært sterkt interessert i det som på norsk heter virkningshistorie. Jeg er med andre ord opptatt av hvilke spor fiksjonen setter i kulturen. Det er en stor og rik forskningstradisjon Kallestein avfeier med et ironisk pennestrøk.

At noe er fiksjon, betyr ikke at det ikke utsier noe. Hadde Atlantic Crossing blitt lansert på redeligere vis, som en fiksjonsserie om den andre verdenskrigen, ville det likevel vært grunn til å underlegge den analyse. Det ville fremdeles vært interessant å utforske hva slags syn på krigen den formidler. Også da kunne man påpeke at framstillingen er dypt revisjonistisk, for ikke å si reaksjonær. Uten å ane det, vil jeg tippe, har serien overtatt en for lengst diskreditert karikatur av Arbeiderparti-regjeringen, kontrastert med rene, ranke og klartseende kongelige som er i konflikt med politikerne og samtidig overlegent hevet over politikken. Og med en mytologisert general Fleischer attåt. Mer overordnet synes Eiks og Kallesteins «grunnfortelling» å være bygget på et negativt syn på politikken som sfære. Denne fortellingen var populær i mellomkrigstida, fikk seg en solid trøkk i årene 1939-45, men synes å ha fått en renessanse i nyere tid. Det handler om troen på ledere som står over det uoversiktlige, lite effektive og frustrerende demokratiet. Jeg innbiller meg slett ikke at serieskaperne forstår hva de har gjort. Men nysgjerrige seere kan ta for seg alle scener der kongelige og politikere opptrer sammen, og undersøke hvem det er som konsekvent kommer best ut av det.

«How Not To Do It»

La meg til sist minne om at vi diskuterer en serie som har fått særdeles tøff medfart av et samlet norsk kritikerkorps, som har fått påpakning både av Kringkastingsrådet og aviskommentatorer landet rundt for sin seerkontrakt, og som på toppen av dette har fått hard kritikk fra historikere og kongebiografer. Nå får den i beste fall lunken mottakelse i nabolandene, til tross for mobilisering av kjendiser og et lanseringsapparat som formidler stor norsk suksess. Det er ikke sikkert at det holder å avvise alt dette som utslag av kvinnefiendtlighet og antifeminisme.

For filmbransjen er det ingen grunn til å miste motet: Det er fullt mulig å lage både bedre og smartere historiske TV-serier og filmer enn Atlantic Crossing. Snarere har bransjen fått et lysende eksempel på «How Not To Do It», som det heter hos fiksjonsforfatteren Dickens.

Såper er gjerne glatte. Det er deres natur. Og såpemetaforen passer ikke bare på Atlantic Crossing, men også på serieskapernes debattmetoder. Alt tyder på at de vil fortsette med å skli unna. Men Kallestein bør ikke lykkes i å tegne et bilde av at historikere er filmbransjens fiender, eller at de slett ikke forstår seg på fiksjon og dramatisering. At de, med andre ord, skulle være kvinnefiendtlige slanger i fiksjonens paradis. Det dreier seg ikke om annet enn en temmelig mislykket TV-serie som har forsøkt å bløffe seg fram i verden. Serieskaperne og NRK har gitt et usannferdig bilde av vår felles fortid, og kalt det for sannhet. Såpass enkelt. Resten er fiksjon.

Tore Rem er forfatter og biograf. Direktør for UiO:Norden, Universitetet i Oslo

Tidligere innlegg: Hvorfor provoserer Atlantic Crossing fortsatt?