Denne gangen er det svenskekongen de norske historikerne vil komme til unnsetning, men det er åpenbart at vi har tråkket dem på tærne. De går så langt som å dikte opp en scene vi ikke en gang har skrevet, mener seriens medforfatter Linda May Kallestein.
Slik jeg opplever det er dette en kamp om grunnfortellingen om den politisk engasjerte kronprinsesse Märtha som lobbyist for Norges sak under andre verdenskrig.
I denne kampen ble vi gjennom hele høsten diskreditert av en liten håndfull forfattere av bøker om mannlige medlemmer av kongehuset og generaler. De har kommet med beskyldninger om uredelighet, naivisme og kunnskapsløshet. En alternativ tolkning av krigshistorien som bryter med et etablert narrativ er sidestilt med «alternative facts» og møtt med moralsk indignasjon, formidlet med kraftfull, rasende patos.
Dette ser vi gjenta seg av Tore Rem nå som serien lanseres i Sverige og nye røster som har kommet til. Flere av dem henviser til kritikken fra Rem og andre og tar deres kritikk som eneste troverdig kilde. Denne gangen angripes vi for fremstillingen av svenske kong Gustav V. Det er interessant å merke seg at Rem ikke tok opp denne kritikken da han, Tor Bomann-Larsen og Tom Kristiansen holdt på i høst. Nå kommer Rem svenskene til unnsetning. De kan tydeligvis ikke stå opp for seg selv, men trenger en nordmann til å gjøre det.
Det som ligger til grunn for de historiske skildringene i Sverige er Erik Carlssons bok: Gustav V och andra världskriget (2007), Staffan Staffans bok: Mein Lieber Reichkanzler (2006), begge svenske. I tillegg har vi norske Erik Veums bok: Det svenska sveket 1940 – 1945 (utkom i Sverige i 2017). Gustav Vs holdninger og handlinger er ikke et så kontroversielt tema i Sverige som norsk presse vil ha det til.
Jeg undrer også på om disse samme norske kritikerne forstår hvordan man dramatiserer historiske hendelser. Å plukke ut enkeltscener som «bevis» på hvor villfarne vi angivelig er, er så fordummende at det nesten er komisk. Det historiske er fundamentet; scenene skildrer på en fiksjonalisert, dramatisert måte selve sentimentet i det historiske. I Tore Rems tilfelle går han faktisk så langt som å dikte opp scener som ikke er med i serien engang. Ingen steder vises det at kong Gustav nekter Olav å komme gjennom på telefon!
Foruten et klart markeringsbehov, hvorfor ta opp kritikken igjen? Det handler, som jeg nevnte i starten, om kampen om grunnfortellingen. Vår grunnfortelling skiller seg fra den de kritiske forfatterne forfekter, og der tråkker vi dem åpenbart på tærne. Denne gangen er det påstanden om at vi har krenket svenskekongen som er alibiet, men etter høstens utfall er det opplagt at det er dette de ikke klarer å gi slipp på.
I skarp kontrast til dette var seminaret «Når tolkning av kilder provoserer», arrangert av Universitetet i Stavanger og Arkivverket ved Statsarkivet i Stavanger den 25. januar i år. Atlantic Crossing ble brukt som casestudy. Sofia Helin og jeg ble invitert.
Deltakerne var historikere, arkivarer, andre fagfolk og studenter. De delte deres syn på seriens fremstilling av historiske forhold og hvilken verdi denne historiske sjangeren kan ha for historiebevisstheten hos seerne. De var genuint interessert i grunnfortellingen bak Atlantic Crossing.
Jeg fikk anledning til å fortelle hvordan serieskaper og medforfatter Alexander Eik og jeg ganske tilfeldig kom på sporet av noe i arkivene ved Franklin D. Roosevelt Museum and Library. Blant en rekke brev fra kronprinsessen til presidenten, fant vi to hvor hun henviste til noe som angikk Norge og bad ham om å ikke glemme hennes lille land. Hun nevnte utklipp, men disse er borte. Men uansett hva sakene handlet om, var det viktig for Norge og hun gjorde presidenten oppmerksom på det.
I seg selv burde ikke dette være kontroversielt. Det virker logisk at hun benyttet sitt nære vennskap til presidenten til å snakke om det som gjaldt Norge. Hun var nemlig den presidenten tilbrakte mest tid sammen med, utenom rådgiverne hans i Det hvite hus.
Journalist Arne Skouen skildrer i boka si «En journalists erindringer» fra 1996 hvordan han ble med den norske ambassadøren hjem til kronprinsessen for å orientere henne om saker som var viktige for Norge. Dette ble senere utdypet i et NRK-intervju i 2002. Formålet var at hun kunne bruke denne informasjonen i sin lobbyvirksomhet overfor presidenten. Skouen var første gang med på møtene i 1944, men han understreket at disse da var godt innarbeidet rutine.
Spesielt Tor Bomann-Larsen diskrediterer også Skouen med henvisning til at han var gammel. Han velger å ikke tro Skouen, fordi det bryter med narrativet om kronprinsessen som kun selskapsdame for presidenten; hun var et pusterom hvor han kunne slappe av og glemme alle bekymringer.
Jeg undrer meg over hvilke kilder disse kritikerne legger til grunn for en slik tolkning.
Det kan i alle fall ikke være dagboka til hoffsjef Johan Anker Wedel-Jarlsberg som var med prinsessen i USA. Dagboka hans er faktisk en av de viktigste kildene som støtter vår grunnfortelling. Han skrev jevnlig om hvordan krigen og politikk var et sentralt tema for kronprinsessen og hvor viktig det var for henne å holde seg oppdatert på det som var av betydning.
Noen få vilkårlige eksempler:
Hoffsjefen formidlet informasjon til kronprinsessen fra en amerikansk diplomat stasjonert i Brüssel med tilgang på usensurerte rapporter (7. september 1940).
Hoffsjefen skildrer en telefon hvor kronprinsessen fikk beskjed om rykter om at Tyskland hadde angrepet Russland. Hun ønsket åpenbart å vite om dette kunne være sant og ringte presidenten. Han hadde ikke hørt noe og mente det sannsynligvis var rykter (18. juni 1941).
En kveld presidenten kom til middag, nevnte han at han hadde etterretning om at det var 100.000 tyske tropper i Finland (22. juli 1941).
Presidenten delte altså etterretningsinformasjon med kronprinsessen.
10.desember 1941 var kronprinsessen på middag i Det hvite hus. Den kvelden pratet de ikke politikk, ifølge hoffsjefen. Bomann-Larsen bruker dette som bevis på at kronprinsessen aldri diskuterte politikk med presidenten. Jeg skjønner ikke tolkningen hans. Når man poengterer at noe ikke skjedde en kveld, tolker jeg det som om det er unntaket. Ellers framstår det som en merkelig kommentar. Spesielt i lys av mye annet hoffsjefen har notert.
Når grunnfortellingen provoserer, er en av taktikkene å tøye tolkningen av ett enkelt element så langt som man kan og heller ikke se ulike kilder i lys av hverandre. Resultatet av dette ser vi hver gang Bomann-Larsen, Rem og Kristiansen har uttalt seg.
Det er for eksempel ingen nyhet at kronprinsessen vokste opp i en familie og slekt hvor det ikke var tvil om hvor den enkelte stod politisk. Men i rollen som kronprinsessen av Norge forholdt hun seg apolitisk.
Med mindre situasjonen krevde noe annet. Som da hun var villig til å dra tilbake til Norge med barna under krigen for å redde landets selvstendighet etter at kongen og regjeringen flyktet til England. Kongehuset kunne reddes om arveprins Harald returnerte til Norge, mente hun. Dette var et like sterkt politisk standpunkt som at kongen nektet å abdisere, selv om hun etter rådføring med sin mann ikke dro hjem. Jeg vet at dette kommer til å provosere de nevnte mennene, fordi det utfordrer deres lettvinte tolkning av denne hendelsen.
Heldigvis opplevde ikke kronprinsessen i sin levetid å bli redusert til en ubetydelig selskapsdame. Kongen tildelte henne storkors med kjede av St. Olavs orden «…ikke fordi du er kronprinsesse, men fordi du har fortjent det.» Hun fikk medaljen som gis som «belønning for (hennes) utmerkede fortjeneste av fedrelandet og menneskeheten» kort tid før hun satt ved president Roosevelts side da han overrakk Norge krigsskipet King Haakon VII. Da holdt han en av hans mest ikoniske taler, «Look to Norway», hvor han fremholdt Norge som et eksempel på viktigheten av å kjempe for demokratiet.
Det er summen av mange kilder som ligger bak vår grunnfortelling som spesielt Bomann-Larsen, Rem, Kristiansen og et par andre er uenige i. Jeg håper vi slipper flere emosjonelle mansplain-ende beskyldninger fra dem nå. Jeg har ingen markeringsbehov, så dette er i alle fall siste ordet fra min side, rent personlig.
Det heter gjerne at «du tror det ikke før du ser det». Men det er vel så sant at «du ser det ikke før du tror det». Kanskje Bomann Larsen, Rem og et par andre sinte menn bør grunne litt på dette.
Av Linda May Kallestein, kulturhistoriker og manusforfatter
Relaterte saker:
Svensk kritikk av Atlantic Crossing
Historiens gullkorn og fallgruver
Denne gangen er det svenskekongen de norske historikerne vil komme til unnsetning, men det er åpenbart at vi har tråkket dem på tærne. De går så langt som å dikte opp en scene vi ikke en gang har skrevet, mener seriens medforfatter Linda May Kallestein.
Slik jeg opplever det er dette en kamp om grunnfortellingen om den politisk engasjerte kronprinsesse Märtha som lobbyist for Norges sak under andre verdenskrig.
I denne kampen ble vi gjennom hele høsten diskreditert av en liten håndfull forfattere av bøker om mannlige medlemmer av kongehuset og generaler. De har kommet med beskyldninger om uredelighet, naivisme og kunnskapsløshet. En alternativ tolkning av krigshistorien som bryter med et etablert narrativ er sidestilt med «alternative facts» og møtt med moralsk indignasjon, formidlet med kraftfull, rasende patos.
Dette ser vi gjenta seg av Tore Rem nå som serien lanseres i Sverige og nye røster som har kommet til. Flere av dem henviser til kritikken fra Rem og andre og tar deres kritikk som eneste troverdig kilde. Denne gangen angripes vi for fremstillingen av svenske kong Gustav V. Det er interessant å merke seg at Rem ikke tok opp denne kritikken da han, Tor Bomann-Larsen og Tom Kristiansen holdt på i høst. Nå kommer Rem svenskene til unnsetning. De kan tydeligvis ikke stå opp for seg selv, men trenger en nordmann til å gjøre det.
Det som ligger til grunn for de historiske skildringene i Sverige er Erik Carlssons bok: Gustav V och andra världskriget (2007), Staffan Staffans bok: Mein Lieber Reichkanzler (2006), begge svenske. I tillegg har vi norske Erik Veums bok: Det svenska sveket 1940 – 1945 (utkom i Sverige i 2017). Gustav Vs holdninger og handlinger er ikke et så kontroversielt tema i Sverige som norsk presse vil ha det til.
Jeg undrer også på om disse samme norske kritikerne forstår hvordan man dramatiserer historiske hendelser. Å plukke ut enkeltscener som «bevis» på hvor villfarne vi angivelig er, er så fordummende at det nesten er komisk. Det historiske er fundamentet; scenene skildrer på en fiksjonalisert, dramatisert måte selve sentimentet i det historiske. I Tore Rems tilfelle går han faktisk så langt som å dikte opp scener som ikke er med i serien engang. Ingen steder vises det at kong Gustav nekter Olav å komme gjennom på telefon!
Foruten et klart markeringsbehov, hvorfor ta opp kritikken igjen? Det handler, som jeg nevnte i starten, om kampen om grunnfortellingen. Vår grunnfortelling skiller seg fra den de kritiske forfatterne forfekter, og der tråkker vi dem åpenbart på tærne. Denne gangen er det påstanden om at vi har krenket svenskekongen som er alibiet, men etter høstens utfall er det opplagt at det er dette de ikke klarer å gi slipp på.
I skarp kontrast til dette var seminaret «Når tolkning av kilder provoserer», arrangert av Universitetet i Stavanger og Arkivverket ved Statsarkivet i Stavanger den 25. januar i år. Atlantic Crossing ble brukt som casestudy. Sofia Helin og jeg ble invitert.
Deltakerne var historikere, arkivarer, andre fagfolk og studenter. De delte deres syn på seriens fremstilling av historiske forhold og hvilken verdi denne historiske sjangeren kan ha for historiebevisstheten hos seerne. De var genuint interessert i grunnfortellingen bak Atlantic Crossing.
Jeg fikk anledning til å fortelle hvordan serieskaper og medforfatter Alexander Eik og jeg ganske tilfeldig kom på sporet av noe i arkivene ved Franklin D. Roosevelt Museum and Library. Blant en rekke brev fra kronprinsessen til presidenten, fant vi to hvor hun henviste til noe som angikk Norge og bad ham om å ikke glemme hennes lille land. Hun nevnte utklipp, men disse er borte. Men uansett hva sakene handlet om, var det viktig for Norge og hun gjorde presidenten oppmerksom på det.
I seg selv burde ikke dette være kontroversielt. Det virker logisk at hun benyttet sitt nære vennskap til presidenten til å snakke om det som gjaldt Norge. Hun var nemlig den presidenten tilbrakte mest tid sammen med, utenom rådgiverne hans i Det hvite hus.
Journalist Arne Skouen skildrer i boka si «En journalists erindringer» fra 1996 hvordan han ble med den norske ambassadøren hjem til kronprinsessen for å orientere henne om saker som var viktige for Norge. Dette ble senere utdypet i et NRK-intervju i 2002. Formålet var at hun kunne bruke denne informasjonen i sin lobbyvirksomhet overfor presidenten. Skouen var første gang med på møtene i 1944, men han understreket at disse da var godt innarbeidet rutine.
Spesielt Tor Bomann-Larsen diskrediterer også Skouen med henvisning til at han var gammel. Han velger å ikke tro Skouen, fordi det bryter med narrativet om kronprinsessen som kun selskapsdame for presidenten; hun var et pusterom hvor han kunne slappe av og glemme alle bekymringer.
Jeg undrer meg over hvilke kilder disse kritikerne legger til grunn for en slik tolkning.
Det kan i alle fall ikke være dagboka til hoffsjef Johan Anker Wedel-Jarlsberg som var med prinsessen i USA. Dagboka hans er faktisk en av de viktigste kildene som støtter vår grunnfortelling. Han skrev jevnlig om hvordan krigen og politikk var et sentralt tema for kronprinsessen og hvor viktig det var for henne å holde seg oppdatert på det som var av betydning.
Noen få vilkårlige eksempler:
Hoffsjefen formidlet informasjon til kronprinsessen fra en amerikansk diplomat stasjonert i Brüssel med tilgang på usensurerte rapporter (7. september 1940).
Hoffsjefen skildrer en telefon hvor kronprinsessen fikk beskjed om rykter om at Tyskland hadde angrepet Russland. Hun ønsket åpenbart å vite om dette kunne være sant og ringte presidenten. Han hadde ikke hørt noe og mente det sannsynligvis var rykter (18. juni 1941).
En kveld presidenten kom til middag, nevnte han at han hadde etterretning om at det var 100.000 tyske tropper i Finland (22. juli 1941).
Presidenten delte altså etterretningsinformasjon med kronprinsessen.
10.desember 1941 var kronprinsessen på middag i Det hvite hus. Den kvelden pratet de ikke politikk, ifølge hoffsjefen. Bomann-Larsen bruker dette som bevis på at kronprinsessen aldri diskuterte politikk med presidenten. Jeg skjønner ikke tolkningen hans. Når man poengterer at noe ikke skjedde en kveld, tolker jeg det som om det er unntaket. Ellers framstår det som en merkelig kommentar. Spesielt i lys av mye annet hoffsjefen har notert.
Når grunnfortellingen provoserer, er en av taktikkene å tøye tolkningen av ett enkelt element så langt som man kan og heller ikke se ulike kilder i lys av hverandre. Resultatet av dette ser vi hver gang Bomann-Larsen, Rem og Kristiansen har uttalt seg.
Det er for eksempel ingen nyhet at kronprinsessen vokste opp i en familie og slekt hvor det ikke var tvil om hvor den enkelte stod politisk. Men i rollen som kronprinsessen av Norge forholdt hun seg apolitisk.
Med mindre situasjonen krevde noe annet. Som da hun var villig til å dra tilbake til Norge med barna under krigen for å redde landets selvstendighet etter at kongen og regjeringen flyktet til England. Kongehuset kunne reddes om arveprins Harald returnerte til Norge, mente hun. Dette var et like sterkt politisk standpunkt som at kongen nektet å abdisere, selv om hun etter rådføring med sin mann ikke dro hjem. Jeg vet at dette kommer til å provosere de nevnte mennene, fordi det utfordrer deres lettvinte tolkning av denne hendelsen.
Heldigvis opplevde ikke kronprinsessen i sin levetid å bli redusert til en ubetydelig selskapsdame. Kongen tildelte henne storkors med kjede av St. Olavs orden «…ikke fordi du er kronprinsesse, men fordi du har fortjent det.» Hun fikk medaljen som gis som «belønning for (hennes) utmerkede fortjeneste av fedrelandet og menneskeheten» kort tid før hun satt ved president Roosevelts side da han overrakk Norge krigsskipet King Haakon VII. Da holdt han en av hans mest ikoniske taler, «Look to Norway», hvor han fremholdt Norge som et eksempel på viktigheten av å kjempe for demokratiet.
Det er summen av mange kilder som ligger bak vår grunnfortelling som spesielt Bomann-Larsen, Rem, Kristiansen og et par andre er uenige i. Jeg håper vi slipper flere emosjonelle mansplain-ende beskyldninger fra dem nå. Jeg har ingen markeringsbehov, så dette er i alle fall siste ordet fra min side, rent personlig.
Det heter gjerne at «du tror det ikke før du ser det». Men det er vel så sant at «du ser det ikke før du tror det». Kanskje Bomann Larsen, Rem og et par andre sinte menn bør grunne litt på dette.
Av Linda May Kallestein, kulturhistoriker og manusforfatter
Relaterte saker:
Svensk kritikk av Atlantic Crossing
Historiens gullkorn og fallgruver
