Storparten av filmene som henter ut betydelig etterhåndsstøtte blir gjort i utlandet. På flere av titlene må du lete med lupe etter norske fagfolk. Men skal det settes krav om innspilling i Norge, må filmstøtten opp, mener Sigmund Elias Holm. Det er en myte at vi har den rauseste filmpolitikken.
Foto: «Dianas bryllup» – en av flere norske filmer som er spilt inn i Litauen
På Dagsrevyen 3. september gir Joachim Trier uttrykk for at for mange norske filmskapere drar utenlands, og han leverer en filmpolitisk oppfordring:
«Filmpolitikken må legge til rette for at man får gjort film i de byene og stedene i Norge som historiene kommer fra.»
Trier trekker frem et perspektiv som har vært fraværende i Rushprint-debatten om etterhåndsstøtten og tilskuddsordningene så langt: Utflaggingen.
En lite tallrik produksjon til tross: Norge topper statistikken over antall filmer som legges til land som Tsjekkia og Litauen. Knapt noe land i Europa har så få territorielle krav og insentiver i filmpolitikken som helhet.
Storparten av de norske filmene som henter ut betydelig etterhåndstilskudd (EHT) blir gjort i utlandet. Ser vi på filmhøsten 2020 ser det ut til at den tendensen fortsetter. På flere av titlene må du lete med lupe etter norske fagfolk, blant litauiske og tsjekkiske navn.
Siden 2013 har eksempelvis 18 av de omlag 50 filmene med EHT-utbetalinger over ni millioner kroner blitt gjort i Budapest, Bucuresti og Praha. Disse har mottatt over 250 millioner kroner i EHT og 160 millioner i forhåndstilskudd. I samme periode har norske filmer hatt rundt 120 opptaksdager i Praha, mot omlag 10 – ti – dager i Norges nest største by.
Jeg tror det er mange som ser at dette ikke er gunstig, verken for rekruttering av publikum, bransje eller politisk kapital. Et varsko om sistnevnte kom da Senterpartiet nylig rykket ut i VG, med et budskap om å flagge hjem norsk filmproduksjon.
For: Norge trenger en rekrutterende underskog av filmproduksjon. Fagfolk trenger en vei inn i bransjen. Leverandører trenger kontinuitet for å investere i nye fasiliteter. Publikum må kunne identifisere seg med miljøene og skjebnene på lerretet. Lokalpolitikere med ambisjoner om Stortingsplass trenger å få øynene opp for alt det å huse en filmproduksjon i kommunen innebærer og medfører. Filmens møte med samfunnet skjer også på innspillingsstedet. Slik skaper man en filmtradisjon som gir gjenhør i både kino- og stortingssalen.
Men, skal det settes krav om innspilling i Norge, må filmstøtten økes.
Med statsbudsjetter som tynges av koronakrisen vil gjenhør i stortingssalen komme godt med de neste årene. Men, Norsk filminstitutt (NFI) kommer ikke akkurat til unnsetning når de overfor departementet hevder at Norge har den rauseste filmpolitikken – målt i forhold til folketall. For det har vi ikke.
I 2019 ble det gitt produksjonstilskudd og insentiver nasjonalt og regionalt på om lag 500 millioner. Ifølge NFIs årsrapport var 45% av opptakene i utlandet. Legger vi godsiden til og runder solid opp, står vi igjen med kr 400 millioner som har subsidiert produksjon i Norge. Tilsvarende tall for eksempelvis Irland (et land med ca samme folketall) er omlag 1200 millioner. De er ikke alene om å ha en mye mer omfangsrik filmpolitikk enn Norge. Det kan de tillate seg fordi filmpolitikken også har som målsetning å skape industri og arbeidsplasser.
Det er EØS/EU som legger retningslinjene den norske filmstøtten må operere innenfor. Der heter det at å binde filmstøtten til et land er viktig både av hensyn til kulturelt mangfold og av hensyn til et kritisk produksjonsvolum for infrastruktur og studioer. EØS/EU åpner derfor for at offentlig støtte krever at opptil 50% av totalbudsjettet må brukes i landet, eller opp mot 160% av støttebeløpet.
NFI har med andre ord et stort handlingsrom. Det er derfor underlig at de i vurderingen av tilskuddsordningene ikke nevner denne problemstillingen. Utflaggingen er også fullstendig utelatt i MENON-rapporten, til tross for at rapportens mandat var knyttet til bl.a. en sunn og profesjonell økonomi i bransjen.
Å legge produksjon til utlandet har naturligvis også en rekke positive sider. Internasjonalt samarbeid er et gode, og mange filmer er avhengig av tekniske og kunsteriske bidrag fra andre land. Reelle samproduksjoner kan bidra til å åpne nye markeder for norsk film. Men, det betyr ikke at filmstøtten skal være helt ute av likevekt. Det er mulig å ta grep uten å stenge døren for Hva vil folk si, Før snøen faller eller Kon-tiki. Det finnes en balanse som er bedre enn den vi har i dag.
Sigmund Elias Holm er leder av Vestnorsk filmkommisjon
Storparten av filmene som henter ut betydelig etterhåndsstøtte blir gjort i utlandet. På flere av titlene må du lete med lupe etter norske fagfolk. Men skal det settes krav om innspilling i Norge, må filmstøtten opp, mener Sigmund Elias Holm. Det er en myte at vi har den rauseste filmpolitikken.
Foto: «Dianas bryllup» – en av flere norske filmer som er spilt inn i Litauen
På Dagsrevyen 3. september gir Joachim Trier uttrykk for at for mange norske filmskapere drar utenlands, og han leverer en filmpolitisk oppfordring:
«Filmpolitikken må legge til rette for at man får gjort film i de byene og stedene i Norge som historiene kommer fra.»
Trier trekker frem et perspektiv som har vært fraværende i Rushprint-debatten om etterhåndsstøtten og tilskuddsordningene så langt: Utflaggingen.
En lite tallrik produksjon til tross: Norge topper statistikken over antall filmer som legges til land som Tsjekkia og Litauen. Knapt noe land i Europa har så få territorielle krav og insentiver i filmpolitikken som helhet.
Storparten av de norske filmene som henter ut betydelig etterhåndstilskudd (EHT) blir gjort i utlandet. Ser vi på filmhøsten 2020 ser det ut til at den tendensen fortsetter. På flere av titlene må du lete med lupe etter norske fagfolk, blant litauiske og tsjekkiske navn.
Siden 2013 har eksempelvis 18 av de omlag 50 filmene med EHT-utbetalinger over ni millioner kroner blitt gjort i Budapest, Bucuresti og Praha. Disse har mottatt over 250 millioner kroner i EHT og 160 millioner i forhåndstilskudd. I samme periode har norske filmer hatt rundt 120 opptaksdager i Praha, mot omlag 10 – ti – dager i Norges nest største by.
Jeg tror det er mange som ser at dette ikke er gunstig, verken for rekruttering av publikum, bransje eller politisk kapital. Et varsko om sistnevnte kom da Senterpartiet nylig rykket ut i VG, med et budskap om å flagge hjem norsk filmproduksjon.
For: Norge trenger en rekrutterende underskog av filmproduksjon. Fagfolk trenger en vei inn i bransjen. Leverandører trenger kontinuitet for å investere i nye fasiliteter. Publikum må kunne identifisere seg med miljøene og skjebnene på lerretet. Lokalpolitikere med ambisjoner om Stortingsplass trenger å få øynene opp for alt det å huse en filmproduksjon i kommunen innebærer og medfører. Filmens møte med samfunnet skjer også på innspillingsstedet. Slik skaper man en filmtradisjon som gir gjenhør i både kino- og stortingssalen.
Men, skal det settes krav om innspilling i Norge, må filmstøtten økes.
Med statsbudsjetter som tynges av koronakrisen vil gjenhør i stortingssalen komme godt med de neste årene. Men, Norsk filminstitutt (NFI) kommer ikke akkurat til unnsetning når de overfor departementet hevder at Norge har den rauseste filmpolitikken – målt i forhold til folketall. For det har vi ikke.
I 2019 ble det gitt produksjonstilskudd og insentiver nasjonalt og regionalt på om lag 500 millioner. Ifølge NFIs årsrapport var 45% av opptakene i utlandet. Legger vi godsiden til og runder solid opp, står vi igjen med kr 400 millioner som har subsidiert produksjon i Norge. Tilsvarende tall for eksempelvis Irland (et land med ca samme folketall) er omlag 1200 millioner. De er ikke alene om å ha en mye mer omfangsrik filmpolitikk enn Norge. Det kan de tillate seg fordi filmpolitikken også har som målsetning å skape industri og arbeidsplasser.
Det er EØS/EU som legger retningslinjene den norske filmstøtten må operere innenfor. Der heter det at å binde filmstøtten til et land er viktig både av hensyn til kulturelt mangfold og av hensyn til et kritisk produksjonsvolum for infrastruktur og studioer. EØS/EU åpner derfor for at offentlig støtte krever at opptil 50% av totalbudsjettet må brukes i landet, eller opp mot 160% av støttebeløpet.
NFI har med andre ord et stort handlingsrom. Det er derfor underlig at de i vurderingen av tilskuddsordningene ikke nevner denne problemstillingen. Utflaggingen er også fullstendig utelatt i MENON-rapporten, til tross for at rapportens mandat var knyttet til bl.a. en sunn og profesjonell økonomi i bransjen.
Å legge produksjon til utlandet har naturligvis også en rekke positive sider. Internasjonalt samarbeid er et gode, og mange filmer er avhengig av tekniske og kunsteriske bidrag fra andre land. Reelle samproduksjoner kan bidra til å åpne nye markeder for norsk film. Men, det betyr ikke at filmstøtten skal være helt ute av likevekt. Det er mulig å ta grep uten å stenge døren for Hva vil folk si, Før snøen faller eller Kon-tiki. Det finnes en balanse som er bedre enn den vi har i dag.
Sigmund Elias Holm er leder av Vestnorsk filmkommisjon
