«Defending Jacob» i Morten Tyldums filmografi

«Defending Jacob» i Morten Tyldums filmografi

Dramaserien «Defending Jacob» ga Jon Inge Faldalen anledning til å gjenoppdage Morten Tyldum som en «solid, klassisk skolert filmforteller, der en ujålete og tilpasningsdyktig stil oftest trer tilbake og lar fortellingen virke». Det inspirerte han også til å sette serien i sammenheng med resten av regissørens filmografi.

«Just tell the freaking story. Why do you need all these layers to decode? Just say what you mean.»

Disse fyndordene furter irriterte fjortis Jacob farens vei i en kort bilsamtale om skolelærerens fokus på språklige virkemidler i J. D. Salingers Catcher in the Rye, i første episode av miniserien Defending Jacob, regissert av Morten Tyldum.

Utsagnet passer utmerket godt som mantra for filmografien til Tyldum, den første norske film- og serieskaperen med en seriepremiere under koronakrisen. For selv om The Imitation Game omhandlet nettopp kodeknekking og dypere forståelse, har alle filmene og serieepisodene inkludert og siden langfilmdebuten Buddy Falne engler (2008), Hodejegerne (2011), The Imitation Game (2014), Passengers (2016), Counterpart (2017) og Tom Clancy’s Jack Ryan (2018) – vært en rekke effektivt fortalte sjangerfilmer og -serier innenfor komedie, historisk drama, science fiction og actionthriller.

Som Zwart og Rønning/Sandberg er Tyldum godt etablert i Hollywood, med en svært gjev Oscar-nominasjon på cv-en for regissørjobben på The Imitation Game. Av enkelte kritikere er han avskrevet som en vilkårlig «hired gun»-regissør (Rolling Stone beskrev ham nylig som «any director» og stilen som «bare-bones functionality»), men også leievåpen – som Villanelle fra Killing Eve – krever knusktørt krutt og fininnstilt kikkertsikte.

Etter nylig å ha sett gjennom den tilgjengelige filmografien fremstår Tyldum for meg først og fremst som en meget solid, klassisk skolert filmforteller, der en ujålete og tilpasningsdyktig stil oftest heller trer tilbake og lar fortellingen virke. Han er slik en nøktern del av «systemets geni», som André Bazin beskrev Hollywood.

Flat stil?

Tilpasset, effektiv.

Kraftfull om det trengs.

Just telling the freaking story.

Som i den suverene piloten til Amazon-serien Tom Clancy’s Jack Ryan, en eksplosiv, herlig over the top agentactionserie om terrorbekjempelse, der Tyldum lot lista dirre høyt fra start.

Men faren i Defending Jacob påpeker kjærlig ertende i en senere episode, etter at sønnen kort har gjenfortalt et essay han har skrevet, om å seile mot eller uforvarende over et isfjell:

«I thought you were anti-metaphor?»

Tyldum synes også å bære noe av denne paradoksale dobbeltholdningen, om på den ene siden fokusert bare på å fortelle historien, mens på den andre siden står metafor og melodrama og banker på, for slik å kunne få sagt det man mener.

Jakobs fader

Så, hva kan man si om Tyldums Defending Jacob etter å ha sett de til sammen åtte episodene (de tre første ligger nå ute på Apple TV+)? Miniserien er en karakterkrim skrevet og showrunnet av Mark Bomback, med Chris «Captain America» Evans i hovedrollen som den monotont intense far og advokat Andy Barber, Michelle Dockery (Downton Abbey) som den lett skjelvende kona Laurie, Jaeden Martell (It) som den uempatiske og usympatiske sønnen Jacob, og Oscar-vinner J. K. Simmons (Counterpart, Whiplash, Oz) som fryktinngytende fengslet farfar.

Tyldum har skapt sin første hele sesong, og sammen med filmfotograf Jonathan Freeman (Game of Thrones, Boardwalk Empire, Rome) gir han serien en konsistent skyggelagt, ofte blågrå tone, gjerne med undervinklete kamerainnstillinger, som for 10 eller 20 år siden gjerne ble kalt «HBO-stil», en støpeform senere stjålet av eksempelvis Showtime, FX, Netflix, Amazon og nå Apple TV+. Men det flytende materialet som helles i har også stor betydning. «Kvalitetsserie» er forlengst blitt en egen sjanger, og det frontes fra første sekund i aldeles fantastiske Ólafur Arnalds nokså generiske temamusikk med stryk og nordiske svarte tangenter, bak åpningsvignettbildene av skinnende knivblad som blir til lysstrimen som åpner seg under dørsprekken inn til et gutterom.

I piloten følger Tyldum Evans bakhode ute av fokus på vei til en retrospektiv rettshøring – Tyldum får her prøvd seg litt på en ny sjanger: rettssalsdrama – om fjorårets knivdrap på 14-årige Ben Rifkin, seriens Laura Palmer. Barnedrap er ingen mangelvare i film og serier, nylig sett i Barn, Big Little Lies og The Outsider, og Tyldum har selv tidligere blant flere unge kvinner hengt en åtteåring i Falne engler. Med tropen «barnedrap» som stadig omdreingspunkt for krimthrillere kan man potensielt bore dypere i sjangerens muligheter, der skyld og skam også er nordiske favorittema.

Ibsens berømte Vildanden-sitat «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar De lykken fra ham med det samme» er blitt en del av det norske grunnfjellet, risset inn som en moderne rune på Oslos gater. Til The A.V. Club sa Tyldum nylig om Defending Jacob at:

one of the big themes is the cost of lying. It’s about the energy that surrounds big lies. That’s being explored. They’re all keeping secrets. Will those secrets, at the end, come back to bite you? Not only because the truth will come out, but because what that does to your own relationships with people and your own conscience. At the same time, maybe we also all need to tell ourselves some lies. There’s sort of a very Ibsen theme that comes in later on: the life-lie, the lie we need to be able to continue our life, that we tell ourselves, that we tell others. What’s the cost of living with these lies? I love that the series actually explores some of this, and actually goes somewhere with it. As an audience, you can be in it for the thrills, for the crime mystery, all that. But I think what people will actually really love is that it dares to go deep and challenges character.

Karakterdybden kan kanskje diskuteres, men det er ingen tvil om at serien undersøker egne og andres løgner.

Etterforskning har tidligere på ulikt vis preget både Falne engler, Hodejegerne, The Imitation Game, Passengers, Counterpart og Tom Clancy’s Jack Ryan, men i Defending Jacob tar Tyldum seg bedre tid til å skildre etterforskningsstegene. Hans amerikanske nordiske noir skildrer i mørke bilder en etter hvert utstøtt familie i et rystet lokalsamfunn, der unge Jacob spiller dataspill på gutterommet, tilsynelatende men tvilsomt uberørt. Han kaller sorgsnyltere «phony» og fremstår ikke som den skarpeste kniven i skuffelsen. Faren mistenker sønnen, ser onlinekommentarer om at han har en kniv og at alle «vet» at han har gjort det, og han finner en kniv i en sokk ved senga i siste bilde i første episode.

I episode 2, «Alt er greit», konfronterer han sønnen om kniven, og farens forsvar utfordres av fingeravtrykk, og mistanke fører til ransaking. Så langt er serien en ganske spennende whodunit, en familiedramathriller som effektivt manipulerer vår forståelse, sympati og fortvilelse, (kanskje for) langsomt fortalt, med en svevende sidestilling i sympatistrukturen, uten at det kun forblir en gjettekonkurranse. Limited series kan oversettes med begrenset serie, men her synes den kanskje litt for ubegrenset. Som i så mange andre serier i strømmealderen blandes saften akkurat hakket for tynt, og en langt sterkere to timers langfilm ligger åpenbart latent i klippen også her.

I episode 3, «Pokeransikt», kommer rettsmøter og mediestorm, og de må vaske vekk og male over «rot in hell» spraymalt på garasjedøra. Ingen vil vite hvem ens virkelige venner er. Hemmeligheter skjuler vold i familiehistorikken, og anklagende blikk og tårer skrur melodramaet til med strykere, synthdroner og pianotangenter. Tyldum er best med sterke ord og skarpt spill, som i The Imitation Game, Tom Clancy’s Jack Ryan og tidvis her, særlig i scenene med Simmons.

Gjetterolig

De resterende fem episodene, «Damage Control», «Visitors», «Wishful Thinking», «Job» og «After», fortsetter med Tyldums uttalte ambisjon til The A.V. Club om «a series that will keep people guessing and talking»:

For us, it’s been great fun, how to reveal things, show who knows what. You think it’s this big secret when you see him throwing away the knife, but then he openly talks about it. Like, “Yes, Mother, I know you know that.” What? We’re setting up things and then twisting things around. I think it’s a very smart device, which we’re using to try to keep people a bit on the edge of their seat. You know, what’s actually going on? As far as the big secret, we talk about a trial, but is it what the grand jury’s about? What is actually going on?

Ja, til Buddy fikk han ikke bruke TV2s jingle «Se hva som skjer», og her er Tyldum selv tilbakeholden med å vise hva det er som faktisk skjer.

Cherry James er blant dem som ønsker å belyse saken og er meget god som Jacobs advokat Joanna Klein, som prøver å stikke hull i historien hans under avhør med familien, som forsøker et normalt liv, der far og sønn fisker eller ser baseball på tv med pizza i sofaen.

Til scener med tekstmeldinger til klassevenninnen Sarah brukes «snakkebobler», som i Skam. Og Jacob bruker Apple-produkter.

Betyr dette at han ikke kan være morderen?

Dette er vel et uintendert spørsmål som dukket opp hos meg blant de mange andre intenderte. Og for meg blir denne kontinuerlige gjettingen noen ganger så kjedelig at man skulle tro serien var basert på en sann historie. I motsetning til Tyldums beste filmer og episoder blir Defending Jacob tidvis en ganske ineffektiv fortelling. Lik hovedkarakteren holder den urimelig ofte igjen informasjon. En ganske arrogant, lite raus og kanskje for sjangertro manipulativ fortellerinstans tar seg for god tid før twistene endelig serveres. Det er rett og slett litt uhøflig av vertskapet å la gjestene vente lenge, og man kan bli kvalm av så mange fortært nær samtidig – og det er definitivt på tide å gå hjem når det dras unna så mange duker at ingenting annet enn en dirrende iPhone ligger igjen som fortellingens grunn.

Det blir for mye.

For sent.

Serien handler hele veien om at det tilsynelatende ikke finnes grenser for hvor langt far vil gå for å beskytte sønn, koste hva det koste vil.

Han brøler, og han beklager.

Som allerede avslørt i traileren og annet promomateriell, møter Andy etter hvert faren i fengsel, og Simmons, som Tyldum har tidligere samarbeidet med om Counterpart, er helt rå som «Bloody» Billy Barber, en skuespillerprestasjon som sammen med Benedict Cumberbatch i The Imitation Game er Tyldum-filmografiens hittil fremste. Simmons er like sterk sammen med Evans i glassdelt toskudd som alene med en fengselstelefon i innstillingen. Billy sier til sønnen:

«You can be a good man, or you can be a good father.»

Og både karakter og serie dilter etter den falske dikotomien.

Her er det et svakt ekko fra Aksel Hennies «helgepappa fra hælvete»-karakter fra Buddy, og også bittesmå referanser til Eddie Murphy, Skulk med stil, Borat og Step Brothers hinter om at denne Oslo-filmen fins i regissørens fortid. Dialoger klippes ellers klassisk fra totalinnstillinger til nærmere og nærmere utsnitt ettersom scenen skrur seg til, karakterene står lenger fra hverandre i innstillingen eller håndholdt kamera vingler forsiktig når relasjonene vakler, slik det også gjorde ved karakterenes bunnpunkter i Buddy. Mot slutten av serien skjer også noen ting som minner om Falne engler.

Fins det noen flere gjennomgående motiv i filmografien?

Buddy: «Selvobserverende videofilming av lightversjoner av stunts, rundt årtusenskiftet popularisert av blant andre Kristopher Schau og Jackass…»

NRK og musikk: U og En mann må gjøre det‘n må…

Tyldum er utdannet ved School of Visual Arts i New York, og blant tidlige meritter er NRKs epokegjørende U-satsing på nittitallet. Ett eksempel blant mange (vær forsiktig med nrk.no som kaninhull…) er det sprø sciencefictionmusikkreportasjeprogrammet 4. mai 1994 , der rikskringkastingens fullstendige frihet lar Ine Jansen vandre rundt på leting etter menneskelig musikk i 2084, og blant annet serveres av en kelnerskjermrobot med fransk aksent (ikke ulikt robotene som serverer Chris Pratt i Passengers), Nils Økland spiller «Fanitullen», Bel Canto opptrer eksotisk og erotisk, og Motorpsycho spiller akustisk i senga og «Nothing to say» i en surrealistisk video.

Musikk etableres som et viktig motiv for Tyldum, i Defending Jacob på sitt vakreste da et ungdomskor synger Joni Mitchells «The Circle Game» på skolen over en montasje av seriens karakterer.

Musikk er enda tydelige i forgrunnen i Fjernsynsteatret En mann må gjøre det‘n må...(1996), en ublyg rockeopera med et absurd trekantdrama, igjen fortalt ved en vandring gjennom Oslos gater, denne gang med en lilla bil i bakgrunnen og et hvitt flygel stående på asfalten. Endelig ute av fengsel går Viggo – en mann med fire hvite plastposer – gatelangs og minnes bandfortiden, ulende i natteregnet. Konsertklipp veksler med voldsomme scener som ville gjort Wam & Vennerød stolt.

Den 71 minutter lange filmen er en fargerik noir som fortjener flere kultfans. «Jeg har alltid hatt lyst til å pisse på ei grav, ved midnatt», sier Vivian, som sliter med dop, på turnébussgravlundpissepause. Viggo tygger kassettape og sier senere: «Faen, Melodi Grand Prix!» Det er en rå, upolert energi i materialet her som Tyldum ikke gjentok før sistescenen i Tom Clancy’s Jack Ryan, og romantiske drømmer ikledt andre drakter senere i Buddy, The Imitation Game og Passengers.

Kanskje musikkbiografi kan være en sjanger å prøve seg på?

Undressmann

Kortfilmene Lorenzo (1996), Telefonterror (1997) og Fort Forover (2000), sistnevnte med Buddy-ene Hennie og Nicolai Cleve Broch, har jeg dessverre ikke klart å spore opp i forbindelse med denne saken (Fort Forover er omtalt som «forsvunnet», men Dressmann (2002) fra den politiske antologifilmen Folk flest bor i kina fins hos Filmarkivet og på dvd. Kortkomedien er det motsatte av subtil og handler om og avkler partiet Høyre og hvite menns vilkårlighet. Kone og mann (Sven Nordin) snakker forbi hverandre om innredning og båt mens sønnen leser tegneserie i baksetet, ikke helt ulikt familiekonstellasjonen i Defending Jacob.

Nordins dresskledte karakter ser ut av vinduet og spør: «Skal vi bade?» «Bade?» spør kona. Nordin bader alene i baris, men klærne blir borte. Også «Cecilie?!», sønnen og bilen er forsvunnet. Så bærer det inn på en bensinstasjon med badetissen i håndhulen, og håndgemeng med en mann som har ikledt seg livet hans. Kone og sønn merker ikke at klærne nå bæres av en annen mann og far i førersetet. Nordin forsoner seg tilsynelatende med å være utbyttet og sparkesykler hjemover i Statoil-kjeledress, forbikjørt av andre dresskledde menn, av Tyldum forklart på kommentarsporet som et symbol på «Høyrebølgen».

Tyldum forklarer at dialogscenene handler om folk som ikke kommuniserer, og for å tydeliggjøre dette er alle bildene toskudd. Karakteren har alt, men vil plutselig gjøre noe annerledes, noe litt guttete. Da er det viktig å spille alvoret og dramaet og underspille tematikken, sier Tyldum, siden det ligger nok humor og surrealisme i historien i seg. Mannen ser bokstavelig på sitt eget liv utenfra, og han blir bokstavelig stående igjen naken.

Bare fortelle historien.

Men i en stor metafor.

I bakomfilmen sammenligner Nordin filmen med Kafkas Prosessen, og vi ser Tyldum stå ivrig gyngende med monitor i venstre hånd: «Takk. Fint. Enda litt mer.» «Vi tar den en gang til. Rett på. Kom igjen!»

Regissøren klapper i hendene.

Den litt tafatte, klønete mannen, som tvinges til å ta tak i livet sitt, er etablert som karakter i Tyldums univers.

Hodejegeren: «…en krysning av Egon Olsen og Patrick Bateman i Coen-brødrenes regi, der karakteren tvinges fra designerhus og lekre kontorlokaler til trehytte, låve og utedo,…»

«Funker fint, i sin sjanger»: Buddy

I gjennombruddet Buddy (tilsynelatende ikke tilgjengelig for strømming) er det et lite kollektiv av tafatte menn, med Cleve Brochs følsomme fomler Kristoffer, Hennies umodne machomann Geir (han «gidder ikke sånne farsgreier, ikke faen» og vil ikke bli «helgepappa fra hælvete») og Anders Baasmo Christiansens engstelige tvangstenker Stig Inge. En liten generasjon skuespillere, også inkludert Pia Tjelta og Janne Formoe, fikk et gjennombrudd med filmen, som er en slags romantisk komedie. Men sjangerfilmer er kanskje best dersom man underveis ikke lurer på hvilken sjanger det er.

Med stadig selvobserverende videofilming av lightversjoner av stunts, rundt årtusenskiftet popularisert av blant andre Kristopher Schau og Jackass (drikke litt gammel melk, sitte på do i utstillingsvindu), havner «gutta på Tøyen» på tv med et TV2-innslag: «Kristoffers videodagbok», Jackass «med varme», «litt skjeivt». (Buddy er også klippet av Eli Nilsen, som blant annet var klippeassistent for South Park: Bigger, Longer & Uncut (1999))

«Vi skal på tv!» sier de stolt og blir kjendiser over natta, og plakatoppklistring kombineres plutselig med premierefester. Skal de være seg selv på plakaten, eller seg selv på gaten? Innslagene «funker fint, i sin sjanger», sier Håvard Bakkes politisk korrekte karakter, som selv heller ser på NRK2 og svensk tv, milleniumsskiftets kulturbærere for den kredible, i en tid der man helst ikke skulle være «pretensiøs».

«Det er mad høyt ass», sier Geir og hopper ned i en container full av madrasser, før han og Kristoffer løper fra vektere så hjemmevideokassettene spruter ut av veska. Filmen skildrer umodne unge menn i et ironiskkynisk uskyldens Oslo, der åttitallet synes å ha vart til 2003. Bytidsbildet er autentisk, med lukt og lyd av «t-banevinden», som til sist tar Stig Inge utenfor Tøyen-senteret. Geir sier «mad fet leilighet ass», balkong- og kranklatrer høyt og risikabelt og sier «det er mad langt ned ass» og har «en mad bra idé til programmet», «iant».

En regissør får ikke framstått bedre enn råmaterialet, som ordene og kroppene, og det som kanskje står seg best fra Buddy nå 17 år etter er noen spredte kimer til melodrama, som i motskuddblikkene til Geir mot en ung gutt (Sønnen? Ja, sønnen.) og mora hans og den senere tilbakeleveringen av en fotball, eller Stig Inges nyanserikt såre flakking med fingre og unnvikende øyne. Man «kan ikke følge etter faren sin hele livet, heller», sier Stig Inge – man «må gjøre det beste ut av der man er».

Angst i Ellings kjølvann.

Som Geir sier: «Folk liker sånn, følelser og sånt.»

Med The Imitation Game tiåret etter fikk Tyldum dette til.

Men det fins fin romantikk gjennom personlige reklameplakater og sanne små øyeblikk der menneskene «må nesten» eller «må vel egentlig», i «en film med en lykkelig slutt», som Lars Lillo Stenberg synger over sluttekstene. Filmen fronter ellers et eklektisk utvalg norsk musikk, som Gluecifer, Jokke, Klovner i kamp, Maria Mena, Thomas Dybdahl og Motorpsycho, et nikk til U-tiden i NRK.

I bakomfilmen beskriver Cleve Broch Tyldum med ordene «energi» og «dedikert», ord Cumberbatch senere også har brukt, og på kommentarsporet snakker Tyldum med manusforfatter Lars Gudmestad om valg av utelukkende norsk musikk («Sweet Home Alabama» ble for dyr og byttet ut med «To fulle menn» for bursdagsdansen) og anekdoter om «han som pulte på Kråkeslottet», men også karakterenes dilemma og at et turning point komme etter ti minutter. De selvutnevnte «manusnørdene» snakker mye om struktur og dramaturgi, om at er eksposisjonen ferdig og annen del av første akt begynner, «helt etter skoleboka», men også om stil og ekstra innspillinger av nærbilder nødvendig for tydeliggjøring.

Tyldum forteller at han var redd for at scenen der Baasmo gråter ville bli litt for melodramatisk, med mantraet «jo større følelser, spill de mindre». Klovnen komme inn i kontrast til det alvorlige, og midt i andre akt skal alt gå til helvete for helten. «Kall oss enkle», sier Gudmestad på et tidspunkt, i et kommentarspor som pludrete podcast. Og jeg har heldigvis ikke lagt merke til at Tyldum har holdt sin lovnad om at dobbeltprintet slow motion, som sett i Reservoir Dogs, og gjentatt med gutta boys i Buddy, «skal være med i alle filmer».

Av særlig interesse for Defending Jacob sier Tyldum at «film handler om synsvinkler», og den nye miniserien forsøker jo nettopp å perspektivere et mord vinklet i ulike retninger gjennom et familieprisme.

Falne engler

Norsk noir: Falne engler og Hodejegerne

Buddy har lite til felles med både Falne engler og Hodejegerne (begge lett tilgjengelig for strømming), som stikker ut en sjangersti Tyldum stadig hugger bredere. Falne engler handler om uautoriserte assisterte selvmord og åpner med ei ungjente dinglende i trappa, og krimmelodramaet skrus til elleve da far (Såheim) omfavner datter halvt liggende i likposen og roper «Neeei!» før tekstplakaten. Filmen drives, som i Defending Jacob, av en etterforskning som er kretset – delvis som i U, men særlig som i En mann må gjøre det‘n må…omkring et band, dop og overgrep mot kvinner. Og som i Buddy er det innslag fra TV2.

Trond Espen Seims Varg møter Pia Tjeltas Rebecca på konsert på Verftet, og etter en røyk med hennes partner og bandfrontfigur Jacob (Per Kjerstad) i en mørk Bergens-noirbakgård, tar Varg overvåkingsoppdraget av hennes utroskap på såpass alvor at han har sex med henne. Da han senere forsøker å forhindre også henne fra å henge i repet, skrensende gjennom skog og mosekledt fjell på vei fra telelinsa mot designerhuset i glass og betong, snubler han ned en skråning og slår hodet blodig mot en stein, ikke ulikt fomlefallende Cleve Broch i Buddy, skamblodige Hennie i Hodejegerne, flaskesnublende Chris Pratt i Passengers eller sykkelsteilende John Krasinki i Tom Clancy’s Jack Ryan.

Mannen som snubler og reiser seg blødende er et annet motiv hos Tyldum.

Ei bestialsk hengt åtteårig jente ikledd hvit kjole er blant de vondeste bildene han har laget, men Tyldum trenger ikke mer enn en sterk skuespiller som Bjørn Floberg og et parkeringshus for å skape trykket stemning.

Hennies rekrutteringsbransje-Roger stjeler Rubens og bader i bæsj i Hodejegerne, der en selvsikker, eplekjekk overstemme ikke levner noen tvil om at dette er en nordisk krimthrilleractionkomedie.

Tyldums solide regihåndverk er her helt på plass, med treffsikre toneskift uendelig mer elegant enn Buddys pubertale polyfoni og Falne englers monotoni.

Hvem går man til?

Jo, Nesbø.

For en krysning av Egon Olsen og Patrick Bateman i Coen-brødrenes regi, der karakteren tvinges fra designerhus og lekre kontorlokaler til trehytte, låve og utedo, og må renses gjennom vann, melkesprut, blod og bæsj, kjøre traktor med spiddet bikkje og bli reddet av å havne blodig oppned mellom to tjukkaser i baksetet av en lastebilsmadret politibil på vei til katarsis. Med ironisk skinn og humoristisk honnør kommer Hennie, først «elegant» senket ned i utedobæsj med dorull mellom leppene, med hodet langsomt opp av møkka, som i en «Apokalypse, Noirway».

I nok et designerhus i glass og betong har Roger som Buddys Geir først et motvillig blikk på barn, men han gir seg hen innen sluttscenen. Og som i Falne engler er det utroskapstematikk. Flukt- og jaktmotivene og actionsekvensfingerspitzgefühlen med spenning skapt av «cut to the chase»-skudd/motskudd brukes senere i Counterpart og Tom Clancy’s Jack Ryan, og i små drypp i Defending Jacob.

Filmen og Hennie skyter fra midt mellom hoftene, og viser regissøren som slick, profesjonell mestertyv. Tyldum får her bruk for det meste han har i skreppa, og på en presenning for etterforskerne ved utedoen ligger følgende etterlatenskaper til beskuelse:

En Rubens, et pornoblad, to øl, ei bøtte, ei øks og et kneippbrød.

Hodejegerne åpnet Hollywood for Tyldum, men lite av det han leverte her kunne forutse en film som The Imitation Game.

(Fra venstre) Keira Knightley, Matthew Beard, Matthew Goode, Benedict Cumberbatch, og Allen Leech i THE IMITATION GAME.

«Oscar-film», en egen sjanger: The Imitation Game

«Oscar-filmer» kan sies å være en egen sjanger, også blant vinnerne av «beste film», som nylige Green Book og tidligere Kongens tale, Et vakkert sinn, Forrest Gump, På tur med miss Daisy og Rain Man. Tyldums briljante biopic om Alan Turing, The Imitation Game (lett tilgjengelig for strømming), er en slik «Oscar-film», et melodrama om et usedvanlig menneske, gjerne i en historisk setting, her en perfekt krysning av annen verdenskrig, Et vakkert sinn og Rain Man.

Det er en film basert på en sånn historie.

Publikum liker også filmen svært godt, med 8,0 av 10 etter 653 538 stemmer på Imdb, mens Metacritics lesere gir den universell anerkjennelse med 8,1 (828), og kritikkene er generelt fordelaktige med en score på 73 (av 49). Rotten Tomatoes har en kritikerkonsensus på hele 90 % (av 277) og en publikumsscore på imponerende 91 % (103 775), og skriver: «With an outstanding starring performance from Benedict Cumberbatch illuminating its fact-based story, The Imitation Game serves as an eminently well-made entry in the ‘prestige biopic’ genre.»

Tyldums Oscar-nominasjon for sin formidling av Graham Moores Oscar-vinnende manus etter Andrew Hodges’ bok, og hans instruksjon av blant annet Cumberbatchs strie og sårbare rolletolkning av geniet Alan Turing, en mann og hans maskin, er et stolt øyeblikk i norsk filmhistorie. Det er britisk humor, intelligens, arroganse og stive overlepper filtrert gjennom en selvsikker, svakt skarrende bergenser, hvis Oslo-år også har lært ham en del om både livsløgner og folkefienders kamp mot «den forbannede, kompakte, liberale majoritet».

Tyldum forsøker selv klokt å unngå noen genirolle, og han lar heldigvis Turing forbli et kryptert enigma, uten å falle for fristelsen å late som om koden lar seg knekke eller reduseres til identitetspolitikk og legning, selv om kjernen av kjærlighet skildres gjennom melodramatiske tilbakeblikk til en barndomskompisforelskelse.

Til og med Keira Knightley er kostelig komisk i et engasjerende, spennende og rørende drama, der virkelig alt står på spill.

Turings maskin reddet millioner av liv.

Gåsehud.

«Counterpart» – også den med J. K. Simmons

Sciencefictionfilm og agentserier: Passengers, Counterpart og Tom Clancy’s Jack Ryan

Der The Imitation Game forsøkte å dechiffrere fortiden, suser det romantiske, småkitchy sciencefictiondramaet Passengers (kan leies på Viaplay eller kjøpes på Apple TV+) avgårde i fremtiden, med Chris Pratts Jim og etter hvert Jennifer Lawrences Aurora strandet på et synkende stjerneskip, bråvåkne 89 år før planlagt ankomst og «geografisk selvmord» på hjemsted nummer to.

Pratt spiller deppa, men deffa Jim, som våkner opp alene fra dvalen, lik Mummitrollet i Trollvinter eller en Adam på leit etter sin Eva. Kombinasjonen av humor og alvor mangler tidvis tyngdekraft, ofte på grunn av Pratts begrensede spill og karakterens trange drakt. Romromantikken gir noen interessante tosomme øyeblikk av draktfomling hvor de faller fritt for hverandre, men filmen gjør lite annet i Tyldums filmografi enn å vise at han kan klassisk filmfortelling som formidler tydelige replikker, der skuespillerne sier det de ser:

«This can’t be good.»

Filmen fikk en middels mottakelse av kritikere og publikum.

Pratt har noen av de samme begrensningene som Evans, men Defending Jacob krever færre triks i ermet.

Langt sterkere er første episode av serien Counterpart, “The Crossing” (som ligger på Viaplay) også i sjangeren science fiction, men langt mer jordnær i sin todimensjonale kaldkrigsverden skilt av en mur under bakken. Som drama og thriller ligner episoden Tyldums tidligere norske noir, med lyssky virksomhet i mørke bilder, og glasskårsprutende, blodige actionsekvenser med kniv og pistol. Den eldre stresskoffert- og dressmannen Howard Silk (Simmons) møter og mimrer med «seg selv» og vikles inn i etterretning, som Varg, Alan, Ryan og Andy. Og hans syke kone skaper et rørende melodrama. Simmons gjentar samarbeidet i Defending Jacob, og dette er en skuespiller Tyldum med hell kan bruke mer.

Tyldum beskriver pilotarbeidet slik til Hollywood Reporter:

It’s a different kind of pressure but also very satisfying knowing you are starting something that will live on….You create a template for other directors to follow. You create a visual language. I don’t see it as creating a first act of something, and somebody comes in to a second act and yet another director does a third. For me, it’s like doing a one-hour movie that sets the style for future one-hour movies.

En slik modell for visuelt språk og stil skapte han også for Tom Clancy’s Jack Ryan, den beste produksjonen siden The Imitation Game. Tyldum har kanskje ikke en så sterk egen tematisk visjon, men han viser store evner til å formidle andres, som i sine krimadaptasjoner av Staalesen, Nesbø, Clancy og Landay.

Den første innstillingen er av en kassett som settes i spilleren: Men Without Hats’ «Safety Dance». To barn danser på gutterommet. Musikk er igjen et frihetsmotiv. Men leken avbrytes raskt av kaotiske bombeeksplosjoner, før et klipp til senitinnstilling av Jack som ror rette linjer på vannet i Washington D.C. Spenningsmusikk akkompagnerer ham så da han sykler og omtrent krasjer med bildører og biler i kryssene på vei til jobb. Han famler seg fram, som Cleve Broch i TV2-resepsjonen, Seim ned ei skråning eller Pratt på stjerneskipsgulvet.

Den famlende mannen som egentlig har stødige evner er igjen et motiv.

Serien har et buddycopsetup, med et odd couple i agenten som møter motstand fra sjefen. Dette er kvalitetstv som ikke tar seg selv så høytidelig. Damer i hijab spiller ball, og fotball brukes igjen som frihetssymbol, med lav klangbunn fra Kristoffers spill med barn, Geirs fotballoverlevering i far/sønn-relasjonen og alle Ham-Kam-referansene i Buddy.

Jack fikler eplekjekt med en baseball mellom fingrene på kontoret tidlig i episoden, men ender med en håndgranat der i stedet, liggende på gulvet i et compound under angrep. Tyldum kan visuell planting og plukking, og hvordan skape energi og spenning i mellomtiden. Jack etterforsker og løser «koder», med datamaskiner eller i avhør, som i The Imitation Game og Defending Jacob. Og en antagonist må på et tidspunkt ligge stille og spille død og skjule seg bak en annens ansikt og identitet, lik Roger i Hodejegerne.

En bileksplosjon og skyting utløser enda flere eksplosjoner og en scene fra krigsfilmsjangeren, med bomber, våpen, kniv, never og granat, en lang kampscene effektivt komponert og klippet nærmest uten ord. To brødre kommer seg unna og etterlater Jack med en blodig buk. Han stirrer intenst mot horisonten og terroristene som kjører avgårde, slik at neste regissør kan lage sin film.

På Imdb står Tyldum nå oppført med to kommende adaptasjonsprosjekter, Exit West, et sciencefictiondrama etter Mohsin Hamids roman, og Pattern Recognition, et eventyrdrama etter William Gibsons bok, adaptert av Anthony Peckham.

Der håper jeg de sterkeste trekkene fra Defending Jacob, Tom Clancy’s Jack Ryan, The Imitation Game og En mann må gjøre det‘n må… blir videreforedlet.

Historiefortelling med metafor og melodrama, nær, men kanskje ikke «helt etter skoleboka».


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003.

Les hans foregående strømmetips her:

After Life, Killing Eve, m.m.

Tales from the Loop, Hvite gutter, m.m.

RunThe HuntInvisible man, Emma, m.m.

«Defending Jacob» i Morten Tyldums filmografi

«Defending Jacob» i Morten Tyldums filmografi

Dramaserien «Defending Jacob» ga Jon Inge Faldalen anledning til å gjenoppdage Morten Tyldum som en «solid, klassisk skolert filmforteller, der en ujålete og tilpasningsdyktig stil oftest trer tilbake og lar fortellingen virke». Det inspirerte han også til å sette serien i sammenheng med resten av regissørens filmografi.

«Just tell the freaking story. Why do you need all these layers to decode? Just say what you mean.»

Disse fyndordene furter irriterte fjortis Jacob farens vei i en kort bilsamtale om skolelærerens fokus på språklige virkemidler i J. D. Salingers Catcher in the Rye, i første episode av miniserien Defending Jacob, regissert av Morten Tyldum.

Utsagnet passer utmerket godt som mantra for filmografien til Tyldum, den første norske film- og serieskaperen med en seriepremiere under koronakrisen. For selv om The Imitation Game omhandlet nettopp kodeknekking og dypere forståelse, har alle filmene og serieepisodene inkludert og siden langfilmdebuten Buddy Falne engler (2008), Hodejegerne (2011), The Imitation Game (2014), Passengers (2016), Counterpart (2017) og Tom Clancy’s Jack Ryan (2018) – vært en rekke effektivt fortalte sjangerfilmer og -serier innenfor komedie, historisk drama, science fiction og actionthriller.

Som Zwart og Rønning/Sandberg er Tyldum godt etablert i Hollywood, med en svært gjev Oscar-nominasjon på cv-en for regissørjobben på The Imitation Game. Av enkelte kritikere er han avskrevet som en vilkårlig «hired gun»-regissør (Rolling Stone beskrev ham nylig som «any director» og stilen som «bare-bones functionality»), men også leievåpen – som Villanelle fra Killing Eve – krever knusktørt krutt og fininnstilt kikkertsikte.

Etter nylig å ha sett gjennom den tilgjengelige filmografien fremstår Tyldum for meg først og fremst som en meget solid, klassisk skolert filmforteller, der en ujålete og tilpasningsdyktig stil oftest heller trer tilbake og lar fortellingen virke. Han er slik en nøktern del av «systemets geni», som André Bazin beskrev Hollywood.

Flat stil?

Tilpasset, effektiv.

Kraftfull om det trengs.

Just telling the freaking story.

Som i den suverene piloten til Amazon-serien Tom Clancy’s Jack Ryan, en eksplosiv, herlig over the top agentactionserie om terrorbekjempelse, der Tyldum lot lista dirre høyt fra start.

Men faren i Defending Jacob påpeker kjærlig ertende i en senere episode, etter at sønnen kort har gjenfortalt et essay han har skrevet, om å seile mot eller uforvarende over et isfjell:

«I thought you were anti-metaphor?»

Tyldum synes også å bære noe av denne paradoksale dobbeltholdningen, om på den ene siden fokusert bare på å fortelle historien, mens på den andre siden står metafor og melodrama og banker på, for slik å kunne få sagt det man mener.

Jakobs fader

Så, hva kan man si om Tyldums Defending Jacob etter å ha sett de til sammen åtte episodene (de tre første ligger nå ute på Apple TV+)? Miniserien er en karakterkrim skrevet og showrunnet av Mark Bomback, med Chris «Captain America» Evans i hovedrollen som den monotont intense far og advokat Andy Barber, Michelle Dockery (Downton Abbey) som den lett skjelvende kona Laurie, Jaeden Martell (It) som den uempatiske og usympatiske sønnen Jacob, og Oscar-vinner J. K. Simmons (Counterpart, Whiplash, Oz) som fryktinngytende fengslet farfar.

Tyldum har skapt sin første hele sesong, og sammen med filmfotograf Jonathan Freeman (Game of Thrones, Boardwalk Empire, Rome) gir han serien en konsistent skyggelagt, ofte blågrå tone, gjerne med undervinklete kamerainnstillinger, som for 10 eller 20 år siden gjerne ble kalt «HBO-stil», en støpeform senere stjålet av eksempelvis Showtime, FX, Netflix, Amazon og nå Apple TV+. Men det flytende materialet som helles i har også stor betydning. «Kvalitetsserie» er forlengst blitt en egen sjanger, og det frontes fra første sekund i aldeles fantastiske Ólafur Arnalds nokså generiske temamusikk med stryk og nordiske svarte tangenter, bak åpningsvignettbildene av skinnende knivblad som blir til lysstrimen som åpner seg under dørsprekken inn til et gutterom.

I piloten følger Tyldum Evans bakhode ute av fokus på vei til en retrospektiv rettshøring – Tyldum får her prøvd seg litt på en ny sjanger: rettssalsdrama – om fjorårets knivdrap på 14-årige Ben Rifkin, seriens Laura Palmer. Barnedrap er ingen mangelvare i film og serier, nylig sett i Barn, Big Little Lies og The Outsider, og Tyldum har selv tidligere blant flere unge kvinner hengt en åtteåring i Falne engler. Med tropen «barnedrap» som stadig omdreingspunkt for krimthrillere kan man potensielt bore dypere i sjangerens muligheter, der skyld og skam også er nordiske favorittema.

Ibsens berømte Vildanden-sitat «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar De lykken fra ham med det samme» er blitt en del av det norske grunnfjellet, risset inn som en moderne rune på Oslos gater. Til The A.V. Club sa Tyldum nylig om Defending Jacob at:

one of the big themes is the cost of lying. It’s about the energy that surrounds big lies. That’s being explored. They’re all keeping secrets. Will those secrets, at the end, come back to bite you? Not only because the truth will come out, but because what that does to your own relationships with people and your own conscience. At the same time, maybe we also all need to tell ourselves some lies. There’s sort of a very Ibsen theme that comes in later on: the life-lie, the lie we need to be able to continue our life, that we tell ourselves, that we tell others. What’s the cost of living with these lies? I love that the series actually explores some of this, and actually goes somewhere with it. As an audience, you can be in it for the thrills, for the crime mystery, all that. But I think what people will actually really love is that it dares to go deep and challenges character.

Karakterdybden kan kanskje diskuteres, men det er ingen tvil om at serien undersøker egne og andres løgner.

Etterforskning har tidligere på ulikt vis preget både Falne engler, Hodejegerne, The Imitation Game, Passengers, Counterpart og Tom Clancy’s Jack Ryan, men i Defending Jacob tar Tyldum seg bedre tid til å skildre etterforskningsstegene. Hans amerikanske nordiske noir skildrer i mørke bilder en etter hvert utstøtt familie i et rystet lokalsamfunn, der unge Jacob spiller dataspill på gutterommet, tilsynelatende men tvilsomt uberørt. Han kaller sorgsnyltere «phony» og fremstår ikke som den skarpeste kniven i skuffelsen. Faren mistenker sønnen, ser onlinekommentarer om at han har en kniv og at alle «vet» at han har gjort det, og han finner en kniv i en sokk ved senga i siste bilde i første episode.

I episode 2, «Alt er greit», konfronterer han sønnen om kniven, og farens forsvar utfordres av fingeravtrykk, og mistanke fører til ransaking. Så langt er serien en ganske spennende whodunit, en familiedramathriller som effektivt manipulerer vår forståelse, sympati og fortvilelse, (kanskje for) langsomt fortalt, med en svevende sidestilling i sympatistrukturen, uten at det kun forblir en gjettekonkurranse. Limited series kan oversettes med begrenset serie, men her synes den kanskje litt for ubegrenset. Som i så mange andre serier i strømmealderen blandes saften akkurat hakket for tynt, og en langt sterkere to timers langfilm ligger åpenbart latent i klippen også her.

I episode 3, «Pokeransikt», kommer rettsmøter og mediestorm, og de må vaske vekk og male over «rot in hell» spraymalt på garasjedøra. Ingen vil vite hvem ens virkelige venner er. Hemmeligheter skjuler vold i familiehistorikken, og anklagende blikk og tårer skrur melodramaet til med strykere, synthdroner og pianotangenter. Tyldum er best med sterke ord og skarpt spill, som i The Imitation Game, Tom Clancy’s Jack Ryan og tidvis her, særlig i scenene med Simmons.

Gjetterolig

De resterende fem episodene, «Damage Control», «Visitors», «Wishful Thinking», «Job» og «After», fortsetter med Tyldums uttalte ambisjon til The A.V. Club om «a series that will keep people guessing and talking»:

For us, it’s been great fun, how to reveal things, show who knows what. You think it’s this big secret when you see him throwing away the knife, but then he openly talks about it. Like, “Yes, Mother, I know you know that.” What? We’re setting up things and then twisting things around. I think it’s a very smart device, which we’re using to try to keep people a bit on the edge of their seat. You know, what’s actually going on? As far as the big secret, we talk about a trial, but is it what the grand jury’s about? What is actually going on?

Ja, til Buddy fikk han ikke bruke TV2s jingle «Se hva som skjer», og her er Tyldum selv tilbakeholden med å vise hva det er som faktisk skjer.

Cherry James er blant dem som ønsker å belyse saken og er meget god som Jacobs advokat Joanna Klein, som prøver å stikke hull i historien hans under avhør med familien, som forsøker et normalt liv, der far og sønn fisker eller ser baseball på tv med pizza i sofaen.

Til scener med tekstmeldinger til klassevenninnen Sarah brukes «snakkebobler», som i Skam. Og Jacob bruker Apple-produkter.

Betyr dette at han ikke kan være morderen?

Dette er vel et uintendert spørsmål som dukket opp hos meg blant de mange andre intenderte. Og for meg blir denne kontinuerlige gjettingen noen ganger så kjedelig at man skulle tro serien var basert på en sann historie. I motsetning til Tyldums beste filmer og episoder blir Defending Jacob tidvis en ganske ineffektiv fortelling. Lik hovedkarakteren holder den urimelig ofte igjen informasjon. En ganske arrogant, lite raus og kanskje for sjangertro manipulativ fortellerinstans tar seg for god tid før twistene endelig serveres. Det er rett og slett litt uhøflig av vertskapet å la gjestene vente lenge, og man kan bli kvalm av så mange fortært nær samtidig – og det er definitivt på tide å gå hjem når det dras unna så mange duker at ingenting annet enn en dirrende iPhone ligger igjen som fortellingens grunn.

Det blir for mye.

For sent.

Serien handler hele veien om at det tilsynelatende ikke finnes grenser for hvor langt far vil gå for å beskytte sønn, koste hva det koste vil.

Han brøler, og han beklager.

Som allerede avslørt i traileren og annet promomateriell, møter Andy etter hvert faren i fengsel, og Simmons, som Tyldum har tidligere samarbeidet med om Counterpart, er helt rå som «Bloody» Billy Barber, en skuespillerprestasjon som sammen med Benedict Cumberbatch i The Imitation Game er Tyldum-filmografiens hittil fremste. Simmons er like sterk sammen med Evans i glassdelt toskudd som alene med en fengselstelefon i innstillingen. Billy sier til sønnen:

«You can be a good man, or you can be a good father.»

Og både karakter og serie dilter etter den falske dikotomien.

Her er det et svakt ekko fra Aksel Hennies «helgepappa fra hælvete»-karakter fra Buddy, og også bittesmå referanser til Eddie Murphy, Skulk med stil, Borat og Step Brothers hinter om at denne Oslo-filmen fins i regissørens fortid. Dialoger klippes ellers klassisk fra totalinnstillinger til nærmere og nærmere utsnitt ettersom scenen skrur seg til, karakterene står lenger fra hverandre i innstillingen eller håndholdt kamera vingler forsiktig når relasjonene vakler, slik det også gjorde ved karakterenes bunnpunkter i Buddy. Mot slutten av serien skjer også noen ting som minner om Falne engler.

Fins det noen flere gjennomgående motiv i filmografien?

Buddy: «Selvobserverende videofilming av lightversjoner av stunts, rundt årtusenskiftet popularisert av blant andre Kristopher Schau og Jackass…»

NRK og musikk: U og En mann må gjøre det‘n må…

Tyldum er utdannet ved School of Visual Arts i New York, og blant tidlige meritter er NRKs epokegjørende U-satsing på nittitallet. Ett eksempel blant mange (vær forsiktig med nrk.no som kaninhull…) er det sprø sciencefictionmusikkreportasjeprogrammet 4. mai 1994 , der rikskringkastingens fullstendige frihet lar Ine Jansen vandre rundt på leting etter menneskelig musikk i 2084, og blant annet serveres av en kelnerskjermrobot med fransk aksent (ikke ulikt robotene som serverer Chris Pratt i Passengers), Nils Økland spiller «Fanitullen», Bel Canto opptrer eksotisk og erotisk, og Motorpsycho spiller akustisk i senga og «Nothing to say» i en surrealistisk video.

Musikk etableres som et viktig motiv for Tyldum, i Defending Jacob på sitt vakreste da et ungdomskor synger Joni Mitchells «The Circle Game» på skolen over en montasje av seriens karakterer.

Musikk er enda tydelige i forgrunnen i Fjernsynsteatret En mann må gjøre det‘n må...(1996), en ublyg rockeopera med et absurd trekantdrama, igjen fortalt ved en vandring gjennom Oslos gater, denne gang med en lilla bil i bakgrunnen og et hvitt flygel stående på asfalten. Endelig ute av fengsel går Viggo – en mann med fire hvite plastposer – gatelangs og minnes bandfortiden, ulende i natteregnet. Konsertklipp veksler med voldsomme scener som ville gjort Wam & Vennerød stolt.

Den 71 minutter lange filmen er en fargerik noir som fortjener flere kultfans. «Jeg har alltid hatt lyst til å pisse på ei grav, ved midnatt», sier Vivian, som sliter med dop, på turnébussgravlundpissepause. Viggo tygger kassettape og sier senere: «Faen, Melodi Grand Prix!» Det er en rå, upolert energi i materialet her som Tyldum ikke gjentok før sistescenen i Tom Clancy’s Jack Ryan, og romantiske drømmer ikledt andre drakter senere i Buddy, The Imitation Game og Passengers.

Kanskje musikkbiografi kan være en sjanger å prøve seg på?

Undressmann

Kortfilmene Lorenzo (1996), Telefonterror (1997) og Fort Forover (2000), sistnevnte med Buddy-ene Hennie og Nicolai Cleve Broch, har jeg dessverre ikke klart å spore opp i forbindelse med denne saken (Fort Forover er omtalt som «forsvunnet», men Dressmann (2002) fra den politiske antologifilmen Folk flest bor i kina fins hos Filmarkivet og på dvd. Kortkomedien er det motsatte av subtil og handler om og avkler partiet Høyre og hvite menns vilkårlighet. Kone og mann (Sven Nordin) snakker forbi hverandre om innredning og båt mens sønnen leser tegneserie i baksetet, ikke helt ulikt familiekonstellasjonen i Defending Jacob.

Nordins dresskledte karakter ser ut av vinduet og spør: «Skal vi bade?» «Bade?» spør kona. Nordin bader alene i baris, men klærne blir borte. Også «Cecilie?!», sønnen og bilen er forsvunnet. Så bærer det inn på en bensinstasjon med badetissen i håndhulen, og håndgemeng med en mann som har ikledt seg livet hans. Kone og sønn merker ikke at klærne nå bæres av en annen mann og far i førersetet. Nordin forsoner seg tilsynelatende med å være utbyttet og sparkesykler hjemover i Statoil-kjeledress, forbikjørt av andre dresskledde menn, av Tyldum forklart på kommentarsporet som et symbol på «Høyrebølgen».

Tyldum forklarer at dialogscenene handler om folk som ikke kommuniserer, og for å tydeliggjøre dette er alle bildene toskudd. Karakteren har alt, men vil plutselig gjøre noe annerledes, noe litt guttete. Da er det viktig å spille alvoret og dramaet og underspille tematikken, sier Tyldum, siden det ligger nok humor og surrealisme i historien i seg. Mannen ser bokstavelig på sitt eget liv utenfra, og han blir bokstavelig stående igjen naken.

Bare fortelle historien.

Men i en stor metafor.

I bakomfilmen sammenligner Nordin filmen med Kafkas Prosessen, og vi ser Tyldum stå ivrig gyngende med monitor i venstre hånd: «Takk. Fint. Enda litt mer.» «Vi tar den en gang til. Rett på. Kom igjen!»

Regissøren klapper i hendene.

Den litt tafatte, klønete mannen, som tvinges til å ta tak i livet sitt, er etablert som karakter i Tyldums univers.

Hodejegeren: «…en krysning av Egon Olsen og Patrick Bateman i Coen-brødrenes regi, der karakteren tvinges fra designerhus og lekre kontorlokaler til trehytte, låve og utedo,…»

«Funker fint, i sin sjanger»: Buddy

I gjennombruddet Buddy (tilsynelatende ikke tilgjengelig for strømming) er det et lite kollektiv av tafatte menn, med Cleve Brochs følsomme fomler Kristoffer, Hennies umodne machomann Geir (han «gidder ikke sånne farsgreier, ikke faen» og vil ikke bli «helgepappa fra hælvete») og Anders Baasmo Christiansens engstelige tvangstenker Stig Inge. En liten generasjon skuespillere, også inkludert Pia Tjelta og Janne Formoe, fikk et gjennombrudd med filmen, som er en slags romantisk komedie. Men sjangerfilmer er kanskje best dersom man underveis ikke lurer på hvilken sjanger det er.

Med stadig selvobserverende videofilming av lightversjoner av stunts, rundt årtusenskiftet popularisert av blant andre Kristopher Schau og Jackass (drikke litt gammel melk, sitte på do i utstillingsvindu), havner «gutta på Tøyen» på tv med et TV2-innslag: «Kristoffers videodagbok», Jackass «med varme», «litt skjeivt». (Buddy er også klippet av Eli Nilsen, som blant annet var klippeassistent for South Park: Bigger, Longer & Uncut (1999))

«Vi skal på tv!» sier de stolt og blir kjendiser over natta, og plakatoppklistring kombineres plutselig med premierefester. Skal de være seg selv på plakaten, eller seg selv på gaten? Innslagene «funker fint, i sin sjanger», sier Håvard Bakkes politisk korrekte karakter, som selv heller ser på NRK2 og svensk tv, milleniumsskiftets kulturbærere for den kredible, i en tid der man helst ikke skulle være «pretensiøs».

«Det er mad høyt ass», sier Geir og hopper ned i en container full av madrasser, før han og Kristoffer løper fra vektere så hjemmevideokassettene spruter ut av veska. Filmen skildrer umodne unge menn i et ironiskkynisk uskyldens Oslo, der åttitallet synes å ha vart til 2003. Bytidsbildet er autentisk, med lukt og lyd av «t-banevinden», som til sist tar Stig Inge utenfor Tøyen-senteret. Geir sier «mad fet leilighet ass», balkong- og kranklatrer høyt og risikabelt og sier «det er mad langt ned ass» og har «en mad bra idé til programmet», «iant».

En regissør får ikke framstått bedre enn råmaterialet, som ordene og kroppene, og det som kanskje står seg best fra Buddy nå 17 år etter er noen spredte kimer til melodrama, som i motskuddblikkene til Geir mot en ung gutt (Sønnen? Ja, sønnen.) og mora hans og den senere tilbakeleveringen av en fotball, eller Stig Inges nyanserikt såre flakking med fingre og unnvikende øyne. Man «kan ikke følge etter faren sin hele livet, heller», sier Stig Inge – man «må gjøre det beste ut av der man er».

Angst i Ellings kjølvann.

Som Geir sier: «Folk liker sånn, følelser og sånt.»

Med The Imitation Game tiåret etter fikk Tyldum dette til.

Men det fins fin romantikk gjennom personlige reklameplakater og sanne små øyeblikk der menneskene «må nesten» eller «må vel egentlig», i «en film med en lykkelig slutt», som Lars Lillo Stenberg synger over sluttekstene. Filmen fronter ellers et eklektisk utvalg norsk musikk, som Gluecifer, Jokke, Klovner i kamp, Maria Mena, Thomas Dybdahl og Motorpsycho, et nikk til U-tiden i NRK.

I bakomfilmen beskriver Cleve Broch Tyldum med ordene «energi» og «dedikert», ord Cumberbatch senere også har brukt, og på kommentarsporet snakker Tyldum med manusforfatter Lars Gudmestad om valg av utelukkende norsk musikk («Sweet Home Alabama» ble for dyr og byttet ut med «To fulle menn» for bursdagsdansen) og anekdoter om «han som pulte på Kråkeslottet», men også karakterenes dilemma og at et turning point komme etter ti minutter. De selvutnevnte «manusnørdene» snakker mye om struktur og dramaturgi, om at er eksposisjonen ferdig og annen del av første akt begynner, «helt etter skoleboka», men også om stil og ekstra innspillinger av nærbilder nødvendig for tydeliggjøring.

Tyldum forteller at han var redd for at scenen der Baasmo gråter ville bli litt for melodramatisk, med mantraet «jo større følelser, spill de mindre». Klovnen komme inn i kontrast til det alvorlige, og midt i andre akt skal alt gå til helvete for helten. «Kall oss enkle», sier Gudmestad på et tidspunkt, i et kommentarspor som pludrete podcast. Og jeg har heldigvis ikke lagt merke til at Tyldum har holdt sin lovnad om at dobbeltprintet slow motion, som sett i Reservoir Dogs, og gjentatt med gutta boys i Buddy, «skal være med i alle filmer».

Av særlig interesse for Defending Jacob sier Tyldum at «film handler om synsvinkler», og den nye miniserien forsøker jo nettopp å perspektivere et mord vinklet i ulike retninger gjennom et familieprisme.

Falne engler

Norsk noir: Falne engler og Hodejegerne

Buddy har lite til felles med både Falne engler og Hodejegerne (begge lett tilgjengelig for strømming), som stikker ut en sjangersti Tyldum stadig hugger bredere. Falne engler handler om uautoriserte assisterte selvmord og åpner med ei ungjente dinglende i trappa, og krimmelodramaet skrus til elleve da far (Såheim) omfavner datter halvt liggende i likposen og roper «Neeei!» før tekstplakaten. Filmen drives, som i Defending Jacob, av en etterforskning som er kretset – delvis som i U, men særlig som i En mann må gjøre det‘n må…omkring et band, dop og overgrep mot kvinner. Og som i Buddy er det innslag fra TV2.

Trond Espen Seims Varg møter Pia Tjeltas Rebecca på konsert på Verftet, og etter en røyk med hennes partner og bandfrontfigur Jacob (Per Kjerstad) i en mørk Bergens-noirbakgård, tar Varg overvåkingsoppdraget av hennes utroskap på såpass alvor at han har sex med henne. Da han senere forsøker å forhindre også henne fra å henge i repet, skrensende gjennom skog og mosekledt fjell på vei fra telelinsa mot designerhuset i glass og betong, snubler han ned en skråning og slår hodet blodig mot en stein, ikke ulikt fomlefallende Cleve Broch i Buddy, skamblodige Hennie i Hodejegerne, flaskesnublende Chris Pratt i Passengers eller sykkelsteilende John Krasinki i Tom Clancy’s Jack Ryan.

Mannen som snubler og reiser seg blødende er et annet motiv hos Tyldum.

Ei bestialsk hengt åtteårig jente ikledd hvit kjole er blant de vondeste bildene han har laget, men Tyldum trenger ikke mer enn en sterk skuespiller som Bjørn Floberg og et parkeringshus for å skape trykket stemning.

Hennies rekrutteringsbransje-Roger stjeler Rubens og bader i bæsj i Hodejegerne, der en selvsikker, eplekjekk overstemme ikke levner noen tvil om at dette er en nordisk krimthrilleractionkomedie.

Tyldums solide regihåndverk er her helt på plass, med treffsikre toneskift uendelig mer elegant enn Buddys pubertale polyfoni og Falne englers monotoni.

Hvem går man til?

Jo, Nesbø.

For en krysning av Egon Olsen og Patrick Bateman i Coen-brødrenes regi, der karakteren tvinges fra designerhus og lekre kontorlokaler til trehytte, låve og utedo, og må renses gjennom vann, melkesprut, blod og bæsj, kjøre traktor med spiddet bikkje og bli reddet av å havne blodig oppned mellom to tjukkaser i baksetet av en lastebilsmadret politibil på vei til katarsis. Med ironisk skinn og humoristisk honnør kommer Hennie, først «elegant» senket ned i utedobæsj med dorull mellom leppene, med hodet langsomt opp av møkka, som i en «Apokalypse, Noirway».

I nok et designerhus i glass og betong har Roger som Buddys Geir først et motvillig blikk på barn, men han gir seg hen innen sluttscenen. Og som i Falne engler er det utroskapstematikk. Flukt- og jaktmotivene og actionsekvensfingerspitzgefühlen med spenning skapt av «cut to the chase»-skudd/motskudd brukes senere i Counterpart og Tom Clancy’s Jack Ryan, og i små drypp i Defending Jacob.

Filmen og Hennie skyter fra midt mellom hoftene, og viser regissøren som slick, profesjonell mestertyv. Tyldum får her bruk for det meste han har i skreppa, og på en presenning for etterforskerne ved utedoen ligger følgende etterlatenskaper til beskuelse:

En Rubens, et pornoblad, to øl, ei bøtte, ei øks og et kneippbrød.

Hodejegerne åpnet Hollywood for Tyldum, men lite av det han leverte her kunne forutse en film som The Imitation Game.

(Fra venstre) Keira Knightley, Matthew Beard, Matthew Goode, Benedict Cumberbatch, og Allen Leech i THE IMITATION GAME.

«Oscar-film», en egen sjanger: The Imitation Game

«Oscar-filmer» kan sies å være en egen sjanger, også blant vinnerne av «beste film», som nylige Green Book og tidligere Kongens tale, Et vakkert sinn, Forrest Gump, På tur med miss Daisy og Rain Man. Tyldums briljante biopic om Alan Turing, The Imitation Game (lett tilgjengelig for strømming), er en slik «Oscar-film», et melodrama om et usedvanlig menneske, gjerne i en historisk setting, her en perfekt krysning av annen verdenskrig, Et vakkert sinn og Rain Man.

Det er en film basert på en sånn historie.

Publikum liker også filmen svært godt, med 8,0 av 10 etter 653 538 stemmer på Imdb, mens Metacritics lesere gir den universell anerkjennelse med 8,1 (828), og kritikkene er generelt fordelaktige med en score på 73 (av 49). Rotten Tomatoes har en kritikerkonsensus på hele 90 % (av 277) og en publikumsscore på imponerende 91 % (103 775), og skriver: «With an outstanding starring performance from Benedict Cumberbatch illuminating its fact-based story, The Imitation Game serves as an eminently well-made entry in the ‘prestige biopic’ genre.»

Tyldums Oscar-nominasjon for sin formidling av Graham Moores Oscar-vinnende manus etter Andrew Hodges’ bok, og hans instruksjon av blant annet Cumberbatchs strie og sårbare rolletolkning av geniet Alan Turing, en mann og hans maskin, er et stolt øyeblikk i norsk filmhistorie. Det er britisk humor, intelligens, arroganse og stive overlepper filtrert gjennom en selvsikker, svakt skarrende bergenser, hvis Oslo-år også har lært ham en del om både livsløgner og folkefienders kamp mot «den forbannede, kompakte, liberale majoritet».

Tyldum forsøker selv klokt å unngå noen genirolle, og han lar heldigvis Turing forbli et kryptert enigma, uten å falle for fristelsen å late som om koden lar seg knekke eller reduseres til identitetspolitikk og legning, selv om kjernen av kjærlighet skildres gjennom melodramatiske tilbakeblikk til en barndomskompisforelskelse.

Til og med Keira Knightley er kostelig komisk i et engasjerende, spennende og rørende drama, der virkelig alt står på spill.

Turings maskin reddet millioner av liv.

Gåsehud.

«Counterpart» – også den med J. K. Simmons

Sciencefictionfilm og agentserier: Passengers, Counterpart og Tom Clancy’s Jack Ryan

Der The Imitation Game forsøkte å dechiffrere fortiden, suser det romantiske, småkitchy sciencefictiondramaet Passengers (kan leies på Viaplay eller kjøpes på Apple TV+) avgårde i fremtiden, med Chris Pratts Jim og etter hvert Jennifer Lawrences Aurora strandet på et synkende stjerneskip, bråvåkne 89 år før planlagt ankomst og «geografisk selvmord» på hjemsted nummer to.

Pratt spiller deppa, men deffa Jim, som våkner opp alene fra dvalen, lik Mummitrollet i Trollvinter eller en Adam på leit etter sin Eva. Kombinasjonen av humor og alvor mangler tidvis tyngdekraft, ofte på grunn av Pratts begrensede spill og karakterens trange drakt. Romromantikken gir noen interessante tosomme øyeblikk av draktfomling hvor de faller fritt for hverandre, men filmen gjør lite annet i Tyldums filmografi enn å vise at han kan klassisk filmfortelling som formidler tydelige replikker, der skuespillerne sier det de ser:

«This can’t be good.»

Filmen fikk en middels mottakelse av kritikere og publikum.

Pratt har noen av de samme begrensningene som Evans, men Defending Jacob krever færre triks i ermet.

Langt sterkere er første episode av serien Counterpart, “The Crossing” (som ligger på Viaplay) også i sjangeren science fiction, men langt mer jordnær i sin todimensjonale kaldkrigsverden skilt av en mur under bakken. Som drama og thriller ligner episoden Tyldums tidligere norske noir, med lyssky virksomhet i mørke bilder, og glasskårsprutende, blodige actionsekvenser med kniv og pistol. Den eldre stresskoffert- og dressmannen Howard Silk (Simmons) møter og mimrer med «seg selv» og vikles inn i etterretning, som Varg, Alan, Ryan og Andy. Og hans syke kone skaper et rørende melodrama. Simmons gjentar samarbeidet i Defending Jacob, og dette er en skuespiller Tyldum med hell kan bruke mer.

Tyldum beskriver pilotarbeidet slik til Hollywood Reporter:

It’s a different kind of pressure but also very satisfying knowing you are starting something that will live on….You create a template for other directors to follow. You create a visual language. I don’t see it as creating a first act of something, and somebody comes in to a second act and yet another director does a third. For me, it’s like doing a one-hour movie that sets the style for future one-hour movies.

En slik modell for visuelt språk og stil skapte han også for Tom Clancy’s Jack Ryan, den beste produksjonen siden The Imitation Game. Tyldum har kanskje ikke en så sterk egen tematisk visjon, men han viser store evner til å formidle andres, som i sine krimadaptasjoner av Staalesen, Nesbø, Clancy og Landay.

Den første innstillingen er av en kassett som settes i spilleren: Men Without Hats’ «Safety Dance». To barn danser på gutterommet. Musikk er igjen et frihetsmotiv. Men leken avbrytes raskt av kaotiske bombeeksplosjoner, før et klipp til senitinnstilling av Jack som ror rette linjer på vannet i Washington D.C. Spenningsmusikk akkompagnerer ham så da han sykler og omtrent krasjer med bildører og biler i kryssene på vei til jobb. Han famler seg fram, som Cleve Broch i TV2-resepsjonen, Seim ned ei skråning eller Pratt på stjerneskipsgulvet.

Den famlende mannen som egentlig har stødige evner er igjen et motiv.

Serien har et buddycopsetup, med et odd couple i agenten som møter motstand fra sjefen. Dette er kvalitetstv som ikke tar seg selv så høytidelig. Damer i hijab spiller ball, og fotball brukes igjen som frihetssymbol, med lav klangbunn fra Kristoffers spill med barn, Geirs fotballoverlevering i far/sønn-relasjonen og alle Ham-Kam-referansene i Buddy.

Jack fikler eplekjekt med en baseball mellom fingrene på kontoret tidlig i episoden, men ender med en håndgranat der i stedet, liggende på gulvet i et compound under angrep. Tyldum kan visuell planting og plukking, og hvordan skape energi og spenning i mellomtiden. Jack etterforsker og løser «koder», med datamaskiner eller i avhør, som i The Imitation Game og Defending Jacob. Og en antagonist må på et tidspunkt ligge stille og spille død og skjule seg bak en annens ansikt og identitet, lik Roger i Hodejegerne.

En bileksplosjon og skyting utløser enda flere eksplosjoner og en scene fra krigsfilmsjangeren, med bomber, våpen, kniv, never og granat, en lang kampscene effektivt komponert og klippet nærmest uten ord. To brødre kommer seg unna og etterlater Jack med en blodig buk. Han stirrer intenst mot horisonten og terroristene som kjører avgårde, slik at neste regissør kan lage sin film.

På Imdb står Tyldum nå oppført med to kommende adaptasjonsprosjekter, Exit West, et sciencefictiondrama etter Mohsin Hamids roman, og Pattern Recognition, et eventyrdrama etter William Gibsons bok, adaptert av Anthony Peckham.

Der håper jeg de sterkeste trekkene fra Defending Jacob, Tom Clancy’s Jack Ryan, The Imitation Game og En mann må gjøre det‘n må… blir videreforedlet.

Historiefortelling med metafor og melodrama, nær, men kanskje ikke «helt etter skoleboka».


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003.

Les hans foregående strømmetips her:

After Life, Killing Eve, m.m.

Tales from the Loop, Hvite gutter, m.m.

RunThe HuntInvisible man, Emma, m.m.

MENY