Det er ingen hemmelighet at den norske filmarven i hovedsak ikke er tilgjengelig for publikum. Bare de mest kjente norske filmklassikerne blir utgitt på DVD, gjennom Nordisk filmdistribusjon sin klassiker-serie, mens mange sentrale filmer kommer seg aldri ut av de nedstøvede arkivene. Blant de filmene man burde forvente eksisterer i form av utmerkede 16mm- eller 35mm-kopier finnes det ingen praksis for videre formidling. Det fikk Torunn Nyen i Kortfilmfestivalen merke da hun ville programmere en retrospektiv i anledning den suksessen Morten Tyldum og Aksel Hennie opplever med Hodejegerne.

– Jeg skulle sette sammen et program hvor vi tok for oss kinoaktuelle regissører og lage et tilbakeblikk på hva de hadde gjort tidligere i form av kortfilmer. I anledning suksessen til Hodejegerne, ville det være interessant å finne en film av Morten Tyldum. Jeg husker fra tidligere at han hadde hatt en novellefilm på kortfilmfestivalen ved navn Fort forover (2000), med en da ukjent Aksel Hennie. Den ble i sin tid vist på kino, og burde finnes på flere 35mm kopier, forteller hun.

Så enkelt skulle det ikke være. For etter å ha kontaktet både Norsk filminstitutt og Nasjonalbiblioteket er filmen fortsatt ikke funnet.

– Jeg spurte først Norsk filminstitutt, men i dag er det Nasjonalbiblioteket som har overtatt deres arkiv. Nasjonalbiblioteket kunne fortelle at filmen var registrert, og etter pliktavleveringsloven skal den også finnes i et eller annet format i deres arkiver. Men de kunne ikke se at det fantes noen fysisk kopi i arkivet. De ansatte i arkivet visste godt hvilken film jeg snakket om. Den hadde i sin tid vært forfilm for Buddy, og letingen i arkivet var derfor målrettet. Men uten hell altså, sier Nyen.

Hun har inntrykk av at Nasjonalbiblioteket står overfor store utfordringer når de skal ivareta filmarven.

– Vi som jobber med filmfestivaler setter de som har ansvar for å ta vare på filmene våre på prøve når vi eksempelvis skal lage en retrospektiv over en regissørs karriere. Det er samtidig en nyttig kvalitetssikring som gir anledning til å få ryddet opp i en del rot. Men akkurat denne gangen viser det seg at gjeldende film ikke lar seg oppdrive, og det synes jeg er litt skummelt. Jeg har også en følelse av at kort- og dokumentarfilm blir nedprioritert i arkiv- og restaureringssammenheng i forhold til spillefilmen. Det er ikke sikkert at det i fremtiden vil være spillefilmen som er den mest interessante. Det kan like gjerne være at kort- og dokumentarfilm kaster like mye lys over norsk filmhistorie, mener hun.

Når Rushprint ringer Nasjonalbiblioteket får vi bekreftet at filmen ikke er registrert med noen fysisk kopi i deres system. Vi kontakter filmhistoriker Gunnar Iversen for en kommentar, og han kan fortelle at dette er et todelt problem.

– Det er en komplisert sak fordi det handler om rutinene hos Nasjonalbiblioteket på den ene siden, og på den andre om at Nasjonalbiblioteket i liten grad samler inn eldre film. De håndterer pliktavleveringsloven slik den foreligger i dag, og har mer enn nok med det, sier han.

Iversen mener dette bare er et symptom på en større problemstilling.

– I dag har vi primært Nasjonalbiblioteket som et sovende arkiv – i den forstand at de ikke har noen plikt til å gjøre materialet tilgjengelig for noen som helst. Og filminstituttet har ikke noe stort ansvar for formidling. De har noe selvfølgelig, men ikke ressurser til å gjøre det i tilstrekkelig grad. Selv om Nasjonalbiblioteket gjør så godt de kan, er det klart at det mangler et statlig initiativ for en plan for formidling av den ferske, gamle filmen – den som ikke finnes i normal sirkulasjon på kino eller DVD, de gode filmene fra historien som bare ligger i fjellet i Mo i Rana som ingen får se, avslutter han.

Les også Kjetil Lismoens kommentar «Om 1oo år er alt glemt?»