Foto (skjermbilde):  Den dramatiske slåsskampen mellom Trond og Bjarne. 

Hvor ofte oppdager man en helt ukjent gammel norsk langfilm? Ved en ren tilfeldighet, når jeg sjekket noen opplysninger i Nasjonalbibliotekets filmografi på nettet, fikk jeg øye på en spillefilm som jeg aldri hadde hørt om før i filmografien. En spillefilm som heller ikke har eksistert i tidligere norske filmografier. Nysgjerrigheten ble umiddelbart pirret. Jeg måtte finne ut mer om denne filmen.

Alf Røds spillefilm Dyrk jorden! fra 1937 er kanskje ikke noe mesterverk, men det er en spennende og interessant film. Ikke minst er det en film som hjelper oss å se nærmere på noen av de sentrale grenseopptrekkingene i vår filmkultur, som kanskje har fått en ny aktualitet i dagens norske filmlandskap. For filmen passer ikke helt inn, noe som sikkert er en av grunnene til at den ikke før nå har havnet i vår nasjonale filmografi. Dette betyr ikke at det er en dårlig film, snarere tvert imot. Dyrk jorden! har mye godt i seg, og den er ikke dårligere enn mange andre norske filmer, både på 1930-tallet og i senere år. Hvorfor er det da en helt ukjent film? Hvorfor har den aldri havnet i våre nasjonale filmografier før nå?

To ting er slående ved Alf Røds film. Selv om den ble spilt inn i 1936, og hadde premiere tidlig i 1937, er det en stumfilm. Etter at Tancred Ibsens lyd- og talefilm Den store barnedåpen hadde premiere sent i 1931 ble det ikke produsert andre norske stumfilmer i spillefilmlengde, så Dyrk jorden! er en raritet. Stumme filmer ble riktignok produsert her i landet helt fram til slutten av 1960-årene, men da er det snakk om kortfilmer som oftest laget til bruk i skolen. Landbrukets Film- og Billedkontor produserte åtte stumme kortfilmer så sent som i årene mellom 1963 og 1967. Alf Røds film er et tydelig lærestykke, en film med en åpenbar didaktisk tone og hensikt, så filmen kan klart knyttes til denne lange filmtradisjonen, selv om den er noe annet enn en skolefilm.

Mange pedagoger og lærere mente at stumfilm egnet seg bedre i klasserommet enn lydfilmer, av forskjellige pedagogiske grunner, men hovedårsaken til at man produserte stumfilmer til skolebruk var selvsagt at det gjorde det mulig for læreren å være en slags kommentator, som fortløpende kommenterte filmen og dens innhold mens den ble vist i klasserommet. I tilfellet med Dyrk jorden! er trolig ikke dette så viktig, og filmen ble heller ikke laget for skolebruk, så grunnen til at filmen er stum har trolig mer med økonomi og teknologi å gjøre. Da kommer vi til den andre grunnen til at denne filmen skiller seg ut fra andre filmer i vår filmografi.

Dyrk jorden! ble ikke produsert av et privat produksjonsselskap eller det kommunale produksjonsselskapet Norsk Film A/S. Den ble produsert av Statens kornforretning. Dette var en statlig organisasjon som ble opprettet i 1928. Formålet var å sikre at norske bønder både hadde avsetning for og hadde tilgang til korn i krisetider, og dermed også å forhindre nedleggelser av gårdsbruk over hele landet. Den forretningsmessige driften og forvaltningsoppgavene ble langt senere overtatt av andre statlige organ, men selskapet eksisterte helt til slutten av 1990-årene.

Statens kornforretning hadde imidlertid også to andre oppgaver i tillegg til de vanlige forvaltningsoppgavene. En egen forsøksavdeling drev eksperimentell virksomhet knyttet til jordbruk og dyrking av korn, og man drev dessuten utstrakt opplysningsvirksomhet. Denne opplysningsvirksomheten var både rettet mot bøndene og jordbruket forøvrig til nytte for korndyrkerne, men også rettet mot kornforhandlere, bakere og konsumenter. Ikke minst drev man opplysningsvirksomhet rettet direkte mot husmødre. Man informerte om hvordan mel skulle behandles og om baking, og i tillegg til brosjyrer, kurs og demonstrasjoner benyttet man seg av film i dette informasjonsarbeidet. I beretningen for Statens kornforretnings virksomhet i perioden 1929 til 1939, utgitt i 1940, kan man lese på side 70: «Det er også opptatt film, som vises fram i forbindelse med foredrag, og ved passende anledninger arrangeres det utstillinger».

Dyrk jorden! er nok i all hovedsak rettet mot bøndene selv, og ikke mot bakere og husmødre, og filmen var Statens kornforretnings mest ambisiøse filmprosjekt. Organisasjonen produserte også noen andre filmer, men disse var kortere og lå nærmere opplysningsfilmen. En kort stumfilm, Andre boller på Øvrebø ble produsert så sent som i 1947, mens den korte lydfilmen Kornberging og kornkvalitet (Gunnar Øverby, 1944) har mye til felles med Dyrk jorden! Ikke minst fant man også her Paul Berge bak kamera og skuespilleren Einar Vaage foran kamera.

Selv om Dyrk jorden! ble til i utkanten av vanlig filmproduksjon, var mange av de som deltok i arbeidet med filmen nærmest veteraner i filmbransjen. Mange skulle også ha lange karrierer i filmens verden. Regissør og manusforfatter var Alf Rød. Han skrev manus til syv norske spillefilmer i årene mellom 1926 og 1941, blant andre Troll-elgen (Walter Fürst, 1927) og Bergenstoget plyndret i natt (Uwe Jens Kraft, 1928), så han var ingen nykommer i filmbransjen. Rød skrev også skuespill og sangtekster.

Fotograf, klipper og produsent var Paul Berge, en av de store veteranene i norsk dokumentarfilm. Berge hadde blant annet fotografert og produsert to av Roald Amundsens lange dokumentarfilmer på 1920-tallet. Gjennom sitt selskap Spektro-Film produserte Berge film i mange tiår, ikke minst for Landbrukets film- og billedkontor, en statlig organisasjon som nærmest tok over stafettpinnen fra Statens kornforretning. Landbrukets film- og billedkontor ble opprettet i 1942, da med tittelen Landbruksdepartementets film- og billekontor, og fra 1952 ble det inngått en avtale med landbruksorganisasjonene som bidro med midler til driften av organisasjonen. Fjøsfilm, som filmarbeiderne gjerne kalte Landbrukets Film- og billedkontor, spilte en viktig rolle for mange norske filmskapere på 1950- og 1960-tallet.

Foran kamera benyttet Rød og Berge seg av både etablerte skuespillere, noen med adskillige filmroller bak seg, og amatører i hovedrollene. Mest kjent i dag er Einar Vaage, som spiller bonden Ola Engset, men Ragna Breda, Nils Hald og Julie Lampe var også kjente og etablerte skuespillere. Dyrk jorden! er dermed en film som bruker mange etablerte krefter foran og bak kamera, og den er langt fra noen amatørproduksjon. Denne spillefilmen ble imidlertid ikke vist på vanlige kinoer landet over, og det er trolig grunnen til at den først nå har blitt lagt til listen over norske langfilmer i Nasjonalbibliotekets database.

Dyrk jorden! ble flittig vist i landbruks- og småbrukerlag, bondeungdomslag eller bondekvinnelag over hele landet i årene mellom 1937 og 1939. Ofte var kontorsjef Karlgaard eller sekretær Røise fra Statens Kornforretning innledere, på møter som kombinerte vanlig møtevirksomhet med sang, dans og filmvisning. Omtalene var alltid positive til filmen. I en avsinotis fra 1939 blir filmen karakterisert som «en god opkvikker, man fikk formelig lyst til å ta fatt på onne- og nybrottsarbeidet med en gang».

I en avisomtale fra visningen i Enebakk bondeungdomslag i 1937 skrev en anonym journalist: «Etter at møtet var åpnet med en sang, ble ordet gitt til sekretær Røise fra Statens Kornforretning. Han hadde med den nye propagandafilmen «Dyrk jorden!». Den var utmerket og skal anbefales til alle som trenger en bra underholdning». Etter alt å dømme ble Alf Røds spillefilm en stor suksess, med gode omtaler fra hele landet, og det er interessant og slående at ingen av omtalene gjorde noe poeng av at filmen var stum. I foreningslivet, liksom på skolen, var man vant med stumfilm, selv om stumfilmen for lengst hadde forsvunnet fra kinoene.

Dyrk jorden! er dermed litt av en raritet. En stum spillefilm laget så sent som i 1937, og en profesjonell produksjon laget utenfor den vanlige filmbransjen og vist utenfor kinosammenheng over store deler av landet. Alf Røds film var imidlertid ikke eneste norske spillefilm som ble produsert så å si på sidelinjen eller utenfor den etablerte filmbransjen i 1930-årene. På denne tiden var filmkulturen i Norge nærmest splittet i to, og en lang rekke spillefilmer ble til utenfor den vanlige filmbransjen.

En splittet filmkultur

Dyrk jorden! ble spilt inn i 1936, i et av de svakeste årene for norsk filmproduksjon i hele filmens historie. Bare én ordinær norsk spillefilm fikk premiere dette året, kriminaldramaet Morderen uten ansikt i regi av Leif Sinding. Norsk filmkultur var imidlertid på denne tiden splittet og delt i to. På den ene siden fantes en ordinær produksjon av spillefilm, med sentrale regissører som Tancred Ibsen, Rasmus Breistein og Leif Sinding i spissen, og på den andre siden spillefilmer produsert utenfor den vanlige filmbransjen.

I årene mellom 1935 og 1939 ble det laget en rekke spillefilmer i Norge utenfor det vanlige produksjons- og distribusjonssystemet. Mest kjente og betydningsfulle er de såkalte arbeiderfilmene. Med arbeiderfilm menes enten filmer som er laget av og for den politiske arbeiderbevegelsens organisasjoner, eller filmer som gir uttrykk for støtte til arbeiderklassens politiske kamp, men som er laget utenfor disse organisasjonene. Disse filmene inngikk i den politiske venstresidens arbeid, men arbeiderfilmene skulle også ha en mer generell ideologikritisk funksjon. De skulle, som Sigurd Evensmo skrev i en artikkel i 1935, «avsløre den kapitalistiske film».

Den første arbeiderfilmen ble laget i 1928, i forbindelse med kommunestyrevalget i Oslo, og ble regissert av Kristoffer Aamot, før han ble den store mann i film-Norge. De fleste av de filmene som i dag regnes som arbeiderfilmer var korte dokumentarfilmer, men allerede i 1931 ble det laget kortfilm som blandet det dokumentariske med fiksjon. I de første årene var Arbeidernes Opplysningsforbund den sentrale produsenten, men i midten av 1930-tallet ble ambisjonsnivået på arbeiderfilmene hevet drastisk. Man tok steget over i spillefilmen.

Den sentrale kraften bak det knippet av lange spillefilmer som ble laget innenfor arbeiderbevegelsen i årene mellom 1935 og 1939 var teatermannen Olav Dalgard. Hans første film Samhold må til (1935) ble laget på det profesjonelle 35 mm formatet, og ble produsert av Reidar Lunds selskap Norsk Lydfilm A/S. Dalgards første film har en rammefortelling om en ung arbeidsløs mann, men dette er bare et påskudd for å fortelle historien om fagbevegelsens opprinnelse og utvikling. Dalgard hadde regien på ytterligere fire langfilmer som alle ble til utenfor den vanlige filmbransjen. Etter Vi bygger landet (1936) og By og land – hand i hand (1937) fikk Dalgard et virkelig gjennombrudd med Det drønner gjennom dalen (1938). Hans karriere som regissør av arbeiderfilmer kulminerte med Gryr i Norden (1939), som ofte blir karakterisert som selve mesterverket innen arbeiderfilmen, men krigen satte en stopp for videre arbeiderfilmproduksjon. Da Dalgard for en kort tid vendte tilbake til spillefilmregi etter krigen lagde han to mer konvensjonelle spillefilmer. Ikke minst filmer laget innenfor det vanlige «filmsystemet». (Les mer om hans siste spillefilm).

Arbeiderfilmene var ment som og representerte et alternativ til vanlig film- og kinokultur her i landet. De kritiserte både eksplisitt og implisitt vanlig norsk spillefilmproduksjon og den amerikanske filmen som ellers dominerte på kinoene. Som oftest ble Olav Dalgards spillefilmer, og de andre arbeiderfilmene, vist enten utenfor kinosystemet, i egne lokaler som egnet seg til filmforestillinger, eller på spesielle kinoforestillinger. De representerte langt på vei en type mot-offentlighet, og var ment som et alternativ til Tancred Ibsens filmer eller amerikanske storfilmer. Arbeiderfilmene var imidlertid ikke de eneste spillefilmene laget utenfor filmbransjen og i periferien av filmens vanlige offentlighet. Et annet fascinerende eksempel fra samme tid er Torvald Tus spillefilm På Brattevoll (1937).

I likhet med Dyrk jorden! var Torvald Tus spillefilm lenge så å si usynlig i norsk filmoffentlighet. Ingen av de trykte filmografiene laget her i landet nevner denne filmen. Fordi den aldri fikk premiere i Oslo, og heller ikke ble vist over hele landet, falt den i mange år utenfor kriteriene for hva som skulle være en norsk langfilm. På Brattevoll, med undertittelen «En hverdagshistorie fra Jæren» var en lokal spillefilm, og filmens bruk av lokalt jærmål førte til at den fikk begrenset distribusjon. På Brattevoll er imidlertid ikke bare interessant som et unntak i norsk filmhistorie, eller som et forsøk på å utvide vokabularet og registeret for språk og stemmer i norsk spillefilm, men også for sin kombinasjon av fiksjon og opplysning.

På Brattevoll ble skrevet og regissert av forfatteren Torvald Tu. På 1930-tallet var han en kjent og folkelig dramatiker. I tillegg til mange skuespill skrev han dikt, vers, eventyr og kortprosa, som oftest med motiver fra bygdemiljøet og hverdagslivet på Jæren. På Brattevoll ble laget i forbindelse med en stor samvirkeutstilling i Bjergsted. Produksjonslaget Samhold i Stavanger finansierte filmen. Samhold hadde blitt etablert i 1911, som en kooperativ organisasjon, og vokste kraftig i løpet av 1930-årene. Man fikk egne fiskemat- og hermetikkavdelinger, i tillegg til kaffebrenneri og mølle. Torvald Tus film var en oppfordring til uavhengige bønder i Rogaland og på Jæren til å slutte opp om samvirkeøkonomien og bli medlemmer av Samhold.

På Brattevoll er dermed en slags opplysnings- eller propagandafilm, men i aller mykeste og luneste spillefilmform. I begynnelsen av filmen blir vi kjent med mønstergården til storbonden Ommunn Brattevoll, spilt av Torvald Tu selv med brautende og smilende sjarm, og raskt utfelles to parallelle historier. Kjærlighet og handelssamarbeid diskuteres i form av to sammenvevde spørsmål, og agitasjonen om Samhold og den kooperative bevegelsen sprenges formelig inn i rammefortellingene i form av en tale og en kort opplysningsfilm.

Torvald Tus biograf, Jan Olav Gatland, som dessverre ellers har lite positivt å si om filmen, og som nok ikke forstår seg på dette mediet heller, slår fast at fortellingen som vanlig hos Tu handler om «friing og giftarmål». Sentralt i På Brattevoll står to menn og to kjærlighetshistorier, og filmen veksler mellom en hyllest til Jærens åpne landskap og en bonderomantisk åre som brytes mot folkekomedie og opplysningsfilm i en herlig utvungen blanding.

På den ene siden møter vi den staute nybrotts- og bureisningsmannen Arne Høgedahl fra Ryfylke. Han er kommet til storbonden som tjenestegutt, men han drømmer om å bryte egen jord og etablere sin egen gård. Han fotograferes av veteranen Reidar Lund på sovjetisk måte, og ses mot himmelens åpne og store fond. På mange måter representerer den høyreiste og kornblonde Arne samme ideal som storbonden representerer, og filmen åpner da også med bilder av hvordan nytt land brytes og kultiveres på Jæren. Arne møter storbondens datter Margit og de to er som laget for hverandre. På slutten av filmen har Arne etablert seg med egen gård og egen jord, og storbonden gir ham smilende sin elskede Margit.

På den andre siden møter vi den stusselige småbonden Tøres på tuftene. Han er en litt enfoldig småbruker som bor i storbondens skygge og driver med perlehøns. Tøres er bygdeoriginalen som aldri klarer å uttale ordet «kooperativ», men som også er interessert i Margit. Han forstår imidlertid at han ikke kan konkurrere med staute Arne Høgedahl, og tar til slutt til takke med storbondens tjenestejente Bertha i stedet.

På Brattevoll avsluttes med at de to parene reiser inn til Stavanger for å se nærmere på lokalene til samvirkeorganisasjonen Samhold. Arne har til slutt forstått at «kooperativt arbeid har framtida for seg», som han sier, og det samme har også Tøres. Dette gir regissøren anledning til å erstatte omvisningen de to parene er på med en ren opplysningsfilm, som viser hvor stor og moderne virksomheten til Samhold er. Overbeviste reiser så de to parene tilbake til jord og hjem, og storbonden på Brattevoll kan arrangere dobbeltbryllup. I bryllupet holder Ommunn en stor tale om å «løfte i flokk», og skåler for samhold. Kjærlighet og kooperasjon blandes på elegant måte, før filmen avsluttes med et bilde av havet.

Torvald Tus film er en interessant fortelling om tradisjon og modernitet. Filmen bruker de to parallelle kjærlighetshistoriene som en måte å diskutere moderne økonomisk samhold på. Handelslaget er like viktig for nybrottsmannen Arne, som representerer framtiden, som for småbonden og hønseoppdretteren Tøres, som representerer fortiden og tradisjonen. Begge finner sitt virkelige hjem i Samhold.

Felles for arbeiderfilmene og for På Brattevoll og Dyrk jorden! er at de alle er laget utenfor den vanlige filmbransjen. De er dessuten kombinasjonsuttrykk. De forteller historier, og er åpenbare fiksjonsfilmer, men de ønsker samtidig å opplyse, overtale og overbevise sine tilskuere. På litt forskjellige måter kombinerer de opplysning med fortellende handling. Spesielt mellom På Brattevoll og Dyrk jorden! er det mange interessante paralleller, ettersom de på forskjellige måter diskuterer moderne jordbruk og iscenesetter historier om livet på landet og forholdet mellom tradisjon og modernitet.

Livet på landet

Alf Røds spillefilm åpner med et avstandsbilde av en gård som ligger mellom en barskog og en åker. Vi er på Engset. Det er middagshvil, og både bonden Ola Engset (Einar Vaage) og gårdsgutten Hjalmar (Nils Hald) tar seg en lur. Middagshvilen avbrytes imidlertid da Åse (Gerd Løwlie) ankommer gården. Hun er den nye tjenestejenta. Ola Engset er umiddelbart skeptisk til Åse. Etter at Åse har gått inn i gårdshuset bryter Ola ut: «Jeg bad festekontoret om å sende mig en dugelig jente. Denne ser jo ut som en fin byfrøken». Hjalmar istemmer kontant: «Ja, det var tynne saker!»

Mistroen er gjensidig. Da Åse ser hvilket rot Ola og Hjalmar har laget, spør hun hvor lenge det var siden forrige pike dro. Ola sier at den forrige tjenestejenta dro dagen før, og Åse mumler noe om at det ser ut som om hun dro for en uke siden. Ola framstilles i filmens begynnelse som en rotekopp og en gnier. Da han leser et brev sønnen har sendt ham, fra landbruksskolen som han går på, klager Ola over at sønnen ber om ti kroner i lommepenger, selv om det er mange måneder siden han sist sendte noen kroner.

Ola er ineffektiv og utsetter alt som kan utsettes. Dessuten selger han alle gårdens produkter, og må derfor selv kjøpe brød hos landhandleren. Han planlegger ikke noe, men tar ting som det kommer. Når vinteren kommer er vedboden tom, og Ola og Hjalmar drar til skogs i snøen. Men da Hjalmar vil hogge ned et tre avbryter Ola ham. De samler kvist istedenfor å hugge tømmer. Også stabburet på Engset er tomt. Det er snarere et lager for gammelt skrammel enn en matbod.

Med våren kommer Olas sønn Bjarne (Arnfinn Brodersen) hjem til gården. På landbruksskolen har han lært alt om jorda, og han har store planer for gården. Han er også forundret over at de aldri har hjemmebakt brød og er mer sjølhjulpne, og Åse forklarer at det er husbonden som ikke vil at hun skal bake. Allerede fra første møte er det klart at Bjarne og Åse skal bli et par, og de kaster lange blikk etter hverandre fra første stund.

Da det er tid for våronn forteller Bjarne sin far om de store planene han har for gården. Han vil selge litt skog, ansette nye folk, og både forbedre åkrene og bryte ny jord. Ola avbryter ham imidlertid irritert, og sier at intet av det Bjarne foreslår kommer på tale. I tillegg gir han klar beskjed om at han skal slutte å tøyse med Åse. Da Bjarne sier at Åse skal bli hans kone blir Ola sint, og han avviser sønnen brutalt med ord om at han ikke kan gifte seg med en tjenestepike. Ola truer med å gjøre sønnen arveløs om han ikke gjør som han sier.

Fortvilet går Bjarne til skogs. Der møter han gamle mor Øverli (Julie Lampe). Hun er eier av den store nabogården, og hun har alltid hatt et godt øye til Bjarne. Etter hvert klarer hun å få dratt hele historien ut av Bjarne, og til slutt tilbyr hun Bjarne jobben som gårdsbestyrer hos henne.

Både Bjarne og Åse arbeider hos mor Øverli, som gir Bjarne lov til å prøve ut sine nye kunnskaper fra landbruksskolen og sine store idéer om å bryte nytt land. Dette skaper ikke bare gode følelser. Den tidligere gårdsbestyreren Trond (Reidar Borgli) forsøker seg uten hell på Åse, og misliker å komme i skyggen av den yngre og mer energiske og initiativrike Bjarne.

På Engset går alt sin skjeve gang. Den nye tjenestejenta Guri (Ragna Breda) har et godt øye til Hjalmar, og gården drives like skjødesløst som før. Ola får imidlertid etter hvert se hva sønnen får til på nabogården, og han begynner å tenke på å få ham hjem igjen, men i første omgang forhindrer stoltheten ham i å snakke med sønnen.

Da mor Øverli feirer sin 75 års dag braker Bjarne og Trond sammen. Tidligere har Trond forsøkt seg på Åse på stabburet, og nå forsøker han å dra henne med ut på dansegulvet med makt. Han har drukket seg til mot, men Bjarne stopper ham kontant. På vei ut av stua overhører så Trond at alle de gamle gubbene snakker om Bjarnes nybrottsarbeid, og de er alle enige om at den myra han nå har gitt seg i kast med snart vil bli en praktfull åker. Det vil bli Bjarnes mesterstykke, sier de.

Sjalusien driver Trond til myra der han begynner å sabotere arbeidet til Bjarne. Han ødelegger dreneringen, men Bjarne som har tatt en tur ut med Åse får se hva Trond gjør. De to braker sammen i en forrykende slåsskamp. Også Ola blir vitne til kampen. Bjarne klarer å overvinne Trond, som tusler avgårde, og Ola manner seg til slutt opp til å foreslå for Bjarne at det er på høy tid han vender hjem og pløyer hos ham i stedet. Bjarne gjør det klart for sin far at han bare kommer hjem dersom han får frie hender til å utvikle gården, og at han dessuten ikke kommer alene. Han vil ha med seg sin Åse. Litt motvillig gir Ola seg, og han tar først Bjarne og så Åses hender i håndslag.

Filmen avsluttes med bilder av Bjarne som bøyer seg ned og tar en håndfull myrjord. Han ser lengselsfullt ut over myrområdet. Et innklipp av en bugnende kornåker forteller oss hva han tenker på, og siste bilde viser pånytt den smilende Bjarne med en håndfull jord i neven.

Folkeopplysningens kontrastspill

Som så mange populærkulturelle uttrykk er fortellingen i Dyrk jorden! bygget over et knippe klare kontraster. Den mest sentrale kontrasten etableres effektivt i filmens anslag. Brevet fra sønnen Bjarne som bonden Ola Engset leser utløser en serie scener som skal illustrere det sønnen skriver om. Bjarne forteller om nybrottsarbeid, og bildene av de unge og staute landbruksstudentene som bryter ny jord og høster korn på nye og mer effektive måter står som en skarp kontrast til arbeidet på Engset gård. Ola er ikke bare gammeldags, men også lat, upraktisk og umoderne. Han planlegger ingen ting, og er skeptisk til alle nye idéer. På denne måten skaper Dyrk jorden! umiddelbart en kontrast mellom to generasjoner, der Ola og Hjalmar står mot Bjarne og Åse. Samtidig etableres den sentrale kontrasten mellom tradisjon og modernitet i filmen.

Ola representerer fortiden i filmen. Han evner ikke å se at det å være selvhjulpen er viktig, og han kjøper all mat på butikken i byen. Selv brød kjøper Ola, og ser ikke ut til å tillate Åse å bake med de råvarene gården og dyrene selv produserer. Han vil ikke tenke på framtiden, og lar skogen som han eier bare stå der. Alt Ola gjør går langsomt. Gårdsarbeidet utsettes alltid, og vi ser stadig konsekvensene av dette. Våronna utsettes. Utstyret går istykker fordi det ikke vedlikeholdes. I stedet for å høste når tiden er inne tar Ola sjansen på å vente, selv om været er perfekt, og ender opp med å måtte vente på innhøstingen når høstregnet kommer. Resultatet er dårlig avling.

Bjarne representerer framtiden i filmen. Han forstår umiddelbart at å være selvhjulpen kan spare penger, og han vil utnytte den kapitalen som ligger i skogen faren eier til å utvikle gården. Bjarne nærmest renner over av energi, spesielt sammenlignet med faren og gårdsgutten Hjalmar, og presenteres også som en mye sunnere mann. Til første måltid hjemme etter endt utdanning drikker han melk begjærlig, og spør hvorfor de ikke har hjemmebakt brød. Han er motsetningen til Ola og Hjalmar, som ikke minst synes å være avhengige av sukker og sirup.

Disse sentrale kontrastene utdypes gjennom forskjellen mellom gårdene Engset og Øverli på den ene siden, og Ola og mor Øverli på den andre siden. Mor Øverli ser umiddelbart at det Bjarne foreslår er framtiden, og at hans idéer kan gjøre Øverli til en rikere gård. Hun har troen på ungdommen og framtiden, i skarp kontrast til Ola som ikke tror på noen av Bjarnes forslag. I sin 75 års dag holder hun en tale til ungdommen, der hun slår fast at det er ungdom som Bjarne og Åse man trenger, fordi de kan skape bølgende åkre og fulle stabbur. Bjarne tar umiddelbart ordet og kontrer med å si at det er sånne som mor Øverli ungdommen trenger.

Alf Rød benytter seg av ytterligere to strategier for å underbygge og utnytte de grunnleggende kontrastene i handlingen i Dyrk jorden! For det første blir alle rollefigurene i filmen typer mer enn individuelle karakterer. Denne typifiseringen gjør fortellingen mer skjematisk og tydelig, og understøtter preget av didaktisk lærestykke. Bjarne er bokstavelig talt framtiden, med sin ubundne energi, sunnhet og ærlighet, og nye moderne idéer om jordbruk, mens Ola er fortiden. Engset er en bakevje, der livet går i en runddans av ineffektiv sløvhet, og det er bare Bjarne som kan få gården og jorden ut av denne gammeldagse og uproduktive bakevja.

Alle rollefigurene rundt far og sønn er like klare typer. Det er ingen ende på gårdsbestyrer Tronds negative sider, fra brutalitet og vold til sabotasje og drikking, og Hjalmar er fortellingens komiske avveksling som representerer alt av gammeldags jordbruks inkompetanse og avfeldig sløvhet. Det er ikke tilfeldig at Hjalmar og Ola presenteres i filmens anslag mens de er i uproduktiv middagshvil. Et bilde av en drøvtyggende ku på båsen før vi ser bildene av Ola og Hjalmar gjør sammenligningen tydelig. De tygger drøv mens andre står for produktiv handling. De står på stedet hvil mens andre former framtiden.

Den andre strategien som kjennetegner fortellingen i Dyrk jorden! er hvordan handlingen bygges opp med en lang rekke parallelle scener og bilder, som ytterligere tydeliggjør kontrastspillet. Da Åse første gang går på stabburet på Engset blir hun overrasket over å finne gammelt skrammel og ingen mat. Hos Øverli går hun imidlertid på et stabbur som bugner av skinker, smør, flatbrød og annen mat. Gang på gang veksler man mellom bilder av effektiv moderne pløying på Øverli under Bjarnes kommando, og upraktisk, klønete og ineffektiv pløying på Engset. Eller bilder av våronn eller kornhøsting på de to gårdene, som utføres på diametralt forskjellige måter. Det forsiktig antydete komiske forholdet mellom den nye tjenespiken Guri og Hjalmar blir også en effektiv kontrast til det kjernesunne forholdet mellom Bjarne og Åse.

Den folkeopplysning som Alf Røds film representerer får uttrykk som et skarpt kontrastspill mellom mennesketyper, gårdsdrift og idéer om moderne jordbruk. Moderne gårdsdrift og jordbruk vises fram gjennom kontrastene, i en effektiv anskuelsesfortelling der vi ser forskjellen mellom gamle og moderne tider. Tradisjon og modernitet settes opp mot hverandre, og det er moderne idéer, som har sitt utspring i landbruksskolene, som løftes fram som framtiden for norsk gårdsdrift og jordbruk. Det er ikke minst på landbruksskolen Bjarne har lært det han viser fram i praksis på Øverli. I en sentral scene spør den skeptiske Ola sønnen hva han egentlig har lært på denne nymotens skolen. «Alt om jorda», svarer Bjarne kontant.

Bonderomantikk og bonderealisme

1930-tallet er en spesiell periode i norsk filmhistorie. Siste halvdel karakteriseres gjerne som vår egen «gullalder». Det var en periode preget av en ny virkelighetstilnærming, etter et tiår dominert av bonderomantikk og filmer som mest av alt skuet tilbake i tid. Med Tancred Ibsens Den store barnedåpen i 1931 går norsk film inn i sin egen samtid, og i løpet av tiåret får vi både sosiale indignasjonsdramaer og kriminalfilmer. Det moderne Norge blir imidlertid også diskutert i filmer som tilsynelatende skuer bakover i tid. Vi finner også bondefilmer i 1930-årene, og mange av de fortellermønstre og motiver som dominerte norske filmer i løpet av 1920-tallet føres videre, om enn som oftest i en lett modernisert form.

Dyrk jorden! er mindre interessert i å skildre sosiale forskjeller enn andre 1930-tallsfilmer, og filmen ligger langt fra Olav Dalgards arbeiderfilmer. I likhet med På Brattevoll rendyrkes kontrastspillet mellom tradisjon og modernitet i folkeopplysningens tjeneste og en slags syntese av de to skapes. Samtidig har deler av fortellingen preg av en slags bonderealisme, men også med et visst preg av bonderomantikk. Alf Rød tar i bruk en rekke velkjente fortellergrep fra 1920-årenes bonde- og nasjonalromantikk for å skape sitt lærestykke om moderne jordbruk.

 Dyrk jorden! henter mange standardsituasjoner og velkjente scener fra de bonderomantiske 1920-tallsfilmene. Kjærlighet over klassegrensene er et slikt standardmotiv. Alf Rød gjør ikke så stort poeng av den klasseoverskridende kjærligheten mellom Bjarne og Åse, fordi han ikke er interessert i å skildre bygda som et klassesamfunn, men temaet er likevel der. Andre standardsituasjoner er kontrasten mellom to nabogårder, generasjonskonflikten, og den sentrale storfesten som utløser slåsskampen mellom protagonisten og antagonisten.

Slåsskampen i Dyrk jorden! er en kraftprøve, der Bjarne for aller siste gang kan bevise sin maskulinitet, og slike kraftprøver er det mange av i norsk 1920-tallsfilm. Alf Rød hadde tidligere ikke minst benyttet seg av dette motivet i sitt manus til Troll-elgen, der husmannsgutten Hans Trefothaugen bare kan få datteren til storbonden om han skyter selve trollelgen. Her er slåsskampen med hestehandleren Gunnar også helt avgjørende for handlingen.

På denne måten er fortellingen i Dyrk jorden! bygget over et knippe standardmotiv fra norsk 1920-tallsfilm. I likhet med Rasmus Breisteins Fante-Anne, som innleder det nasjonale gjennombruddet i norsk film, men likevel skiller seg fra de senere bygdefilmene, er Alf Røds lærestykke en film der moderniteten er positiv. Brorparten av bygdefilmene på 1920-tallet var positive til fortiden og tradisjonen, og bygda sto skarpt mot byen og moderniteten. Dyrk jorden! skaper en kontrast mellom tradisjon og modernitet, men viser samtidig hvordan jordbruk og gårdsdrift kan forbedres med ny kunnskap og moderne praksis.

Et helt avgjørende motiv i Alf Røds film er dermed det fysiske arbeidet. Dyrk jorden! kretser hele tiden om fysisk arbeid. Ny jord brytes, åkre pløyes, smør kjernes, og kyr melkes. Her skiller Dyrk jorden! seg fra de aller fleste 1920-tallsfilmene. Riktignok ser vi nybrottsarbeid i Carl Th. Dreyers Glomdalsbruden (1926), der hovedpersonen Tore Braaten også drenerer en myr, men Dreyer lar aldri framstillingen av arbeidet stå i veien for den sentrale kjærlighetshistorien, som også overskrider klassegrensene på bygda og krever av Tore en kraftprøve. Han må svømme over en stri elv før han kan få sin Berit.

Bjarne og Åse møtes i selve arbeidet, og filmen kjæler forelsket med hender i bilde etter bilde inntil filmen avsluttes med det emblematiske bildet av Bjarne med en håndfull jord i neven. Som et lærestykke for bønder og andre som arbeider med jorden må Dyrk jorden! vise fram selve arbeidet, og alt kretser om praksis. Kjærlighet, generasjonskonflikter, onde rivaler, alt slikt kommer til syvende og sist i andre rekke.

Selv om Alf Røds film bygger på en tradisjon av bonderomantikk kan Dyrk jorden! ikke karakteriseres som en bonderomantisk fortelling. Først og fremst fordi filmen ikke forskjønner livet på landet. Filmen typifiserer og tydeliggjør gjennom forenklinger og skarpe kontraster, men skildrer ikke livet på landet i vakker finskrud. Sammenlignet med På Brattevoll er fotograferingen av rollefigurer, gårder og åkre mer prosaisk i Dyrk jorden! Selv om Bjarne er nære en karikatur av en kjernesunn og staut framtidsmann, er han ikke filmet med en himmelfond på sovjetisk manér som i Torvald Tus film. Bjarne er lenket til den jorden han elsker også visuelt sett.

Dyrk jorden! bruker en rekke standardgrep fra bonde- og nasjonalromantikken, men samtidig er filmen annerledes enn de fleste av disse tidligere norske spillefilmene. I diskusjonene av forskjellen mellom Fante-Anne (Rasmus Breistein, 1920) og senere nasjonale bygdefilmer på 1920-tallet, har man ofte lagt vekt på at Breisteins film framstilte bygda og landet på en nyansert og ikke bare forskjønnende måte, samt at regissøren skildret hverdagslivet. Anne i Fante-Anne mater griser og høns i arbeidsklær, mens mange senere norske bygdefilmer legger lite vekt på hverdagsliv og arbeid. Fante-Anne er også kritisk til bygdedyrets klassesamfunn, noe den utopiske slutten framhever, mens senere norske bygdefilmer er mer idealiserende og harmoniserende. Finklær dominerer, bygda og jorden er det eneste saliggjørende, og by og modernitet er farlig. Om Dyrk jorden! har noen klare paralleller i 1920-årenes bygdefilmer ligger Rød nærmere Fante-Anne enn senere filmer, selv om Røds film helt mangler det bygdekritiske elementet.

Samtidig er Dyrk jorden! så langt fra samtidig sovjetisk traktorrealisme som mulig. Ingen moderne jordbruksmaskiner finnes i den verden Alf Rød skisserer opp. Hesten er trekkdyret, og det er menneskets hender som utfører resten av det nødvendige arbeidet. Dermed klarer Alf Rød det mesterstykket å forene tradisjon og modernitet, ved ikke å gå for langt i skildringen av selve moderniseringen av jordbruket. Ingen maskiner, ingen traktor, bare nevene former jorda i denne filmen.

For en neve jord

Alf Røds spillefilm Dyrk jorden! er et interessant tilskudd til vår norske filmografi. Jeg er nok ikke alene om å være en som aldri har hørt om denne filmen før nå, men kanskje kan denne artikkelen bidra til at filmen blir litt mer kjent, og kanskje også vist igjen. Dyrk jorden! er en oppfordring, som tittelen så tydelig indikerer, om å dyrke jorden og modernisere jordbruket. Det er et lærestykke om moderne gårdsbruk og om modernisering av jordbruket, og det er en fortelling om arbeidets betydning i det moderne livet på landet.

Norsk filmkultur var splittet i to på 1930-tallet. Mens de etablerte regissørveteranene i siste halvdel av 1930-årene lagde et knippe filmer som vi gjerne karakteriserer som norsk films «gullalder» i dag, ble det laget en rekke spillefilmer utenfor den vanlige produksjonen. På mange måter opplever vi noe av den samme type splittede filmkultur i norsk film i dag. På den ene siden et antall filmer laget innenfor det vanlige produksjons- og distribusjonssystemet, ikke minst støttet av statlige organ og hjulpet av ulike støtteordninger, og på den andre siden en økende produksjon av «uavhengige» filmer. Filmer laget uten midler fra statlige støttesystemer.

Et av de mest sentrale spørsmålene i dag er: Hva er en norsk spillefilm? Tidligere var kriteriene enkle. Det var filmer over timen som hadde nasjonal distribusjon. Derfor falt På Brattevoll og Dyrk jorden! utenfor tidligere nasjonale filmografier laget av Norsk Filminstitutt. De ble ikke vist på kinoer over hele landet. I dag produseres stadig fler spillefilmer utenfor vanlige støttesystemer her i landet, og langt fra alle får plass i den nye nasjonale filmografien. På samme måte som på 1930-tallet trekkes noen grenser opp som bare i liten grad diskuteres og synliggjøres.

Dyrk jorden! er en fascinerende raritet. En helt unik spillefilm som hittil har vært usynlig i norsk filmhistorie. Den fortjener å trekkes fram igjen og plasseres i vår filmtradisjon. Den kan til og med hjelpe oss til å se noen mønstre i 1930-tallsfilmen klarere. Samtidig kan dette unikum fra fortiden hjelpe oss med noen av de utfordringene vi står overfor i dag. Vi opplever en lignende splittet filmkultur i dag, og diskusjonene om hvor norsk film står og om hvor den er på vei tas ofte på bakgrunn av utvalgte deler av vår mangfoldige og mangslungne filmkultur. Vi trenger også i dag å se hele bildet, selv om det kan synes splittet og uklart.

Takk til Tone Føreland, Øivind Hanche og Eirik Frisvold Hanssen ved Nasjonalbiblioteket for hjelp i forbindelse med arbeidet med denne teksten.

Dette er Gunnar Iversens 60.innlegg her på rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her.