– Ikke stol på Bergman, stol på filmene hans.

– Ikke stol på Bergman, stol på filmene hans.

Bergman løy og jukset i livet, men han var nådeløst ærlig i sine filmer. Det får Jane Magnusson fint fram i sin kinoaktuelle dokumentar. «Bergman – ett år, ett liv» – som tar utgangspunkt i et vanvittig fruktbart år i Bergmans karriere.

Ingmar Bergman er en bauta som man ikke kommer utenom i filmhistorien, men han er tung og dyster og utdatert – altså kjedelig. Dette er en fordom som er utbredt ikke bare blant dagens yngre filmpublikum, men også blant yngre filmfolk. Da er det interessant at Joachim Trier, en av de unges favorittregissører, en gang har sagt at alt det han syntes var verdt å vite om livet, det hadde han lært av Woody Allen. For hvem har vært Woody Allens livslange forbilde og inspirasjonskilde? Jo, nettopp Ingmar Bergman.

Det er å håpe at mange unge – og for den saks skyld gamle – oppsøker Jane Magnussons dokumentarfilm Bergman – ett år, ett liv, som er kinoaktuell i forbindelse med 100-årsjubiléet for Bergmans fødsel. Filmen behandler regiarbeid og metoder, men går også tett inn på mennesket Bergman. Og han var det motsatte av kjedelig, han var et opprivende drama i seg selv.

All kunst er i en viss forstand selvbiografisk. «Å dikte, det er å holde dommedag over seg selv,» skrev salige Henrik Ibsen. I forbindelse med rettssaken om Sangen om den røde rubin i 1957 formulerte Agnar Mykle seg slik: «Av verdens tre milliarder mennesker kjenner jeg bare ett. Kan jeg vise dette ene mennesket slik det virkelig er, kommer alle til å kjenne seg igjen i det.» En definisjon på stor kunst er at verket evner å bore så dypt i det private at det blir allmenngyldig.

Et vanvittig år

Denne tesen har Jane Magnussons lagt til grunn for sin to timer lange dokumentar. Bergman laget film om seg selv og sine egne erfaringer, og det i ekstrem grad. Han dissekerte sin egen sjel. Som det sies i filmen – han løy og jukset i livet, men han var nådeløst ærlig i sine filmer.

Gjennom intervjuer, arkivmateriale og klipp fra hans filmer tegnes et portrett av kunstneren og mennesket Ingmar Bergman. Intervjuene med medarbeidere, og regissører som Roy Andersson og Lars von Trier, er mange og kortfattede, kanskje litt for kortfattede. Derfor er det er snodig at det er gitt plass til celebrity-innslag som kuttet med Barbra Streisand, som skamroser Det syvende segl – det må vel skrives på jubileumskontoen?

Magnusson konsentrerer seg om ett år, 1957, som var det mest hektiske og fruktbare året i Bergmans karriere – premiere på Det syvende segl og manus, innspilling og premiere på Jordbærstedet, fire teateroppsetninger (to av dem gigantoppsetninger som Peer Gynt og Misantropen) samt regi på en TV-film og et radioteater. Et nesten ufattelig arbeidstempo. Samtidig led han av angst og redsel for å ikke strekke til, demonregissøren var grunnleggende usikker på seg selv. I Bilder (1990) skriver han: «Meg selv som 37-åring, avskåret fra medmenneskelig samkvem, også fordi jeg avskar meg selv fra andre, selvopptatt, innesluttet og ikke bare nokså, men totalt mislykket. Ikke desto mindre en mann med suksess. Og flink. Og ordentlig. Og full av selvdisiplin.»

Ikke å undres over at han fikk blødende magesår og ble innlagt på Karolinska Sjukhuset – der skrev han manuset til Jordbærstedet. Ifølge filmen levde han resten av livet stort sett på en diett av kefir og kjeks. Jane Magnusson sier: «Bergman kunne være ekstremt inspirerende, men også skrekkinnjagende. En mann som var supersensitiv for lyd, lys, mat, drømmer, men ikke like sensitiv i forhold til andre mennesker.»

Da han fant sin stemme

Selv om året 1957 danner en ramme for fremstillingen, så springer Magnusson ganske fritt både bakover og fremover i tid og temaer. Vi er innom hans barndom, hans forhold til kvinner og utroskap og hans frivillige eksil i Tyskland og hans lefling med nazismen under krigen – noe som fikk ham til å sverge aldri mer å befatte seg med politikk, verken privat eller i sine filmer.

Med hovedverkene Det syvende segl og Jordbærstedet fant Bergman sin stemme. Den internasjonale suksessen ga ham økonomisk og kunstnerisk frihet, han kunne lage de filmene han ville og slik han ville. Etter juryens spesialpris i Cannes for Det syvende segl og Gullbjørn og Golden Globe for Jordbærstedet inntok han posisjonen som en av filmens ledende auteurer sammen med navn som Fellini og Kurosawa og han ble en inspirasjon for den  franske nybølgen. Den posisjonen skulle han bekrefte og bestyrke i årene som kom. Filmene ble mer personlige og mer eksperimenterende og nådde et høydepunkt med Tystnaden (1962) og Persona (1967).

Mangel på filmhistorie

Det er et savn, og en svakhet, at Magnusson ikke setter Bergman inn i en filmhistorisk sammenheng, det er ikke minst der Bergmans storhet blir synlig. Han lå ofte helt i front av utviklingen. I sin tid var f.eks. Jordbærstedet høyst radikal i sin uanstrengte veksling mellom drøm og virkelighet, mellom fortid og nåtid. Det skjer uten overtoninger eller andre tekniske grep. Den aldrende Viktor Sjöström i hovedrollen som «jubeldoktor» Isak Borg skritter helt bokstavelig ut og inn av ulike virkeligheter. Hvor fikk Bergman den idéen fra?

I et intervju fortalte Bergman at han høsten 1956 skulle besøke sin mormor i Uppsala og stoppet foran huset. Han fikk en plutselig følelse: tenk om den gamle, avdøde hushjelpen Lalla skulle åpne døra, som hun alltid gjorde da han var barn?

«Så slog det mig – tänk om man skulle göra en film om det här att man bara kommer alldeles realistiskt och plötsligt öppnar en dörr, och så går man in i sin barndom, och så öppnar man en annan dörr och kommer ut i verkligheten, och sen svänger man om ett gathörn och kommer in i någon annan period av sin tillvaro, och allting pågår, lever. Det var faktiskt uppslaget till Smultronstället.»

Senere har han riktignok avkreftet historien: «Detta är en ganska beskedlig osanning. Det verkliga förhållandet är att jag ständigt lever i min barndom.»

Ikke stol på Bergman, stol på filmene hans.

Under opptakene til «Persona»

Unngår #metoo-aspektet

Selv om det er en jubileumsfilm, viker ikke Magnusson tilbake for å skildre Bergmans mindre sympatiske sider, som særlig kommer til uttrykk i hans uberegnelige raseriutbrudd og i hans forhold til sine mange kvinner og barn. I 1957 hadde Bergman allerede seks barn med tre forskjellige kvinner, en kone og minst en elskerinne og han møter både sin fjerde og femte hustru samme år. I alt giftet han seg fem ganger og fikk ni barn med seks forskjellige kvinner. Han la ikke skjul på sine utenomekteskapelige forhold, koner og elskerinner kunne samtidig  være til stede under innspillingene.

I Sverige har 100-årsjubiléet for Bergmans fødsel gitt støtet til en #metoo-debatt, der Bergman beskyldes for maktmisbruk og seksuell trakassering. I dokumentaren Liv & Ingmar skildrer Liv Ullmann hvordan hun nærmest ble holdt i husarrest av en sykelig sjalu Bergman på Fårö, men i Magnussons film sier hun like fullt: «Han var den beste venn jeg har hatt. Han har aldri gjort meg noe vondt.» Det får vi vel ta til etterretning. Liv Ullmann, Harriet Andersson og Bibi Andersson var sterke og selvstendige kvinner, som det er vanskelig å se som ofre. Magnusson unngår klokelig #metoo-aspektet, det er nok av andre som vil og kan ta seg av det, men at Bergman benyttet sin maktposisjon til å komme i seng med sine skuespillerinner og til å nedverdige medarbeidere han ikke likte, kan det herske lite tvil om.

Bergmans lange skygger

I over 40 år var Bergman en institusjon i svensk film- og kulturliv og han kastet lange skygger. Han gjorde nærmere 70 produksjoner for kino og tv, han satte opp over 150 teaterstykker. Han er filmhistoriens mest prisvinnende regissør med 73 priser, inklusive æresprisen «Palm of the Palms» i Cannes 1997, som foreløpig bare er utdelt en eneste gang. Han var en nær venn av Harry Schein, som reformerte svensk film på 60-tallet og grunnla Svenska Filminstitutet, der han ble en allmektig direktør. Bergman var en del av etablissementet og hadde en finger med i alt. Den unge, opprørske generasjonen i Sverige på 60- og 70-tallet, med Bo Widerberg, Roy Andersson og Stefan Jarl i spissen, hatet ham intenst. «Bergman gjør vertikal film, jeg gjør horisontal film,» sa Bo Widerberg. «Han var et maktmenneske, og altfor stor til at man kunne unngå å bli forbannet på ham,» har Suzanne Osten sagt. Kanskje skjulte hatet en skrekkblandet og motvillig beundring? Osten filmer nå Sextiofyra minuter med Rebecka, etter et manus Bergman etterlot seg.

Bergman kunne være ekstremt inspirerende og han elsket sine skuespillere, men han kunne også gå over lik. Det fikk den unge og geniforklarte skuespilleren/regissøren Thomas Flinck merke til gangs i Bergmans oppsetting av Misantropen på Dramaten i 1995. Han spilte hovedrollen og ble offentlig halshugget av Bergman for å ha ødelagt forestillingen, hvorpå Bergman avlyste det planlagte gjestespillet i USA. Flinck forteller historien til Magnusson, men sier ikke noe om sin skjebne senere – personlig sammenbrudd, overdose av morfin og fengselsopphold.

Bergman – ett år, ett liv gir et fascinerende portrett av demonregissøren Ingmar Bergman på godt og vondt. Sterkest er filmen i sin dokumentasjon av sammenhengen mellom Bergmans nattsider og hans filmer, og de menneskelige omkostninger som fulgte med – ikke bare for Bergman selv, men også for de rundt ham, ikke minst hans barn. Man får en frysende innsikt i hvor nådeløs kunsten kan være når kunstneren er totalt kompromissløs. Prisen var høy, men filmene hans blir stående. Det er 100-årsjubiléet med sine Bergman-retrospektiver verden over et slående bevis på.

I filmen er det kanskje Lars von Trier som best oppsummerer demonregissøren: «Jeg elsker deg, ditt dumme svin!»

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

– Ikke stol på Bergman, stol på filmene hans.

– Ikke stol på Bergman, stol på filmene hans.

Bergman løy og jukset i livet, men han var nådeløst ærlig i sine filmer. Det får Jane Magnusson fint fram i sin kinoaktuelle dokumentar. «Bergman – ett år, ett liv» – som tar utgangspunkt i et vanvittig fruktbart år i Bergmans karriere.

Ingmar Bergman er en bauta som man ikke kommer utenom i filmhistorien, men han er tung og dyster og utdatert – altså kjedelig. Dette er en fordom som er utbredt ikke bare blant dagens yngre filmpublikum, men også blant yngre filmfolk. Da er det interessant at Joachim Trier, en av de unges favorittregissører, en gang har sagt at alt det han syntes var verdt å vite om livet, det hadde han lært av Woody Allen. For hvem har vært Woody Allens livslange forbilde og inspirasjonskilde? Jo, nettopp Ingmar Bergman.

Det er å håpe at mange unge – og for den saks skyld gamle – oppsøker Jane Magnussons dokumentarfilm Bergman – ett år, ett liv, som er kinoaktuell i forbindelse med 100-årsjubiléet for Bergmans fødsel. Filmen behandler regiarbeid og metoder, men går også tett inn på mennesket Bergman. Og han var det motsatte av kjedelig, han var et opprivende drama i seg selv.

All kunst er i en viss forstand selvbiografisk. «Å dikte, det er å holde dommedag over seg selv,» skrev salige Henrik Ibsen. I forbindelse med rettssaken om Sangen om den røde rubin i 1957 formulerte Agnar Mykle seg slik: «Av verdens tre milliarder mennesker kjenner jeg bare ett. Kan jeg vise dette ene mennesket slik det virkelig er, kommer alle til å kjenne seg igjen i det.» En definisjon på stor kunst er at verket evner å bore så dypt i det private at det blir allmenngyldig.

Et vanvittig år

Denne tesen har Jane Magnussons lagt til grunn for sin to timer lange dokumentar. Bergman laget film om seg selv og sine egne erfaringer, og det i ekstrem grad. Han dissekerte sin egen sjel. Som det sies i filmen – han løy og jukset i livet, men han var nådeløst ærlig i sine filmer.

Gjennom intervjuer, arkivmateriale og klipp fra hans filmer tegnes et portrett av kunstneren og mennesket Ingmar Bergman. Intervjuene med medarbeidere, og regissører som Roy Andersson og Lars von Trier, er mange og kortfattede, kanskje litt for kortfattede. Derfor er det er snodig at det er gitt plass til celebrity-innslag som kuttet med Barbra Streisand, som skamroser Det syvende segl – det må vel skrives på jubileumskontoen?

Magnusson konsentrerer seg om ett år, 1957, som var det mest hektiske og fruktbare året i Bergmans karriere – premiere på Det syvende segl og manus, innspilling og premiere på Jordbærstedet, fire teateroppsetninger (to av dem gigantoppsetninger som Peer Gynt og Misantropen) samt regi på en TV-film og et radioteater. Et nesten ufattelig arbeidstempo. Samtidig led han av angst og redsel for å ikke strekke til, demonregissøren var grunnleggende usikker på seg selv. I Bilder (1990) skriver han: «Meg selv som 37-åring, avskåret fra medmenneskelig samkvem, også fordi jeg avskar meg selv fra andre, selvopptatt, innesluttet og ikke bare nokså, men totalt mislykket. Ikke desto mindre en mann med suksess. Og flink. Og ordentlig. Og full av selvdisiplin.»

Ikke å undres over at han fikk blødende magesår og ble innlagt på Karolinska Sjukhuset – der skrev han manuset til Jordbærstedet. Ifølge filmen levde han resten av livet stort sett på en diett av kefir og kjeks. Jane Magnusson sier: «Bergman kunne være ekstremt inspirerende, men også skrekkinnjagende. En mann som var supersensitiv for lyd, lys, mat, drømmer, men ikke like sensitiv i forhold til andre mennesker.»

Da han fant sin stemme

Selv om året 1957 danner en ramme for fremstillingen, så springer Magnusson ganske fritt både bakover og fremover i tid og temaer. Vi er innom hans barndom, hans forhold til kvinner og utroskap og hans frivillige eksil i Tyskland og hans lefling med nazismen under krigen – noe som fikk ham til å sverge aldri mer å befatte seg med politikk, verken privat eller i sine filmer.

Med hovedverkene Det syvende segl og Jordbærstedet fant Bergman sin stemme. Den internasjonale suksessen ga ham økonomisk og kunstnerisk frihet, han kunne lage de filmene han ville og slik han ville. Etter juryens spesialpris i Cannes for Det syvende segl og Gullbjørn og Golden Globe for Jordbærstedet inntok han posisjonen som en av filmens ledende auteurer sammen med navn som Fellini og Kurosawa og han ble en inspirasjon for den  franske nybølgen. Den posisjonen skulle han bekrefte og bestyrke i årene som kom. Filmene ble mer personlige og mer eksperimenterende og nådde et høydepunkt med Tystnaden (1962) og Persona (1967).

Mangel på filmhistorie

Det er et savn, og en svakhet, at Magnusson ikke setter Bergman inn i en filmhistorisk sammenheng, det er ikke minst der Bergmans storhet blir synlig. Han lå ofte helt i front av utviklingen. I sin tid var f.eks. Jordbærstedet høyst radikal i sin uanstrengte veksling mellom drøm og virkelighet, mellom fortid og nåtid. Det skjer uten overtoninger eller andre tekniske grep. Den aldrende Viktor Sjöström i hovedrollen som «jubeldoktor» Isak Borg skritter helt bokstavelig ut og inn av ulike virkeligheter. Hvor fikk Bergman den idéen fra?

I et intervju fortalte Bergman at han høsten 1956 skulle besøke sin mormor i Uppsala og stoppet foran huset. Han fikk en plutselig følelse: tenk om den gamle, avdøde hushjelpen Lalla skulle åpne døra, som hun alltid gjorde da han var barn?

«Så slog det mig – tänk om man skulle göra en film om det här att man bara kommer alldeles realistiskt och plötsligt öppnar en dörr, och så går man in i sin barndom, och så öppnar man en annan dörr och kommer ut i verkligheten, och sen svänger man om ett gathörn och kommer in i någon annan period av sin tillvaro, och allting pågår, lever. Det var faktiskt uppslaget till Smultronstället.»

Senere har han riktignok avkreftet historien: «Detta är en ganska beskedlig osanning. Det verkliga förhållandet är att jag ständigt lever i min barndom.»

Ikke stol på Bergman, stol på filmene hans.

Under opptakene til «Persona»

Unngår #metoo-aspektet

Selv om det er en jubileumsfilm, viker ikke Magnusson tilbake for å skildre Bergmans mindre sympatiske sider, som særlig kommer til uttrykk i hans uberegnelige raseriutbrudd og i hans forhold til sine mange kvinner og barn. I 1957 hadde Bergman allerede seks barn med tre forskjellige kvinner, en kone og minst en elskerinne og han møter både sin fjerde og femte hustru samme år. I alt giftet han seg fem ganger og fikk ni barn med seks forskjellige kvinner. Han la ikke skjul på sine utenomekteskapelige forhold, koner og elskerinner kunne samtidig  være til stede under innspillingene.

I Sverige har 100-årsjubiléet for Bergmans fødsel gitt støtet til en #metoo-debatt, der Bergman beskyldes for maktmisbruk og seksuell trakassering. I dokumentaren Liv & Ingmar skildrer Liv Ullmann hvordan hun nærmest ble holdt i husarrest av en sykelig sjalu Bergman på Fårö, men i Magnussons film sier hun like fullt: «Han var den beste venn jeg har hatt. Han har aldri gjort meg noe vondt.» Det får vi vel ta til etterretning. Liv Ullmann, Harriet Andersson og Bibi Andersson var sterke og selvstendige kvinner, som det er vanskelig å se som ofre. Magnusson unngår klokelig #metoo-aspektet, det er nok av andre som vil og kan ta seg av det, men at Bergman benyttet sin maktposisjon til å komme i seng med sine skuespillerinner og til å nedverdige medarbeidere han ikke likte, kan det herske lite tvil om.

Bergmans lange skygger

I over 40 år var Bergman en institusjon i svensk film- og kulturliv og han kastet lange skygger. Han gjorde nærmere 70 produksjoner for kino og tv, han satte opp over 150 teaterstykker. Han er filmhistoriens mest prisvinnende regissør med 73 priser, inklusive æresprisen «Palm of the Palms» i Cannes 1997, som foreløpig bare er utdelt en eneste gang. Han var en nær venn av Harry Schein, som reformerte svensk film på 60-tallet og grunnla Svenska Filminstitutet, der han ble en allmektig direktør. Bergman var en del av etablissementet og hadde en finger med i alt. Den unge, opprørske generasjonen i Sverige på 60- og 70-tallet, med Bo Widerberg, Roy Andersson og Stefan Jarl i spissen, hatet ham intenst. «Bergman gjør vertikal film, jeg gjør horisontal film,» sa Bo Widerberg. «Han var et maktmenneske, og altfor stor til at man kunne unngå å bli forbannet på ham,» har Suzanne Osten sagt. Kanskje skjulte hatet en skrekkblandet og motvillig beundring? Osten filmer nå Sextiofyra minuter med Rebecka, etter et manus Bergman etterlot seg.

Bergman kunne være ekstremt inspirerende og han elsket sine skuespillere, men han kunne også gå over lik. Det fikk den unge og geniforklarte skuespilleren/regissøren Thomas Flinck merke til gangs i Bergmans oppsetting av Misantropen på Dramaten i 1995. Han spilte hovedrollen og ble offentlig halshugget av Bergman for å ha ødelagt forestillingen, hvorpå Bergman avlyste det planlagte gjestespillet i USA. Flinck forteller historien til Magnusson, men sier ikke noe om sin skjebne senere – personlig sammenbrudd, overdose av morfin og fengselsopphold.

Bergman – ett år, ett liv gir et fascinerende portrett av demonregissøren Ingmar Bergman på godt og vondt. Sterkest er filmen i sin dokumentasjon av sammenhengen mellom Bergmans nattsider og hans filmer, og de menneskelige omkostninger som fulgte med – ikke bare for Bergman selv, men også for de rundt ham, ikke minst hans barn. Man får en frysende innsikt i hvor nådeløs kunsten kan være når kunstneren er totalt kompromissløs. Prisen var høy, men filmene hans blir stående. Det er 100-årsjubiléet med sine Bergman-retrospektiver verden over et slående bevis på.

I filmen er det kanskje Lars von Trier som best oppsummerer demonregissøren: «Jeg elsker deg, ditt dumme svin!»

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY