Ingmar Bergman – nådeløst autoritær og omsorgsfull

Ingmar Bergman – nådeløst autoritær og omsorgsfull

Alle fagfunksjoner kommer til orde i «Alla talar om Bergman». Uansett om de elsket eller hatet ham, så følte alle seg sett, skriver Sølve Skagen om boken som er mer anekdotisk enn dyploddende. Men den gjenoppvekket lysten til å se Bergmans filmer og lese Knausgårds opplevelse av å se mesterens oppsetning av «Gjengangere».

Den 14. juli er det 100 år siden Ernst Ingmar Bergman ble født. Jubileet feires med filmfestivaler, utstillinger og teateroppsetninger over hele verden fra Fårö til New York, fra Milwaukee til Oslo. I Sverige publiserer flere titalls bøker av og om Bergman, hovedsakelig opptrykk av tidligere utgivelser, men også noen nyskrevne. En av de nye bøkene er Alla talar om Bergman av Andreas Fock, som jeg skal presentere her.

Andreas Fock, med bakgrunn som filmkonsulent ved Svenska filminstitutet, intervjuer 25 personer som har samarbeidet med Ingmar Bergman. Skuespillere som Liv Ullmann, Lena Olin, Pernilla August, Lena Endre, Börje Ahlstedt, Stina Ekblad samt team-medlemmer som Bergmans høyre hånd på Cinematograph gjennom 30 år, Katinka Faragó. Nær sagt alle fagfunksjoner er representert, fra rekvisitører og fotografer til lydteknikere og sminkører, fra scenografer og produsenter til filmarkivarer og filmrestaurerere. De bekrefter det bildet vi allerede har av demonregissøren Bergman, at han kunne være nådeløst autoritær inntil det hensynsløse, at han ikke tålte avvisning, men at han også kunne være nær og omsorgsfull. En gjennomgangsmelodi er at han bandt folk til seg. Uansett funksjon og uansett om de elsket eller hatet ham, så følte alle seg sett.

En intervjubok blir gjerne mer anekdotisk enn dyptloddende, så også her. De som ønsker grundige analyser av Bergman og hans filmer, vil bli skuffet. Hvis man derimot er ute etter faglige innfallsvinkler og underholdende detaljer, fra det interessante til det kuriøse (Bergman hadde konstant magesjau og måtte alltid ha et toalett i nærheten), så vil man finne mangt å glede seg over. Her er noen smakebiter:

Dødsdansen og en sjelden lydeffekt

Katinka Faragó forteller at den berømte, nærmest ikoniske, scenen av dødsdansen på åskammen i Det syvende segl (1956) ble filmet på sparket og med amatører:

«Det var filmfotografen Gunnar Fischer som fick syn på ett moln, och att det var så stiligt. Ingmar var med på det. Skådespelarna hade redan gått för dagen, men på något sätt fick vi ihop det där. Vi klädde på lite olika människor det som passade och gjorde den där dansen på åsen, och så blev det den mest berömda scenen i filmhistorien.»

Lydmannen Owe Svensson, som mikset Hviskninger og rop (1972), forteller at Bergman ønsket en spesiell stemning i det store herregårdshuset. Det skulle være uvær utenfor, slik at vinden ulte i kakkelovnene og peisen. Owe Svensson:

«Jag hade en bild av hur det skulle låta och samlade ihop en massa vindar som jag hade sparat, jag experimenterade genom att ta tryckluftsslangen som fanns på Europafilm och blåsa i olika rör. Jag fick ihop några olika komponenter och tyckte att det var på väg att bli ganska bra. Det här var vårt första samarbete och enda gången som Ingmar kom under processens gång och ville lyssna. »Det är bra, men inte riktigt som jag hade tänkt« sa han och gjorde någonting som jag aldrig hade hört tidigare. Han kunde själv låta på ett sätt där han åstadkom ett ljud med själva munhålan och ett annat med stämbanden. Det lät jättebra!

– Så du satte en mikrofon på honom?!

– Det var precis vad jag gjorde! »Vad bra«, sa jag till Ingmar, »kan inte jag få spela in det här så att jag har något att referera till?« »Jo jo, visst«, sa Ingmar, så fick han gå in i speakerrummet och jag riggade upp en mikrofon. Han gjorde det där igen, och jag spelade in. Sen tänkte jag, vad fan, det är ju lika bra att lägga in det ihop med mina andra ljud. Så jag tog bort något av de andra ljuden och la till hans. Jag sa inte det till honom förrän kanske tjugo år senare när vi käkade lunch på Fårö, och satt och pratade om ditten och datten. Jag tror att Katinka Faragó och Sven Nykvist var med också. Då drog han upp att han tyckte att ljudet till Viskningar och rop hade blivit så bra. »Vet du varför det blev så bra?«, frågade jag. »Nej«, sa Bergman. »Jo, för att det är din röst …«, sa jag. »Åh jävlar du!« sa han kluckande.»

Foto: Wikipedia

Den selvironiske Bergman

At Bergman ikke bare hadde distanse til seg selv, men også en god slump selvironi, fremgår av Stig Björkmans bidrag. De unge kulturradikalerne rundt 1960 hadde sett seg lei på geniforklaringen av den svenske mesterregissøren, særlig var de provosert av hans innadvendte, religiøse problematikk, som de oppfattet som en mangel på sosialt engasjement. Björkman forteller:

«1960 hade jag börjat på filmtidskriften Chaplin, som Bengt Forslund hade startat året innan. Något år senare gav vi ut ett anti-Bergman-nummer, där Ingmar själv var en av bidragsgivarna utan att någon visste om det. Han skrev en väldigt dräpande essä om den här erbarmlige fäsören Bergman, under en fransk pseudonym, Ernest Riffe, som var namnet på Käbi Lareteis frisör i Paris. Det hela rönte en viss uppmärksamhet. Vissa reaktioner i dagspressen visade en viss skadeglädje: »Äntligen någon som vågar ryta ifrån!« Det dröjde ett par nummer av tidskriften innan det avslöjades vem som låg bakom den franska signaturen.»

 ”Feministen” Bergman

Lena Endre, som kanskje er den i boka som best formidler Bergmans regiteknikk, fremholder at ingen har skapt så mange og sterke kvinnehovedroller som Bergman. Hun sier:

«Sen var han väldigt feministisk, han var intresserad av kvinnor och det kvinnliga psyket generellt, och mån om att vi skulle ha bra roller. »Jag är 50 procent kvinna, det förstår du väl?«, sa han ofta. »Ja, det gör jag«, sa jag, för han kunde prata djupt utifrån en kvinnas perspektiv.»

Bergman elsket kvinner og kvinnene elsket ham. Han var gift fem ganger og hadde ni barn med seks forskjellige kvinner, blant andre Liv Ullmann. De ble sammen under innspillingen av Persona (1965), hun var 27, han var 47. At 100-årsjubileet i tid sammenfaller med #Metoo, kunne ikke gå upåaktet hen. I hvert fall ikke i Sverige, der forfatteren Thomas Sjöberg i en kronikk i Dagens Nyheter har hevdet at Ingmar Bergman la grunnlaget for en kultur som stilltiende aksepterte overgrep og seksuell trakassering.

Mange av de 25 som intervjues i boka – 15 av dem kvinner – er kritiske til Bergmans lunefulle og autoritære stil, men ingen beskylder ham for seksuell trakassering. Men den debatten er nok ikke ferdig, der er siste ord ikke sagt.

Erland Josephson og Lena Endre i Liv Ullmanns filmatisering av Ingmar Bergmans manus «Troløsa».

Knausgårds aha-opplevelse

På 60-tallet gikk det hardnakkede rykter om at Bergman ønsket å filmatisere Peer Gynt i Norge. Det ble det dessverre ikke noe av, men på teateret vendte han stadig tilbake til Ibsen. I intervjuet med Gunnar Bergdahl, tidligere sjef for Göteborgs filmfestival, sier han at Bergman var mer imponert av Ibsen enn av Strindberg:

«Han var fascinerad av Ibsens manusmässiga konstruktioner, det var det han tyckte var så bra. Att det är så vältänkt och att det finns en logik. Det är som katedraler. Det finns en tyngd i hela bygget, och lyftet ligger liksom i tyngden. Han var väldigt förtjust i Ibsen då.»

Hva mente Bergman med at «løftet ligger i tyngden»? Det har Karl Ove Knausgård presist beskrevet i Min kamp 2. I 2002 sitter Knausgård i salen på Dramaten i Stockholm og ser Bergmans aller siste oppsetning, som var Gjengangere. Han kjeder seg gjennom hele første akt, men så griper forestillingen tak i ham, første akt har bare lagt fundamentet, grepet strammes langsomt, detaljene forsvinner, han suges inn, Bergman har «…vekket en tilstand av absolutt nærvær, på en og samme tid brennende og iskaldt». Det er en opplevelse mange av oss har hatt, at det er noe foruroligende klinisk i Bergmans dypdykk i den menneskelige psyke. Opplevelsen ble skjellsettende for Knausgård: «Det var bare dit, mot det vesentligste, mot den menneskelige eksistensens innerste kjerne, jeg skulle bevege meg. Dit, dit, dit.»

Den største fortjenesten med Alla talar om Bergman er kanskje at boka stimulerer til fornyet bekjentskap med Bergmans filmer. Selv fikk jeg lyst til å se om igjen mesterverket Persona og Fra marionettenes liv, filmen han gjorde i tysk eksil i 1980. Lars von Trier får ha meg unnskyldt, men Ingmar Bergman er kanskje det eneste geniet Skandinavia har fostret i nyere tid og 100-årsjubileet gir oss en enestående mulighet til å oppleve og gjenoppleve hans filmer på stor duk. De vises på cinemateker over hele landet året ut, så les gjerne boka, men først og fremst – gå på kino!

Ingmar Bergman – nådeløst autoritær og omsorgsfull

Ingmar Bergman – nådeløst autoritær og omsorgsfull

Alle fagfunksjoner kommer til orde i «Alla talar om Bergman». Uansett om de elsket eller hatet ham, så følte alle seg sett, skriver Sølve Skagen om boken som er mer anekdotisk enn dyploddende. Men den gjenoppvekket lysten til å se Bergmans filmer og lese Knausgårds opplevelse av å se mesterens oppsetning av «Gjengangere».

Den 14. juli er det 100 år siden Ernst Ingmar Bergman ble født. Jubileet feires med filmfestivaler, utstillinger og teateroppsetninger over hele verden fra Fårö til New York, fra Milwaukee til Oslo. I Sverige publiserer flere titalls bøker av og om Bergman, hovedsakelig opptrykk av tidligere utgivelser, men også noen nyskrevne. En av de nye bøkene er Alla talar om Bergman av Andreas Fock, som jeg skal presentere her.

Andreas Fock, med bakgrunn som filmkonsulent ved Svenska filminstitutet, intervjuer 25 personer som har samarbeidet med Ingmar Bergman. Skuespillere som Liv Ullmann, Lena Olin, Pernilla August, Lena Endre, Börje Ahlstedt, Stina Ekblad samt team-medlemmer som Bergmans høyre hånd på Cinematograph gjennom 30 år, Katinka Faragó. Nær sagt alle fagfunksjoner er representert, fra rekvisitører og fotografer til lydteknikere og sminkører, fra scenografer og produsenter til filmarkivarer og filmrestaurerere. De bekrefter det bildet vi allerede har av demonregissøren Bergman, at han kunne være nådeløst autoritær inntil det hensynsløse, at han ikke tålte avvisning, men at han også kunne være nær og omsorgsfull. En gjennomgangsmelodi er at han bandt folk til seg. Uansett funksjon og uansett om de elsket eller hatet ham, så følte alle seg sett.

En intervjubok blir gjerne mer anekdotisk enn dyptloddende, så også her. De som ønsker grundige analyser av Bergman og hans filmer, vil bli skuffet. Hvis man derimot er ute etter faglige innfallsvinkler og underholdende detaljer, fra det interessante til det kuriøse (Bergman hadde konstant magesjau og måtte alltid ha et toalett i nærheten), så vil man finne mangt å glede seg over. Her er noen smakebiter:

Dødsdansen og en sjelden lydeffekt

Katinka Faragó forteller at den berømte, nærmest ikoniske, scenen av dødsdansen på åskammen i Det syvende segl (1956) ble filmet på sparket og med amatører:

«Det var filmfotografen Gunnar Fischer som fick syn på ett moln, och att det var så stiligt. Ingmar var med på det. Skådespelarna hade redan gått för dagen, men på något sätt fick vi ihop det där. Vi klädde på lite olika människor det som passade och gjorde den där dansen på åsen, och så blev det den mest berömda scenen i filmhistorien.»

Lydmannen Owe Svensson, som mikset Hviskninger og rop (1972), forteller at Bergman ønsket en spesiell stemning i det store herregårdshuset. Det skulle være uvær utenfor, slik at vinden ulte i kakkelovnene og peisen. Owe Svensson:

«Jag hade en bild av hur det skulle låta och samlade ihop en massa vindar som jag hade sparat, jag experimenterade genom att ta tryckluftsslangen som fanns på Europafilm och blåsa i olika rör. Jag fick ihop några olika komponenter och tyckte att det var på väg att bli ganska bra. Det här var vårt första samarbete och enda gången som Ingmar kom under processens gång och ville lyssna. »Det är bra, men inte riktigt som jag hade tänkt« sa han och gjorde någonting som jag aldrig hade hört tidigare. Han kunde själv låta på ett sätt där han åstadkom ett ljud med själva munhålan och ett annat med stämbanden. Det lät jättebra!

– Så du satte en mikrofon på honom?!

– Det var precis vad jag gjorde! »Vad bra«, sa jag till Ingmar, »kan inte jag få spela in det här så att jag har något att referera till?« »Jo jo, visst«, sa Ingmar, så fick han gå in i speakerrummet och jag riggade upp en mikrofon. Han gjorde det där igen, och jag spelade in. Sen tänkte jag, vad fan, det är ju lika bra att lägga in det ihop med mina andra ljud. Så jag tog bort något av de andra ljuden och la till hans. Jag sa inte det till honom förrän kanske tjugo år senare när vi käkade lunch på Fårö, och satt och pratade om ditten och datten. Jag tror att Katinka Faragó och Sven Nykvist var med också. Då drog han upp att han tyckte att ljudet till Viskningar och rop hade blivit så bra. »Vet du varför det blev så bra?«, frågade jag. »Nej«, sa Bergman. »Jo, för att det är din röst …«, sa jag. »Åh jävlar du!« sa han kluckande.»

Foto: Wikipedia

Den selvironiske Bergman

At Bergman ikke bare hadde distanse til seg selv, men også en god slump selvironi, fremgår av Stig Björkmans bidrag. De unge kulturradikalerne rundt 1960 hadde sett seg lei på geniforklaringen av den svenske mesterregissøren, særlig var de provosert av hans innadvendte, religiøse problematikk, som de oppfattet som en mangel på sosialt engasjement. Björkman forteller:

«1960 hade jag börjat på filmtidskriften Chaplin, som Bengt Forslund hade startat året innan. Något år senare gav vi ut ett anti-Bergman-nummer, där Ingmar själv var en av bidragsgivarna utan att någon visste om det. Han skrev en väldigt dräpande essä om den här erbarmlige fäsören Bergman, under en fransk pseudonym, Ernest Riffe, som var namnet på Käbi Lareteis frisör i Paris. Det hela rönte en viss uppmärksamhet. Vissa reaktioner i dagspressen visade en viss skadeglädje: »Äntligen någon som vågar ryta ifrån!« Det dröjde ett par nummer av tidskriften innan det avslöjades vem som låg bakom den franska signaturen.»

 ”Feministen” Bergman

Lena Endre, som kanskje er den i boka som best formidler Bergmans regiteknikk, fremholder at ingen har skapt så mange og sterke kvinnehovedroller som Bergman. Hun sier:

«Sen var han väldigt feministisk, han var intresserad av kvinnor och det kvinnliga psyket generellt, och mån om att vi skulle ha bra roller. »Jag är 50 procent kvinna, det förstår du väl?«, sa han ofta. »Ja, det gör jag«, sa jag, för han kunde prata djupt utifrån en kvinnas perspektiv.»

Bergman elsket kvinner og kvinnene elsket ham. Han var gift fem ganger og hadde ni barn med seks forskjellige kvinner, blant andre Liv Ullmann. De ble sammen under innspillingen av Persona (1965), hun var 27, han var 47. At 100-årsjubileet i tid sammenfaller med #Metoo, kunne ikke gå upåaktet hen. I hvert fall ikke i Sverige, der forfatteren Thomas Sjöberg i en kronikk i Dagens Nyheter har hevdet at Ingmar Bergman la grunnlaget for en kultur som stilltiende aksepterte overgrep og seksuell trakassering.

Mange av de 25 som intervjues i boka – 15 av dem kvinner – er kritiske til Bergmans lunefulle og autoritære stil, men ingen beskylder ham for seksuell trakassering. Men den debatten er nok ikke ferdig, der er siste ord ikke sagt.

Erland Josephson og Lena Endre i Liv Ullmanns filmatisering av Ingmar Bergmans manus «Troløsa».

Knausgårds aha-opplevelse

På 60-tallet gikk det hardnakkede rykter om at Bergman ønsket å filmatisere Peer Gynt i Norge. Det ble det dessverre ikke noe av, men på teateret vendte han stadig tilbake til Ibsen. I intervjuet med Gunnar Bergdahl, tidligere sjef for Göteborgs filmfestival, sier han at Bergman var mer imponert av Ibsen enn av Strindberg:

«Han var fascinerad av Ibsens manusmässiga konstruktioner, det var det han tyckte var så bra. Att det är så vältänkt och att det finns en logik. Det är som katedraler. Det finns en tyngd i hela bygget, och lyftet ligger liksom i tyngden. Han var väldigt förtjust i Ibsen då.»

Hva mente Bergman med at «løftet ligger i tyngden»? Det har Karl Ove Knausgård presist beskrevet i Min kamp 2. I 2002 sitter Knausgård i salen på Dramaten i Stockholm og ser Bergmans aller siste oppsetning, som var Gjengangere. Han kjeder seg gjennom hele første akt, men så griper forestillingen tak i ham, første akt har bare lagt fundamentet, grepet strammes langsomt, detaljene forsvinner, han suges inn, Bergman har «…vekket en tilstand av absolutt nærvær, på en og samme tid brennende og iskaldt». Det er en opplevelse mange av oss har hatt, at det er noe foruroligende klinisk i Bergmans dypdykk i den menneskelige psyke. Opplevelsen ble skjellsettende for Knausgård: «Det var bare dit, mot det vesentligste, mot den menneskelige eksistensens innerste kjerne, jeg skulle bevege meg. Dit, dit, dit.»

Den største fortjenesten med Alla talar om Bergman er kanskje at boka stimulerer til fornyet bekjentskap med Bergmans filmer. Selv fikk jeg lyst til å se om igjen mesterverket Persona og Fra marionettenes liv, filmen han gjorde i tysk eksil i 1980. Lars von Trier får ha meg unnskyldt, men Ingmar Bergman er kanskje det eneste geniet Skandinavia har fostret i nyere tid og 100-årsjubileet gir oss en enestående mulighet til å oppleve og gjenoppleve hans filmer på stor duk. De vises på cinemateker over hele landet året ut, så les gjerne boka, men først og fremst – gå på kino!

MENY