Så mye som 95-97% av de samlede fonds- og insentivmidlene vil i 2018 gå til norske majoritetsprodusenter. Det plasserer Norge som et av de aller mest isolasjonistiske innspillingslandene i Europa, mener Sigmund Elias Holm i Vestnorsk filmkommisjon. Er dette noe å ta med videre til Berlinalen som fokusland i 2019?
Foto: Har NFIs Sindre Guldvog og kulturminister Trine Skei Grande noe å vise verden og festivalleder Dieter Kosslick når Norge blir fokusland?
Nylig ble det kjent at Norge etterfølger Canada som fokusland på Berlinalen. Det innebærer ikke bare en presentasjon av norske filmskapere, men også en blottstilling av Norge som innspillings- og samarbeidsland. Når filmverdenen i februar 2019 retter fokus mot Norge, er det også en anledning til å ruste opp samproduksjonsstøtten og insentivordningen. For vi kan ikke kaste oss ut i rampelyset uten å ha noe å tilby.
Norge kan komme til Berlin 2019 med norske filmer og serier innspilt i Canada, Island, Tsjekkia, Tyskland, Ungarn, Romania, Spania, Latvia og Sverige. Det er mange land som bidrar med finansielle, tekniske og kreative ressurser til norske filmer. Det tilsynelatende plagsomme problemet er at mange utenlandske filmskapere ser mot Norge med forventninger om at vi bidrar tilbake, og åpner for bruk av norske talenter, landskap og leverandører.
Det gjør vi ikke. Så mye som 95-97% av de samlede fonds- og insentivmidlene vil i 2018 gå til norske majoritetsprodusenter. Det plasserer Norge som et av de aller mest isolasjonistiske innspillingslandene i Europa. Det er ikke noe å sette i fokus på et globalt samproduksjonsmarked. Vi kan ikke komme til Berlin like tomhendt som vi gjorde i år.
Der Canada møter internasjonale produsenter med åpne armer, viser Norge en kald skulder. Canada tar hvert år imot omlag 400 internasjonale spillefilmer og serier, med både nasjonale og regionale, automatiske og forutsigbare insentivordninger. Norske filmprosjekter drar også nytte av canadisk samarbeidsvilje, kompetanse og medfinansiering. ”Den globale veksten i innholdsproduksjon skaper muligheter for canadiske talenter, produsenter, etterarbeidshus og stab”, uttaler den canadiske produsentforeningen.
Produksjonsnivået i Canada har vokst med 100% siste ti år. De internasjonale prosjektene bringer inn 20 milliarder kroner, og står for halvparten av volumet. Norge går motsatt vei. Målt per innbygger ligger produksjonsnivået i Norge 5-10 ganger under Canada, og pilene har pekt nedover siste ti år (ifølge European Audiovisual Observatory). Er det andre land som skal ta seg av arbeidsplasser og kompetanseutvikling?
Selv insentivordningen prioriterer NFI nå å gi til norske prosjekter. Forvaltningspraksisen favoriserer norske serier med innspilling i og nær Oslo, i sterk kontrast til ordningens politiske utgangspunkt og til NFIs egne høringsinnspill til kulturdepartementet. I NFIs høringsinnspill heter det at ordningens hovedformål bør være å få internasjonal filmaktivitet til Norge, og ikke å øke den norske produksjonen i Norge. Det er uheldig at NFI opptrer ulikt som høringspart og som forvalter.
Årets tildelinger fra insentivordningen sender svært uheldige signaler til det internasjonale produksjonsmiljøet. Etter årets runde er både Kina, Canada, Storbritannia og USA blant landene vi har avvist. Om det sprer seg et rykte om at Norge er bortkastet tid, uforutsigbart, uinteressert, og seg selv nok, så er det kanskje som fortjent. Berlinalen 2019 blir en anledning til å rette opp det inntrykket.
Norges suksess som fokusland vil ikke telles i antall vimpler og mottagelser, men i antall reelle samarbeid som skapes, i nye markedsmuligheter for norske produksjoner, såvel som muligheter for utenlandske filmskapere til å bringe sine historier til Norge.
Hvert år arrangerer markedsdelen av Berlinalen avslutningsfesten Co-Production Rocks! der filmskapere fra hele verden deltar. For at Norge skal rocke Berlinalen som fokusland, må det også rocke av Norge som innspillingsland.
Det kan virke som internasjonale produsenter må stålsette seg for en iskald og lite gjestfri Berlinale med Norge som fokusland, om ikke kulturminister Trine Skei Grande får med seg næringsminister Torbjørn Røe Isaksen på et filmpolitisk løft.
Sigmund Elias Holm er leder av Vestnorsk filmkommisjon
Så mye som 95-97% av de samlede fonds- og insentivmidlene vil i 2018 gå til norske majoritetsprodusenter. Det plasserer Norge som et av de aller mest isolasjonistiske innspillingslandene i Europa, mener Sigmund Elias Holm i Vestnorsk filmkommisjon. Er dette noe å ta med videre til Berlinalen som fokusland i 2019?
Foto: Har NFIs Sindre Guldvog og kulturminister Trine Skei Grande noe å vise verden og festivalleder Dieter Kosslick når Norge blir fokusland?
Nylig ble det kjent at Norge etterfølger Canada som fokusland på Berlinalen. Det innebærer ikke bare en presentasjon av norske filmskapere, men også en blottstilling av Norge som innspillings- og samarbeidsland. Når filmverdenen i februar 2019 retter fokus mot Norge, er det også en anledning til å ruste opp samproduksjonsstøtten og insentivordningen. For vi kan ikke kaste oss ut i rampelyset uten å ha noe å tilby.
Norge kan komme til Berlin 2019 med norske filmer og serier innspilt i Canada, Island, Tsjekkia, Tyskland, Ungarn, Romania, Spania, Latvia og Sverige. Det er mange land som bidrar med finansielle, tekniske og kreative ressurser til norske filmer. Det tilsynelatende plagsomme problemet er at mange utenlandske filmskapere ser mot Norge med forventninger om at vi bidrar tilbake, og åpner for bruk av norske talenter, landskap og leverandører.
Det gjør vi ikke. Så mye som 95-97% av de samlede fonds- og insentivmidlene vil i 2018 gå til norske majoritetsprodusenter. Det plasserer Norge som et av de aller mest isolasjonistiske innspillingslandene i Europa. Det er ikke noe å sette i fokus på et globalt samproduksjonsmarked. Vi kan ikke komme til Berlin like tomhendt som vi gjorde i år.
Der Canada møter internasjonale produsenter med åpne armer, viser Norge en kald skulder. Canada tar hvert år imot omlag 400 internasjonale spillefilmer og serier, med både nasjonale og regionale, automatiske og forutsigbare insentivordninger. Norske filmprosjekter drar også nytte av canadisk samarbeidsvilje, kompetanse og medfinansiering. ”Den globale veksten i innholdsproduksjon skaper muligheter for canadiske talenter, produsenter, etterarbeidshus og stab”, uttaler den canadiske produsentforeningen.
Produksjonsnivået i Canada har vokst med 100% siste ti år. De internasjonale prosjektene bringer inn 20 milliarder kroner, og står for halvparten av volumet. Norge går motsatt vei. Målt per innbygger ligger produksjonsnivået i Norge 5-10 ganger under Canada, og pilene har pekt nedover siste ti år (ifølge European Audiovisual Observatory). Er det andre land som skal ta seg av arbeidsplasser og kompetanseutvikling?
Selv insentivordningen prioriterer NFI nå å gi til norske prosjekter. Forvaltningspraksisen favoriserer norske serier med innspilling i og nær Oslo, i sterk kontrast til ordningens politiske utgangspunkt og til NFIs egne høringsinnspill til kulturdepartementet. I NFIs høringsinnspill heter det at ordningens hovedformål bør være å få internasjonal filmaktivitet til Norge, og ikke å øke den norske produksjonen i Norge. Det er uheldig at NFI opptrer ulikt som høringspart og som forvalter.
Årets tildelinger fra insentivordningen sender svært uheldige signaler til det internasjonale produksjonsmiljøet. Etter årets runde er både Kina, Canada, Storbritannia og USA blant landene vi har avvist. Om det sprer seg et rykte om at Norge er bortkastet tid, uforutsigbart, uinteressert, og seg selv nok, så er det kanskje som fortjent. Berlinalen 2019 blir en anledning til å rette opp det inntrykket.
Norges suksess som fokusland vil ikke telles i antall vimpler og mottagelser, men i antall reelle samarbeid som skapes, i nye markedsmuligheter for norske produksjoner, såvel som muligheter for utenlandske filmskapere til å bringe sine historier til Norge.
Hvert år arrangerer markedsdelen av Berlinalen avslutningsfesten Co-Production Rocks! der filmskapere fra hele verden deltar. For at Norge skal rocke Berlinalen som fokusland, må det også rocke av Norge som innspillingsland.
Det kan virke som internasjonale produsenter må stålsette seg for en iskald og lite gjestfri Berlinale med Norge som fokusland, om ikke kulturminister Trine Skei Grande får med seg næringsminister Torbjørn Røe Isaksen på et filmpolitisk løft.
Sigmund Elias Holm er leder av Vestnorsk filmkommisjon
