Siden 2000 har Stockholm Internasjonale Film Festival hatt 50 prosent kvinnelige regissører i sitt hovedprogram. – Cannes, Berlin og Venezia påstår at det ikke finnes nok kvinnelige regissører, men vi vet at de finnes – vi må bare jobbe hardere for å finne dem, sier festivalsjef Git Scheynius.
I 1990 var Git Scheynius (foto) med på å stifte Stockholm Internasjonale Film Festival (som finner sted 8-19.november), og har siden vært festivalens øverste sjef. I 2007 mottok hun utmerkelsen «Beste festivalsjef» på International Film Festival Summits gala i Las Vegas. Festivalen hun er sjef for har siden år 2000 gjort seg bemerket ved å ha 50 prosent kvinnelige regissører i konkurranseprogrammet sitt, og Scheynius er fast bestemt på at dette ikke er snakk om kvotering; hennes festivalteam jobber rett og slett hardere med å finne kvinnene enn store institusjoner som Cannes, Berlin og Venezia.
– Vi er ute etter kvalitetsfilm på høyeste nivå, så det er det vi leter etter. Vi er også veldig interessert i spørsmål om demokrati – og i vår hittil 27 år lange historie har vårt publikum alltid vært 50 prosent kvinner og 50 prosent menn. Dermed hadde det blitt veldig merkelig om vi bare skulle presentere filmer fra et mannlig perspektiv.
Storesøsterlandet Sverige har lenge vært mer offensive enn Norge i likestillingsspørsmål på kulturfeltet. Høsten 2013 ble A-merking av kinofilmer lansert av likestillingsorganisasjonen Rättviseförmedlingen, i samarbeid med Women In Film & Television (WIFT) sin svenske avdeling og fire ledende kinoer. Initiativet går ut på at kinofilmer som består Bechdel-testen blir tildelt A-merket, som et tiltak for å skape mer oppmerksomhet rundt representasjon på kinolerretet. Dette har imidlertid ikke vært en aktuell metode å ta i bruk for Scheynius og hennes team.
– Jeg syns det er veldig bra at A-merkingen brukes, og at Sverige har lansert mange gode alternativer på dette området. A-merkingen er én måte man å jobbe med denne utfordringen på, og det er kjempebra at kinosjefer har tatt det i bruk. For vår del hadde det blitt litt for omfattende, siden vi har så mange filmer som skal vises på så kort tid. Så vi anvender andre typer parametere.
Hvordan jobber dere med programmeringen for å implementere disse verdiene?
– Vel. Det er ganske interessant at de store festivalene som Cannes og Berlin og Venezia påstår at det ikke finnes nok kvinnelige regissører, og at de derfor ikke kan presentere dem i programmene sine. Det er utvilsomt en mannlig dominans innen filmbransjen, men selvfølgelig finnes det jo kvinnelige filmskapere, og det er veldig, veldig viktig å løfte dem opp og fram. Derfor har vi villet gjøre et nummer ut av at vi har 50/50 representasjon i konkurranseprogrammet. Sånn har vi hatt det siden år 2000, og det har resultert i at vi har hatt kvinnelige regissører på seierspallen annethvert år. Det er virkelig gode filmer, og et bevis på at arbeidet vårt fungerer og fører fram.
– Når det gjelder metoden vår, så vil jeg gjerne understreke at vi ikke praktiserer kvotering. Vi har funnet en annen måte å få fram alle disse kvinnelige prosjektene på. Det er så enkelt som at vi jobber mye hardere enn Cannes og Venezia, ler Scheynius.
– Vi leter mer – og hvis man leter, finner man! Vi ser på alle kvinnelige prosjekter vi kommer over. Vi senker ikke på noen kvalitetskrav underveis, men vi bare gjør det litt vanskeligere for oss selv med at vi helt enkelt går gjennom flere prosjekter. Jeg mener at det er et ansvar som festivalene må ta. Neste steg er å se på produksjonsvilkårene, og å få produksjonsbransjen til å ta sin del av ansvaret. Det finnes et mindre utvalg av kvinnelige filmprosjekter, og det må jevnes ut ved at flere kvinner får anledning til å fortelle sine historier. Jeg tror det er mange som mener at filmer laget av kvinner bare ikke selger nok.
Stockholm og Scheynius har altså ikke en egen «kvinneseksjon». Alle prosjektene velges på bakgrunn av kunstneriske kriterier.
– Veldig mange priser har gått til kvinnelige regissører – men det er ingen som tviler på kvaliteten til for eksempel Céline Sciammas Girlhood (2014) eller Debra Graniks Winter’s Bone (2010), eller noen av de andre regissørene vi har gitt priser til. Det er faktisk bare Joachim Trier som har klart å trenge seg inn blant de kvinnelige prisvinnerne her! På vår prisvinnerliste de siste årene har vi Oslo, 31. august i 2011, i 2012 var det Lore av Cate Shortland, deretter The Selfish Giant av Clio Barnard i 2013, Girlhood i 2014, og så kommer Trier tilbake med Louder Than Bombs i 2015 – og så Godless av Ralitza Petrova i 2016. Så siden 2011 har det kun vært kvinnelige vinnere, og Trier to ganger.
Ved siden av Stockholm Filmfestival jobber Scheynius også med lillesøsterfestivalen Stockholm Filmfestival JUNIOR. I denne festivalen inngår filmproduksjon i samarbeid med barna selv, og hvert år arrangeres en nasjonal filmkonkurranse for barn. Det faktum at det jevnt over er like mange jenter som gutter som deltar, beviser ifølge Scheynius at interessen for å lage film eksisterer også blant jenter:
– Det er jo ingen forskjell på kvalitet eller teknikk i disse bidragene som vi får inn fra barna. Men det er noe som skjer når man går lenger opp i produksjonskjeden. Det er her problemet ligger, for det er beviselig færre av kvinnelige regissørers prosjekter som realiseres og produseres. Men det er jo ingenting som hindrer oss i å plukke fram flere kvinnelige prosjekter, og vi er ikke interesserte i å presentere en så éndimensjonal versjon av vår felles virkelighet. Vi har gjort en del undersøkelser, blant annet om hva kvinner og menn lager film om, og det kan selvfølgelig være veldig varierende, men generelt sett så lager menn filmer om menn (ca 70 prosent), og kvinner lager film om kvinner (ca 60 prosent). Det er klart at man ofte vil lage film om det som ligger en selv nærmest, og det resulterer i at vi får en helt forskjøvet og éndimensjonal virkelighetsoppfatning. Halve befolkningen vil nemlig gjerne se filmer om hvordan det er å vokse opp, ulike former for kjærlighetsproblemer, konflikter som skal håndteres og så videre, fra et kvinnelig perspektiv.
En pressemelding festivalen har sendt ut om fokuset på kvinnelig representasjon, legger vekt på at de ønsker seg flere «kvinnelige fortellinger». Scheynius understreker at det er nettopp dette kvinnelige perspektivet hun savner mer av i filmbransjen.
– Jeg har sett hundretalls coming-of-age-filmer med en ung gutt i hovedrollen, og jeg savner flere bilder på og historier om hvordan det er å vokse opp som kvinne. Vårt kampanjebilde i år er fra filmen Ava av den franske regissøren Léa Mysius. Dette er Mysius’ debutfilm, og på en måte er hun et klassisk eksempel på hvordan den første filmen man lager ofte handler nettopp om å vokse opp – fordi det er en ung regissør, dette er hennes første steg, og da tar man ofte tak i ting fra barndommen eller oppveksten. Det er det hun har gjort med denne fantastiske filmen, som handler om en 13 år gammel jente.
Selv om Scheynius vektlegger at det ikke er kvotering hun og festivalen praktiserer, kan det utvilsomt ses som en form for kvotering når de, i motsetning til stort sett alle andre mainstream-festivaler, dedikerer halve konkurranseprogrammet til kvinnelige regissører. Selv anslår Scheynius at rundt 10 prosent av filmer på et globalt nivå lages av kvinner.
Også her i Norge har kvotering i lang tid vært en het potet som politisk tema, ikke minst innenfor kulturlivet. Mange av dem som sitter høyt oppe i systemet, om det så er rent politisk eller innad i bransjen, har kanskje håpet på at dette med likestilling og representasjon er noe som vil bli bedre av seg selv med tiden. Det er en tilnærming Scheynius ikke lenger tror på.
– Jeg har jobbet med dette i nesten 30 år. Da jeg var med å starte opp festivalen i 1990, var jeg var sterkt imot kvotering og tenkte som så at dette kommer vel til å løse seg av seg selv, med tiden. Men da det hadde gått ti år, innså jeg at dette kommer overhodet ikke til å bare løse seg av seg selv. Ikke i det hele tatt. Man må gjøre noe selv, om man vil se noen forandring i sin levetid.
Hvordan kan man gjøre filmbransjen generelt mer attraktiv for kvinner, og mer inkluderende – sånn at dere ikke hadde trengt å lete så hardt etter disse kvinnene?
– Det må gjøres forandringer i alle ledd. Jeg tror at det som ofte skjer når kvinner skal presentere sine prosjekter, er at de møter på menn som skal ta de viktige beslutningene om finansiering og lignende – og som ikke kjenner seg igjen i de historiene som blir lagt fram for dem. Da velger disse mennene i stedet å satse på mannlige regissører. I alle ledd trenger kvinner å komme fram; vi må ha flere kvinnelige filmkonsulenter, flere kvinnelige ledere av produksjonsselskaper – der kan det ofte være en ganske «grabbig» stemning.
Scheynius påpeker det paradoksale i at kvinner i Skandinavia er en veldig sterk forbrukergruppe; mens menn ofte satser på kapitalvarer, satser kvinner på kultur.
– Så det er jo kvinner som egentlig er den største målgruppen blant de som faktisk går på kino. Allikevel lages det færre filmer for kvinner. Det er veldig merkelig. Jeg vil si at sjefene og ledergruppene i produksjonsselskaper i mange tilfeller ikke har gjort hjemmeleksa si med tanke på hvordan målgruppen deres egentlig ser ut.
Arbeidsforhold i bransjen generelt og for kvinner spesielt har vært ivrig debattert også på vår side av landegrensa nylig. Festivalsjefen i Stockholm mener bestemt at det er her en stor del av de virkelige utfordringene ligger.
– Vi trenger et mer tilpasningsdyktig arbeidsmiljø. Man er helt nødt til å jobbe aktivt for å få disse historiene til det store lerretet, for det er så viktig for å få en mer realistisk gjenspeiling av den virkelige verden. Vi trenger utvilsomt en gjennomgang av hele bransjen.
Les også: Norske filmfestivaler har lav kvinneandel i sine konkurranseprogram
Siden 2000 har Stockholm Internasjonale Film Festival hatt 50 prosent kvinnelige regissører i sitt hovedprogram. – Cannes, Berlin og Venezia påstår at det ikke finnes nok kvinnelige regissører, men vi vet at de finnes – vi må bare jobbe hardere for å finne dem, sier festivalsjef Git Scheynius.
I 1990 var Git Scheynius (foto) med på å stifte Stockholm Internasjonale Film Festival (som finner sted 8-19.november), og har siden vært festivalens øverste sjef. I 2007 mottok hun utmerkelsen «Beste festivalsjef» på International Film Festival Summits gala i Las Vegas. Festivalen hun er sjef for har siden år 2000 gjort seg bemerket ved å ha 50 prosent kvinnelige regissører i konkurranseprogrammet sitt, og Scheynius er fast bestemt på at dette ikke er snakk om kvotering; hennes festivalteam jobber rett og slett hardere med å finne kvinnene enn store institusjoner som Cannes, Berlin og Venezia.
– Vi er ute etter kvalitetsfilm på høyeste nivå, så det er det vi leter etter. Vi er også veldig interessert i spørsmål om demokrati – og i vår hittil 27 år lange historie har vårt publikum alltid vært 50 prosent kvinner og 50 prosent menn. Dermed hadde det blitt veldig merkelig om vi bare skulle presentere filmer fra et mannlig perspektiv.
Storesøsterlandet Sverige har lenge vært mer offensive enn Norge i likestillingsspørsmål på kulturfeltet. Høsten 2013 ble A-merking av kinofilmer lansert av likestillingsorganisasjonen Rättviseförmedlingen, i samarbeid med Women In Film & Television (WIFT) sin svenske avdeling og fire ledende kinoer. Initiativet går ut på at kinofilmer som består Bechdel-testen blir tildelt A-merket, som et tiltak for å skape mer oppmerksomhet rundt representasjon på kinolerretet. Dette har imidlertid ikke vært en aktuell metode å ta i bruk for Scheynius og hennes team.
– Jeg syns det er veldig bra at A-merkingen brukes, og at Sverige har lansert mange gode alternativer på dette området. A-merkingen er én måte man å jobbe med denne utfordringen på, og det er kjempebra at kinosjefer har tatt det i bruk. For vår del hadde det blitt litt for omfattende, siden vi har så mange filmer som skal vises på så kort tid. Så vi anvender andre typer parametere.
Hvordan jobber dere med programmeringen for å implementere disse verdiene?
– Vel. Det er ganske interessant at de store festivalene som Cannes og Berlin og Venezia påstår at det ikke finnes nok kvinnelige regissører, og at de derfor ikke kan presentere dem i programmene sine. Det er utvilsomt en mannlig dominans innen filmbransjen, men selvfølgelig finnes det jo kvinnelige filmskapere, og det er veldig, veldig viktig å løfte dem opp og fram. Derfor har vi villet gjøre et nummer ut av at vi har 50/50 representasjon i konkurranseprogrammet. Sånn har vi hatt det siden år 2000, og det har resultert i at vi har hatt kvinnelige regissører på seierspallen annethvert år. Det er virkelig gode filmer, og et bevis på at arbeidet vårt fungerer og fører fram.
– Når det gjelder metoden vår, så vil jeg gjerne understreke at vi ikke praktiserer kvotering. Vi har funnet en annen måte å få fram alle disse kvinnelige prosjektene på. Det er så enkelt som at vi jobber mye hardere enn Cannes og Venezia, ler Scheynius.
– Vi leter mer – og hvis man leter, finner man! Vi ser på alle kvinnelige prosjekter vi kommer over. Vi senker ikke på noen kvalitetskrav underveis, men vi bare gjør det litt vanskeligere for oss selv med at vi helt enkelt går gjennom flere prosjekter. Jeg mener at det er et ansvar som festivalene må ta. Neste steg er å se på produksjonsvilkårene, og å få produksjonsbransjen til å ta sin del av ansvaret. Det finnes et mindre utvalg av kvinnelige filmprosjekter, og det må jevnes ut ved at flere kvinner får anledning til å fortelle sine historier. Jeg tror det er mange som mener at filmer laget av kvinner bare ikke selger nok.
Stockholm og Scheynius har altså ikke en egen «kvinneseksjon». Alle prosjektene velges på bakgrunn av kunstneriske kriterier.
– Veldig mange priser har gått til kvinnelige regissører – men det er ingen som tviler på kvaliteten til for eksempel Céline Sciammas Girlhood (2014) eller Debra Graniks Winter’s Bone (2010), eller noen av de andre regissørene vi har gitt priser til. Det er faktisk bare Joachim Trier som har klart å trenge seg inn blant de kvinnelige prisvinnerne her! På vår prisvinnerliste de siste årene har vi Oslo, 31. august i 2011, i 2012 var det Lore av Cate Shortland, deretter The Selfish Giant av Clio Barnard i 2013, Girlhood i 2014, og så kommer Trier tilbake med Louder Than Bombs i 2015 – og så Godless av Ralitza Petrova i 2016. Så siden 2011 har det kun vært kvinnelige vinnere, og Trier to ganger.
Ved siden av Stockholm Filmfestival jobber Scheynius også med lillesøsterfestivalen Stockholm Filmfestival JUNIOR. I denne festivalen inngår filmproduksjon i samarbeid med barna selv, og hvert år arrangeres en nasjonal filmkonkurranse for barn. Det faktum at det jevnt over er like mange jenter som gutter som deltar, beviser ifølge Scheynius at interessen for å lage film eksisterer også blant jenter:
– Det er jo ingen forskjell på kvalitet eller teknikk i disse bidragene som vi får inn fra barna. Men det er noe som skjer når man går lenger opp i produksjonskjeden. Det er her problemet ligger, for det er beviselig færre av kvinnelige regissørers prosjekter som realiseres og produseres. Men det er jo ingenting som hindrer oss i å plukke fram flere kvinnelige prosjekter, og vi er ikke interesserte i å presentere en så éndimensjonal versjon av vår felles virkelighet. Vi har gjort en del undersøkelser, blant annet om hva kvinner og menn lager film om, og det kan selvfølgelig være veldig varierende, men generelt sett så lager menn filmer om menn (ca 70 prosent), og kvinner lager film om kvinner (ca 60 prosent). Det er klart at man ofte vil lage film om det som ligger en selv nærmest, og det resulterer i at vi får en helt forskjøvet og éndimensjonal virkelighetsoppfatning. Halve befolkningen vil nemlig gjerne se filmer om hvordan det er å vokse opp, ulike former for kjærlighetsproblemer, konflikter som skal håndteres og så videre, fra et kvinnelig perspektiv.
En pressemelding festivalen har sendt ut om fokuset på kvinnelig representasjon, legger vekt på at de ønsker seg flere «kvinnelige fortellinger». Scheynius understreker at det er nettopp dette kvinnelige perspektivet hun savner mer av i filmbransjen.
– Jeg har sett hundretalls coming-of-age-filmer med en ung gutt i hovedrollen, og jeg savner flere bilder på og historier om hvordan det er å vokse opp som kvinne. Vårt kampanjebilde i år er fra filmen Ava av den franske regissøren Léa Mysius. Dette er Mysius’ debutfilm, og på en måte er hun et klassisk eksempel på hvordan den første filmen man lager ofte handler nettopp om å vokse opp – fordi det er en ung regissør, dette er hennes første steg, og da tar man ofte tak i ting fra barndommen eller oppveksten. Det er det hun har gjort med denne fantastiske filmen, som handler om en 13 år gammel jente.
Selv om Scheynius vektlegger at det ikke er kvotering hun og festivalen praktiserer, kan det utvilsomt ses som en form for kvotering når de, i motsetning til stort sett alle andre mainstream-festivaler, dedikerer halve konkurranseprogrammet til kvinnelige regissører. Selv anslår Scheynius at rundt 10 prosent av filmer på et globalt nivå lages av kvinner.
Også her i Norge har kvotering i lang tid vært en het potet som politisk tema, ikke minst innenfor kulturlivet. Mange av dem som sitter høyt oppe i systemet, om det så er rent politisk eller innad i bransjen, har kanskje håpet på at dette med likestilling og representasjon er noe som vil bli bedre av seg selv med tiden. Det er en tilnærming Scheynius ikke lenger tror på.
– Jeg har jobbet med dette i nesten 30 år. Da jeg var med å starte opp festivalen i 1990, var jeg var sterkt imot kvotering og tenkte som så at dette kommer vel til å løse seg av seg selv, med tiden. Men da det hadde gått ti år, innså jeg at dette kommer overhodet ikke til å bare løse seg av seg selv. Ikke i det hele tatt. Man må gjøre noe selv, om man vil se noen forandring i sin levetid.
Hvordan kan man gjøre filmbransjen generelt mer attraktiv for kvinner, og mer inkluderende – sånn at dere ikke hadde trengt å lete så hardt etter disse kvinnene?
– Det må gjøres forandringer i alle ledd. Jeg tror at det som ofte skjer når kvinner skal presentere sine prosjekter, er at de møter på menn som skal ta de viktige beslutningene om finansiering og lignende – og som ikke kjenner seg igjen i de historiene som blir lagt fram for dem. Da velger disse mennene i stedet å satse på mannlige regissører. I alle ledd trenger kvinner å komme fram; vi må ha flere kvinnelige filmkonsulenter, flere kvinnelige ledere av produksjonsselskaper – der kan det ofte være en ganske «grabbig» stemning.
Scheynius påpeker det paradoksale i at kvinner i Skandinavia er en veldig sterk forbrukergruppe; mens menn ofte satser på kapitalvarer, satser kvinner på kultur.
– Så det er jo kvinner som egentlig er den største målgruppen blant de som faktisk går på kino. Allikevel lages det færre filmer for kvinner. Det er veldig merkelig. Jeg vil si at sjefene og ledergruppene i produksjonsselskaper i mange tilfeller ikke har gjort hjemmeleksa si med tanke på hvordan målgruppen deres egentlig ser ut.
Arbeidsforhold i bransjen generelt og for kvinner spesielt har vært ivrig debattert også på vår side av landegrensa nylig. Festivalsjefen i Stockholm mener bestemt at det er her en stor del av de virkelige utfordringene ligger.
– Vi trenger et mer tilpasningsdyktig arbeidsmiljø. Man er helt nødt til å jobbe aktivt for å få disse historiene til det store lerretet, for det er så viktig for å få en mer realistisk gjenspeiling av den virkelige verden. Vi trenger utvilsomt en gjennomgang av hele bransjen.
Les også: Norske filmfestivaler har lav kvinneandel i sine konkurranseprogram
