– Norsk film er den tetteste siloen i norsk kulturliv

– Norsk film er den tetteste siloen i norsk kulturliv

Paul Tunges «Fountain of Youth» får verken produksjons- eller lanseringsstøtte av NFI fordi produksjonsselskapet Fanfare ikke utelukkende driver med filmproduksjon. Det synes produsent Synne Øverland Knudsen er rigid, mens Gunnar Iversen mener det står i veien for fornyelse av norsk film.

Da Paul Tunges nye spillefilm, Fountain of Youth, ble tatt ut til Bogota Internasjonale film festival, tenkte filmens produsent Synne Øverland Knudsen i Fanfare at de kunne søke om lanseringsstøtte hos Norsk filminstitutt. Festivalen regnes som så prestisjefull at den er på NFI sin liste over prioriterte filmfestivaler man kan søke «lansering utland». Dessuten hadde Tunge deltatt på 35 internasjonale filmfestivaler med sine tidligere filmer, deriblant langfilmen Demning, og er i dag kanskje den mest kritikerroste norske filmskaperen som jobber på siden av det etablerte produksjonsmiljøet. Forrige uke skrev Gunnar Iversen her på rushprint.no en lang og entusiastisk kritikk av Fountain of Youth som får sin premiere under Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) denne helgen.

Filmen er altså selvfinansiert utenfor systemet – primært av Fanfare og Paul Tunge selv. Fanfare er produsent og har ferdigstilt filmen, men det var likevel ikke nok til å få støtte, fikk Øverland Knudsen beskjed om fra NFI. For ifølge paragraf § 3-2 (i forskriftene for tilskudd til audiovisuell produksjon) heter det blant annet at ”søker skal være et uavhengig audiovisuelt produksjonsforetak som er etablert i Norge eller i et annet EØS-land og som har audiovisuelle produksjon som sitt hovedformål»

Fanfare er hva Øverland Knudsen kaller et kunstnerisk produksjonshus som gir ut både bøker, album, tidsskrift og nettbaserte prosjekter, og har således ikke film som eneste formål. Hun hadde likevel ikke forventet det muntlige avslaget nettopp fordi Fanfare har bevist at de kan produsere kvalitetsfilm, slik hun og mange andre vurderer det.

– Vi hadde laget en film for egen maskin, og denne filmen var nå blitt tatt ut til en filmfestival som står blant de prioriterte på NFI sin liste. Alt vi trengte var 20.000 kroner til undertekster, ny master og reisestøtte for å kunne gjennomføre visningen, og slikt finnes det en ordning for hos NFI. Vi hadde en invitasjon fra festivalen, en avtale mellom Fanfare og regissør og oversikt over Tunges tidligere deltakelse på 35 filmfestivaler i tilknytning til hans forrige film (også denne laget utenfor systemet). Men vi var ikke kvalifisert fordi vi hadde feil næringskode og ikke hadde produksjon av film som hovedformål i AS-ets vedtekter. Det blir uholdbart formalistisk og dessuten umulig for oss, i og med at vi arbeider med flere kunstfelt på et profesjonelt nivå. Jeg kan ikke skjønne hvordan det skal være en ulempe når vi også har bevist at vi kan lage kvalitetsfilm.

Synne Øverland Knudsen i Fanfare

Det hører også med til historien at Fanfare fikk avslag på støtte til postproduksjonen på filmen.

 – Vi kom til NFI med en nærmest ferdig klipp på Fountain of Youth, og ba om 100 000 til å honorere eksterne fagfolk i etterarbeidet. Vi ble bedt om å sette oss inn i forskriften for filmstøtte. Jeg synes man skal spørre seg om hva offentlig støtte er til for. Når en av de mest lovende filmregissørene i landet kommer med en ferdig film, egenprodusert og egenfinansiert av Tunge og Fanfare, og ber om litt penger for å kunne betale eksterne fagfolk i etterarbeidet, til klipp, grade, lydetterarbeid og master, burde det kunne anerkjennes og støttes opp om.

Det fantes et mulig alternativ, å søke om tilskudd som personlig lønnsmottaker om reisestøtte, men det var ikke noe alternativ for Fanfare og Tunge. Det var ikke bare reise de trengte penger til for å kunne delta, det var bare en fraksjon av kostnadene. Dessuten er også den støtten fortsatt begrenset til «en del av den profesjonelle norske filmbransjen» (jmf. forskriftene). Det Øverland Knudsen etterlyser er en debatt om det hun oppfatter som NFI sitt rigide støttesystem.

– Denne forskriften gjelder jo for alt. Det betyr at man helt fortrenger kunstnerisk utvikling som skjer på siden av støttesystemet. Regjeringen har altså bestemt, gjennom sin forskrift om filmstøtte, at ikke en krone skal gå til filmstøtte for folk/organisasjoner/firmaer som ikke allerede er gift med bransjen.

Fra politisk nivå og ned til virkemiddelapparatet NFI har man ønsket å utvikle en såkalt helprofesjonell bransje. Man ønsker ikke å støtte selskaper som ikke dedikerer hele sin innsats til filmproduksjon, nettopp fordi det er så krevende å opprettholde kontinuitet. Øverland Knudsen er inneforstått med det, men synes det er et dårlig argument for at ordningen trenger å være så rigid.

 – I dette tilfellet ba vi faktisk ikke om ti millioner kroner, men om 20.000. Fountain of Youth er et levende eksempel på at kunstnerisk kvalitet ofte kommer fra uventet hold og kan være billig moro å støtte. Behovet for å hegne om de etablerte selskapene får de spare til de skal bevilge titalls millioner til Hollywood-produksjoner på Norgesbesøk.

Fountain of Youth

Hun mener et tverrfaglig selskap som Fanfare har noe av verdi å tilføre norsk film.

– Film er kanskje det mest tverrfaglige mediet, men det er også den tetteste siloen i norsk kulturliv. Det kan vi kanskje gjøre noe med. Blant annet tror jeg det kunne vært bra med langt mer utveksling mellom litteratur- og filmfeltet. Men Fountain of Youth er først og fremst en spillefilm av høy kunstnerisk kvalitet, ikke en tverrfaglig produksjon. Vi klarer helt fint å snakke på forskjellige måter i forskjellige sammenhenger. Den type fleksibilitet bør kunne forventes av de som forvalter millionene også.

Filmhistoriker Gunnar Iversen, som nylig fremhevet Fountain of Youth som et av de mest spennende tilskuddene til uavhengig norsk langfilm, kan ikke forstå hvorfor et støttesystem kan være så rigid at det ikke kan se hvert tilfelle for seg. Om dette er den vanlige praksis fra NFI sin side, er han bekymret for framveksten av ny norsk film.

– Jeg kjenner ikke detaljene i denne saken, men det virker umiddelbart som om deler av støttessystemet – og kanskje også Norsk filminstitutt som forvaltningsorgan – behøver en drastisk «make-over». Her står det rent byråkratiske i veien for arbeidet med å sikre at norsk filmkultur kan fornye seg, at viktige regissører får bedre arbeidsmuligheter, at gode og nyskapende norske filmer blir vist i utlandet, og at gode norske filmer finner et mangfoldig publikum hjemme og ute. Dersom NFI ikke klarer å gjøre dette må noe gjøres – og gjøres raskt! Vi kan ikke ha det sånn i framtiden!

Stine Helgeland er avdelingsdirektør for Kommunikasjon, innsikt og internasjonale forhold, i Norsk filminstitutt. Hun understreker overfor Rushprint at Fanfare ikke har søkt om lanseringstilskudd, og har således heller ikke fått et formelt avslag. Hun bekrefter likevel at Fanfare ble informert om at selskapet sannsynligvis ikke oppfyller inngangskriteriene for å søke om lanseringstilskudd etter forskrift til audiovisuell produksjon. Sveinung Golimo, avdelingsdirektør Utviklings- og produksjonsavdelingen i Norsk filminstitutt, var ikke tilgjengelig for kommentar på grunn av feriereise.

– Norsk film er den tetteste siloen i norsk kulturliv

– Norsk film er den tetteste siloen i norsk kulturliv

Paul Tunges «Fountain of Youth» får verken produksjons- eller lanseringsstøtte av NFI fordi produksjonsselskapet Fanfare ikke utelukkende driver med filmproduksjon. Det synes produsent Synne Øverland Knudsen er rigid, mens Gunnar Iversen mener det står i veien for fornyelse av norsk film.

Da Paul Tunges nye spillefilm, Fountain of Youth, ble tatt ut til Bogota Internasjonale film festival, tenkte filmens produsent Synne Øverland Knudsen i Fanfare at de kunne søke om lanseringsstøtte hos Norsk filminstitutt. Festivalen regnes som så prestisjefull at den er på NFI sin liste over prioriterte filmfestivaler man kan søke «lansering utland». Dessuten hadde Tunge deltatt på 35 internasjonale filmfestivaler med sine tidligere filmer, deriblant langfilmen Demning, og er i dag kanskje den mest kritikerroste norske filmskaperen som jobber på siden av det etablerte produksjonsmiljøet. Forrige uke skrev Gunnar Iversen her på rushprint.no en lang og entusiastisk kritikk av Fountain of Youth som får sin premiere under Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) denne helgen.

Filmen er altså selvfinansiert utenfor systemet – primært av Fanfare og Paul Tunge selv. Fanfare er produsent og har ferdigstilt filmen, men det var likevel ikke nok til å få støtte, fikk Øverland Knudsen beskjed om fra NFI. For ifølge paragraf § 3-2 (i forskriftene for tilskudd til audiovisuell produksjon) heter det blant annet at ”søker skal være et uavhengig audiovisuelt produksjonsforetak som er etablert i Norge eller i et annet EØS-land og som har audiovisuelle produksjon som sitt hovedformål»

Fanfare er hva Øverland Knudsen kaller et kunstnerisk produksjonshus som gir ut både bøker, album, tidsskrift og nettbaserte prosjekter, og har således ikke film som eneste formål. Hun hadde likevel ikke forventet det muntlige avslaget nettopp fordi Fanfare har bevist at de kan produsere kvalitetsfilm, slik hun og mange andre vurderer det.

– Vi hadde laget en film for egen maskin, og denne filmen var nå blitt tatt ut til en filmfestival som står blant de prioriterte på NFI sin liste. Alt vi trengte var 20.000 kroner til undertekster, ny master og reisestøtte for å kunne gjennomføre visningen, og slikt finnes det en ordning for hos NFI. Vi hadde en invitasjon fra festivalen, en avtale mellom Fanfare og regissør og oversikt over Tunges tidligere deltakelse på 35 filmfestivaler i tilknytning til hans forrige film (også denne laget utenfor systemet). Men vi var ikke kvalifisert fordi vi hadde feil næringskode og ikke hadde produksjon av film som hovedformål i AS-ets vedtekter. Det blir uholdbart formalistisk og dessuten umulig for oss, i og med at vi arbeider med flere kunstfelt på et profesjonelt nivå. Jeg kan ikke skjønne hvordan det skal være en ulempe når vi også har bevist at vi kan lage kvalitetsfilm.

Synne Øverland Knudsen i Fanfare

Det hører også med til historien at Fanfare fikk avslag på støtte til postproduksjonen på filmen.

 – Vi kom til NFI med en nærmest ferdig klipp på Fountain of Youth, og ba om 100 000 til å honorere eksterne fagfolk i etterarbeidet. Vi ble bedt om å sette oss inn i forskriften for filmstøtte. Jeg synes man skal spørre seg om hva offentlig støtte er til for. Når en av de mest lovende filmregissørene i landet kommer med en ferdig film, egenprodusert og egenfinansiert av Tunge og Fanfare, og ber om litt penger for å kunne betale eksterne fagfolk i etterarbeidet, til klipp, grade, lydetterarbeid og master, burde det kunne anerkjennes og støttes opp om.

Det fantes et mulig alternativ, å søke om tilskudd som personlig lønnsmottaker om reisestøtte, men det var ikke noe alternativ for Fanfare og Tunge. Det var ikke bare reise de trengte penger til for å kunne delta, det var bare en fraksjon av kostnadene. Dessuten er også den støtten fortsatt begrenset til «en del av den profesjonelle norske filmbransjen» (jmf. forskriftene). Det Øverland Knudsen etterlyser er en debatt om det hun oppfatter som NFI sitt rigide støttesystem.

– Denne forskriften gjelder jo for alt. Det betyr at man helt fortrenger kunstnerisk utvikling som skjer på siden av støttesystemet. Regjeringen har altså bestemt, gjennom sin forskrift om filmstøtte, at ikke en krone skal gå til filmstøtte for folk/organisasjoner/firmaer som ikke allerede er gift med bransjen.

Fra politisk nivå og ned til virkemiddelapparatet NFI har man ønsket å utvikle en såkalt helprofesjonell bransje. Man ønsker ikke å støtte selskaper som ikke dedikerer hele sin innsats til filmproduksjon, nettopp fordi det er så krevende å opprettholde kontinuitet. Øverland Knudsen er inneforstått med det, men synes det er et dårlig argument for at ordningen trenger å være så rigid.

 – I dette tilfellet ba vi faktisk ikke om ti millioner kroner, men om 20.000. Fountain of Youth er et levende eksempel på at kunstnerisk kvalitet ofte kommer fra uventet hold og kan være billig moro å støtte. Behovet for å hegne om de etablerte selskapene får de spare til de skal bevilge titalls millioner til Hollywood-produksjoner på Norgesbesøk.

Fountain of Youth

Hun mener et tverrfaglig selskap som Fanfare har noe av verdi å tilføre norsk film.

– Film er kanskje det mest tverrfaglige mediet, men det er også den tetteste siloen i norsk kulturliv. Det kan vi kanskje gjøre noe med. Blant annet tror jeg det kunne vært bra med langt mer utveksling mellom litteratur- og filmfeltet. Men Fountain of Youth er først og fremst en spillefilm av høy kunstnerisk kvalitet, ikke en tverrfaglig produksjon. Vi klarer helt fint å snakke på forskjellige måter i forskjellige sammenhenger. Den type fleksibilitet bør kunne forventes av de som forvalter millionene også.

Filmhistoriker Gunnar Iversen, som nylig fremhevet Fountain of Youth som et av de mest spennende tilskuddene til uavhengig norsk langfilm, kan ikke forstå hvorfor et støttesystem kan være så rigid at det ikke kan se hvert tilfelle for seg. Om dette er den vanlige praksis fra NFI sin side, er han bekymret for framveksten av ny norsk film.

– Jeg kjenner ikke detaljene i denne saken, men det virker umiddelbart som om deler av støttessystemet – og kanskje også Norsk filminstitutt som forvaltningsorgan – behøver en drastisk «make-over». Her står det rent byråkratiske i veien for arbeidet med å sikre at norsk filmkultur kan fornye seg, at viktige regissører får bedre arbeidsmuligheter, at gode og nyskapende norske filmer blir vist i utlandet, og at gode norske filmer finner et mangfoldig publikum hjemme og ute. Dersom NFI ikke klarer å gjøre dette må noe gjøres – og gjøres raskt! Vi kan ikke ha det sånn i framtiden!

Stine Helgeland er avdelingsdirektør for Kommunikasjon, innsikt og internasjonale forhold, i Norsk filminstitutt. Hun understreker overfor Rushprint at Fanfare ikke har søkt om lanseringstilskudd, og har således heller ikke fått et formelt avslag. Hun bekrefter likevel at Fanfare ble informert om at selskapet sannsynligvis ikke oppfyller inngangskriteriene for å søke om lanseringstilskudd etter forskrift til audiovisuell produksjon. Sveinung Golimo, avdelingsdirektør Utviklings- og produksjonsavdelingen i Norsk filminstitutt, var ikke tilgjengelig for kommentar på grunn av feriereise.

MENY