Insentivordningen må gi utenlandske produsenter trygghet for å ta filmene sine til Norge og norske produsenter trygghet for at ikke deres filmer ofres for å finansiere de utenlandske. Mens insentivalliansen klarer å se disse sammenhengene, lar Vestnorsk Filmkommisjon seg blende av pengene som blinker i det fjerne, skriver Torbjørn Urfjell.
Filmkommisjonæren på Vestlandet, Sigmund Elias Holm, hevder i sitt innlegg at Virke Produsentforeningen slåss mot vindmøller og savner norske produsenters entusiasme for insentivordningen Norge har innført.
Holm har åpenbart ikke hørt oss i høstens budsjetthøringer eller sett arbeidet vårt i insentivalliansen sammen med Virke Kultur, Norsk Industri, Filmforbundet og LO. Det kan se ut til at Holm ønsker å splitte filmbransjen i aksepten av at vi er i samme skip selv om vi seiler på ulike dekk.
Et skatteinsentiv som supplement til den nasjonale filmpolitikken er positivt for flere aktører i og utenfor filmbransjen, og har vår fulle støtte. En ordning der Norge takker nei til skatteinntekter vi uansett ikke ville fått, vil ha positive næringspolitiske virkninger og bygge turisme, fagfolk og leverandørindustri. Bravo! Hovedproblemet med dagens ordning er at den er fôra på kulturmidler og den har allerede ved budsjettforslaget for 2017 vist seg å gå på bekostning av filmfondet. Vi kjemper ikke mot vindmøller, men vil hindre at vindmøllene som skal gi Hollywood kraft bygges på ruinene av viktige norske kulturvirkemidler.
Holm peker sjøl på problemet, det har hele veien vært lovet fra Widvey, Stortinget og Helleland at insentivordningen skal komme i tillegg til kulturstøtten til norsk film. Det Holm ikke ser er at denne lovnaden brytes ved første korsvei når filmfondet reduseres mens insentivordningen vokser. Med øye for en samlet norsk filmbransje er det umulig ikke å se sammenhengen. At Holm velger å se bort fra løftebruddet viser at en politikk som gagner alle deler av bransjen ikke er Vestnorsk Filmkommisjons mål – så lenge de får, så er det greit. Dette énøyde blikket kan bransjen ikke tillate seg.
Vi er gjerne med på en suksesshistorie om insentivordningen i Norge, men den skrives ikke av at norsk film nedskaleres for at filmer som Downsizing skal få større norske offentlige bevilgninger. Vi kan ikke ha en kulturpolitikk og en regjering som i sitt ønske om å støtte utenlandsk film i Norge svekker norsk film.
La oss stå sammen heller enn å slå hverandre i hodet med egoistiske argumenter som gjør oss enda mindre sexy for politisk støtte. La oss stå på enigheten om at vi ønsker en insentivordning som næringspolitisk virkemiddel som ikke svekker norsk film. Virke, Filmforbundet, LO, Norsk Industri er enige. Vi vil gjerne ha Vestnorsk filmkommisjon med på laget.
Torbjørn Urfjell, direktør Virke Produsentforeningen
Insentivordningen må gi utenlandske produsenter trygghet for å ta filmene sine til Norge og norske produsenter trygghet for at ikke deres filmer ofres for å finansiere de utenlandske. Mens insentivalliansen klarer å se disse sammenhengene, lar Vestnorsk Filmkommisjon seg blende av pengene som blinker i det fjerne, skriver Torbjørn Urfjell.
Filmkommisjonæren på Vestlandet, Sigmund Elias Holm, hevder i sitt innlegg at Virke Produsentforeningen slåss mot vindmøller og savner norske produsenters entusiasme for insentivordningen Norge har innført.
Holm har åpenbart ikke hørt oss i høstens budsjetthøringer eller sett arbeidet vårt i insentivalliansen sammen med Virke Kultur, Norsk Industri, Filmforbundet og LO. Det kan se ut til at Holm ønsker å splitte filmbransjen i aksepten av at vi er i samme skip selv om vi seiler på ulike dekk.
Et skatteinsentiv som supplement til den nasjonale filmpolitikken er positivt for flere aktører i og utenfor filmbransjen, og har vår fulle støtte. En ordning der Norge takker nei til skatteinntekter vi uansett ikke ville fått, vil ha positive næringspolitiske virkninger og bygge turisme, fagfolk og leverandørindustri. Bravo! Hovedproblemet med dagens ordning er at den er fôra på kulturmidler og den har allerede ved budsjettforslaget for 2017 vist seg å gå på bekostning av filmfondet. Vi kjemper ikke mot vindmøller, men vil hindre at vindmøllene som skal gi Hollywood kraft bygges på ruinene av viktige norske kulturvirkemidler.
Holm peker sjøl på problemet, det har hele veien vært lovet fra Widvey, Stortinget og Helleland at insentivordningen skal komme i tillegg til kulturstøtten til norsk film. Det Holm ikke ser er at denne lovnaden brytes ved første korsvei når filmfondet reduseres mens insentivordningen vokser. Med øye for en samlet norsk filmbransje er det umulig ikke å se sammenhengen. At Holm velger å se bort fra løftebruddet viser at en politikk som gagner alle deler av bransjen ikke er Vestnorsk Filmkommisjons mål – så lenge de får, så er det greit. Dette énøyde blikket kan bransjen ikke tillate seg.
Vi er gjerne med på en suksesshistorie om insentivordningen i Norge, men den skrives ikke av at norsk film nedskaleres for at filmer som Downsizing skal få større norske offentlige bevilgninger. Vi kan ikke ha en kulturpolitikk og en regjering som i sitt ønske om å støtte utenlandsk film i Norge svekker norsk film.
La oss stå sammen heller enn å slå hverandre i hodet med egoistiske argumenter som gjør oss enda mindre sexy for politisk støtte. La oss stå på enigheten om at vi ønsker en insentivordning som næringspolitisk virkemiddel som ikke svekker norsk film. Virke, Filmforbundet, LO, Norsk Industri er enige. Vi vil gjerne ha Vestnorsk filmkommisjon med på laget.
Torbjørn Urfjell, direktør Virke Produsentforeningen
Jeg kan forsikre deg om at vi er 100% enige i det vesentligste: vi skal ikke ha en kulturpolitikk og en regjering som i sitt ønske om å støtte utenlandsk film i Norge svekker norsk film. Men vi er nok ikke enig i hvilket Bjørnson-ordtak som best beskriver denne debatten. Det er ikke skit i Norge, leve Toten som er refrenget, det du hører er at kavalleristens hustru må elske hesten nest etter mannen.
Vi må elske den norske filmen, men også sørge for at vi har ordninger som sikrer produksjon av både norsk og utenlandsk film i Norge. Vi må ha en støtte til norsk film som gir Trier muligheten til å ta det norske filmspråket ut i verden, men vi må også ha et volum og en innretning på denne støtten som i større grad gjør det mulig å legge produksjon til Norge. Som Per Olav Sørensen er inne på i Dagbladet i dag, vi må diskutere hvordan vi kan finne en balanse i utflaggingen.
De siste 5 årene har norske spillefilmer vært 5 ganger så ofte i Budapest og Praha som i Bergen. I samme periode, har det vært 5 ganger så mange internasjonale spillefilmer som norske spillefilmer i Bergen.
Og for å komme deg i forkjøpet nå som Bergen (og Toten) er nevnt: Å påpeke denne forunderlige produksjonsbalansen handler ikke om provinsialisme, det handler om ønsket om å ville bidra til en sterk filmbransje som skaper sysselsetting og lokalt engasjement, som forteller noe om hvem vi er, og som trigger verdens nysgjerrighet. Jeg hadde selv mitt første møte med norsk film som en ung og storøyd statist på HUD i Bergens skjærgård. Jeg er overbevist om at slike møter mellom publikum og produksjon også har en verdi for filmkulturen, og bidrar til rekruttering, forståelse og fascinasjon for filmen. Med innretningen på dagens filmstøtte er det utenlandsk film som først og fremst skaper disse møtene.
Mitt poeng er i all enkelhet: Det er nok av innfallsvinkler til et arbeid for å styrke den norske filmstøtten, og nok av innfallsvinkler til statsbudsjettet. Det er ikke sikkert at det å skape konflikt rundt insentivordningen er det mest konstruktive.
Jeg kan forsikre deg om at vi er 100% enige i det vesentligste: vi skal ikke ha en kulturpolitikk og en regjering som i sitt ønske om å støtte utenlandsk film i Norge svekker norsk film. Men vi er nok ikke enig i hvilket Bjørnson-ordtak som best beskriver denne debatten. Det er ikke skit i Norge, leve Toten som er refrenget, det du hører er at kavalleristens hustru må elske hesten nest etter mannen.
Vi må elske den norske filmen, men også sørge for at vi har ordninger som sikrer produksjon av både norsk og utenlandsk film i Norge. Vi må ha en støtte til norsk film som gir Trier muligheten til å ta det norske filmspråket ut i verden, men vi må også ha et volum og en innretning på denne støtten som i større grad gjør det mulig å legge produksjon til Norge. Som Per Olav Sørensen er inne på i Dagbladet i dag, vi må diskutere hvordan vi kan finne en balanse i utflaggingen.
De siste 5 årene har norske spillefilmer vært 5 ganger så ofte i Budapest og Praha som i Bergen. I samme periode, har det vært 5 ganger så mange internasjonale spillefilmer som norske spillefilmer i Bergen.
Og for å komme deg i forkjøpet nå som Bergen (og Toten) er nevnt: Å påpeke denne forunderlige produksjonsbalansen handler ikke om provinsialisme, det handler om ønsket om å ville bidra til en sterk filmbransje som skaper sysselsetting og lokalt engasjement, som forteller noe om hvem vi er, og som trigger verdens nysgjerrighet. Jeg hadde selv mitt første møte med norsk film som en ung og storøyd statist på HUD i Bergens skjærgård. Jeg er overbevist om at slike møter mellom publikum og produksjon også har en verdi for filmkulturen, og bidrar til rekruttering, forståelse og fascinasjon for filmen. Med innretningen på dagens filmstøtte er det utenlandsk film som først og fremst skaper disse møtene.
Mitt poeng er i all enkelhet: Det er nok av innfallsvinkler til et arbeid for å styrke den norske filmstøtten, og nok av innfallsvinkler til statsbudsjettet. Det er ikke sikkert at det å skape konflikt rundt insentivordningen er det mest konstruktive.