Foto fra Amandaaktuelle Sensommer – som selvsagt ikke er direkte relatert til innlegget

Jan Vardøen fyrer av et hagleskudd mot NFI. La meg opphøye meg til anviser av om haglekornene treffer eller ikke.

Det siste haglekornet må vi først registrere som en bom; å be om anonym debatt. Vi tåler å vise ansikt i norsk film, dessuten er det viktig å registrere alle våpen på rett eier. Anonyme innlegg gjør også kritikk for lett å avfeie.

Han bommer også på forslaget om å legge ned NFI og overføre oppgavene til Kulturrådet. Filmdirektør Guldvog kan riktignok som så mange andre ledere effektivisere driften og bruke direktoratsfriheten til å frigjøre midler fra administrasjon til produksjon. Men filmnæringen har ingenting å tjene på å frasi seg sitt statlige filminstitutt som i tillegg til å støtte produksjon, markedsføring og formidling også bygger bransjen sammen med organisasjonene og enkeltaktørene. Gløtt til ABM-avviklinga og se at Kulturrådet ikke er Nirvana, sjøl om de er gode i stats-klassen.

Skuddet mot konsulentordninga er noe retningsløst og rammer bare som en liten dult til slutt. Sjølsagt bør vi ha mer penger, og noen kan sikkert ønske seg andre folk, men nye folk er ikke bedre enn de vi har på fagkunnskap. Mer frihet, ja, men da må vi også leve med enda flere foruretta søkere som er misforstått av konsulenten.

Festivalskuddet kan jeg ikke bedømme da jeg ikke kjenner det nok til å se hvor godt Vardøen treffer. At filmfestivaler er langt mer enn å følge egen film er imidlertid sikkert. Jeg har til nå vært på fem Cannes- og Berlin-festivaler og til sammen sett to filmer. Det er produsentene som skal presentere filmen sin på festival, NFI skal sjølsagt backe opp. Om det har reist litt for mange NFIere på festival skal jeg ikke blande meg i, men de som reiser har åpenbart mange andre nyttige ærend utover å heve vinglasset, de bygger kompetanse, deltar som innledere og deltakere på seminarer, følger utenlandsk og norsk film og mye mer.

Skuddet som skal avskrekke produksjonsmidlene fra å gå utenlands kan om vi gir det treff gi dårligere filmer. Brorparten av produksjonsmidlene brukes i Norge. Høstens 15 premierefilmer har 35 % støtte fra NFI grovt sagt og filmene vil og må produseres som de finansieres, lappeteppe av midler og produksjon rundt i hele Europa. Norske filmfolk jobber mer enn før og uthuling er ikke det mest overhengende problemet.

Vardøens kraftfulle skudd i retning insentivordningen er øvelsens første skikkelige blink. La oss bygge volum fra utlandet gjennom forutsigbare ordninger plassert i den næringspolitiske verktøykassa.

Geriljafondet vil jeg gjerne se retningen på igjen før jeg bedømmer det reellt. Husk bare på at vi også må lage store filmer om vi skal opprettholde publikums interesse og få flere filmer å følge til Cannes eller Berlin.

Øk tempoet. Joda, treff på den, men sorry, skal du jobbe med film, så må du nok klare å holde på glød og energi i gode tre år, film skal være fresht, men kan ikke bli ferskvare.

Vardøens kall på NFI som vakt om norske kvalitetsfilmer må vel nesten være forsøk på å åpne vidåpne dører. Ingen predikerer produksjonsmidlenes kulturpolitiske begrunnelse oftere og mer inderlig enn NFI

Vardøen skyter mot portvokterrollen til konsulentene. Ja, stol på produsentene og filmskaperne, men konsekvensene av at konsulentene abdiserer fra sin rolle vil være at Vardøen og andre nye i feltet aldri vil slippe til. Konsulentene hjelper noen ganger de beste til faktisk å skape film heller enn å skulle ønske de skaper film.

Forsvarsskuddet for kommersiell og kunstnerisk film side ved side og ønske om brøkfordeling er å be NFI holde på som de stevner.

Den man elsker tukter man. Jeg forstår Vardøen ikke har fått så mye kjærlighet til NFI. Min kjærlighet til NFI er heller ikke nesegrus, men vi snakker om forholdet i dype og inngående samtaler titt og ofte. Slik får vi det til å funke.

Vardøen er pissed, som han sier, og jeg forstår det godt. Han gir fire forklaringer på hvorfor han ikke får det til å funke med NFI. Sunn skepsis til en ny fyr, ikke gode nok prosjekter, håret i suppa og NFIs behov for sjølopprettholdelse. Jeg skal ikke dømme om han treffer der, men kan antyde et ytterligere alternativ som kan likne på skepsis til ny fyr; film trenger masse ulike folk! Vardøen skal ha for å hive seg inn i norsk filmbransje med dødsforrakt, men slike hopp gjør seg bedre i tropp enn singel. La oss heie på alle som vil, og også kople folk sammen som kan bli suksess. Er du ny regissør bør du ha en annen til å produsere. Er du ny produsent bør du få andre med mer erfaring til å distribuere. Sånn treffer man blink.

Jan Vardøen, velkommen til bransjen! I og med at du skyter friskt og jeg liker debatt har jeg tillatt meg å blande meg dypere inn i svaret enn hva jobben min i Virke Produsentforeningen egentlig tilsier. Du er noe nytt vi kanskje trenger. Men du er ikke den eneste outsideren og ikke den eneste som får avslag. Det er vel også det du sier, at langt flere burde melde at være pissed på NFI. Vi tar deg gjerne imot som produsent og er imponert over det vi møter, for eksempel på dine spisesteder. Der møter vi en klar og tydelig profil. Filmfolk trenger det samme og ingen er best til å skrive, regissere, produsere og så distribuere sine verk. Jeg oppfordrer deg til å gjøre klarere valg og kople deg tettere på andre dyktige folk.

Torbjørn Urfjell, direktør Virke Produsentforeningen

Les Vardøens innlegg og gjerne de tredvetalls innleggene i kommentarfeltet.