Hvem er Norsk filminstitutt for? Dette er noe alle som vil inn i filmbransjen spør seg ganske tidlig, når de forsøker å finne en vei inn for sine prosjekter, for sine drømmer.

Svaret er ganske enkelt at NFI verken er til for bransjen eller noen spesiell gruppe. Det er et statlig forvaltningsorgan som bare svarer overfor Kulturdepartementet, og som skal iverksette regjeringens filmpolitikk (du kan lese mer her om hvilke områder av filmfeltet NFI gir støtte til). NFI er forpliktet til å ha en dialog med bransjen, men er faktisk ikke forpliktet til å gi deg noe velbegrunnet svar om du søker midler til å lage film. Det kan det virke som de heller ikke er overfor de etablerte filmskaperne som søker midler, men det skal jeg komme tilbake til.

Det er denne ufølsomheten som ligger nedfelt i systemet, og muligens noe vrangvilje fra enkelte byråkrater, Jan Vardøen har stanget mot i de fire årene han har laget film. Han opplever noe mange opplever og som de fleste forsoner seg med. Men Vardøen, som er en mann som får til mye og er vant til å bli hørt, vil ikke finne seg i det.

Han er ikke den første eller siste som har behov for en utblåsning. Det som er annerledes er at han går ut med det i en slags offentlig skittentøyvask. Det er ikke bransjen vant til. Produsentforeningens mann, Torbjørn Urfjell, er i sin kommentar til Vardøen opptatt av åpenhet i denne debatten, og det er utmerket. Han kommer ganske fersk fra det politiske liv og deler på den måten Vardøens utenforstående blikk.

Men, lets face it: filmbransjen fungerer på mange måter som en lukket klubb der mye bestemmes på bakrommet. Uten en etablert produsent kommer du ingen vei som filmskaper og blir sjelden tatt alvorlig. Fra å være norsk films ”syke mann” på 80- og 90-tallet, ble produsentene av NFI tilkjent mer innflytelse og ressurser rundt årtusenskiftet. Kravet til alle unge filmskapere om at de bør være knyttet til en profesjonell, etablert produsent, har hatt mye for seg og inngår i regjeringens mål om å stimulere færre, men mer bærekraftige selskaper. Baksiden er at spennende prosjekter faller utenfor fordi de ikke oppfyller disse såkalte ”profesjonalitetskravene”. Disse kravene har vi debattert her på rushprint.no før, sist i forbindelse med avslaget Mariken Halle fikk.

Den gangen mente jeg at NFI svekket sin legitimitet ved å gi avslag til et talent som så åpenbart hadde gjennomføringsevne ved å fungere som egen produsent. Hennes eksempel viser at det er andre måter å lage film på – helt på siden av det etablerte. Halle er en type filmskaper vi bare vil se flere av, og som Vardøen har i tankene når han introduserer ideen om et ”geriljafond”.

For akkurat nå er det et trøkk og en frustrasjon der ute blant unge filmskapere jeg ikke har opplevd før. Få av de når fram til filmkonsulentenes bord nettopp fordi NFI skal betjene de etablerte. Men mange av disse unge, særlig i Oslo, har ingen filmsentre å forholde seg til, og bruker derfor unødvendig mye energi på å banke på lukkede dører. Det er derfor Vardøens eget initiativ, Oslo 16, er så viktig, og det er derfor vi trenger alternative miljøer til det etablerte filmmiljøet.

Men også de etablerte filmskaperne, de såkalt manifesterte talentene, stanger hodet mot systemet. Jeg har sluttet å telle hvor ofte profilerte filmskapere klager over at de ikke får en ordentlig begrunnelse på hvorfor de får avslag på søknader om støtte. Utover standardformuleringer som ”det var mange gode søkere denne gangen…” og ”jeg skulle gjerne gitt deg støtte, og du er blant de fremste i køen, men akkurat nå har jeg lovet å gi pengene til…”, er det ofte fint lite konstruktivt de sitter igjen med.

Fortjener ikke en bransje, der filmskaperne jobber i årevis med å utvikle prosjektene, en bedre behandling? Hvorfor er det så vanskelig å være tydelig? Hvorfor har ikke spillefilmkonsulentene et klarere formulert mandat, kanskje også en stillingsinstruks, som kan debatteres? Som produsent Aage Aaberge nylig påpekte her på rushprint.no, er den siste utlysningen av stillingen som spillefilmkonsulent rene tåketalen. Det er jo nettopp denne mangelen på tydelighet og synlighet som gjør at det oppstår myter om hva konsulentene holder på med.

I de snart tyve årene jeg har fulgt norsk film har misnøyen med NFI vært ganske konstant. Det ligger i sakens natur: noen får penger, de fleste andre får det ikke. Men det har gått i bølger, og jeg har lært meg å skille mellom naturlig harme og rettferdig harme.

Vardøens innlegg inneholder en solid dose av begge deler. Det kommer i kjølvannet av den harmen filmskapere som Erik Poppe, Eskil Vogt m.fl luftet overfor Rushprint i fjor høst. De var mildt sagt oppgitt over en fragmentering av konsulentordningen («Det er en enorm frustrasjon»), der søknadsprosesser tok lang tid, avslagene var lite begrunnet og konsulentene var vingeklippet.

Norsk filminstitutt svarte aldri tilfredsstillende på den kritikken. Men jeg vet at NFI tok kontakt og snakket med disse filmskaperne ”på bakrommet”. I vårt intervju med konsulentene framsto de imidlertid som defensive, og man kunne ikke annet enn å få medlidenhet med den utakknemlige siden ved jobben de slet med. Det er dit vi har kommet nå: konsulentene peker tilbake på systemet, men systemet svarer jo ikke. Den gangen fikk jeg et inntrykk av at NFI-ledelsen ikke ønsket noen debatt, ikke egentlig.

Rushprint er blant de som får noe støtte fra Norsk filminstitutt. Men vi har aldri opplevd å bli straffet når vi, som her, sparker dem på skinnleggen. Den dagen vi slutter å sparke dem, så håper jeg at de har vett på å straffe oss – eller at dere leserne gjør det. Poenget mitt er at det er ingen som holder NFI i ørene, bortsett fra et departement som har begrensede kunnskaper om filmfeltet. Men jeg tror debatter som denne kan bidra til at NFI blir mer bevisst hvordan de virker på alle oss andre der ute. Det er mange dyktige personer som jobber i NFI, påstander om at de mesker seg i Cannes og Berlin er bare tull, men kanskje også et resultat av lukketheten og mystikken (tro meg: NFI-byråkratiet er like gjerrig overfor sine egne).

Men et hvert system som blir selvtilstrekkelig, som bare fungerer som et virkemiddelapparat uten følsomme sensorer ute, står i fare for å fortape seg i sine egne byråkratiske irrganger. Det er viktig at vi ser til at det ikke skjer.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint