Skyt ikke på feministen!

Skyt ikke på feministen!

Øystein Stene tar feil – «Skam» er et feministisk prosjekt, mener Signe Pahle i sitt svar på Stenes innlegg om NRK-serien.

Det er mildt sagt overraskende at Øystein Stene med sin tunge akademiske bakgrunn, tyr til en så lettvint og overfladisk analyse av Skam.  

«At kvinner får være hovedkarakterer, kan ikke være et kriterium for å kalle film feministisk», skriver Stene.

Les Stenes innlegg: Skam – revolusjonær eller reaksjonær?

Jeg er helt enig i Stenes analyse når han skriver at et dypt forpliktende og troverdig feministisk perspektiv må handle om noe mer enn frigjøring av seksualitet. Det må, som han skriver, også handle om å forrykke balansen mellom kjønnene så det oppstår en reell dialog mellom partene.

Men der Stene legger hele sin analyse til hovedkonflikten, Noora vil ha William, mener jeg at det er nettopp i de små episodene, scenene, konfliktene og karakterene som omgir den overliggende dramaturgiske hovedlinjen, at det feministiske prosjektet i Skam ligger.

Cherchez l’homme!

Stene tar utgangspunkt i en eneste feministisk analyse av Molly Haskell (som, for ordens skyld, har blitt kritisert i ettertid) og skriver: «…serien er først og fremst de pene og veltilpassede heteronormative jenters univers, de som bruker sin tid og energi på å kapre alfa-mannen.»

Slik jeg kjenner Molly Haskells analyse, handler den i hovedtrekk om å se på hvordan kvinnelige karakterer fremstilles på film, for så å sette det i en historisk kontekst. Hun tar opp den manglende kvinnelige helten og hvordan kvinner objektiveres i stereotypiske roller som mor, elskerinne, offer eller lignende.

At hovedlinjen i fortellingen er at kvinnen skal erobre mannen («Det er kvinnens overgivelse til mannen som gjelder.»), gjør ikke Skam til et ikke-feministisk prosjekt.

Som Stene påpeker, er det gjennomgående «jakten på mannen» som er den tyngste dramaturgiske linjen i begge sesonger av Skam, og det er godt mulig det er riktig etter filmvitenskapelig metode å legge analysen til hovedkonflikten.

Men er det det endelige målet? Kan det være at Skam forsøker å si oss noe mer enn bare «girl meets boy, girl loses boy, girl gets boy back»? Med fare for å overanalysere meg vekk fra serieskapernes opprinnelige intensjon, vil jeg likevel se på noen eksempler som underbygger påstanden min om at Skam er et feministisk prosjekt.

Men først litt historie.

Kjærlighet versus selvstendighet

Kvinners relasjon til menn har historisk handlet langt mer om fravær av makt, økonomisk undertrykkelse og manglende kontroll over egen kropp, enn om kjærlighet. Ekteskapet har gjennom tidene vært en praktisk forordning, og kjærlighetsrelasjonen mellom kvinne og mann er en forholdsvis ny, sosial konstruksjon. Ekteskapet har i hovedsak handlet om at kvinnen skulle forsørges og beskyttes fordi hun ikke var i stand (fikk lov) til det selv.

Det er dermed først i nyere tid at relasjonen mellom kvinner og menn handler om kjærlighet og ikke økonomisk, juridisk og seksuell avhengighet av mannen.

Feminisme handler ikke nødvendigvis om kvinnens ønske om emosjonelt å frigjøre seg fra mannen, men å bryte opp strukturer for å oppnå at kvinner og menn sidestilles og gis lik tilgang på makt, midler og selvstendighet.

I dramaet har kvinnen nesten gjennomgående vært fremstilt som noe som skal vinnes, oppnås og erobres. Den mannlige karakteren er subjekt (den som utfører handlingen) og den kvinnelige karakteren er objekt (som blir påvirket av handlingen).

Det er fremdeles i stor grad mangel på kvinnelige karakterer som får være subjekter i filmer og TV-serier.

Hovedkonflikten i Skam er at Noora vil ha William. Men av kjærlighet.

Hvis Nooras mål hadde vært å få William fordi hun ikke hadde penger eller ikke hadde et sted å bo, hadde det vært problematisk.

Hvis Noora hadde tydd til William for å ordne opp etter overgrepet hadde det vært problematisk.

Hvis Noora hadde vært villig til å ofre sin egen selvstendighet for å vinne William, ville det vært problematisk.

Men det er absolutt ikke det som skjer. Noora konfronterer sin overgriper selv.

Helt på egen hånd – språkmektig, selvsikker og full av kunnskap om lovverket. Hun løfter seg selv ut av offerrollen og viser seg som et handlende menneske.

Nooras mål er ikke William fordi hun ikke kan ta vare på seg selv. Hun har sin selvstendighet i behold, men ønsker seg også kjærlighet.

Hvis vi ikke kan være feminister og samtidig ønske oss kjærlighet er vi alle fortapt.

Scenen hvor Noora er hjemme hos William, tar opp gitaren og spiller, er for meg et nydelig eksempel på genderswap i praksis. Den klassiske scenen hvor gutten synger for jenta (serenaden opp til balkongen) for å vinne hennes hjerte snus på hodet, og det er Noora som handler i form av gitarspilling og sang.

Jentene i Skam handler, snakker og driver historien fremover. De observerer, former og styrer med intensjon. De er ikke objekter, men subjekter i ordets rette forstand.

All you need is a girl and a gun

Utsagnet er en klassiker i filmhistorien og oppskriften er brukt opp til det kjedsommelige.

Selv om Skam på mange måter også er klassisk oppskrift, er det likevel de små avstikkerne som krydrer det hele til noen mer enn bare Jakten på kjærligheten. Skam pirker gjennomgående borti flere aspekter som omhandler kjønn og roller, og det er det som for meg gjør serien interessant i et feministisk perspektiv.

En av mine favorittepisoder er der jentene i sesong 2 er på hyttetur og den magiske hijaben står i fokus. Symbolikken står sterkt i denne episoden, og hijaben og Sana gis en valuta av mystisisme og religiøsitet som det som skal redde dem alle. Til slutt, når det avsløres at verken Sana eller hijaben slettes ikke har magiske krefter, sier Sana; «Du vet at det bare er et vanlig skjerf, ikke sant?»

Etter min mening er denne episoden en av de mere interessante innspillene i hijabdebatten; den kan mystifiseres og gis mening – men det er faktisk bare et vanlig skjerf.

Noora går til og med fra William (som en deilig Ibsensk referanse), når det går på bekostning av hennes egen overbevisning og sier; «Jeg kan ikke være sammen med en fyr som knuser flasker i hue på andre mennesker.»

Stene skriver også at han savner seksuell kapital eller orientering hos blant annet Sana.

Hennes replikk i vinduskarmen; «Altså, troen min er sterkere enn lysten. Det bare føles mye viktigere for meg enn hooking og drikking.» gir henne den seksuelle kapitalen Stene etterlyser.

Hennes valg og religiøse overbevisning er stålhard seksuell kapital i et univers fullt av hormoner og utforskende seksualitet.

Et tydelig valg om måteholdenhet er også seksualitet, og ikke minst et eksempel på selvstendighet i form av å bryte strenge sosiale normer. Seksuell frigjøring handler ikke om å ligge mest mulig, men om selvråderett over egen kropp. Også til måtehold.

Snurp igjen smella di!

Kanskje er vi, etter nesten hele filmens og TV-seriens historie, så indoktrinert med at kvinner bare kan være en ting, at vi ikke er i stand til å se og akseptere en karakter som har flere parallelle og ikke motstridende mål. Også 16 år gamle jenter.

Det er trist at hver gang en film eller TV-serie med majoritet av kvinnelige karakterer dukker opp, alltid må settes i en feministisk kontekst. Samtidig viser det seg, på et metaplan, at det er helt nødvendig fordi det åpenbart er vanskelig å se kvinnelige karakterer for det de er – mennesker.

Mannlige karakterer er fremdeles normen for menneskelighet, og kvinnelige karakterer problematiseres fremdeles som kjønn. Eksemplene er utallige.

Så langt jeg vet finnes det ikke tilsvarende eksempler på at filmer og serier med overvekt av menn settes inn i en kjønnet, vitenskapelig analyse. Selv om det garantert hadde vært fornøyelig å se noen eksempler på kjønnet problematisering i et homoerotisk perspektiv.

Jeg nevner ingen eksempler for å unngå å støte noen.

«Det ser ut som disse kvinnene mister sin selvstendighet i møte med mannen, og at den bare gjenvinnes når mannen forsvinner igjen», skriver Øystein Stene.

At en TV-serie for 16-åringer omhandler kjærlighet, relasjoner og forelskelse er ikke det samme som at hovedkarakterene mister sin selvstendighet.

Det er nettopp i dette møtet – mellom forelskelsen og selvstendigheten at det dramaturgisk interessante og feministiske perspektivet oppstår.  

Og det er det Skam lykkes så uendelig godt med.

I eventyrene må Askeladden sjelden velge mellom prinsessen (kjærligheten) og halve kongeriket (makt, eller selvstendighet om du vil), og det er sannelig på tide at prinsessene i eventyrene også får begge deler!

Signe Pahle

Selverklært feminist og Skam-fan

Relaterte innlegg: 

Øystein Stenes innlegg: Skam – revolusjonær eller reaksjonær?

Vårt intervju med serieskaper Julie Andem om Skam

1 kommentar til Skyt ikke på feministen!

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Skyt ikke på feministen!

Skyt ikke på feministen!

Øystein Stene tar feil – «Skam» er et feministisk prosjekt, mener Signe Pahle i sitt svar på Stenes innlegg om NRK-serien.

Det er mildt sagt overraskende at Øystein Stene med sin tunge akademiske bakgrunn, tyr til en så lettvint og overfladisk analyse av Skam.  

«At kvinner får være hovedkarakterer, kan ikke være et kriterium for å kalle film feministisk», skriver Stene.

Les Stenes innlegg: Skam – revolusjonær eller reaksjonær?

Jeg er helt enig i Stenes analyse når han skriver at et dypt forpliktende og troverdig feministisk perspektiv må handle om noe mer enn frigjøring av seksualitet. Det må, som han skriver, også handle om å forrykke balansen mellom kjønnene så det oppstår en reell dialog mellom partene.

Men der Stene legger hele sin analyse til hovedkonflikten, Noora vil ha William, mener jeg at det er nettopp i de små episodene, scenene, konfliktene og karakterene som omgir den overliggende dramaturgiske hovedlinjen, at det feministiske prosjektet i Skam ligger.

Cherchez l’homme!

Stene tar utgangspunkt i en eneste feministisk analyse av Molly Haskell (som, for ordens skyld, har blitt kritisert i ettertid) og skriver: «…serien er først og fremst de pene og veltilpassede heteronormative jenters univers, de som bruker sin tid og energi på å kapre alfa-mannen.»

Slik jeg kjenner Molly Haskells analyse, handler den i hovedtrekk om å se på hvordan kvinnelige karakterer fremstilles på film, for så å sette det i en historisk kontekst. Hun tar opp den manglende kvinnelige helten og hvordan kvinner objektiveres i stereotypiske roller som mor, elskerinne, offer eller lignende.

At hovedlinjen i fortellingen er at kvinnen skal erobre mannen («Det er kvinnens overgivelse til mannen som gjelder.»), gjør ikke Skam til et ikke-feministisk prosjekt.

Som Stene påpeker, er det gjennomgående «jakten på mannen» som er den tyngste dramaturgiske linjen i begge sesonger av Skam, og det er godt mulig det er riktig etter filmvitenskapelig metode å legge analysen til hovedkonflikten.

Men er det det endelige målet? Kan det være at Skam forsøker å si oss noe mer enn bare «girl meets boy, girl loses boy, girl gets boy back»? Med fare for å overanalysere meg vekk fra serieskapernes opprinnelige intensjon, vil jeg likevel se på noen eksempler som underbygger påstanden min om at Skam er et feministisk prosjekt.

Men først litt historie.

Kjærlighet versus selvstendighet

Kvinners relasjon til menn har historisk handlet langt mer om fravær av makt, økonomisk undertrykkelse og manglende kontroll over egen kropp, enn om kjærlighet. Ekteskapet har gjennom tidene vært en praktisk forordning, og kjærlighetsrelasjonen mellom kvinne og mann er en forholdsvis ny, sosial konstruksjon. Ekteskapet har i hovedsak handlet om at kvinnen skulle forsørges og beskyttes fordi hun ikke var i stand (fikk lov) til det selv.

Det er dermed først i nyere tid at relasjonen mellom kvinner og menn handler om kjærlighet og ikke økonomisk, juridisk og seksuell avhengighet av mannen.

Feminisme handler ikke nødvendigvis om kvinnens ønske om emosjonelt å frigjøre seg fra mannen, men å bryte opp strukturer for å oppnå at kvinner og menn sidestilles og gis lik tilgang på makt, midler og selvstendighet.

I dramaet har kvinnen nesten gjennomgående vært fremstilt som noe som skal vinnes, oppnås og erobres. Den mannlige karakteren er subjekt (den som utfører handlingen) og den kvinnelige karakteren er objekt (som blir påvirket av handlingen).

Det er fremdeles i stor grad mangel på kvinnelige karakterer som får være subjekter i filmer og TV-serier.

Hovedkonflikten i Skam er at Noora vil ha William. Men av kjærlighet.

Hvis Nooras mål hadde vært å få William fordi hun ikke hadde penger eller ikke hadde et sted å bo, hadde det vært problematisk.

Hvis Noora hadde tydd til William for å ordne opp etter overgrepet hadde det vært problematisk.

Hvis Noora hadde vært villig til å ofre sin egen selvstendighet for å vinne William, ville det vært problematisk.

Men det er absolutt ikke det som skjer. Noora konfronterer sin overgriper selv.

Helt på egen hånd – språkmektig, selvsikker og full av kunnskap om lovverket. Hun løfter seg selv ut av offerrollen og viser seg som et handlende menneske.

Nooras mål er ikke William fordi hun ikke kan ta vare på seg selv. Hun har sin selvstendighet i behold, men ønsker seg også kjærlighet.

Hvis vi ikke kan være feminister og samtidig ønske oss kjærlighet er vi alle fortapt.

Scenen hvor Noora er hjemme hos William, tar opp gitaren og spiller, er for meg et nydelig eksempel på genderswap i praksis. Den klassiske scenen hvor gutten synger for jenta (serenaden opp til balkongen) for å vinne hennes hjerte snus på hodet, og det er Noora som handler i form av gitarspilling og sang.

Jentene i Skam handler, snakker og driver historien fremover. De observerer, former og styrer med intensjon. De er ikke objekter, men subjekter i ordets rette forstand.

All you need is a girl and a gun

Utsagnet er en klassiker i filmhistorien og oppskriften er brukt opp til det kjedsommelige.

Selv om Skam på mange måter også er klassisk oppskrift, er det likevel de små avstikkerne som krydrer det hele til noen mer enn bare Jakten på kjærligheten. Skam pirker gjennomgående borti flere aspekter som omhandler kjønn og roller, og det er det som for meg gjør serien interessant i et feministisk perspektiv.

En av mine favorittepisoder er der jentene i sesong 2 er på hyttetur og den magiske hijaben står i fokus. Symbolikken står sterkt i denne episoden, og hijaben og Sana gis en valuta av mystisisme og religiøsitet som det som skal redde dem alle. Til slutt, når det avsløres at verken Sana eller hijaben slettes ikke har magiske krefter, sier Sana; «Du vet at det bare er et vanlig skjerf, ikke sant?»

Etter min mening er denne episoden en av de mere interessante innspillene i hijabdebatten; den kan mystifiseres og gis mening – men det er faktisk bare et vanlig skjerf.

Noora går til og med fra William (som en deilig Ibsensk referanse), når det går på bekostning av hennes egen overbevisning og sier; «Jeg kan ikke være sammen med en fyr som knuser flasker i hue på andre mennesker.»

Stene skriver også at han savner seksuell kapital eller orientering hos blant annet Sana.

Hennes replikk i vinduskarmen; «Altså, troen min er sterkere enn lysten. Det bare føles mye viktigere for meg enn hooking og drikking.» gir henne den seksuelle kapitalen Stene etterlyser.

Hennes valg og religiøse overbevisning er stålhard seksuell kapital i et univers fullt av hormoner og utforskende seksualitet.

Et tydelig valg om måteholdenhet er også seksualitet, og ikke minst et eksempel på selvstendighet i form av å bryte strenge sosiale normer. Seksuell frigjøring handler ikke om å ligge mest mulig, men om selvråderett over egen kropp. Også til måtehold.

Snurp igjen smella di!

Kanskje er vi, etter nesten hele filmens og TV-seriens historie, så indoktrinert med at kvinner bare kan være en ting, at vi ikke er i stand til å se og akseptere en karakter som har flere parallelle og ikke motstridende mål. Også 16 år gamle jenter.

Det er trist at hver gang en film eller TV-serie med majoritet av kvinnelige karakterer dukker opp, alltid må settes i en feministisk kontekst. Samtidig viser det seg, på et metaplan, at det er helt nødvendig fordi det åpenbart er vanskelig å se kvinnelige karakterer for det de er – mennesker.

Mannlige karakterer er fremdeles normen for menneskelighet, og kvinnelige karakterer problematiseres fremdeles som kjønn. Eksemplene er utallige.

Så langt jeg vet finnes det ikke tilsvarende eksempler på at filmer og serier med overvekt av menn settes inn i en kjønnet, vitenskapelig analyse. Selv om det garantert hadde vært fornøyelig å se noen eksempler på kjønnet problematisering i et homoerotisk perspektiv.

Jeg nevner ingen eksempler for å unngå å støte noen.

«Det ser ut som disse kvinnene mister sin selvstendighet i møte med mannen, og at den bare gjenvinnes når mannen forsvinner igjen», skriver Øystein Stene.

At en TV-serie for 16-åringer omhandler kjærlighet, relasjoner og forelskelse er ikke det samme som at hovedkarakterene mister sin selvstendighet.

Det er nettopp i dette møtet – mellom forelskelsen og selvstendigheten at det dramaturgisk interessante og feministiske perspektivet oppstår.  

Og det er det Skam lykkes så uendelig godt med.

I eventyrene må Askeladden sjelden velge mellom prinsessen (kjærligheten) og halve kongeriket (makt, eller selvstendighet om du vil), og det er sannelig på tide at prinsessene i eventyrene også får begge deler!

Signe Pahle

Selverklært feminist og Skam-fan

Relaterte innlegg: 

Øystein Stenes innlegg: Skam – revolusjonær eller reaksjonær?

Vårt intervju med serieskaper Julie Andem om Skam

One Response to Skyt ikke på feministen!

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

MENY