Det er lett å la seg forføre av alt talentet «Skam» kan oppvise, men serien er først og fremst de pene og veltilpassede heteronormative jenters univers, de som bruker sin tid og energi på å kapre alfa-mannen, mener Øystein Stene.
Så eksepsjonelt mange har skrytt av NRKs serie Skam at jeg naturlig nok måtte krype til skjermen tilslutt. Og det må jeg si: Dette er friskt spilt av amatører – iallfall kan få av skuespillerne ha rukket å skaffe seg særlig utdanning eller erfaring. I tillegg virker serien på alle måter tidsriktig, i setting, språk, musikk, filmestetikk og lydarbeid.
En del av suksessen skyldes åpenbart den nære og mye omtalte dialogen mellom skaperne og målgruppa. Både i utviklingen og markedsføringen av serien. I tillegg greier serien å berøre tema som mobbing og voldtekt overbevisende, samtidig som den oppleves underholdende og tidvis befriende tøysete.
Men som alltid når noe blir skrytt opp i skyene i norsk offentlighet og alle går banans og er enig i at dette er superbra, forsvinner noen nyanser. Spesielt gjelder dette for meg debatten om Skam og feminisme. Som nesten synes uunngåelig. Ikke først og fremst på grunn av NRK og skaperne, jeg har ikke sett dem påstå at Skam er feministisk. Men påfallende mange anmeldere, sexologer og selverklærte feminister har trukket fram seriens sterke og frie kvinnekarakterer.
Det har gjort meg mer enn nysgjerrig. Holder sånne påstander vann mot en narrativ analyse? Altså hvis vi ser på forløpet til serien, hva som er det drivende plotet, hva som endrer karakterene, hvor målene deres er?
KVINNELIG HOVEDKARAKTER = FEMINISME?
Her er mitt utgangspunkt: At kvinner får være hovedkarakterer, kan ikke være et kriterium for å kalle film feministisk. Heller ikke at kvinnene har en selvstendig seksualdrift, det slo Kinsey-rapporten fast allerede rett etter krigen, og ikke engang vi som er født innpå forrige århundre betviler det. Å begrense feminisme til å handle om frigjøring av seksualitet, er ganske visjonsløst i 2016.
Et dypt forpliktende og troverdig feministisk perspektiv må altså handle om noe annet, noe mer. Jeg vil påstå at det må handle om å forrykke herre-tjener-relasjonen mellom mann og kvinne, som Simone De Beauvoir kalte det. Så det oppstår en reell dialog mellom likeverdige parter, hvor ikke kjønn er styrende. Et slikt forhold kan bare skapes når både kvinnen og mannen har en balansert og jevnbyrdig tilgang til seg selv, hverandre og verden.
Å kjempe for enn slik balanse, krever lydhørhet for alle mulige sosiale, religiøse og politiske tendenser i samtiden. På mange måter har Skam en sånn lydhørhet. I skildringen av karakterer og dialoger framstår den nesten fundamentalistisk autentisk. Det er mye her som oppleves ”sant”, noe som sikkert har lagt grunnen for seriens popularitet.
SESONG ÉN: KVINNENS TILLIT
Vi følger altså fem gymjenter som starter å henge fordi de planlegger russebil. Etter hvert blir vi bedre kjent med dem, og deres forhold til hverandre utvikler seg, de avslører mer av seg selv og skaper sterke bånd. Men det tar ikke mange episoder før jeg merker at verken fellesskapet, vennskapene deres eller jentenes menneskelige utvikling er det som lager utvikling og dynamikk.
I første sesong er det karakteren Evas forhold til kjæresten Jonas som er det drivende element. Mye handler om tillit, at hun ikke er i stand til å stole på ham. Tillit er et så viktig tema i sesongen, at jeg vil påstå dette er kjernekonflikten. Men tilliten til venninnene er mindre vesentlig, den det til syvende og sist er viktig for Eva å stole på, er Jonas. Når Eva ikke greier det, begynner hun å kline – hooke, som karakterene sier – med en tilfeldig fyr. Noe som fører til at Jonas gjør det slutt.
Evas identitet ser ut til å være knyttet til hennes overgivelse til gutten hun er forelsket i, og forventingen om at han gjør det samme. Når hun er usikker, tyr hun altså til en annen gutt, som for å ha et nytt holdepunkt. Det er akkurat som tilgang til denne fyren – som på sin side virker like opptatt av sine gjøremål og venner – er viktigere for henne en tilgang til seg selv.
SESONG TO: FEMINISTENS FALL
Man kunne tenke seg at slutten på forholdet mellom Eva og Jonas la grunnen for mer selvstendige kvinneskikkelser. Men i andre sesong dreies skruen et par hakk til i motsatt retning. Nå følger vi feministen Noora og hennes relasjon til William. William framstår først som en uspiselig vestkantfyr som kjører Porsche til skolen og omgås ekstremt arrogante typer. Noora avskyr ham og den mystiske auraen rundt ham, men ender sånn litt over midtveis i sesongen opp med ham.
William er en alfa-mann, iallfall hvis vi holder oss til de mest overflatiske kriterier: Rik, pen, sentrum for all oppmerksomhet, går for det han vil ha. Og så viser han seg å være mer okei enn vi først får inntrykk av, han er jo en stakkers ensom rikmannsgutt. Nooras selvstendighet og avvisning blir systematisk brutt ned i møte med denne idealmannen – og dermed berger hun sin kvinnelighet. Men det skjer ikke uten kostnader.
Spesielt episode 8 og 9 i andre sesong er verdt og merke seg: Her mister Noora et øyeblikk troen på Williams lidenskap for henne. Den psykopatiske broren greier nemlig å innbille henne at William er utro. Psykopatbroren utnytter henne, menneskelig som seksuelt. Hun blir offer for ”den onde mannen” i det øyeblikket ”den gode mannen” ikke er der for å beskytte henne. I episode 10 ser vi Noora klamre seg til William når han går fra henne, med hele skolen som tilskuere. Ydmykelsen av den selvstendige kvinnen er total.
I det store og hele forteller altså sesong en og to samme historie; om en kvinne som gjør seg helt avhengig av mannen, så avhengig at i det øyeblikket hun tror seg forlatt, griper hun til en annen mann – eller blir misbrukt av ham. Det ser ut som disse kvinnene mister sin selvstendighet i møte med mannen, og at den bare gjenvinnes når mannen forsvinner igjen. Tar du bort disse historiene, vil Skam framstå som episodisk, med liten grad av utvikling og framdrift.
REPRODUKSJON AV STEREOTYPER
Denne snabbanalysen kan selvsagt motsies på mange nivåer. For eksempel at en serie om jenter i seinpuberteten naturlig nok må handle om deres forhold til gutter. Eller at serien handler om mye annet også.
Poenget mitt at ut fra en dramaturgisk analyse – med fokus på hva som er det drivende i fortellingen, hva som er den sentrale gjennomgående handling, altså hvor det sterkeste emosjonelle trøkket oppstår – ikke er mye tvil: Det er kvinnens overgivelse til mannen som gjelder. Andre problemstillinger og konflikter lar seg oftest løse over én til maks tre episoder.
Det må jo være lov, kan man si. Og selvsagt er det det, kvinners (som menns) lengsel etter kjærlighet og symbiose er evig relevante tema. Mitt dilemma er forskjellen menn og kvinner skildres på, og at et flertall av norske filmkvinneskikkelser tenderer til å ha mannen som kompass i tilværelsen (se også min analyse av fire nye norske spillefilmer med kvinnelige hovedkarakterer i Rushprint i 2014). Norske filmer og serier med i hovedsak menn som hovedkarakterer har helt andre prosjekter – Kampen om tungtvannet og Kon-tiki er vel bare toppen av den kransekaka.
I norsk film og tv skjer dette uten særlig debatt, uten at anmeldere går det hele nøyere i sømmene. Jeg skjønner at det er lett å la seg forføre av alt talentet Skam kan oppvise, men det gjør det ikke mindre nødvendig med kritikk. Kanskje tvert imot. Bare fordi noe er bra fortalt, er ikke nødvendigvis det som fortelles bra.
ET HETERONORMATIVT UNIVERS?
Det første større arbeid med å analysere kjønnsstereotyper i film, ble gjort av den amerikanske filmkritikeren Molly Haskell i verket From Reverence to Rape på 1970-tallet. Og stort sett fant hun et klart mønster: Den mannlige rollekarakteren er mest seg selv når han skal ut og skape, erobre verden, oppnå noe, og minst seg selv når han stopper opp, når han elsker. Med den kvinnelige rollekarakteren er det motsatt, først og fremst er hun seg selv når hun overgir seg til emosjoner, til mann eller barn, hun er minst seg selv i jakten etter innsikt og suksess.
Å bruke Haskells analyse på Skam gir ikke et spesielt oppløftende kvinnesyn. Det er også interessant at de to karakterene i Skam-gjengen som virker minst mainstream, mest seg selv, med størst grad av innfall og annerledeshet – nemlig Chris og Sana – skildres så å si uten seksuell kapital eller orientering. Deres seksualitet synes helt fraværende, likegyldig for serien og utviklingen. Jeg er ikke så sikker på om det er disse to karakterene unge tilskuere primært ønsker identifisere seg med.
Sett på den måten er Skam først og fremst de pene og veltilpassede heteronormative jenters univers. De som bruker sin tid og energi på å kapre alfa-mannen. Og senere: å holde på ham.
PS: I skrivende stund er det fremdeles én episode igjen av andre sesong. For alt jeg vet kan det skje noe som endrer alt. Men jeg tviler, og setter alle aksjer på kommende sesonger.
Øystein Stene er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert flere romaner og hatt manus og regi på film og teater. Aktuell i 2014-2015 med romanen Zombie Nation samt en innføringsbok om skuespillerkunst.
Les også vårt intervju med serieskaper Julie Andem om Skam.
Så eksepsjonelt mange har skrytt av NRKs serie Skam at jeg naturlig nok måtte krype til skjermen tilslutt. Og det må jeg si: Dette er friskt spilt av amatører – iallfall kan få av skuespillerne ha rukket å skaffe seg særlig utdanning eller erfaring. I tillegg virker serien på alle måter tidsriktig, i setting, språk, musikk, filmestetikk og lydarbeid.
En del av suksessen skyldes åpenbart den nære og mye omtalte dialogen mellom skaperne og målgruppa. Både i utviklingen og markedsføringen av serien. I tillegg greier serien å berøre tema som mobbing og voldtekt overbevisende, samtidig som den oppleves underholdende og tidvis befriende tøysete.
Men som alltid når noe blir skrytt opp i skyene i norsk offentlighet og alle går banans og er enig i at dette er superbra, forsvinner noen nyanser. Spesielt gjelder dette for meg debatten om Skam og feminisme. Som nesten synes uunngåelig. Ikke først og fremst på grunn av NRK og skaperne, jeg har ikke sett dem påstå at Skam er feministisk. Men påfallende mange anmeldere, sexologer og selverklærte feminister har trukket fram seriens sterke og frie kvinnekarakterer.
Det har gjort meg mer enn nysgjerrig. Holder sånne påstander vann mot en narrativ analyse? Altså hvis vi ser på forløpet til serien, hva som er det drivende plotet, hva som endrer karakterene, hvor målene deres er?
KVINNELIG HOVEDKARAKTER = FEMINISME?
Her er mitt utgangspunkt: At kvinner får være hovedkarakterer, kan ikke være et kriterium for å kalle film feministisk. Heller ikke at kvinnene har en selvstendig seksualdrift, det slo Kinsey-rapporten fast allerede rett etter krigen, og ikke engang vi som er født innpå forrige århundre betviler det. Å begrense feminisme til å handle om frigjøring av seksualitet, er ganske visjonsløst i 2016.
Et dypt forpliktende og troverdig feministisk perspektiv må altså handle om noe annet, noe mer. Jeg vil påstå at det må handle om å forrykke herre-tjener-relasjonen mellom mann og kvinne, som Simone De Beauvoir kalte det. Så det oppstår en reell dialog mellom likeverdige parter, hvor ikke kjønn er styrende. Et slikt forhold kan bare skapes når både kvinnen og mannen har en balansert og jevnbyrdig tilgang til seg selv, hverandre og verden.
Å kjempe for enn slik balanse, krever lydhørhet for alle mulige sosiale, religiøse og politiske tendenser i samtiden. På mange måter har Skam en sånn lydhørhet. I skildringen av karakterer og dialoger framstår den nesten fundamentalistisk autentisk. Det er mye her som oppleves ”sant”, noe som sikkert har lagt grunnen for seriens popularitet.
SESONG ÉN: KVINNENS TILLIT
Vi følger altså fem gymjenter som starter å henge fordi de planlegger russebil. Etter hvert blir vi bedre kjent med dem, og deres forhold til hverandre utvikler seg, de avslører mer av seg selv og skaper sterke bånd. Men det tar ikke mange episoder før jeg merker at verken fellesskapet, vennskapene deres eller jentenes menneskelige utvikling er det som lager utvikling og dynamikk.
I første sesong er det karakteren Evas forhold til kjæresten Jonas som er det drivende element. Mye handler om tillit, at hun ikke er i stand til å stole på ham. Tillit er et så viktig tema i sesongen, at jeg vil påstå dette er kjernekonflikten. Men tilliten til venninnene er mindre vesentlig, den det til syvende og sist er viktig for Eva å stole på, er Jonas. Når Eva ikke greier det, begynner hun å kline – hooke, som karakterene sier – med en tilfeldig fyr. Noe som fører til at Jonas gjør det slutt.
Evas identitet ser ut til å være knyttet til hennes overgivelse til gutten hun er forelsket i, og forventingen om at han gjør det samme. Når hun er usikker, tyr hun altså til en annen gutt, som for å ha et nytt holdepunkt. Det er akkurat som tilgang til denne fyren – som på sin side virker like opptatt av sine gjøremål og venner – er viktigere for henne en tilgang til seg selv.
SESONG TO: FEMINISTENS FALL
Man kunne tenke seg at slutten på forholdet mellom Eva og Jonas la grunnen for mer selvstendige kvinneskikkelser. Men i andre sesong dreies skruen et par hakk til i motsatt retning. Nå følger vi feministen Noora og hennes relasjon til William. William framstår først som en uspiselig vestkantfyr som kjører Porsche til skolen og omgås ekstremt arrogante typer. Noora avskyr ham og den mystiske auraen rundt ham, men ender sånn litt over midtveis i sesongen opp med ham.
William er en alfa-mann, iallfall hvis vi holder oss til de mest overflatiske kriterier: Rik, pen, sentrum for all oppmerksomhet, går for det han vil ha. Og så viser han seg å være mer okei enn vi først får inntrykk av, han er jo en stakkers ensom rikmannsgutt. Nooras selvstendighet og avvisning blir systematisk brutt ned i møte med denne idealmannen – og dermed berger hun sin kvinnelighet. Men det skjer ikke uten kostnader.
Spesielt episode 8 og 9 i andre sesong er verdt og merke seg: Her mister Noora et øyeblikk troen på Williams lidenskap for henne. Den psykopatiske broren greier nemlig å innbille henne at William er utro. Psykopatbroren utnytter henne, menneskelig som seksuelt. Hun blir offer for ”den onde mannen” i det øyeblikket ”den gode mannen” ikke er der for å beskytte henne. I episode 10 ser vi Noora klamre seg til William når han går fra henne, med hele skolen som tilskuere. Ydmykelsen av den selvstendige kvinnen er total.
I det store og hele forteller altså sesong en og to samme historie; om en kvinne som gjør seg helt avhengig av mannen, så avhengig at i det øyeblikket hun tror seg forlatt, griper hun til en annen mann – eller blir misbrukt av ham. Det ser ut som disse kvinnene mister sin selvstendighet i møte med mannen, og at den bare gjenvinnes når mannen forsvinner igjen. Tar du bort disse historiene, vil Skam framstå som episodisk, med liten grad av utvikling og framdrift.
REPRODUKSJON AV STEREOTYPER
Denne snabbanalysen kan selvsagt motsies på mange nivåer. For eksempel at en serie om jenter i seinpuberteten naturlig nok må handle om deres forhold til gutter. Eller at serien handler om mye annet også.
Poenget mitt at ut fra en dramaturgisk analyse – med fokus på hva som er det drivende i fortellingen, hva som er den sentrale gjennomgående handling, altså hvor det sterkeste emosjonelle trøkket oppstår – ikke er mye tvil: Det er kvinnens overgivelse til mannen som gjelder. Andre problemstillinger og konflikter lar seg oftest løse over én til maks tre episoder.
Det må jo være lov, kan man si. Og selvsagt er det det, kvinners (som menns) lengsel etter kjærlighet og symbiose er evig relevante tema. Mitt dilemma er forskjellen menn og kvinner skildres på, og at et flertall av norske filmkvinneskikkelser tenderer til å ha mannen som kompass i tilværelsen (se også min analyse av fire nye norske spillefilmer med kvinnelige hovedkarakterer i Rushprint i 2014). Norske filmer og serier med i hovedsak menn som hovedkarakterer har helt andre prosjekter – Kampen om tungtvannet og Kon-tiki er vel bare toppen av den kransekaka.
I norsk film og tv skjer dette uten særlig debatt, uten at anmeldere går det hele nøyere i sømmene. Jeg skjønner at det er lett å la seg forføre av alt talentet Skam kan oppvise, men det gjør det ikke mindre nødvendig med kritikk. Kanskje tvert imot. Bare fordi noe er bra fortalt, er ikke nødvendigvis det som fortelles bra.
ET HETERONORMATIVT UNIVERS?
Det første større arbeid med å analysere kjønnsstereotyper i film, ble gjort av den amerikanske filmkritikeren Molly Haskell i verket From Reverence to Rape på 1970-tallet. Og stort sett fant hun et klart mønster: Den mannlige rollekarakteren er mest seg selv når han skal ut og skape, erobre verden, oppnå noe, og minst seg selv når han stopper opp, når han elsker. Med den kvinnelige rollekarakteren er det motsatt, først og fremst er hun seg selv når hun overgir seg til emosjoner, til mann eller barn, hun er minst seg selv i jakten etter innsikt og suksess.
Å bruke Haskells analyse på Skam gir ikke et spesielt oppløftende kvinnesyn. Det er også interessant at de to karakterene i Skam-gjengen som virker minst mainstream, mest seg selv, med størst grad av innfall og annerledeshet – nemlig Chris og Sana – skildres så å si uten seksuell kapital eller orientering. Deres seksualitet synes helt fraværende, likegyldig for serien og utviklingen. Jeg er ikke så sikker på om det er disse to karakterene unge tilskuere primært ønsker identifisere seg med.
Sett på den måten er Skam først og fremst de pene og veltilpassede heteronormative jenters univers. De som bruker sin tid og energi på å kapre alfa-mannen. Og senere: å holde på ham.
PS: I skrivende stund er det fremdeles én episode igjen av andre sesong. For alt jeg vet kan det skje noe som endrer alt. Men jeg tviler, og setter alle aksjer på kommende sesonger.
Øystein Stene er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert flere romaner og hatt manus og regi på film og teater. Aktuell i 2014-2015 med romanen Zombie Nation samt en innføringsbok om skuespillerkunst.
Les også vårt intervju med serieskaper Julie Andem om Skam.
«Men tilliten til venninnene er mindre vesentlig, den det til syvende og sist er viktig for Eva å stole på, er Jonas. Når Eva ikke greier det, begynner hun å kline – hooke, som karakterene sier – med en tilfeldig fyr. Noe som fører til at Jonas gjør det slutt.»
Her justerer du handlingen i Sesong 1 til ditt behov. Dette er ikke det som skjer. Jonas gjør det ikke slutt, det blir aldri fortalt. Det vi får se er at han tar avstand fra Eva, han svarer ikke på telefon eller meldinger. Etter et par episoder med selvrealisering for Eva, møtes de og Eva gjør det slutt med Jonas*. Nettopp fordi hun trenger å utvikle seg på egen hånd, finne sin selvstendighet.
*Jonas vil nok påstå at de ble enige om å gjøre det slutt.
/spoiler alert/
Nettopp. Det Hmmm sier går inn i kjernen her.
Den uvesentlige tilliten mellom venninnene som du mener å finne er nok også mer vesentlig enn hypotesen din tåler: det er jo nettopp støtten fra venninnene som gjør at Noora (i skrivende stund) har funnet styrke til å støtte slå verbalt og juridisk tilbake mot en overgriper.
Det virker som denne kritikken av serien er bygget på en nokså hastig gjennomgang av materialet, i hvert fall er det mange betydelige poenger som er elegant hoppet bukk over. De andre kommentarene nevner et par, nevner her bare et par til i farten (men kunne lett ha skrevet en hel svarartikkel):
Første sesong handler jo nettopp om Evas reise til å innse at hun IKKE er avhengig av å holde på Jonas som kjæreste – og hun går ut av sesongen som en mer selvstendig person med flere mål enn bare å kapre en gutts kjærlighet. At jentene er så «heteronormative» synes jeg er en påfallende påstand nettopp nå som det nokså tydelig legges opp til en lesbisk storyline oppi det hele. Synes også det er merkelig å påstå at Chris’ og Sanas seksualitet framstår som ikkeeksisterende. Chris er jo den av jentene som i størst grad legger ut drøye historier om sine seksuelle erfaringer – det antydes vel at de antageligvis er løgn, men hever det like fullt over enhver tvil at hun har en seksualitet. Den kommer til uttrykk på en annen måte, men den er i aller høyeste grad der. Sana på sin side har jo en streng religiøs overbevisning som hinder for sin seksualitet, noe som garantert vil bli tema hvis hun blir hovedperson i en av sesongene. Nooras seksualitet framsto jo også som nokså fraværende i første sesong, til hun ble senter for handlingen i sesong 2.
Denne analysen opplevde jeg som så full av feil at jeg gikk inn i «Someone is wrong on the internet» modus. Resultatet er for langt for dette kommentarfeltet, det ble en egen bloggpost:
Om forfatteren av dette innlegget i det hele tatt har sett serien, må Haskell-brillene ha sittet litt for godt på. Bærer veldig preg av å » finne det man leter etter», i dette tilfellet dårlig kvinnesyn. Litt som at det letes etter dårlig kvinnesyn fra et egentlig mannsperspektiv. Hva er det egentlig å være selvstendig, i analysen som settes opp? Her hylles so called selvstendighet for selvstendighetens skyld, som blir, for å si det med hans ord: «ganske visjonsløst i 2016». Den selvstendigheten Noora menes å «miste» i møtet med alfa- mannen er jo ingen reell, integrert, bærekraftig selvstendighet. Den er påtatt, oppskrudd, et ganske rigid psykologisk forsvar. I møte med William, (eller Sana, for den saks skyld), møter hun imidlertid seg selv i døra. Dette fører til utviklingen av flere nyanser og mindre rigiditet hos Noora, at hun våger å la seg nås inn til, hengi seg, utfordres… En ekte selvstendighet tåler dette, og er det noe William virkrlig bidrar til, så er det fremmingen av denne. Og hadde historien vært fortalt med han som hovedperson, kunne man sagt akkurat samme overskrift: autonomi under modning.
Som flere andre har sagt, er dette virkelig en pick and choose-analyse! Det viktige vendepunktet i sistre episode av sesong 1 er jo at den kvinnelige hovedkarakteren gjør det slutt med kjæresten sin nettopp for å være seg selv! Og både Chris og Sana er ganske «sexet» på vær sin måte. Dette er kanskje kritikk litteraturviteren bør imøtegå?
Begge jentene, Noora og Eva, gar fra mennene de ifolge Stene gir seg over til. De gjor begge dette for a vinne tilbake selvstendighet- Eva for a finne seg selv, Noora for a ga tilbake til sitt gamle liv. Evas nye forhold virker i all hovedsak seksuelt, uten a overgi selvstendigheten sin. Noora har hittil ikke hatt behov for en ny mann. Derfor kan jeg ikke helt se at poengene her holder vann. Istedet, virker det pa meg som om Stene her har gatt inn for a finne et problem med en serie som ikke bare er godt laget, men ogsa diskuterer komplekse og utfordrende problematikker som ingen noensinne har gjort i norsk TV-historie.
(Engelsk tastatur. Beklager.)
Ma legge til at den kvinnen i serien som gir seg mest over til en mann, Vilde, ikke pa noe vis fremstilles positivt nar hun svermer for William. Vilde er den som i hoyest grad har disse trekkene. At disse trekkene kombineres med overfladiskhet, naivitet og mangel pa lojalitet overfor venner, stiller hengittheten til mannen i svaert darlig lys.
De seirene Vilde faktisk har i serien, far hun ved a sta opp for venniner, komme over William og ta grep etter Nooras antatte voldtekt. Karakterens menneskelige vekst fremstilles som en utvikling vekk fra mannen og mot venninene.
Stene far derfor ikke rett.
«Men tilliten til venninnene er mindre vesentlig, den det til syvende og sist er viktig for Eva å stole på, er Jonas. Når Eva ikke greier det, begynner hun å kline – hooke, som karakterene sier – med en tilfeldig fyr. Noe som fører til at Jonas gjør det slutt.»
Her justerer du handlingen i Sesong 1 til ditt behov. Dette er ikke det som skjer. Jonas gjør det ikke slutt, det blir aldri fortalt. Det vi får se er at han tar avstand fra Eva, han svarer ikke på telefon eller meldinger. Etter et par episoder med selvrealisering for Eva, møtes de og Eva gjør det slutt med Jonas*. Nettopp fordi hun trenger å utvikle seg på egen hånd, finne sin selvstendighet.
*Jonas vil nok påstå at de ble enige om å gjøre det slutt.
/spoiler alert/
Nettopp. Det Hmmm sier går inn i kjernen her.
Den uvesentlige tilliten mellom venninnene som du mener å finne er nok også mer vesentlig enn hypotesen din tåler: det er jo nettopp støtten fra venninnene som gjør at Noora (i skrivende stund) har funnet styrke til å støtte slå verbalt og juridisk tilbake mot en overgriper.
Det virker som denne kritikken av serien er bygget på en nokså hastig gjennomgang av materialet, i hvert fall er det mange betydelige poenger som er elegant hoppet bukk over. De andre kommentarene nevner et par, nevner her bare et par til i farten (men kunne lett ha skrevet en hel svarartikkel):
Første sesong handler jo nettopp om Evas reise til å innse at hun IKKE er avhengig av å holde på Jonas som kjæreste – og hun går ut av sesongen som en mer selvstendig person med flere mål enn bare å kapre en gutts kjærlighet. At jentene er så «heteronormative» synes jeg er en påfallende påstand nettopp nå som det nokså tydelig legges opp til en lesbisk storyline oppi det hele. Synes også det er merkelig å påstå at Chris’ og Sanas seksualitet framstår som ikkeeksisterende. Chris er jo den av jentene som i størst grad legger ut drøye historier om sine seksuelle erfaringer – det antydes vel at de antageligvis er løgn, men hever det like fullt over enhver tvil at hun har en seksualitet. Den kommer til uttrykk på en annen måte, men den er i aller høyeste grad der. Sana på sin side har jo en streng religiøs overbevisning som hinder for sin seksualitet, noe som garantert vil bli tema hvis hun blir hovedperson i en av sesongene. Nooras seksualitet framsto jo også som nokså fraværende i første sesong, til hun ble senter for handlingen i sesong 2.
Denne analysen opplevde jeg som så full av feil at jeg gikk inn i «Someone is wrong on the internet» modus. Resultatet er for langt for dette kommentarfeltet, det ble en egen bloggpost:
Hva skal til for å forstå en serie som reaksjonær?
Om forfatteren av dette innlegget i det hele tatt har sett serien, må Haskell-brillene ha sittet litt for godt på. Bærer veldig preg av å » finne det man leter etter», i dette tilfellet dårlig kvinnesyn. Litt som at det letes etter dårlig kvinnesyn fra et egentlig mannsperspektiv. Hva er det egentlig å være selvstendig, i analysen som settes opp? Her hylles so called selvstendighet for selvstendighetens skyld, som blir, for å si det med hans ord: «ganske visjonsløst i 2016». Den selvstendigheten Noora menes å «miste» i møtet med alfa- mannen er jo ingen reell, integrert, bærekraftig selvstendighet. Den er påtatt, oppskrudd, et ganske rigid psykologisk forsvar. I møte med William, (eller Sana, for den saks skyld), møter hun imidlertid seg selv i døra. Dette fører til utviklingen av flere nyanser og mindre rigiditet hos Noora, at hun våger å la seg nås inn til, hengi seg, utfordres… En ekte selvstendighet tåler dette, og er det noe William virkrlig bidrar til, så er det fremmingen av denne. Og hadde historien vært fortalt med han som hovedperson, kunne man sagt akkurat samme overskrift: autonomi under modning.
Som flere andre har sagt, er dette virkelig en pick and choose-analyse! Det viktige vendepunktet i sistre episode av sesong 1 er jo at den kvinnelige hovedkarakteren gjør det slutt med kjæresten sin nettopp for å være seg selv! Og både Chris og Sana er ganske «sexet» på vær sin måte. Dette er kanskje kritikk litteraturviteren bør imøtegå?
Begge jentene, Noora og Eva, gar fra mennene de ifolge Stene gir seg over til. De gjor begge dette for a vinne tilbake selvstendighet- Eva for a finne seg selv, Noora for a ga tilbake til sitt gamle liv. Evas nye forhold virker i all hovedsak seksuelt, uten a overgi selvstendigheten sin. Noora har hittil ikke hatt behov for en ny mann. Derfor kan jeg ikke helt se at poengene her holder vann. Istedet, virker det pa meg som om Stene her har gatt inn for a finne et problem med en serie som ikke bare er godt laget, men ogsa diskuterer komplekse og utfordrende problematikker som ingen noensinne har gjort i norsk TV-historie.
(Engelsk tastatur. Beklager.)
Ma legge til at den kvinnen i serien som gir seg mest over til en mann, Vilde, ikke pa noe vis fremstilles positivt nar hun svermer for William. Vilde er den som i hoyest grad har disse trekkene. At disse trekkene kombineres med overfladiskhet, naivitet og mangel pa lojalitet overfor venner, stiller hengittheten til mannen i svaert darlig lys.
De seirene Vilde faktisk har i serien, far hun ved a sta opp for venniner, komme over William og ta grep etter Nooras antatte voldtekt. Karakterens menneskelige vekst fremstilles som en utvikling vekk fra mannen og mot venninene.
Stene far derfor ikke rett.