Cannes 2016: Mye å leve ned

Cannes 2016: Mye å leve ned

Den 69. filmfestivalen i Cannes var uten store overraskelser, hvor det var betegnende at de mest ukonvensjonelle filmene var å finne i hovedkonkurransen snarere enn i sideprogrammene, skriver Aksel Kielland i sin oppsummering av festivalens andre halvdel.

Foto: Nicolas Winding Refns The Neon Demon

Den 69. filmfestivalen i Cannes var en festival uten store overraskelser, og av filmene som ikke var laget av kjente navn eller ankom festivalen på en bølge av forhåndsentusiasme, var det kun Julia Ducourneaus kannibalfilm Raw/Grave som ble jevnlig ble trukket fram som et stort høydepunkt. Selv hadde jeg ikke anledning til å se filmen (det ryktes heldigvis om norsk kinodistribusjon), og jeg fikk heller ikke tid til å fordype meg i den andre store overraskelsen, nemlig at Sean Penns The Last Face angivelig var skandaløst, utilgivelig dårlig selv sett i lys av festivalens tradisjon for å fire på kvalitetskriteriene når det kommer til filmer regissert av hollywoodstjerner.

På den andre siden av glamourskalaen var Sacha Wolffs debutfilm Mercenaire (Quinzaine des Réalisateurs) et hyggelig, om enn langt fra revolusjonerende bekjentskap. Historien om rugbyspilleren Soane som reiser fra Ny-Caledonia til Frankrike for å spille rugby på lavt nivå følger en klassisk sportsdramaoppskrift, men innenfor langt mer jordnære rammer enn hva man er vant med. Soane blir ikke sendt til Frankrike fordi han er så eksepsjonelt god, men som en siste-liten-erstatning for et stortalent, og seierne han kjemper seg fram til (stikkord: blod, svette, tårer) er til syvende og sist også deprimerende små. Wolffs regi er stødig og lavmælt, men kvaliteten på skuespillet er ujevnt – tilgangen på fransktalende maoriskuespillere med rugbyfysikk er naturlig nok ikke ubegrenset – og alt i alt er Mercenaire mer lovende enn virkelig god.

Les også Aksel Kiellands oppsummering av første halvdel av festivalen: Mye å leve opp til

Ujevn er også Hirokazu Koreedas After the Storm/Umo Yurimo Mada Fukaku (Un Certain Regard), som først finner formen i den siste halvtimen. Koreeda er en mester på å skildre relasjoner mellom mennesker som har kjent hverandre så lenge at de vokser som emosjonelle slyngplanter på hverandre, og denne begavelsen kommer også til syne i hans nye film. Men i motsetning til fjorårets mesterlige gullpalmekandidat Søstre, oppleves historien om forfatteren Ryota som arbeider som privatdetektiv mens han forsøker å vinne tilbake sin kone og sønn, som mer enn en smule retningsløs.

After the Storm er en film om familie, men den bruker såpass lang tid på å male opp bildet av hovedpersonen som en klassisk japansk taper, med forvirrende skildringer av hverdagen som privatdetektiv, at det ikke er før i andre halvdel at den kommer fram til det den egentlig har på hjertet. Når den gjør det, er den både morsom, rørende og humanistisk på den inkluderende, akkurat-passe-klissete måten som gjør Koreeda til en stor filmskaper, men veien dit er frustrerende lang. Foruten Koreeda selv er filmens store stjerne Kirin Kiki, som gjør står for en av festivalens mest minneverdige prestasjoner i rollen som hovedpersonens aldrende mor.

Sjarm og varme er også sentrale stikkord når man skal snakke om Juho Kuosmanens Un Certain Regard-vinner Hymyilevä Mies/The Happiest Day in the Life of Olli Mäki, som var en av festivalens store visuelle høydepunkter. Skutt på kornete svart-hvit film, med utsøkt tidskoloritt og en fortellerrytme som strutter av humor og glede, er fortellingen om den finske bokseren Olli Mäkis forberedelser til sitt livs største kamp en usedvanlig god filmatisk beskrivelse av følelsen av å ha sommerfugler i magen.

Mäkis oppladning til kampen mot den regjerende amerikanske verdensmesteren i fjærvekt kompliseres nemlig av at han har gått hen og forelsket seg i sambygdingen Raija, og dermed ser det lenge ut til at han ikke engang skal klare å gå ned de fire kiloene som er nødvendig for å kvalifisere seg til kampen. Selv om The Happiest Day… er en strålende visuell opplevelse, mister den noe av drivet i andre halvdel, og siden den tripper av gårde med en blanding av finsk underfundighet og klassiske dramafakter vekker den heller aldri de store følelsene. Like fullt har Kuosmanen nå fått sitt definitive internasjonale gjennombrudd, og det er all grunn til å merke seg navnet for fremtiden.

Etter Kuosmanens stiliserte og humørfylte skildring av 60-tallets Finland, var Stefano Mordinis Pericle/Pericle Il Nero (Un Certain Regard) nok en påminnelse om at dagens Europa kan være et trøstesløst og grusomt sted å leve. Tittelfiguren er en napolitansk gangster bosatt i Belgia, hvor han spesialiserer seg i å voldta mennesker hans sjef Don Luigi ønsker å ydmyke – og dem er det mange av. Filmen begynner i tradisjonell voice over-drevet Goodfellas-stil, før den tar en sosialrealistisk avstikker inn i Dardenne-land når Pericle må rømme byen etter å ha tatt livet av en kvinne som er høyt posisjonert i mafiahierarkiet. Pericle er en dysfunksjonell kollisjon mellom to svært ulike filmer som slår hverandres kvaliteter i hjel, og ender opp som en dyster og spekulativ film som ikke engang makter å redde seg inn ved hjelp av mafiasjangerens mest pålitelige standardgrep.

Den beste filmen undertegnede så i Cannes i år var den første timen av Nicolas Winding Refns imøtesette The Neon Demon, men helhetlig sett er ikke filmen engang blant festivalens fem beste. Neon Demon er festivalens største visuelle bragd, og ser lenge ut som om den skal være Winding Refns versjon av Mulholland Drive via Suspiria. Historien om unge Jesse (Elle Fanning) som ankommer Los Angeles med en modelldrøm i bagasjen og lite annet, fortelles som en serie hyperstiliserte, dissonante tablåer, og den første timen avløser Natasha Braiers utsøkte bilder hverandre med en intuitiv dramaturgi som gjør substans overflødig.

Men så er det som om Braier og Winding Refn går tom for assosiasjonsskapende ikonografi, og andre halvdel av filmen er som å se noen forsøke å dikte videre på en drøm i våken tilstand. Mystikken er borte, og dermed blottstilles filmens banale ideer om skjønnhet og overflatedyrkning. Problemet er at Winding Refn i motsetning til regissørene han her låner mest fra – Lynch, Argento, Zulawski – mangler personlige besettelser som kan fylle filmen med energi og driv når den visuelle fantasien kommer til kort. Det er for lettvint å kalle Neon Demon en overfladisk film om overflate, for det er i filmens første del – hvor den er 100% overflate – at den er på sitt beste. Men som i de tilsvarende gode-men-bare-delvis-vellykkede Bronson, Valhalla Rising og Only God Forgives er det som Winding Refn går seg bort i sin egen historie, noe det er verdt å bemerke at han ikke gjør i Drive, som er den eneste av spillefilmene han har regissert som han ikke har skrevet manus til.

Om Sean Penn er viet en plass i hovedkonkurransen fordi hans tilstedeværelse vil skjenke festivalen et snev av glamour, er Paul Schraders deltakelse i Quinzaine-programmet motivert av at et ektefølt ønske om at han skal nå tilbake til nye høyder. Dog Eat Dog starter lovende, som en karikert, hyperaktiv satire over amerikansk voldskultur – med en interessant vri på den klassiske kaste-hodet-tilbake-etter-en-stripe-kokain-scenen – men fisler gradvis ut i et konvensjonelt gangsterfilmplott perforert med utradisjonelle formgrep som gjør lite for helheten, men potensielt desto mer for youtubevennligheten.

Cristian Mungius regiprisvinner Graduation/Bacalaureat (hovedprogrammet) er derimot et usedvanlig helstøpt og formfullendt drama om korrupsjon, og har en hel del den vil si om det rumenske samfunnet etter Sovjetunionens kollaps. Hovedpersonen Romeo er en middelaldrende lege som bor i en liten by i Transylvania, hvor han og kona arbeider hardt for å gi datteren Eliza et bedre liv. Alt ligger til rette for at Eliza skal studere i England etter hun er ferdig med videregående, men når hun blir overfalt og forsøkt voldtatt like før de siste eksamenene, henger stipendet hennes i en tynn tråd.

Dermed tar Romeo på seg jobben med å finne en måte for å sikre sin traumatiserte datter et liv i England, hvilket medfører et stadig mer komplekst korthus av tjenester og gjentjenester, som til slutt leder til regelrette bestikkelser og trusler. Mungiu forteller som vanlig effektivt og elegant, men hamrer inn sin sentrale tese om hvordan korrupsjon oppstår på en måte som er alt annet enn subtil. Blant årets mange konvensjonelle celebrale dramaer var Bacalaureat kanskje det beste, men likevel var det vanskelig å mønstre den helt store entusiasmen for Mungius fjerde spillefilm.

En annen regissør som leverte en god film som ikke var like god som hans tilhengere hadde håpet, var Xavier Dolan. Grand Prix-vinneren It’s Only the End of the World/Juste La Fin Du Monde (hovedprogrammet) handler om en voksen forfatter som besøker sin mor og søsken for første gang på 12 år, og fanger den særegne blandingen av overfladisk småprat og sterke følelser som preger familiesammenkomster. Filmen er nærmest utelukkende satt sammen av tette utsnitt, anmassende replikker og eksplosive følelsesutbrudd, og får aldri noen virkelig forløsning. It’s Only the End of the World er ikke blant Dolans beste, men i den anspente hudløsheten som gjennomsyrer filmen har det kanadiske vidunderbarnet skapt en minneverdig skrekkvisjon av uartikulert emosjonell smerte.

Asghar Farhadis The Salesman/Forushande er enda et tilfelle av en dyktig regissør som leverte en god film uten å overgå verken seg selv eller forventningene. Historien om ekteparet Rana og Emad som tvinges til å finne et nytt sted å bo etter at bygningsarbeid gjør leiligheten deres utrygg, tar en dramatisk vending når Rana blir angrepet i deres nye bolig. Mens det nærmer seg premieren på det lokale teaterkompaniets oppsetning av Death of a Salesman, starter Emad sin egen etterforskning, og den gradvise oppnøstingen av sakens mange løse tråder pirker gjentatte ganger borti betente problemstillinger i det iranske samfunnet.

Paul Verhoevens Elle (hovedprogrammet) tar utgangspunkt i samme grunnleggende premiss som Farhadis film – en kvinne blir angrepet og voldtatt i sitt eget hjem – men har en ganske annen innfallsvinkel til materien. Michele (Isabelle Huppert) reagerer nemlig knapt på overgrepet i det hele tatt, og ender etter hvert opp i et besynderlig dobbeltspill med sin maskerte voldtektsmann. Av alle filmene jeg så på årets festival er Elle den jeg har mest lyst til – og størst behov for – å se flere ganger, og også den jeg er mest spent på å lese tekster om i månedene som kommer.

Verhoevens geni ligger i hans evne til å få publikum til å føle “feil”, og gjøre disse reaksjonene som en del av filmens uttrykk, og Elle er en eneste lang parade av anledninger til å velge feil side i dagsaktuelle spørsmål om kvinnelig og mannlig seksualitet, offermentalitet, pornografi, seksualmoral m.m. Sjangermessig nekter filmen å bestemme seg for hvorvidt den er et drama, en thriller eller en komedie, og denne tonale ubestemmeligheten er da også hovedårsaken til at filmen er så vanskelig å få grep om og ufarliggjøre. Huppert er en av få skuespillere som er i stand til å bære en rolle som dette uten å tippe over i den ene eller den andre klisjeen, og gjør – som alltid når hun får krevende materiale å arbeide med – en strålende innsats.

Jo mindre sagt om Jim Jarmuschs Stooges-dokumentar Gimme Danger (vist utenfor konkurranse), jo bedre. For i et tilfelle av omvendt alkymi har Jarmusch forvandlet historien om et av tidens beste og mest innflytelsesrike rockeband til en generisk og uinspirert banddokumentar, som med unntak av to setninger i starten av filmen ikke bærer det minste spor av regissørens fingeravtrykk. Paterson (hovedprogrammet) er derimot Jarmuschs beste siden Broken Flowers. Filmen handler om bussjåføren og amatørpoeten Paterson (Adam Driver), som er født, oppvokst og bosatt i Paterson, New Jersey, og skildringen av en ganske alminnelig uke i hans ganske alminnelige liv er en kjærlig hyllest til amerikansk arbeiderklasse.

Siden dette er en Jarmusch-film er imidlertid arbeiderklassen estetisert hinsides alle pretensjoner om naturalisme, og hovedpersonen fremstår som inkarnasjonen av en særegen form for normcore som tar utgangspunkt i ideen om en amerikansk gullalder bygget av metall, tre, murstein og en kapitalisme som gagnet fellesskapet. Paterson er kanskje kitsch, men det er usedvanlig god kitsch, ikke minst takket være Driver, som spiller tittelrollen med en tiltalende følsom tilbakeholdenhet – og uten et snev av intensiteten og den eksplosive energien som kjennetegner gjennombruddsrollene hans i Girls og Star Wars.

Der arbeiderklasse for Jarmusch er et livsstilsbegrep, er det et spørsmål om liv og død i Ken Loachs gullpalmevinner I, Daniel Blake. Årets pris var – som så mange ganger tidligere – delvis en pris for lang og tro tjeneste, men den er også et politisk valg som det er lett å forsvare i en tid da vestlige demokratier kappes om å øke forskjellene mellom fattig og rik. I, Daniel Blake er historien om den aldrende snekkeren Daniel som roter seg inn i en kafkask labyrint av trygdeparadokser når han tvinges til å legge ned arbeidet en periode etter et hjerteattakk.

Mens han strever med å forstå seg på det britiske NAV-systemets nytale, treffer han alenemoren Katie og hennes to små barn som er i samme situasjon, og mens de kjemper hver sin innbitte kamp mot systemet som er ment å hjelpe dem, oppstår det et nært vennskap mellom Daniel og den lille familien. I, Daniel Blake er didaktisk, politisk filmskaping ribbet for subtilitet, men det er også en velspilt og genuint rørende film om det moderne forskjellssamfunnet, som fordi den er fortalt med hvite, etniske briter i hovedrollene treffer et vestlig publikum på et annet nivå enn filmer om sosial nød med røtter i krig og migrasjon.

Siste film ut i år ble for undertegnedes del Alain Guiraudies Staying Vertical/Rester Vertical (hovedprogrammet), en film som flyter framover (og tilbake) med en usammenhengende, drømmeaktig logikk, men som er fortalt med et formspråk som er påfallende jordnært og naturalistisk (bortsett fra når det ikke er det). Der visse filmer – ofte tradisjonelle dramaer med små fakter – lett faller mellom stolene i Cannes, drar Staying Vertical virkelig drar nytte av å innlemmes i et slikt selskap. For hadde jeg sett denne filmen uten festivalens godkjentstempel, hadde jeg formodentlig avfeid den fullstendig – hvis jeg da i det hele tatt hadde tatt meg bryet med å se den ferdig.

Som tilhenger av Guiraudies Fremmed ved sjøen var det vanskelig å forsone seg med Staying Verticals stilistiske lemfeldighet og bisarre fremdrift med førstnevntes stramme og stemningsfulle uttrykk, og jeg har fortsatt ikke noe godt svar på hva hans nye film egentlig handler om. Utgangspunktet er en manusforfatter som har kvittet seg med hus og hjem og lagt ut på en reise som skal resultere i et manus, men som handler langt mer om å sjekke opp unge menn og ta vare på en baby han ved et innfall fikk satt til verden sammen med et tilfeldig kvinnelig bekjentskap. Dessuten inneholder den én veldig imponerende scene hvor hovedpersonene er omringet av en flokk ulver.

Staying Vertical er ikke stor – eller engang vellykket – filmkunst, men samtidig er det på et eller annet plan også gledelig og beroligende at Cannes fortsatt har plass i hovedprogrammet til denne typen eksperimentell queer cinema. Og hva 2016-utgaven av festivalen angår, var det betegnende at de mest ukonvensjonelle filmene – visuelt som tematisk og narrativt – var å finne i hovedkonkurransen, snarere enn i sideprogrammene.

Les også Aksel Kiellands oppsummering av første halvdel av festivalen:

Cannes 2016: Mye å leve opp til

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Cannes 2016: Mye å leve ned

Cannes 2016: Mye å leve ned

Den 69. filmfestivalen i Cannes var uten store overraskelser, hvor det var betegnende at de mest ukonvensjonelle filmene var å finne i hovedkonkurransen snarere enn i sideprogrammene, skriver Aksel Kielland i sin oppsummering av festivalens andre halvdel.

Foto: Nicolas Winding Refns The Neon Demon

Den 69. filmfestivalen i Cannes var en festival uten store overraskelser, og av filmene som ikke var laget av kjente navn eller ankom festivalen på en bølge av forhåndsentusiasme, var det kun Julia Ducourneaus kannibalfilm Raw/Grave som ble jevnlig ble trukket fram som et stort høydepunkt. Selv hadde jeg ikke anledning til å se filmen (det ryktes heldigvis om norsk kinodistribusjon), og jeg fikk heller ikke tid til å fordype meg i den andre store overraskelsen, nemlig at Sean Penns The Last Face angivelig var skandaløst, utilgivelig dårlig selv sett i lys av festivalens tradisjon for å fire på kvalitetskriteriene når det kommer til filmer regissert av hollywoodstjerner.

På den andre siden av glamourskalaen var Sacha Wolffs debutfilm Mercenaire (Quinzaine des Réalisateurs) et hyggelig, om enn langt fra revolusjonerende bekjentskap. Historien om rugbyspilleren Soane som reiser fra Ny-Caledonia til Frankrike for å spille rugby på lavt nivå følger en klassisk sportsdramaoppskrift, men innenfor langt mer jordnære rammer enn hva man er vant med. Soane blir ikke sendt til Frankrike fordi han er så eksepsjonelt god, men som en siste-liten-erstatning for et stortalent, og seierne han kjemper seg fram til (stikkord: blod, svette, tårer) er til syvende og sist også deprimerende små. Wolffs regi er stødig og lavmælt, men kvaliteten på skuespillet er ujevnt – tilgangen på fransktalende maoriskuespillere med rugbyfysikk er naturlig nok ikke ubegrenset – og alt i alt er Mercenaire mer lovende enn virkelig god.

Les også Aksel Kiellands oppsummering av første halvdel av festivalen: Mye å leve opp til

Ujevn er også Hirokazu Koreedas After the Storm/Umo Yurimo Mada Fukaku (Un Certain Regard), som først finner formen i den siste halvtimen. Koreeda er en mester på å skildre relasjoner mellom mennesker som har kjent hverandre så lenge at de vokser som emosjonelle slyngplanter på hverandre, og denne begavelsen kommer også til syne i hans nye film. Men i motsetning til fjorårets mesterlige gullpalmekandidat Søstre, oppleves historien om forfatteren Ryota som arbeider som privatdetektiv mens han forsøker å vinne tilbake sin kone og sønn, som mer enn en smule retningsløs.

After the Storm er en film om familie, men den bruker såpass lang tid på å male opp bildet av hovedpersonen som en klassisk japansk taper, med forvirrende skildringer av hverdagen som privatdetektiv, at det ikke er før i andre halvdel at den kommer fram til det den egentlig har på hjertet. Når den gjør det, er den både morsom, rørende og humanistisk på den inkluderende, akkurat-passe-klissete måten som gjør Koreeda til en stor filmskaper, men veien dit er frustrerende lang. Foruten Koreeda selv er filmens store stjerne Kirin Kiki, som gjør står for en av festivalens mest minneverdige prestasjoner i rollen som hovedpersonens aldrende mor.

Sjarm og varme er også sentrale stikkord når man skal snakke om Juho Kuosmanens Un Certain Regard-vinner Hymyilevä Mies/The Happiest Day in the Life of Olli Mäki, som var en av festivalens store visuelle høydepunkter. Skutt på kornete svart-hvit film, med utsøkt tidskoloritt og en fortellerrytme som strutter av humor og glede, er fortellingen om den finske bokseren Olli Mäkis forberedelser til sitt livs største kamp en usedvanlig god filmatisk beskrivelse av følelsen av å ha sommerfugler i magen.

Mäkis oppladning til kampen mot den regjerende amerikanske verdensmesteren i fjærvekt kompliseres nemlig av at han har gått hen og forelsket seg i sambygdingen Raija, og dermed ser det lenge ut til at han ikke engang skal klare å gå ned de fire kiloene som er nødvendig for å kvalifisere seg til kampen. Selv om The Happiest Day… er en strålende visuell opplevelse, mister den noe av drivet i andre halvdel, og siden den tripper av gårde med en blanding av finsk underfundighet og klassiske dramafakter vekker den heller aldri de store følelsene. Like fullt har Kuosmanen nå fått sitt definitive internasjonale gjennombrudd, og det er all grunn til å merke seg navnet for fremtiden.

Etter Kuosmanens stiliserte og humørfylte skildring av 60-tallets Finland, var Stefano Mordinis Pericle/Pericle Il Nero (Un Certain Regard) nok en påminnelse om at dagens Europa kan være et trøstesløst og grusomt sted å leve. Tittelfiguren er en napolitansk gangster bosatt i Belgia, hvor han spesialiserer seg i å voldta mennesker hans sjef Don Luigi ønsker å ydmyke – og dem er det mange av. Filmen begynner i tradisjonell voice over-drevet Goodfellas-stil, før den tar en sosialrealistisk avstikker inn i Dardenne-land når Pericle må rømme byen etter å ha tatt livet av en kvinne som er høyt posisjonert i mafiahierarkiet. Pericle er en dysfunksjonell kollisjon mellom to svært ulike filmer som slår hverandres kvaliteter i hjel, og ender opp som en dyster og spekulativ film som ikke engang makter å redde seg inn ved hjelp av mafiasjangerens mest pålitelige standardgrep.

Den beste filmen undertegnede så i Cannes i år var den første timen av Nicolas Winding Refns imøtesette The Neon Demon, men helhetlig sett er ikke filmen engang blant festivalens fem beste. Neon Demon er festivalens største visuelle bragd, og ser lenge ut som om den skal være Winding Refns versjon av Mulholland Drive via Suspiria. Historien om unge Jesse (Elle Fanning) som ankommer Los Angeles med en modelldrøm i bagasjen og lite annet, fortelles som en serie hyperstiliserte, dissonante tablåer, og den første timen avløser Natasha Braiers utsøkte bilder hverandre med en intuitiv dramaturgi som gjør substans overflødig.

Men så er det som om Braier og Winding Refn går tom for assosiasjonsskapende ikonografi, og andre halvdel av filmen er som å se noen forsøke å dikte videre på en drøm i våken tilstand. Mystikken er borte, og dermed blottstilles filmens banale ideer om skjønnhet og overflatedyrkning. Problemet er at Winding Refn i motsetning til regissørene han her låner mest fra – Lynch, Argento, Zulawski – mangler personlige besettelser som kan fylle filmen med energi og driv når den visuelle fantasien kommer til kort. Det er for lettvint å kalle Neon Demon en overfladisk film om overflate, for det er i filmens første del – hvor den er 100% overflate – at den er på sitt beste. Men som i de tilsvarende gode-men-bare-delvis-vellykkede Bronson, Valhalla Rising og Only God Forgives er det som Winding Refn går seg bort i sin egen historie, noe det er verdt å bemerke at han ikke gjør i Drive, som er den eneste av spillefilmene han har regissert som han ikke har skrevet manus til.

Om Sean Penn er viet en plass i hovedkonkurransen fordi hans tilstedeværelse vil skjenke festivalen et snev av glamour, er Paul Schraders deltakelse i Quinzaine-programmet motivert av at et ektefølt ønske om at han skal nå tilbake til nye høyder. Dog Eat Dog starter lovende, som en karikert, hyperaktiv satire over amerikansk voldskultur – med en interessant vri på den klassiske kaste-hodet-tilbake-etter-en-stripe-kokain-scenen – men fisler gradvis ut i et konvensjonelt gangsterfilmplott perforert med utradisjonelle formgrep som gjør lite for helheten, men potensielt desto mer for youtubevennligheten.

Cristian Mungius regiprisvinner Graduation/Bacalaureat (hovedprogrammet) er derimot et usedvanlig helstøpt og formfullendt drama om korrupsjon, og har en hel del den vil si om det rumenske samfunnet etter Sovjetunionens kollaps. Hovedpersonen Romeo er en middelaldrende lege som bor i en liten by i Transylvania, hvor han og kona arbeider hardt for å gi datteren Eliza et bedre liv. Alt ligger til rette for at Eliza skal studere i England etter hun er ferdig med videregående, men når hun blir overfalt og forsøkt voldtatt like før de siste eksamenene, henger stipendet hennes i en tynn tråd.

Dermed tar Romeo på seg jobben med å finne en måte for å sikre sin traumatiserte datter et liv i England, hvilket medfører et stadig mer komplekst korthus av tjenester og gjentjenester, som til slutt leder til regelrette bestikkelser og trusler. Mungiu forteller som vanlig effektivt og elegant, men hamrer inn sin sentrale tese om hvordan korrupsjon oppstår på en måte som er alt annet enn subtil. Blant årets mange konvensjonelle celebrale dramaer var Bacalaureat kanskje det beste, men likevel var det vanskelig å mønstre den helt store entusiasmen for Mungius fjerde spillefilm.

En annen regissør som leverte en god film som ikke var like god som hans tilhengere hadde håpet, var Xavier Dolan. Grand Prix-vinneren It’s Only the End of the World/Juste La Fin Du Monde (hovedprogrammet) handler om en voksen forfatter som besøker sin mor og søsken for første gang på 12 år, og fanger den særegne blandingen av overfladisk småprat og sterke følelser som preger familiesammenkomster. Filmen er nærmest utelukkende satt sammen av tette utsnitt, anmassende replikker og eksplosive følelsesutbrudd, og får aldri noen virkelig forløsning. It’s Only the End of the World er ikke blant Dolans beste, men i den anspente hudløsheten som gjennomsyrer filmen har det kanadiske vidunderbarnet skapt en minneverdig skrekkvisjon av uartikulert emosjonell smerte.

Asghar Farhadis The Salesman/Forushande er enda et tilfelle av en dyktig regissør som leverte en god film uten å overgå verken seg selv eller forventningene. Historien om ekteparet Rana og Emad som tvinges til å finne et nytt sted å bo etter at bygningsarbeid gjør leiligheten deres utrygg, tar en dramatisk vending når Rana blir angrepet i deres nye bolig. Mens det nærmer seg premieren på det lokale teaterkompaniets oppsetning av Death of a Salesman, starter Emad sin egen etterforskning, og den gradvise oppnøstingen av sakens mange løse tråder pirker gjentatte ganger borti betente problemstillinger i det iranske samfunnet.

Paul Verhoevens Elle (hovedprogrammet) tar utgangspunkt i samme grunnleggende premiss som Farhadis film – en kvinne blir angrepet og voldtatt i sitt eget hjem – men har en ganske annen innfallsvinkel til materien. Michele (Isabelle Huppert) reagerer nemlig knapt på overgrepet i det hele tatt, og ender etter hvert opp i et besynderlig dobbeltspill med sin maskerte voldtektsmann. Av alle filmene jeg så på årets festival er Elle den jeg har mest lyst til – og størst behov for – å se flere ganger, og også den jeg er mest spent på å lese tekster om i månedene som kommer.

Verhoevens geni ligger i hans evne til å få publikum til å føle “feil”, og gjøre disse reaksjonene som en del av filmens uttrykk, og Elle er en eneste lang parade av anledninger til å velge feil side i dagsaktuelle spørsmål om kvinnelig og mannlig seksualitet, offermentalitet, pornografi, seksualmoral m.m. Sjangermessig nekter filmen å bestemme seg for hvorvidt den er et drama, en thriller eller en komedie, og denne tonale ubestemmeligheten er da også hovedårsaken til at filmen er så vanskelig å få grep om og ufarliggjøre. Huppert er en av få skuespillere som er i stand til å bære en rolle som dette uten å tippe over i den ene eller den andre klisjeen, og gjør – som alltid når hun får krevende materiale å arbeide med – en strålende innsats.

Jo mindre sagt om Jim Jarmuschs Stooges-dokumentar Gimme Danger (vist utenfor konkurranse), jo bedre. For i et tilfelle av omvendt alkymi har Jarmusch forvandlet historien om et av tidens beste og mest innflytelsesrike rockeband til en generisk og uinspirert banddokumentar, som med unntak av to setninger i starten av filmen ikke bærer det minste spor av regissørens fingeravtrykk. Paterson (hovedprogrammet) er derimot Jarmuschs beste siden Broken Flowers. Filmen handler om bussjåføren og amatørpoeten Paterson (Adam Driver), som er født, oppvokst og bosatt i Paterson, New Jersey, og skildringen av en ganske alminnelig uke i hans ganske alminnelige liv er en kjærlig hyllest til amerikansk arbeiderklasse.

Siden dette er en Jarmusch-film er imidlertid arbeiderklassen estetisert hinsides alle pretensjoner om naturalisme, og hovedpersonen fremstår som inkarnasjonen av en særegen form for normcore som tar utgangspunkt i ideen om en amerikansk gullalder bygget av metall, tre, murstein og en kapitalisme som gagnet fellesskapet. Paterson er kanskje kitsch, men det er usedvanlig god kitsch, ikke minst takket være Driver, som spiller tittelrollen med en tiltalende følsom tilbakeholdenhet – og uten et snev av intensiteten og den eksplosive energien som kjennetegner gjennombruddsrollene hans i Girls og Star Wars.

Der arbeiderklasse for Jarmusch er et livsstilsbegrep, er det et spørsmål om liv og død i Ken Loachs gullpalmevinner I, Daniel Blake. Årets pris var – som så mange ganger tidligere – delvis en pris for lang og tro tjeneste, men den er også et politisk valg som det er lett å forsvare i en tid da vestlige demokratier kappes om å øke forskjellene mellom fattig og rik. I, Daniel Blake er historien om den aldrende snekkeren Daniel som roter seg inn i en kafkask labyrint av trygdeparadokser når han tvinges til å legge ned arbeidet en periode etter et hjerteattakk.

Mens han strever med å forstå seg på det britiske NAV-systemets nytale, treffer han alenemoren Katie og hennes to små barn som er i samme situasjon, og mens de kjemper hver sin innbitte kamp mot systemet som er ment å hjelpe dem, oppstår det et nært vennskap mellom Daniel og den lille familien. I, Daniel Blake er didaktisk, politisk filmskaping ribbet for subtilitet, men det er også en velspilt og genuint rørende film om det moderne forskjellssamfunnet, som fordi den er fortalt med hvite, etniske briter i hovedrollene treffer et vestlig publikum på et annet nivå enn filmer om sosial nød med røtter i krig og migrasjon.

Siste film ut i år ble for undertegnedes del Alain Guiraudies Staying Vertical/Rester Vertical (hovedprogrammet), en film som flyter framover (og tilbake) med en usammenhengende, drømmeaktig logikk, men som er fortalt med et formspråk som er påfallende jordnært og naturalistisk (bortsett fra når det ikke er det). Der visse filmer – ofte tradisjonelle dramaer med små fakter – lett faller mellom stolene i Cannes, drar Staying Vertical virkelig drar nytte av å innlemmes i et slikt selskap. For hadde jeg sett denne filmen uten festivalens godkjentstempel, hadde jeg formodentlig avfeid den fullstendig – hvis jeg da i det hele tatt hadde tatt meg bryet med å se den ferdig.

Som tilhenger av Guiraudies Fremmed ved sjøen var det vanskelig å forsone seg med Staying Verticals stilistiske lemfeldighet og bisarre fremdrift med førstnevntes stramme og stemningsfulle uttrykk, og jeg har fortsatt ikke noe godt svar på hva hans nye film egentlig handler om. Utgangspunktet er en manusforfatter som har kvittet seg med hus og hjem og lagt ut på en reise som skal resultere i et manus, men som handler langt mer om å sjekke opp unge menn og ta vare på en baby han ved et innfall fikk satt til verden sammen med et tilfeldig kvinnelig bekjentskap. Dessuten inneholder den én veldig imponerende scene hvor hovedpersonene er omringet av en flokk ulver.

Staying Vertical er ikke stor – eller engang vellykket – filmkunst, men samtidig er det på et eller annet plan også gledelig og beroligende at Cannes fortsatt har plass i hovedprogrammet til denne typen eksperimentell queer cinema. Og hva 2016-utgaven av festivalen angår, var det betegnende at de mest ukonvensjonelle filmene – visuelt som tematisk og narrativt – var å finne i hovedkonkurransen, snarere enn i sideprogrammene.

Les også Aksel Kiellands oppsummering av første halvdel av festivalen:

Cannes 2016: Mye å leve opp til

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY