Cannes 2016: Mye å leve opp til

Cannes 2016: Mye å leve opp til

For lang spilletid er et fellestrekk ved påfallende mange av årets Cannes-filmer. Det er nærliggende å tolke trenden som en respons på de nye forventningene tv-dramatikken har skapt til kompleksitet i plott og karakterskildringer, mener Aksel Kielland som her oppsummerer første halvdelen av festivalen.

Foto: Kristen Stewart i Personal Shopper

På papiret er årets hovedprogram i Cannes et av de sterkeste på lenge, med nye filmer fra et stjernelag av en rekke prominente mannlige auteurer. Det er derfor oppsiktsvekkende at den filmen som har vært gjenstand for størst begeistring har vært Maren Ades Toni Erdmann. Mest bemerkelsesverdig er filmen likevel fordi den er noe så sjelden som en tysk komedie som har blitt viet plass i hovedprogrammet på verdens mest prestisjefylte filmfestival, hvor den altså har høstet strålende kritikker.

Det er ikke vanskelig å forstå begeistringen: Ades film om den aldrende fraskilte spøkefuglen Winfried Conrad som i et forsøk på å komme nærmere sin voksne datter Ines kaster seg ut i en burlesk performance som forretningsmannen Toni Erdmann, starter som en overraskende treffsikker komedie, fortsetter som moderne farse, og ender som et sårt og finstemt drama. På veien byr den på morsomme sketsjer, Studio Ghibli-aktige kostymer og et sangnummer som vil bli stående som et av festivalens store høydepunkter, og Peter Simonischeks innsats som Winifried/Toni er en åpenbar kandidat til skuespillerprisen.

Toni Erdmanns eneste virkelige svakhet er at den med sine to timer og førtito minutter blir veldig lang, og lang – for ikke å si for lang – spilletid er et fellestrekk ved påfallende mange av årets Cannes-filmer.

Chan-Wook Parks The Handmaiden aka Agassi aka Mademoiselle (hovedprogrammet) er lang, men presser mye handling inn på sine to timer og tjuefem minutter, og er i så måte ikke blant de verste synderne på dette området. Filmen er basert på en roman av den walisiske forfatteren Sarah Waters, men forflytter handlingen fra victoriatidens Storbritannia til 30-tallets Korea, da landet var under japansk okkupasjon. Her klekker svindleren “greve” Fujiwara ut en plan for å tilrane seg rikdommen til den japanske adelskvinnen Hideko, og for å få til dette må han ha hjelp av lommetyven Sook-hee, som etter hvert utvikler et svært lidenskapelig forhold til kvinnen hun er ment å føre bak lyset.

Plottet er fylt av twister som etter hvert tøyer publikums velvilje til bristepunktet, og mer enn noe annet er The Handmaiden en overflatens film, hvis fremste kvaliteter ligger i foto, mis-en-scène og produksjonsdesign. Den er en usedvanlig vellaget og behagelig filmopplevelse, men personlig fant jeg det vanskelig å engasjere meg – svingdøren av plottwister signaliserer at historien bare er et utgangspunkt for å leke med publikums forventninger og behov, og selv om denne leken er dyktig utført er det vanskelig å se på filmen som noe annet enn et virkelighetsfjernt fetisjobjekt for cineaster.

Det er nærliggende å tolke trenden med lange filmer som en respons på de nye forventningene tv-dramatikken har skapt til kompleksitet i plott og karakterskildringer. Dette er en utvikling som har vært tydelig i hollywoodblockbustere de siste fire-fem årene, parallelt med at disse filmene har begynt å emulere tv-dramatikkens føljetongstruktur, hvor én hundremillionerdollarsfilm leder direkte inn i en eller flere nye.

I Alejandro Jodorowskys Endless Poetry/Poesia sin fin (Quinzaine des Réalisateurs), som starter der hans forrige The Dance of Reality (Cannes 2013) sluttet, ser vi den samme utviklingen på kunstfilmfeltet.

Jodorowsky fortsetter sin magiskrealistiske familieterapeutiske selvbiografi med det som er hans mest tegneserieaktige film til nå. Men selv om det denne gangen er Christopher Doyle som står ansvarlig for å virkeliggjøre regissørens visuelle innfall, lider også Endless Poetry under billig utseende digitalbilder.

Jodorowskys karnivalistiske uttrykk er proppfullt ideer og symbolikk, men billedkvaliteten i Dance of Reality og Endless Poetry gir opphav til et kunstig preg som skaper en ugunstig intellektuell distanse til ikonografien. Dette står i åpenbar kontrast til regissørens tidlige filmer som El Topo og Holy Mountain, hvor de vakre og forstyrrende bildene skaper en umiddelbar følelsesmessig tilknytning materien. Som med Dance of Reality får man følelsen av å lese en tegneserie basert på et godt manus, som er tegnet av en middelmådig tegner.

Intellektuell distanse er også nøkkelordet for Michael O’Sheas The Transfiguration (Un Certain Regard), som er en film det er langt mer interessant å snakke om enn å se på. Filmen er en sosialrealistisk skildring av 14 år gamle foreldreløse Milo som bor sammen med sin eldre bror i en forslummet sosialbolig i utkanten av New York. Etter morens selvmord har den venneløse Milo fått det for seg at han må konsummere en viss mengde menneskeblod – filmen gir aldri noe klart svar på hvorvidt han faktisk er en vampyr eller ikke – hvilket blir vanskelig å holde hemmelig når han får seg kjæreste.

I The Transfiguration blir vampyrmyten et prisme Milo bruker til å projiserer sin sorg over morens død og sin frustrasjon over å være fanget i en ond sirkel av vold og fattigdom, og som sådan kan filmen leses som en kritikk av både det amerikanske samfunnet og av en filmbransje som blir stadig mer henfallen til sjangertroper og velprøvde flerbruksmetaforer. Det aller meste av dette er imidlertid ting som ligger innbakt i selve premisset, og som film betraktet er The Transfiguration et flatt og litt uengasjerende indiedrama ispedd et knippe effektfulle voldsscener som tidvis makter å bryte gjennom monotonien.

Andrea Arnolds American Honey (hovedprogrammet) er det motsatte – en to timer og førti minutter lang reise gjennom den amerikanske Midtvesten som pulserer med rastløs, ungdommelig energi, og hvor handlingen kommer i annen rekke. Nykommeren Sasha Lane spiller hovedrollen som Star, som spontant bestemmer seg for å slutte seg til en gruppe omreisende magasinselgere under ledelse av den karismatiske Jake (Shia LaBoeuf) og den diktatoriske Krystal (Riley Keough), hvilket blir starten på en særdeles begivenhetsrik sommer.

Sammen med fotograf Robbie Ryan tar Arnold publikum med på en reise gjennom et USA man sjelden ser på film, og som har åpenbare likhetstrekk med Harmony Korines og Larry Clarks Amerika. American Honey handler imidlertid mer om å skildre en periode i et menneskeliv – en brytningstid sent i tenårene eller tidlig i tyveårene da alle faste holdepunkter tilsynelatende kan forkastes – enn et sted eller en historie. Hva stemning og atmosfære angår, er den festivalens foreløpige høydepunkt. Samtidig er den altfor lang, og tatt i betraktning dens løse struktur hadde det ikke vært noe problem å kutte tjue, tredve eller førti minutter av spilletiden.

Fotoarbeidet er også hovedtrekkplasteret ved Bogdan Miricas Dogs (Un Certain Regard), et fransk-rumens-bulgarsk-qatarsk drama, som gjennomsyres av en underfundig tone som er typisk for nyere rumensk film. Hovedpersonen Roman har arvet en eiendom på landsbygda av sin bestefar, og mens han forberede seg på å selge den unna, blir han trukket inn i et lovløst maktspill med forbindelser til den avdøde. Dogs åpner med en usedvanlig stemningsfull og velorkestrert kjøring. Men selv om filmen inneholder flere gode scener, velger Mirica konsekvent å unnlate å vise de mest dramatiske sekvensene han legger opp til, med det resultat at filmen ender opp som en frustrerende uforløst affære.

Frustrerende er også Nathan Morlandos Mean Dreams (Quinzaine), om enn av helt andre grunner. Dette krimdramaet om de to tenåringene Casey og Jonas som bestemmer seg for å stjele en koffert full av penger fra Caseys korrupte politifar, er nemlig så formelpreget at det er vanskelig å ta den på alvor. Bill Paxton formelig dirrer av iskaldt, mannevondt sinne i rollen som den skruppelløse politibetjenten og alenefaren, men verken regissør Morlando eller resten av ensemblet kan matche intensiteten hans, og dermed sklir filmen etter hvert ut i det ufrivillig komiske.

Anurag Kashyaps Psycho Raman/Raman Raghav 2.0 (Quinzaine) er en annen film det er lett å le av. For hvis man som undertegnede mangler innsikt i indisk sjangerfilm, fortoner den seg som en nærmest ugjennomtrengelig vegg av bisarre innfall og formgrep. Filmen tar utgangspunkt i en psykotisk drapsmann som er inspirert av en av Indias mest kjente massemordere – tittelens Raman Raghav – og som leker en høyst forvirrende katt-og-mus-lek med politimannen som er på sporet av ham.

Det vil si, politimannen er så opptatt av å begå sine egne forbrytelser at han rett som det er glemmer at han har en seriemorder å spore opp, og dermed spilles handlingen ut som en serie scener som tilsynelatende ikke har noen som helst kausal sammenheng. Ting skjer og så skjer det enda flere ting, og på et eller annet tidspunkt forlater man enten filmen i irritasjon eller man skriver det på kvota for kulturforskjeller og går videre med livet sitt.

En langt bedre film er Junfeng Boos Apprentice, som er en av de mest minneverdige filmene fra et Un Certain Regard-program hvor de store høydepunktene så langt har glimret med sitt fravær. Filmen er utpreget stillferdig og metodisk, og det tar lang tid før man forstår hva den handler om. Gradvis blir det imidlertid klart at grunnen til at hovedpersonen Aiman har tatt seg jobb i et høysikkerhetsfengsel er at han ønsker å komme nærmere mannen som for 30 år siden henrettet hans far, og på veien dit ender han opp med å følge i bøddelens fotspor.

Apprentice er lavmælt på grensa til det kjedelige, men den er også en imponerende presis og tilbakeholden film, som skildrer hovedpersonens reise som en skjebnebestemt marsj mot et uunngåelig endelikt. De små faktene og det dempede formspråket gjør den til en type film som lett blir oversett i Cannes, og formodentlig vil den komme bedre til sin rett når den etter hvert finner sin vei ut på andre festivaler.

David McKenzies intense fengselsdrama Starred Up var en av mine store favoritter fra filmåret 2013, og forventningene var derfor høyere til hans nye film Hell or High Water (Un Certain Regard) enn hva som strengt tatt er rimelig, tatt i betraktning regissørens mangefasetterte og variable filmografi. Hell or High Water kan da også på mange måter sees som Starred Ups direkte motsats: Der sistnevnte var kald, klaustrofobisk, dyster og nærmest uutholdelig anspent, er førstnevnte en varm, humoristisk og sjarmerende bedagelig anlagt moderne western.

Chris Pine og Ben Foster spiller et brødrepar som raner banker for å redde ranchen de har arvet av sin døde mor, mens Jeff Bridges spiller den snart pensjonsklare politimannen som er i hælene på dem. Både politi og røvere er enige i at det amerikanske banksystemet er i ferd med å ødelegge disse utarmede og fraflytningstruede avkrokene av det én gang ville vesten, men denne underliggende tematikken følges aldri virkelig opp. Snarere har McKenzie laget en underholdende og lettfordøyelig film som flyter på humor og sjarm, og som i sitt fokus på karakterer og stemning minner mer om en lang og påkostet pilotepisode av en tv-serie enn om en spillefilm.

Buing etter endt visning er som kjent ikke nødvendigvis et negativt tegn i Cannes, og avslutningen på Olivier Assayas’ overskuddspregede og sjangeroverskridende Personal Shopper virket da også spesialkonstruert for å provosere den konservative filmpressen. Kristen Stewart gjør en strålende innsats i hovedrollen i det som fortoner seg som en regi- og skuespillerøvelse i tradisjonen etter von Triers De fem benspænd. Assayas synes mest opptatt av å teste ut hva slags ideer og fortellergrep han kan få publikum til å gå med på, mens Stewart gjør sin kanskje mest bemerkelsesverdige rolle så langt med tomme hus og mobiltelefonskjermer som fremste motspillere.

Plottet handler kort fortalt om amerikanske Maureen som arbeider som personlig shopper for en rik sosietetskvinne i Paris, mens hun venter på at hennes nylig avdøde tvillingbror skal sende henne et tegn fra det hinsidige. Begge søsknene har angivelig evnen til å kommunisere med de døde, og når en mystisk person kontakter Maureen per SMS trekkes hun også inn i et farlig spill på det fysiske plan. Personal Shopper oppleves som en grunnleggende ironisk film, hvor historien kun er et påskudd for å leke med publikum og filmmediet, men denne leken er såpass intelligent og uforutsigbar at filmen på tross av sine åpenbare svakheter må regnes som et av høydepunktene fra festivalen så langt.

En annen film det var knyttet store forventninger til var Pedro Almodóvars Julieta (hovedprogrammet), som er basert på tre noveller av Alice Munro. Personlig har jeg aldri forstått verken Almodóvar eller den voldsomme begeistringen for filmene hans, og på tross av et godt anslag gjør Julieta lite for å klare opp i forvirringen min. Det overordnede temaet for de tre oppsiktsvekkende sprikende aktene er sorgen en mor (Emma Suárez/Adriana Ugarte) og en datter føler over sin ektemann og fars bortgang. Dette spilles ut med en Hitchcock-aktig nerve i filmens innledende del, som avløses av et underholdende, men litt intetsigende periodedrama med Douglas Sirk-hentydninger i midtpartiet, før det hele avsluttes med en uforløst utforskning av hva det vil si å miste noen. Alt i alt ujevnt og en smule usammenhengende, selv om Almodóvar-tilhengere utvilsomt vil ha lettere for å se gjennom fingrene med dette enn undertegnede.

Det har vært få nyoppdagelser og uventede høydepunkter så langt under årets festival, men søstrene Delphine og Muriel Coulins The Stopover/Voir du pays (Un Certain Regard) var et interessant bekjentskap. Hva handling og tematikk angår er filmen et relativt tradisjonelt drama om posttraumatisk stress og den langsiktige psykologiske effekten krigføring har på vestlige soldater etter de har vendt hjem.

Det som gjør dette til en interessant film har altså å gjøre med formspråk og ikonografi, for ved å inkvartere en gruppe franske soldater på vei hjem fra Afghanistan på et luksushotell på Kypros, hvor de skal bruke tre dager på å akklimatisere seg til livet utenfor krigssonen, legger søstrene Coulin grunnlaget for en rekke interessante tablåer. Ikke minst er debriefingssekvensene hvor soldatene gjennomgår sine mest dramatiske operasjoner som en form for virtual reality-terapi gode. Filmen greier aldri helt å sy disse elementene sammen til noe som tilfører samtalen om vestlig krigføring i Midtøsten eller den posttraumatisk stress-sjangeren spesielt mye nytt, men er like fullt en høyst severdig film med en håndfull veldig gode bilder.

Severdig er – overraskende nok – også Matt Ross’ Captain Fantastic (Un Certain Regard), en slags Little Miss Sunshine for Bernie Sanders-segmentet. Viggo Mortensen spiller hovedrollen som en progressiv survivalist som oppdrar sine fem barn langt ute i skogen, hvor de trenes opp til å jakte dyr med kniv, og fordyper seg i verdenslitteratur og politisk filosofi i harmonisk fellesskap. Men når barnas syke mor dør, og familien begir seg inn i sivilisasjonen for å delta i begravelsen hennes, slår idyllen fort sprekker. Basert på en erkekonvensjonell Hollywood-struktur har Ross laget et sjarmerende og overraskende rørende drama, som er fort glemt, men som heller ikke virker malplassert slik mange av de amerikanske filmene i Cannes ofte gjør.

Med sin kalkulerte, overskuddspregede sjarm står Captain Fantastic i åpenbar kontrast til Luc og Jean-Pierre Dardennes The Unknown Girl/La fille inconnue, et sosialrealistisk mordmysterium lagt til det nitriste, kronisk overskyede kontinental-Europa hvor samtlige av deres filmer utspiller seg. For etter å ha slått til med en rekke overraskende morsomme scener i To dager, en natt er Dardennene denne gangen tilbake i godt gammelt slag, med en historie hvor ingen smiler, og hvor sosial urettferdighet og menneskets mindre aktverdige impulser ligger som et tungt lavtrykk over publikum gjennom samtlige av dens to timer.

Adele Haenel spiller legen Jenny, som bestemmer seg for å starte sin egen private etterforskning når en ung kvinne blir funnet drept like ved kontoret hennes. Jenny har ikke noe privatliv, og kan dermed vie all sin tid til jobben og etterforskningen, og måten brødrene konstruerer en moderne detektivfigur som er mer opptatt av å helbrede enn å straffe, er det mest interessante ved The Unknown Girl. Dardenne-brødrene er alltid solide håndverkere, og dette er nok en vellaget film som neppe vil rekruttere nye tilhengere, men som like fullt er et verdifullt bidrag til deres felles filmografi.

Unknown Girl er bare en av mange filmer av kjente regissører på årets festival som møter, men ikke overgår forventningene, og i skrivende stund gjenstår det fortsatt å se om Xavier Dolan, Asghar Farhadi, Cristian Mungiu, Paul Verhoeven og Nicolas Winding-Refn kan snu denne trenden i en interessant retning.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Cannes 2016: Mye å leve opp til

Cannes 2016: Mye å leve opp til

For lang spilletid er et fellestrekk ved påfallende mange av årets Cannes-filmer. Det er nærliggende å tolke trenden som en respons på de nye forventningene tv-dramatikken har skapt til kompleksitet i plott og karakterskildringer, mener Aksel Kielland som her oppsummerer første halvdelen av festivalen.

Foto: Kristen Stewart i Personal Shopper

På papiret er årets hovedprogram i Cannes et av de sterkeste på lenge, med nye filmer fra et stjernelag av en rekke prominente mannlige auteurer. Det er derfor oppsiktsvekkende at den filmen som har vært gjenstand for størst begeistring har vært Maren Ades Toni Erdmann. Mest bemerkelsesverdig er filmen likevel fordi den er noe så sjelden som en tysk komedie som har blitt viet plass i hovedprogrammet på verdens mest prestisjefylte filmfestival, hvor den altså har høstet strålende kritikker.

Det er ikke vanskelig å forstå begeistringen: Ades film om den aldrende fraskilte spøkefuglen Winfried Conrad som i et forsøk på å komme nærmere sin voksne datter Ines kaster seg ut i en burlesk performance som forretningsmannen Toni Erdmann, starter som en overraskende treffsikker komedie, fortsetter som moderne farse, og ender som et sårt og finstemt drama. På veien byr den på morsomme sketsjer, Studio Ghibli-aktige kostymer og et sangnummer som vil bli stående som et av festivalens store høydepunkter, og Peter Simonischeks innsats som Winifried/Toni er en åpenbar kandidat til skuespillerprisen.

Toni Erdmanns eneste virkelige svakhet er at den med sine to timer og førtito minutter blir veldig lang, og lang – for ikke å si for lang – spilletid er et fellestrekk ved påfallende mange av årets Cannes-filmer.

Chan-Wook Parks The Handmaiden aka Agassi aka Mademoiselle (hovedprogrammet) er lang, men presser mye handling inn på sine to timer og tjuefem minutter, og er i så måte ikke blant de verste synderne på dette området. Filmen er basert på en roman av den walisiske forfatteren Sarah Waters, men forflytter handlingen fra victoriatidens Storbritannia til 30-tallets Korea, da landet var under japansk okkupasjon. Her klekker svindleren “greve” Fujiwara ut en plan for å tilrane seg rikdommen til den japanske adelskvinnen Hideko, og for å få til dette må han ha hjelp av lommetyven Sook-hee, som etter hvert utvikler et svært lidenskapelig forhold til kvinnen hun er ment å føre bak lyset.

Plottet er fylt av twister som etter hvert tøyer publikums velvilje til bristepunktet, og mer enn noe annet er The Handmaiden en overflatens film, hvis fremste kvaliteter ligger i foto, mis-en-scène og produksjonsdesign. Den er en usedvanlig vellaget og behagelig filmopplevelse, men personlig fant jeg det vanskelig å engasjere meg – svingdøren av plottwister signaliserer at historien bare er et utgangspunkt for å leke med publikums forventninger og behov, og selv om denne leken er dyktig utført er det vanskelig å se på filmen som noe annet enn et virkelighetsfjernt fetisjobjekt for cineaster.

Det er nærliggende å tolke trenden med lange filmer som en respons på de nye forventningene tv-dramatikken har skapt til kompleksitet i plott og karakterskildringer. Dette er en utvikling som har vært tydelig i hollywoodblockbustere de siste fire-fem årene, parallelt med at disse filmene har begynt å emulere tv-dramatikkens føljetongstruktur, hvor én hundremillionerdollarsfilm leder direkte inn i en eller flere nye.

I Alejandro Jodorowskys Endless Poetry/Poesia sin fin (Quinzaine des Réalisateurs), som starter der hans forrige The Dance of Reality (Cannes 2013) sluttet, ser vi den samme utviklingen på kunstfilmfeltet.

Jodorowsky fortsetter sin magiskrealistiske familieterapeutiske selvbiografi med det som er hans mest tegneserieaktige film til nå. Men selv om det denne gangen er Christopher Doyle som står ansvarlig for å virkeliggjøre regissørens visuelle innfall, lider også Endless Poetry under billig utseende digitalbilder.

Jodorowskys karnivalistiske uttrykk er proppfullt ideer og symbolikk, men billedkvaliteten i Dance of Reality og Endless Poetry gir opphav til et kunstig preg som skaper en ugunstig intellektuell distanse til ikonografien. Dette står i åpenbar kontrast til regissørens tidlige filmer som El Topo og Holy Mountain, hvor de vakre og forstyrrende bildene skaper en umiddelbar følelsesmessig tilknytning materien. Som med Dance of Reality får man følelsen av å lese en tegneserie basert på et godt manus, som er tegnet av en middelmådig tegner.

Intellektuell distanse er også nøkkelordet for Michael O’Sheas The Transfiguration (Un Certain Regard), som er en film det er langt mer interessant å snakke om enn å se på. Filmen er en sosialrealistisk skildring av 14 år gamle foreldreløse Milo som bor sammen med sin eldre bror i en forslummet sosialbolig i utkanten av New York. Etter morens selvmord har den venneløse Milo fått det for seg at han må konsummere en viss mengde menneskeblod – filmen gir aldri noe klart svar på hvorvidt han faktisk er en vampyr eller ikke – hvilket blir vanskelig å holde hemmelig når han får seg kjæreste.

I The Transfiguration blir vampyrmyten et prisme Milo bruker til å projiserer sin sorg over morens død og sin frustrasjon over å være fanget i en ond sirkel av vold og fattigdom, og som sådan kan filmen leses som en kritikk av både det amerikanske samfunnet og av en filmbransje som blir stadig mer henfallen til sjangertroper og velprøvde flerbruksmetaforer. Det aller meste av dette er imidlertid ting som ligger innbakt i selve premisset, og som film betraktet er The Transfiguration et flatt og litt uengasjerende indiedrama ispedd et knippe effektfulle voldsscener som tidvis makter å bryte gjennom monotonien.

Andrea Arnolds American Honey (hovedprogrammet) er det motsatte – en to timer og førti minutter lang reise gjennom den amerikanske Midtvesten som pulserer med rastløs, ungdommelig energi, og hvor handlingen kommer i annen rekke. Nykommeren Sasha Lane spiller hovedrollen som Star, som spontant bestemmer seg for å slutte seg til en gruppe omreisende magasinselgere under ledelse av den karismatiske Jake (Shia LaBoeuf) og den diktatoriske Krystal (Riley Keough), hvilket blir starten på en særdeles begivenhetsrik sommer.

Sammen med fotograf Robbie Ryan tar Arnold publikum med på en reise gjennom et USA man sjelden ser på film, og som har åpenbare likhetstrekk med Harmony Korines og Larry Clarks Amerika. American Honey handler imidlertid mer om å skildre en periode i et menneskeliv – en brytningstid sent i tenårene eller tidlig i tyveårene da alle faste holdepunkter tilsynelatende kan forkastes – enn et sted eller en historie. Hva stemning og atmosfære angår, er den festivalens foreløpige høydepunkt. Samtidig er den altfor lang, og tatt i betraktning dens løse struktur hadde det ikke vært noe problem å kutte tjue, tredve eller førti minutter av spilletiden.

Fotoarbeidet er også hovedtrekkplasteret ved Bogdan Miricas Dogs (Un Certain Regard), et fransk-rumens-bulgarsk-qatarsk drama, som gjennomsyres av en underfundig tone som er typisk for nyere rumensk film. Hovedpersonen Roman har arvet en eiendom på landsbygda av sin bestefar, og mens han forberede seg på å selge den unna, blir han trukket inn i et lovløst maktspill med forbindelser til den avdøde. Dogs åpner med en usedvanlig stemningsfull og velorkestrert kjøring. Men selv om filmen inneholder flere gode scener, velger Mirica konsekvent å unnlate å vise de mest dramatiske sekvensene han legger opp til, med det resultat at filmen ender opp som en frustrerende uforløst affære.

Frustrerende er også Nathan Morlandos Mean Dreams (Quinzaine), om enn av helt andre grunner. Dette krimdramaet om de to tenåringene Casey og Jonas som bestemmer seg for å stjele en koffert full av penger fra Caseys korrupte politifar, er nemlig så formelpreget at det er vanskelig å ta den på alvor. Bill Paxton formelig dirrer av iskaldt, mannevondt sinne i rollen som den skruppelløse politibetjenten og alenefaren, men verken regissør Morlando eller resten av ensemblet kan matche intensiteten hans, og dermed sklir filmen etter hvert ut i det ufrivillig komiske.

Anurag Kashyaps Psycho Raman/Raman Raghav 2.0 (Quinzaine) er en annen film det er lett å le av. For hvis man som undertegnede mangler innsikt i indisk sjangerfilm, fortoner den seg som en nærmest ugjennomtrengelig vegg av bisarre innfall og formgrep. Filmen tar utgangspunkt i en psykotisk drapsmann som er inspirert av en av Indias mest kjente massemordere – tittelens Raman Raghav – og som leker en høyst forvirrende katt-og-mus-lek med politimannen som er på sporet av ham.

Det vil si, politimannen er så opptatt av å begå sine egne forbrytelser at han rett som det er glemmer at han har en seriemorder å spore opp, og dermed spilles handlingen ut som en serie scener som tilsynelatende ikke har noen som helst kausal sammenheng. Ting skjer og så skjer det enda flere ting, og på et eller annet tidspunkt forlater man enten filmen i irritasjon eller man skriver det på kvota for kulturforskjeller og går videre med livet sitt.

En langt bedre film er Junfeng Boos Apprentice, som er en av de mest minneverdige filmene fra et Un Certain Regard-program hvor de store høydepunktene så langt har glimret med sitt fravær. Filmen er utpreget stillferdig og metodisk, og det tar lang tid før man forstår hva den handler om. Gradvis blir det imidlertid klart at grunnen til at hovedpersonen Aiman har tatt seg jobb i et høysikkerhetsfengsel er at han ønsker å komme nærmere mannen som for 30 år siden henrettet hans far, og på veien dit ender han opp med å følge i bøddelens fotspor.

Apprentice er lavmælt på grensa til det kjedelige, men den er også en imponerende presis og tilbakeholden film, som skildrer hovedpersonens reise som en skjebnebestemt marsj mot et uunngåelig endelikt. De små faktene og det dempede formspråket gjør den til en type film som lett blir oversett i Cannes, og formodentlig vil den komme bedre til sin rett når den etter hvert finner sin vei ut på andre festivaler.

David McKenzies intense fengselsdrama Starred Up var en av mine store favoritter fra filmåret 2013, og forventningene var derfor høyere til hans nye film Hell or High Water (Un Certain Regard) enn hva som strengt tatt er rimelig, tatt i betraktning regissørens mangefasetterte og variable filmografi. Hell or High Water kan da også på mange måter sees som Starred Ups direkte motsats: Der sistnevnte var kald, klaustrofobisk, dyster og nærmest uutholdelig anspent, er førstnevnte en varm, humoristisk og sjarmerende bedagelig anlagt moderne western.

Chris Pine og Ben Foster spiller et brødrepar som raner banker for å redde ranchen de har arvet av sin døde mor, mens Jeff Bridges spiller den snart pensjonsklare politimannen som er i hælene på dem. Både politi og røvere er enige i at det amerikanske banksystemet er i ferd med å ødelegge disse utarmede og fraflytningstruede avkrokene av det én gang ville vesten, men denne underliggende tematikken følges aldri virkelig opp. Snarere har McKenzie laget en underholdende og lettfordøyelig film som flyter på humor og sjarm, og som i sitt fokus på karakterer og stemning minner mer om en lang og påkostet pilotepisode av en tv-serie enn om en spillefilm.

Buing etter endt visning er som kjent ikke nødvendigvis et negativt tegn i Cannes, og avslutningen på Olivier Assayas’ overskuddspregede og sjangeroverskridende Personal Shopper virket da også spesialkonstruert for å provosere den konservative filmpressen. Kristen Stewart gjør en strålende innsats i hovedrollen i det som fortoner seg som en regi- og skuespillerøvelse i tradisjonen etter von Triers De fem benspænd. Assayas synes mest opptatt av å teste ut hva slags ideer og fortellergrep han kan få publikum til å gå med på, mens Stewart gjør sin kanskje mest bemerkelsesverdige rolle så langt med tomme hus og mobiltelefonskjermer som fremste motspillere.

Plottet handler kort fortalt om amerikanske Maureen som arbeider som personlig shopper for en rik sosietetskvinne i Paris, mens hun venter på at hennes nylig avdøde tvillingbror skal sende henne et tegn fra det hinsidige. Begge søsknene har angivelig evnen til å kommunisere med de døde, og når en mystisk person kontakter Maureen per SMS trekkes hun også inn i et farlig spill på det fysiske plan. Personal Shopper oppleves som en grunnleggende ironisk film, hvor historien kun er et påskudd for å leke med publikum og filmmediet, men denne leken er såpass intelligent og uforutsigbar at filmen på tross av sine åpenbare svakheter må regnes som et av høydepunktene fra festivalen så langt.

En annen film det var knyttet store forventninger til var Pedro Almodóvars Julieta (hovedprogrammet), som er basert på tre noveller av Alice Munro. Personlig har jeg aldri forstått verken Almodóvar eller den voldsomme begeistringen for filmene hans, og på tross av et godt anslag gjør Julieta lite for å klare opp i forvirringen min. Det overordnede temaet for de tre oppsiktsvekkende sprikende aktene er sorgen en mor (Emma Suárez/Adriana Ugarte) og en datter føler over sin ektemann og fars bortgang. Dette spilles ut med en Hitchcock-aktig nerve i filmens innledende del, som avløses av et underholdende, men litt intetsigende periodedrama med Douglas Sirk-hentydninger i midtpartiet, før det hele avsluttes med en uforløst utforskning av hva det vil si å miste noen. Alt i alt ujevnt og en smule usammenhengende, selv om Almodóvar-tilhengere utvilsomt vil ha lettere for å se gjennom fingrene med dette enn undertegnede.

Det har vært få nyoppdagelser og uventede høydepunkter så langt under årets festival, men søstrene Delphine og Muriel Coulins The Stopover/Voir du pays (Un Certain Regard) var et interessant bekjentskap. Hva handling og tematikk angår er filmen et relativt tradisjonelt drama om posttraumatisk stress og den langsiktige psykologiske effekten krigføring har på vestlige soldater etter de har vendt hjem.

Det som gjør dette til en interessant film har altså å gjøre med formspråk og ikonografi, for ved å inkvartere en gruppe franske soldater på vei hjem fra Afghanistan på et luksushotell på Kypros, hvor de skal bruke tre dager på å akklimatisere seg til livet utenfor krigssonen, legger søstrene Coulin grunnlaget for en rekke interessante tablåer. Ikke minst er debriefingssekvensene hvor soldatene gjennomgår sine mest dramatiske operasjoner som en form for virtual reality-terapi gode. Filmen greier aldri helt å sy disse elementene sammen til noe som tilfører samtalen om vestlig krigføring i Midtøsten eller den posttraumatisk stress-sjangeren spesielt mye nytt, men er like fullt en høyst severdig film med en håndfull veldig gode bilder.

Severdig er – overraskende nok – også Matt Ross’ Captain Fantastic (Un Certain Regard), en slags Little Miss Sunshine for Bernie Sanders-segmentet. Viggo Mortensen spiller hovedrollen som en progressiv survivalist som oppdrar sine fem barn langt ute i skogen, hvor de trenes opp til å jakte dyr med kniv, og fordyper seg i verdenslitteratur og politisk filosofi i harmonisk fellesskap. Men når barnas syke mor dør, og familien begir seg inn i sivilisasjonen for å delta i begravelsen hennes, slår idyllen fort sprekker. Basert på en erkekonvensjonell Hollywood-struktur har Ross laget et sjarmerende og overraskende rørende drama, som er fort glemt, men som heller ikke virker malplassert slik mange av de amerikanske filmene i Cannes ofte gjør.

Med sin kalkulerte, overskuddspregede sjarm står Captain Fantastic i åpenbar kontrast til Luc og Jean-Pierre Dardennes The Unknown Girl/La fille inconnue, et sosialrealistisk mordmysterium lagt til det nitriste, kronisk overskyede kontinental-Europa hvor samtlige av deres filmer utspiller seg. For etter å ha slått til med en rekke overraskende morsomme scener i To dager, en natt er Dardennene denne gangen tilbake i godt gammelt slag, med en historie hvor ingen smiler, og hvor sosial urettferdighet og menneskets mindre aktverdige impulser ligger som et tungt lavtrykk over publikum gjennom samtlige av dens to timer.

Adele Haenel spiller legen Jenny, som bestemmer seg for å starte sin egen private etterforskning når en ung kvinne blir funnet drept like ved kontoret hennes. Jenny har ikke noe privatliv, og kan dermed vie all sin tid til jobben og etterforskningen, og måten brødrene konstruerer en moderne detektivfigur som er mer opptatt av å helbrede enn å straffe, er det mest interessante ved The Unknown Girl. Dardenne-brødrene er alltid solide håndverkere, og dette er nok en vellaget film som neppe vil rekruttere nye tilhengere, men som like fullt er et verdifullt bidrag til deres felles filmografi.

Unknown Girl er bare en av mange filmer av kjente regissører på årets festival som møter, men ikke overgår forventningene, og i skrivende stund gjenstår det fortsatt å se om Xavier Dolan, Asghar Farhadi, Cristian Mungiu, Paul Verhoeven og Nicolas Winding-Refn kan snu denne trenden i en interessant retning.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY