Tidligere denne måneden ble produsenter og co-regissører Hilde K. Kjøs og Karoline Grindaker tildelt 1,4 millioner i produksjonsstøtte til sitt kommende dokumentarprosjekt Lebensborn.

– Det begynte egentlig da vi jobbet med vårt forrige prosjekt, Sju kammers – Frontsøstrene, forteller Grindaker.

Filmen handlet om norske sykepleiere fra Røde kors som pleiet soldater i Hitlers tjeneste ved østfronten.

– I landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig var Norge det eneste landet i Europa som dømte sykepleiere for å ha bistått tyskerne.

– Vi fant ut at den filmen skulle bli en del av en trilogi, hvor den første filmen handlet om kvinner, deretter dette Lebensbornprosjektet om barn, og så et prosjekt vi jobber med parallellt om menn – soldatene. Så det blir historier om mennesker som havnet på feil side, og hatet de måtte bære etter krigen, sier Kjøs.

Mangel på nærhet

Dokumentarfilmkonsulent Even Benestad skriver om Lebensborn-prosjektet «Dette er en historie om et av krigens og etterkrigstidens mørkeste kapitler, og jeg tror vi har godt av å se og høre denne historien. (…) Grindaker og Kjøs har satt sammen et godt prosjekt der de på en poetisk måte ønsker å la tidligere Lebensborn fortelle om sine opplevelser.»

– For oss har det vært viktig å skape tillit hos de vi intervjuer, forteller Kjøs.

– Lebensbornprogrammet var et sted hvor barn ikke fikk nærhet til en familie eller en mor, det var lite kontakt med voksne. Det har preget dem veldig.

Filmen vil ifølge Kjøs handle mye om hva som skjer videre i livet når du ikke får den tilknytningen til en mor eller far i starten, og hvordan Lebensbornbarna har taklet livet videre.

– Vi ønsker å få frem hva mangel på nærhet i de første leveårene gjør med et menneske. For oss gjør det historien enda mer universell.

Lebensbornprogrammet ble startet i Tyskland i 1936 av Heinrich Himmler, et program som skulle hjelpe barn av SS-soldater og ugifte kvinner, samt å sikre og øke andelen av en ren arisk rase i Tyskland. Blant annet ble det opprettet egne fødehjem og støtteordninger for ugifte mødre som ble ansett som rasemessig verdifulle. I 1941 ble programmet implementert også i Norge.

– Norge var vel ansett fordi nazistene var ute etter genmaterialet her. Norge var det landet utenfor Tyskland som hadde flest Lebensbornhjem, forteller Kjøs.

Tvangsgermanisering

Gjennom Lebensbornorganisasjonene i Norge og Tyskland har dokumentaristene kommet i kontakt med mennesker som var inne i disse programmene som barn, både fra Norge og andre land.

– Mange barn ble tatt eller kidnappet fra østeuropeiske land for å tvangsgermaniseres. Det blir en liten del av filmen, hvor vi har intervjuet folk fra Tsjekkia og Ukraina som ble plassert i Lebensbornhjem som barn, forteller Grindaker.

– Menneskene vi har snakket med er merket av systemet de vokste opp i, og har hatt det utrolig tøft etterpå. For mange er dette en vanskelig opplevelse å snakke om, men samtidig ønsker de å fortelle sin historie, slik at folk kan anerkjenne hva de har vært gjennom.

Grindaker presiserer at dette ikke skal bli en film hvor publikum blir sittende igjen med et hat til det norske samfunnet over hvordan krigsbarn har blitt behandlet.

– Dette er ikke en reportasjefilm, men en film hvor det politiske systemet nærmest er en bikarakter i filmen. Satt sammen med emosjonelle intervjuer med mennesker som har blitt preget av dette systemet, hvor lydbildet blant annet blir en viktig del av helheten. Vi har lenge visst hvem komponisten skal være, og nå som vi begynner produksjonen vil vi jobbe parallellt med komponisten for å sette sammen lagene filmen vil bestå av.

Kjøs forteller de har opplevd en god del interesse for prosjektet på internasjonale pitcheforum.

– Dette er et tema hvor mange har hørt ordet Lebensborn, men ikke vet så mye mer. I tillegg finnes det mange feiloppfatninger og myter om dette systemet. Under krigen var dette en litt hemmeligholdt organisasjon. Det handlet særlig om kvinnene – mange av barna kom fra kvinner som fødte utenfor ekteskap, og ofte ble det holdt hemmelig hvem faren var. Men nettopp på grunn av dette hemmeligholdet og feiloppfatningene er det viktig å fortelle disse historiene.

Filmen er planlagt ferdig i årsskiftet 2017–2018.

Dokumentarens avhengighet av tv-kanalene

Rushprint har tidligere skrevet om hvordan den journalistiske dokumentarfilmen sliter økonomisk når tv-kanalene ikke kan gå økonomisk inn i kostbare, tidkrevende produksjoner. Grindaker og Kjøs mener også den poetiske dokumentarfilmen er under press.

– Som dokumentarist er du avhengig av å få til et samarbeid med en tv-kanal for å få filmen din godt eksponert. Men det kompliserer også prosessen. Som dokumentarfilmskaper må du stå i konflikten mellom hva du ønsker å lage film om, og hva tv-kanalen er villig til å vise, sier Grindaker.

– Vi har en god relasjon med NRK, understreker hun, – og våre tidligere produksjoner har fått høye seertall når de har blitt vist der. Men generelt har tv-kanaler blitt mer restriktive på hva de ønsker å vise. Vår ambisjon er ikke å skrive rapport eller bok – det er å lage film, med alle virkemidlene det innebærer. Kampen blir å få gjøre det litt større, særlig når man møter de store institusjonene som sitter på pengesekken.

Resultatet blir ofte at dokumentarfilmskapere må klippe to versjoner av filmen sin, en for festivaler og kinovisninger, og en for tv.

– Oppi dette kan det være vanskelig å beholde den stemmen man ønsker å ha som dokumentarfilmskaper, sier Kjøs.

– Men en slik konflikt vil alltid være der så lenge du har en visjon og et sterkt forhold til hva du ønsker resultatet skal bli, og kanalene har sin oppfatning av hva folk ønsker å se av dokumentar på tv.

Grindaker og Kjøs står blant annet bak den anerkjente og prisbelønnede filmen Lykkens grøde, som oppnådde seerrekord på NRK, med over en million seere totalt. Filmskaperne mener det er positivt at flere aktører nå satser på dokumentarer på nett, slik at publikum får større valgmulighet.

– For akkurat nå er det et brytningspunkt, sier Kjøs.

– Det er vanskelig å finne veien til en plattform for dokumentarfilmen sin, fordi det er en oppfatning om at dokumentarer skal ha kjappe klipp og høyt tempo. Men seertallene på våre tidligere prosjekter viser at publikum kanskje er åpne for mer enn tv-kanalene tør å tro på. Om de bare får sjansen.