Foto: Pels, en av årets mest omdiskuterte, gravende dokumentarer.

– Gravejournalistikken har alltid vært under press. I tillegg kuttes det nå i budsjettene i de fleste medieinstitusjoner. Journalister må slutte – hundrevis av stillinger har forsvunnet de siste årene, sier Gerhard Helskog, aktualitetsredaktør i TV 2.

Under dokumentarkonventet tidligere i desember ytret flere bransjeaktører bekymring på vegne av den journalistisk gravende dokumentarfilmen. NRK og TV 2 har ifølge Helskog fortsatt ressurser til å støtte denne type innhold, men han stiller spørsmålet om de som finansierer store filmprosjekter i Norge ser verdien av gravende, undersøkende journalistikk i dokumentarfilm.

– Filmer som blir finansiert av fond handler mye om kroppen min, faren min, barna mine, det nære. Det er fine filmer, og jeg rakker ikke ned på dem. Men det er mange filmer som handler om det å være menneske. Kanskje trenger vi også flere filmer om det å være en borger. Filmer som flytter fokus fra magefølelsen til hodet. Norske dokumentarer er ofte mer emosjonelle enn de er intellektuelle.

Mer utviklingsstøtte

– Når de store mediehusene her til lands gir uttrykk for at de synes det er vanskelig å prioritere gravende journalistikk, er det et kjempeproblem, ikke bare for dokumentarfilmbransjen, men for demokratiet, sier KriStine Ann Skaret, dokumentarfilmkonsulent i Norsk filminstitutt (NFI).

Hun mener offentlig pressestøtte er helt avgjørende for både demokrati og ytringsfrihet, og skulle gjerne sett mer samfunnskritikk på skjermen. Hun etterlyser også flere slike prosjekter i søknadene hun mottar.

– Det er ikke sånn at jeg som konsulent har noe imot at man bruker journalistiske metoder når man lager dokumentar, men i min søknadsbunke ser jeg få søknader med gravende journalistikk, eller hvor noen forsøker seg på maktkritikk. Det alene er jo et interessant spørsmål, hvorfor er det slik?

Samtidig understreker hun at NFI er en kulturinstitusjon med ansvar for filmkunsten, ikke en finansiør for journalister. Det hun ser etter i et dokumentarprosjekt styres dermed ikke direkte av den type tematikk Helskog ønsker mer av.

– Min jobb er først og fremst å støtte de gode filmene og den uavhengige bransjen. Vi skal ikke finansiere sendeflaten for tv-kanaler. Og NFI er ikke journalistisk institutt heller. Vi støtter filmskapere, og det arbeidet de gjør.

– Når jeg får inn prosjekter, ser jeg etter filmkunsten. Journalistiske dokumentarer og mer kunstneriske dokumentarer sklir over i hverandre, men jeg mener film kan kommunisere til hode og hjerte og menneskelig erkjennelse. Så som dokumentarfilmkonsulent ser jeg mer etter det enn prosjekter som handler om ren faktaformidling, sier hun.

– Jeg prioriterer kinofilmer, talentutvikling, nyskaping og originalitet. Og filmer med en rekkevidde. Av de filmene vi støtter i løpet av et år, er det ikke mange filmer som henvender seg til et rent norsk tv-publikum. Filmer som kun skal vises på norsk tv må de selv ta ansvar for. Vi støtter de uavhengige filmskaperne, de som lager filmer som kan være interessante både for festivaler og debatter – filmer som har et større liv enn bare tv-visninger.

Å utfordre makten

Helskog mener det er kommersielle krefter som ligger til grunn for at det ikke lages flere dokumentarer som stiller kritiske spørsmål til makthavere.

– Det er billigere å produsere emosjonelle dokumentarer. Om du portretterer et menneske, gjør du en avtale med den personen. Om hvilke dager du skal gjøre opptak, for eksempel. Du har kontroll på situasjonen og får lavere produksjonsutgifter. Det er langt dyrere å lage film om noen som ikke vil samarbeide. Om du forsøker å spore opp hvor det har blitt av noen forsvunnede millioner i et stort statlig selskap, er det ikke sikkert de vil slippe til en filmskaper. Selv om du kan argumentere for at det dreier seg om mange millioner av nordmenns penger.

– Så hyrer du et kameracrew og bruker en dag på noen som ikke vil snakke med deg. Det blir fort dyrt. Og i neste omgang må filmens innhold fortelles mer komplisert. Du trenger grafikk og eksperter for å gjøre historien tilgjengelig.

Når det handler om makten som ikke vil snakke med deg, risikerer du også å bli klaget inn for PFU, eller at det brukes dyre advokater mot deg, sier Helskog.

– Her klager jeg ikke, jeg bare konstaterer at sånn er det. Det er mye dyrere å lage slikt innhold.

Odd Isungset, redaktør i NRK Brennpunkt, mener det handler om risiko, i tillegg til det økonomiske.

– Det er en myte at dette er så dyrt. Det er ikke mye dyrere å lage en undersøkende dokumentar enn en stor filmatisk dokumentarfilm. Men det er en annen arbeidsmetodikk som innebærer større risiko. 

– I andre land blir slike prosjekter ofte driftet av interne redaksjoner, fordi de i større grad kan ta risiko. Og skal du holde på med dette, må du kunne hive prosjektet om tesen ikke slår til. Det er enklere å gjøre for en stor redaksjon, som i Brennpunkt. Vi kan ha relativt mange produksjoner gående samtidig, hvor det er mulig å skrinlegge noe om det ikke fungerer.

Hvem tar regningen?

Skaret mener det først og fremst må være kanalenes og visningsplattformenes ansvar å gå inn med midler, på samme måte som hun ser at de går inn med co-produksjonsbidrag i de mer personlige historiene.

– Et konkret forslag jeg kom med på konventet, er at de må være flinkere til å gi økonomisk støtte i utviklingsfasen. Når jeg får søknader på bordet i utvikling hvor det er en kanal tilknyttet, vet jeg at det er noen som vil ta det redaksjonelle ansvaret for filmen, og at de vil være med å finansiere den. Det gjelder både nasjonale og internasjonale filmer ­– vi forventer at de som skal vise filmen er med på å finansiere den.

Hun vektlegger at det øyeblikket man kritiserer makt, vil det redaksjonelle ansvaret være stort.

– Der har visningsstedene – tv-stasjonene og de ulike plattformene – det endelige redaksjonelle ansvaret for innholdet. På konventet ble det for eksempel snakket om dokumentarfilmen Pels, og hvilket arbeid NRK gjorde i forkant av visningen for å sikre det redaksjonelle ansvaret. Det er en kostnad som tv-kanalene og visningsplattformene er nødt til å ta. Det krever en kompetanse og en kapasitet som de færreste små uavhengige produksjonsselskaper besitter.

Statlige midler?

Helskog påpeker at det ikke er så mange aktører å henvende seg til om man vil finansiere et prosjekt.

– En kritisk dokumentar må være uavhengig. Så spørsmålet blir da – for en maktkritisk, uavhengig film, kan du egentlig be staten om penger?

– Om historien du lager handler om Statoil, for eksempel. Da er det ikke overraskende at statens filmpenger sjelden går til å lage kritiske dokumentarer om staten. Eller at NRK som er statsfinansiert gjennom lisensen ikke stiller grunnleggende kritiske spørsmål ved samfunnsorden og hvordan staten er bygget opp. Da er det oss i TV 2 igjen, og noen få andre aktører på andre plattformer – som ikke har så store ressurser.

Skaret mener det er uproblematisk med statlig støtte til maktkritiske filmer.

– Konsulentsystemet burde gjøre det mulig å kritisere eget maktapparat. Jeg gjør en vurdering av de filmfaglige kvalitetene. Jeg sitter på åremål, så jeg risikerer ikke stillingen min ved å støtte en maktkritisk film. Dessuten er det ikke jeg som har det redaksjonelle ansvaret. Det er viktig – vi har ikke det samme ansvaret som NRK for å være nyanserte, objektive eller dekke alle perspektiver i en sak. Jeg kan gi støtte til filmer som kritiserer gud og hvermann. Det er en fordel ved konsulentsystemet, at man ikke er en del av maktapparatet man kritiserer.

Isungset mener heller ikke statlig støtte er et problem for filmers uavhengighet.

– Det er overhodet ikke slik i dag at det å få støtte fra NFI eller andre offentlige midler har noen påvirkning på innholdet. Det har bransjen vist at ikke er tilfellet.

– Men rent overordnet er det et paradoks at en så stor del av alt som blir laget av journalistikk, film og kulturuttrykk er finansiert av staten, legger han til.

– Så lenge Norge er et såpass velfungerende demokrati som det faktisk er, er ikke dette problematisk. Men det er klart, om vi forteller dette til andre land, som Kina, at sånn foregår kritisk journalistikk i Norge, gir det oss noen tankekors rent prinsipielt.

Filantroper etterlyses

Helskog fremhever Fritt Ord som en viktig aktør som fortsatt gir substansiell støtte til journalistiske dokumentarer. Men han skulle ønske det fantes flere lignende støtteapparat.

– Situasjonen er ikke entydig mørk, det skjer interessante ting i blant annet VG og Aftenposten. Men produksjonsselskapene må jo overleve. Da er det lettere å lage en portrettdokumentar om et velvillig menneske enn å forsøke å finne lønnsomhet i å lage film om folk som løper fra deg og sender advokater etter prosjektet.

– Det vi trenger er et uavhengig fond etter amerikansk mønster. Noen store, norske kapitalister bør gi fra seg penger i et stort fond som kan organiseres à la Fritt ord. Det kan godt komme penger fra staten også, men de kan ikke ha noen direkte påvirkning på fondet, sier Helskog.

– Det må være et rebellfond hvor uro er et poeng. Vi har det så komfortabelt – vi behøver noen som lager uro og stiller spørsmål ved hvordan ting er.

Han bruker amerikanske fond som Carnegie og Ford Foundation som eksempler.

– De finansierer blant annet tv-kanalen PBS i USA. Pengene i disse fondene startet hos brutale kapitalister, hvor rikmennene fikk kvaler på sine eldre dager og satte formuene i fond som gir avkastning hundre år etter. Staten har ikke noen kontroll over disse fondene – dette er penger som skal gå til samfunnets beste.

– Kapitalister som Thon og Røkke bør straks løslate noen milliarder og starte et fond for å bygge landet. Matmilliardærene også, foreslår Helskog.

– Landet bygges ikke med betong, men med ånd og opplysning. For å styrke demokratiet trengs kritisk samtale og grundige undersøkelser. Og det holder ikke bare med offentlig debatt. En god dokumentarfilm kan forklare vanskelige sammenhenger på en begripelig måte, hvor man kan følge et resonnement, sier Helskog.

– Fritt Ord har gjort en kjempeviktig jobb for det norske demokratiet. Men vi behøver flere slike fond som har til hensikt å gjøre Norge til et bedre sted. Institusjoner som kan «konkurrere» med hverandre, som tar litt forskjellige valg og støtter ulike ting.