Er en norsk true crime-bølge på vei?

Er en norsk true crime-bølge på vei?

Etter suksessen til «Making a Murderer» ser norske tv-kanaler og nettsteder på mulige norske «true crime»-varianter. – Jeg tror vi vil få se lignende pitcher fra norske produsenter, men tilpasset norske budsjetter, sier prosjektleder for sjangerkanalene i TV 2 Nina Lorgen Flemmen.

True crime har vært populært en god stund, og vi tror det kommer til å vare fremover også, sier Hedda Mjøen, utviklingsansvarlig i VGTV Dokumentar.

– Vi har en del på sjangeren allerede, som Life After Manson, Aileen: Livet og døden til en seriemorder, og Tales of the Grim Sleeper. I tillegg til temafilmer om livet bak murene som The Condemned og Juvenile Lifers om unge kriminelle, forteller hun.

Fra dokumentaren «Aileen: Livet og døden til en seriemorder».
Fra dokumentaren «Aileen: Livet og døden til en seriemorder».

Tidkrevende og kostbart

Rushprint har tidligere skrevet om dokumentarfilmer under press, og mindre finansiering av journalistiske dokumentarer som tar lang tid å lage. Redaksjonene er åpne for flere krimdokumentarer, men samtidig opptatt av at det kanskje ikke er økonomisk eller juridisk mulig å lage noe som ligner på Making a Murderer i Norge.

– Making a Murderer tok mange år å produsere. Det er enorme kostnader forbundet med slike produksjoner. En global aktør som Netflix kan lage en slik serie og publisere den over hele verden og fortsatt ha en sunn økonomi i det. I et land som Norge, med fem millioner innbyggere, har ikke vi de samme mulighetene, sier prosjektleder for sjangerkanalene i TV 2 Nina Lorgen Flemmen.

– Det er ikke alt Netflix gjør som er mulig å replikere i Norge. Jeg tror nok vi i TV 2 vil se lignende pitcher fra de norske produsentene i tiden som kommer, men i mindre skala, tilpasset norske budsjetter. Og det vil alltid være juridiske hensyn som må tas. Her må vi tenke på personvern. Må man lage en serie med pikselerte ansikter, er det ikke sikkert det blir like spennende som en amerikansk serie hvor de kan vise alt.

Selv om det er mye å vurdere, legger hun til at TV 2 helt klart er interessert om det skulle finnes noen cold cases eller saker som passer innenfor deres budsjettrammer og profilen til kanalen som skal sende det. TV 2 har tidligere fortalt at de jobber med en serie som går inn i uløste forbrytelser.

– Vi har i tillegg kjøpt rettighetene til serien Hunting Hitler fra History Channel i USA. Der går de inn i hva som egentlig skjedde med ham, tok han sitt eget liv, hvor ble det av liket hans? På TV 2 Sumo har vi også en serie fra C-More, The Making of the Mob, som handler om hvordan mafiaen ble etablert i New York på 1900-tallet. Så vi vil nok se en oppblomstring av denne typen serier i 2016 og 2017. Serial har vært banebrytende og inspirert mange produsenter. Det gjør nok Making a Murderer også, vil jeg tro.

Forfatter Michael Peterson, hovedpersonen i dokumentaren «The Staircase», hvor han er mistenkt for drapet på sin kone.
Forfatter Michael Peterson, hovedpersonen i dokumentaren «The Staircase», hvor han er mistenkt for drapet på sin kone.

Mjøen i VGTV sier de ser på muligheten for å produsere ting in house, men vil ikke nevne noen mer konkrete planer akkurat nå.

– Krim ligger jo nært VGs profil, vi dekker krim i nyhetsbildet og hadde podcasten Uløst om Birgitte Tengs-saken, som ble en publikumssuksess. Det kan være naturlig å gjøre slike ting på VGTV også, etter hvert.

Foreløpig satser de på eksterne produksjoner og sikter seg inn på påskekrim.

– Vi har kjøpt inn The Staircase, som sies å være den originale true crime-serien. Der følger vi rettssaken til Michael Peterson, tiltalt for å ha drept sin kone. Denne slippes til påske, som påskekrim. Vi vil også ha oppfølgeren, The Staircase II, og Confessions of Thomas Quick.

Varierende kvalitet

Selv om dokumentarkrimsjangeren har blitt veldig populær de siste årene, påpeker Flemmen i TV 2 at det finnes lang tradisjon for true crime i USA. Med svært varierende kvalitet.

– I USA har de en egen kanal for true crime, og har holdt på med dette i alle år, men det har ikke tatt av på samme måte i Norge. Det finnes få virkelige gode internasjonale serier, og tidligere har sjangeren bestått av mange reenactments – gjenskapelse av scener – som ikke nødvendigvis er så interessant. Innenfor denne sjangeren er det store forskjeller på produksjonskvaliteten.  

– Og særlig i denne sjangeren er det viktig å se etter kvalitet fremfor kvantitet, understreker Mjøen i VGTV.

– Filmen må fortelles med respekt for saken og for menneskene det handler om. Vi vil ikke ha true crime for enhver pris.

Fra HBOs «The Jinx: The Life and Deaths of Robert Durst».
Fra HBOs «The Jinx: The Life and Deaths of Robert Durst».

Etiske betenkeligeheter

– Jeg har fulgt sjangeren med interesse de siste årene, og ser at det er noen sterke måter å fortelle historier på som treffer publikum veldig. Men det er også en sjanger med noen etiske dilemmaer, mener Per Arne Kalbakk, etikkredaktør i NRK.

Han minner om at norsk presseetikk og norske personvernregler legger noen føringer på hva man kan og ikke kan gjøre i norske krimdokumentarer.

– Det er ikke den samme tilgangen til materiale her som hos Making a Murderer, hvor de har hatt enorm tilgang til sterkt etterforskningsmateriale, en stor åpenhet og adgang til å overføre bilder fra rettssaker og vise frem beviser. Det har gjort det enklere for dem å fortelle den historien enn det kanskje ville vært å gjøre noe lignende i Norge. Men som vi har hørt på VG sin podcast Uløst – slike historier kan være sterke selv om man ikke har tilgang på de sterkeste virkemidlene.

Kalbakk har tidligere vært både programdirektør og nyhetsdirektør i NRK. Som etikkredaktør har han ansvar for å gi råd i enkeltsaker og å bidra til høy etisk standard i det redaksjonelle arbeidet. Kalbakk mener true crime-sjangeren byr på noen etiske sider som redaksjoner må tenke grundig gjennom, og se på seriene som har blitt populære fra USA med et svært kritisk blikk.

– Farene ved true crime henger tett sammen med sjangerens styrke: følelsen av autentisitet det gir å gå inn i sakene. Det gjør historiene veldig sterke. Men er man ikke bevisst på balansen i historien, kan man gi et veldig skjevt inntrykk av alvorlige saker.

– Slik jeg forstår norsk presseetikk, kan vi ikke gjøre sensasjonalistiske produksjoner som blir for ensidige. Om vi bruker Making a Murderer som eksempel – som seer blir jeg sittende igjen med for mange spørsmål til utvalg av kilder. Menneskene de snakker med er nesten hundre prosent på Steven Averys side, og taler saken til hans fordel. Det som brukes fra aktoratet og politimyndighetene er nesten utelukkende fra avhør og rettssaker, og stiller dem i et veldig dårlig lys.

Steven Avery og hans advokat Jerry Buting i «Making a Murderer».
Steven Avery og hans advokat Jerry Buting i «Making a Murderer».

Ikke plass til drapsofferet

Om Kalbakk hadde fått serien forelagt som redaktør for en norsk kanal, ville han sagt at den inneholder så mange alvorlige beskyldninger mot påtalemyndighetene at serien ikke kan sendes uten å legge den frem for dem først.

– Serieskaperne har uttalt at disse konsekvent ikke ønsket å stille opp, men da må man som redaktør fortelle det tydelig. Ikke ved å stykke opp historien, men for eksempel ved å være tydelig på det i rulleteksten eller i form av tekstplakater, mener Kalbakk.

– En annen ting som er problematisk, er hvordan serier som dette forholder seg til fakta. Hvilke fakta man velger å bruke, og hvilke man utelater for å fortelle historien. Når det kommer til Making a Murderer har aktoratet hevdet at det er viktige bevis som ikke er med i serien. Nå kjenner ikke jeg saken godt nok til å vite om det stemmer, men om det er riktig, er det ikke bra fra et presseetisk perspektiv. Det er uheldig å utelate fakta som har vært viktige for at en sak ble som den ble.

Han ser også et siste problem ved slike serier, som ikke er direkte presseetisk.

– Et narrativ som dette fortelles sterkt på vegne av den som er dømt, eller på vegne av en forbrytelse som ikke er løst. Og da vil det alltid være en fare for at man legger lite vekt på drapsofferets historie. Etter å ha sett Making a Murderer blir jeg sittende med tanker om at dette faktisk er en unge kvinne som er drept, lemlestet og brent. Hennes historie, og følelsene til de som står henne nær, får ikke mye plass, mener han.

– Det preger inntrykket jeg har av flere av disse seriene, at de som er de største ofrene – de som er tatt av dage – ikke får plass i denne type historier. Det synes jeg er et tankekors.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Er en norsk true crime-bølge på vei?

Er en norsk true crime-bølge på vei?

Etter suksessen til «Making a Murderer» ser norske tv-kanaler og nettsteder på mulige norske «true crime»-varianter. – Jeg tror vi vil få se lignende pitcher fra norske produsenter, men tilpasset norske budsjetter, sier prosjektleder for sjangerkanalene i TV 2 Nina Lorgen Flemmen.

True crime har vært populært en god stund, og vi tror det kommer til å vare fremover også, sier Hedda Mjøen, utviklingsansvarlig i VGTV Dokumentar.

– Vi har en del på sjangeren allerede, som Life After Manson, Aileen: Livet og døden til en seriemorder, og Tales of the Grim Sleeper. I tillegg til temafilmer om livet bak murene som The Condemned og Juvenile Lifers om unge kriminelle, forteller hun.

Fra dokumentaren «Aileen: Livet og døden til en seriemorder».
Fra dokumentaren «Aileen: Livet og døden til en seriemorder».

Tidkrevende og kostbart

Rushprint har tidligere skrevet om dokumentarfilmer under press, og mindre finansiering av journalistiske dokumentarer som tar lang tid å lage. Redaksjonene er åpne for flere krimdokumentarer, men samtidig opptatt av at det kanskje ikke er økonomisk eller juridisk mulig å lage noe som ligner på Making a Murderer i Norge.

– Making a Murderer tok mange år å produsere. Det er enorme kostnader forbundet med slike produksjoner. En global aktør som Netflix kan lage en slik serie og publisere den over hele verden og fortsatt ha en sunn økonomi i det. I et land som Norge, med fem millioner innbyggere, har ikke vi de samme mulighetene, sier prosjektleder for sjangerkanalene i TV 2 Nina Lorgen Flemmen.

– Det er ikke alt Netflix gjør som er mulig å replikere i Norge. Jeg tror nok vi i TV 2 vil se lignende pitcher fra de norske produsentene i tiden som kommer, men i mindre skala, tilpasset norske budsjetter. Og det vil alltid være juridiske hensyn som må tas. Her må vi tenke på personvern. Må man lage en serie med pikselerte ansikter, er det ikke sikkert det blir like spennende som en amerikansk serie hvor de kan vise alt.

Selv om det er mye å vurdere, legger hun til at TV 2 helt klart er interessert om det skulle finnes noen cold cases eller saker som passer innenfor deres budsjettrammer og profilen til kanalen som skal sende det. TV 2 har tidligere fortalt at de jobber med en serie som går inn i uløste forbrytelser.

– Vi har i tillegg kjøpt rettighetene til serien Hunting Hitler fra History Channel i USA. Der går de inn i hva som egentlig skjedde med ham, tok han sitt eget liv, hvor ble det av liket hans? På TV 2 Sumo har vi også en serie fra C-More, The Making of the Mob, som handler om hvordan mafiaen ble etablert i New York på 1900-tallet. Så vi vil nok se en oppblomstring av denne typen serier i 2016 og 2017. Serial har vært banebrytende og inspirert mange produsenter. Det gjør nok Making a Murderer også, vil jeg tro.

Forfatter Michael Peterson, hovedpersonen i dokumentaren «The Staircase», hvor han er mistenkt for drapet på sin kone.
Forfatter Michael Peterson, hovedpersonen i dokumentaren «The Staircase», hvor han er mistenkt for drapet på sin kone.

Mjøen i VGTV sier de ser på muligheten for å produsere ting in house, men vil ikke nevne noen mer konkrete planer akkurat nå.

– Krim ligger jo nært VGs profil, vi dekker krim i nyhetsbildet og hadde podcasten Uløst om Birgitte Tengs-saken, som ble en publikumssuksess. Det kan være naturlig å gjøre slike ting på VGTV også, etter hvert.

Foreløpig satser de på eksterne produksjoner og sikter seg inn på påskekrim.

– Vi har kjøpt inn The Staircase, som sies å være den originale true crime-serien. Der følger vi rettssaken til Michael Peterson, tiltalt for å ha drept sin kone. Denne slippes til påske, som påskekrim. Vi vil også ha oppfølgeren, The Staircase II, og Confessions of Thomas Quick.

Varierende kvalitet

Selv om dokumentarkrimsjangeren har blitt veldig populær de siste årene, påpeker Flemmen i TV 2 at det finnes lang tradisjon for true crime i USA. Med svært varierende kvalitet.

– I USA har de en egen kanal for true crime, og har holdt på med dette i alle år, men det har ikke tatt av på samme måte i Norge. Det finnes få virkelige gode internasjonale serier, og tidligere har sjangeren bestått av mange reenactments – gjenskapelse av scener – som ikke nødvendigvis er så interessant. Innenfor denne sjangeren er det store forskjeller på produksjonskvaliteten.  

– Og særlig i denne sjangeren er det viktig å se etter kvalitet fremfor kvantitet, understreker Mjøen i VGTV.

– Filmen må fortelles med respekt for saken og for menneskene det handler om. Vi vil ikke ha true crime for enhver pris.

Fra HBOs «The Jinx: The Life and Deaths of Robert Durst».
Fra HBOs «The Jinx: The Life and Deaths of Robert Durst».

Etiske betenkeligeheter

– Jeg har fulgt sjangeren med interesse de siste årene, og ser at det er noen sterke måter å fortelle historier på som treffer publikum veldig. Men det er også en sjanger med noen etiske dilemmaer, mener Per Arne Kalbakk, etikkredaktør i NRK.

Han minner om at norsk presseetikk og norske personvernregler legger noen føringer på hva man kan og ikke kan gjøre i norske krimdokumentarer.

– Det er ikke den samme tilgangen til materiale her som hos Making a Murderer, hvor de har hatt enorm tilgang til sterkt etterforskningsmateriale, en stor åpenhet og adgang til å overføre bilder fra rettssaker og vise frem beviser. Det har gjort det enklere for dem å fortelle den historien enn det kanskje ville vært å gjøre noe lignende i Norge. Men som vi har hørt på VG sin podcast Uløst – slike historier kan være sterke selv om man ikke har tilgang på de sterkeste virkemidlene.

Kalbakk har tidligere vært både programdirektør og nyhetsdirektør i NRK. Som etikkredaktør har han ansvar for å gi råd i enkeltsaker og å bidra til høy etisk standard i det redaksjonelle arbeidet. Kalbakk mener true crime-sjangeren byr på noen etiske sider som redaksjoner må tenke grundig gjennom, og se på seriene som har blitt populære fra USA med et svært kritisk blikk.

– Farene ved true crime henger tett sammen med sjangerens styrke: følelsen av autentisitet det gir å gå inn i sakene. Det gjør historiene veldig sterke. Men er man ikke bevisst på balansen i historien, kan man gi et veldig skjevt inntrykk av alvorlige saker.

– Slik jeg forstår norsk presseetikk, kan vi ikke gjøre sensasjonalistiske produksjoner som blir for ensidige. Om vi bruker Making a Murderer som eksempel – som seer blir jeg sittende igjen med for mange spørsmål til utvalg av kilder. Menneskene de snakker med er nesten hundre prosent på Steven Averys side, og taler saken til hans fordel. Det som brukes fra aktoratet og politimyndighetene er nesten utelukkende fra avhør og rettssaker, og stiller dem i et veldig dårlig lys.

Steven Avery og hans advokat Jerry Buting i «Making a Murderer».
Steven Avery og hans advokat Jerry Buting i «Making a Murderer».

Ikke plass til drapsofferet

Om Kalbakk hadde fått serien forelagt som redaktør for en norsk kanal, ville han sagt at den inneholder så mange alvorlige beskyldninger mot påtalemyndighetene at serien ikke kan sendes uten å legge den frem for dem først.

– Serieskaperne har uttalt at disse konsekvent ikke ønsket å stille opp, men da må man som redaktør fortelle det tydelig. Ikke ved å stykke opp historien, men for eksempel ved å være tydelig på det i rulleteksten eller i form av tekstplakater, mener Kalbakk.

– En annen ting som er problematisk, er hvordan serier som dette forholder seg til fakta. Hvilke fakta man velger å bruke, og hvilke man utelater for å fortelle historien. Når det kommer til Making a Murderer har aktoratet hevdet at det er viktige bevis som ikke er med i serien. Nå kjenner ikke jeg saken godt nok til å vite om det stemmer, men om det er riktig, er det ikke bra fra et presseetisk perspektiv. Det er uheldig å utelate fakta som har vært viktige for at en sak ble som den ble.

Han ser også et siste problem ved slike serier, som ikke er direkte presseetisk.

– Et narrativ som dette fortelles sterkt på vegne av den som er dømt, eller på vegne av en forbrytelse som ikke er løst. Og da vil det alltid være en fare for at man legger lite vekt på drapsofferets historie. Etter å ha sett Making a Murderer blir jeg sittende med tanker om at dette faktisk er en unge kvinne som er drept, lemlestet og brent. Hennes historie, og følelsene til de som står henne nær, får ikke mye plass, mener han.

– Det preger inntrykket jeg har av flere av disse seriene, at de som er de største ofrene – de som er tatt av dage – ikke får plass i denne type historier. Det synes jeg er et tankekors.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY