Hvorfor har ikke flere sett «Louder Than Bombs»?

Hvorfor har ikke flere sett «Louder Than Bombs»?

– Jeg klandrer ikke norsk presse, eller det man ikke styrer. Men jeg ser at vi ikke traff planken hundre prosent på alle måter, sier produsent Thomas Robsahm om «Louder Than Bombs». Denne uken krøp besøkstallet for filmen i Norge så vidt over 20 000. Kunne det – og burde det – vært annerledes?

– Louder Than Bombs er solgt til 100 land. Vi når minst en halv million besøkende, så å fremstille den som en flopp, er totalt skivebom, sier produsent Thomas Robsahm.

– Vi har oppnådd mange av de tingene vi hadde som målsetning. En av tingene vi bommet på, er å få et stort publikum i Norge. Jeg er sur på meg selv for det.

Thomas Robsahm
Thomas Robsahm

Forventningene var store til Joachim Triers amerikanske prosjekt. Med manus av Eskil Vogt og deltagelse i hovedkonkurransen i Cannes håpet flere, og særlig Robsahm, på høyt besøk i «hjemlandet». Trier og Vogts forrige film Oslo 31. august hadde 64 000 besøkende her hjemme. Denne uken passerte Louder Than Bombs så vidt 20 000.

– Tjue tusen og én, faktisk, sier Robsahm.

– Jeg hadde en ambisjon om å nå et større publikum her hjemme, det er helt klart. Men besøkstallene er mer et tegn på at det ikke går så bra med min evige optimisme. Situasjonen er ikke så annerledes enn før. Dette er ikke et uvanlig besøkstall for noe som egentlig er en engelskspråklig, amerikansk independentfilm. Filmen er nok rett og slett smalere enn vi hadde håpet.

– Jeg kunne gått mer nøkternt ut og sagt jeg tror den klarer 30 000 besøkende. Hadde Louder bare gått dobbelt så bra som den har gjort – med 40 000 besøkende – hadde vi ikke hatt denne samtalen nå. Da kunne vi sagt oss mer fornøyde. Bortsett fra The Imitation Game er det jo ganske sjelden at engelskspråklig film av en norsk regissør går kjempebra.

Fra «Louder Than Bombs» av Joachim Trier
Fra «Louder Than Bombs» av Joachim Trier

Hva kunne vært gjort annerledes

– Hadde vi truffet på alle målsetninger, kunne vi oppnådd et høyere tall. Men da skal alt klaffe, uten et eneste feilskjær. Det er en tøff konkurransesituasjon, noen ting har vi ikke styring på, mens andre ting kunne vi gjort annerledes.

Etter Cannes var mottakelsen i Norge litt mer lunken enn Robsahm håpet, eller syntes filmen fortjente.

– Men det er klart, folk har forventninger til Trier, så noen vil alltid bli skuffa. Hadde dette vært debutfilmen til et vidunderbarn fra filmskolen, hadde nok mottagelsen sett annerledes ut.

En annen mulig grunn til at filmen ikke fikk så mye oppmerksomhet som Robsahm kunne ønsket, var at ingen av skuespillerne hadde mulighet til å komme til Norge for å promotere filmen.

– De var klare for å stille – det sto ikke på uvilje – men skuespillerne var opptatt med sine nye prosjekter. Jeg tror at om vi hadde fått Gabriel Byrne på Skavlan, som de var klare for, ville det hatt en betydning. Slik Juliette Binoche var i Norge, og på Skavlan, i forbindelse med Tusen ganger god natt. Men det var utenfor hva vi kunne bestemme.

– Så kan man se på filmen i seg selv. Kanskje valgte vi feil sitater å fremheve fra anmelderne. Og i anmeldelsene kunne det virke som dette var en beintung film å komme gjennom, selv om de samtidig var positive. Kanskje oppfattet ikke publikum dette som en film for hvem som helst. Og kanskje er det sant? Eller kanskje, hvis publikum først fikk se filmen, ville de ikke oppleve den som så utfordrende.

Han trekker også frem at de ikke klarte å fornorske Louder Than Bombs på samme måte som Tusen ganger god natt.

– Det ble nok for mye fokus på det at Joachim har laget film i New York og den har kommet til Cannes – og for lite fokus på hva filmen handler om. Det var delvis vår feil, og delvis noe vi ikke kan styre. Det som er interessant for pressen å skrive om er ikke nødvendigvis det publikum trenger å høre, legger han til.

– Jeg klandrer ikke norsk presse, eller det man ikke styrer. Men jeg ser at vi ikke traff planken hundre prosent på alle måter. Med Oslo 31. august traff man på alle punkter, men den filmen var kanskje også lettere å lese. Det var heller ikke en utelukkende hyggelig stund, men det var kanskje tydeligere hva du fikk.

Norsk plakat Louder

Mellomfilmen i krise

– Det er viktig å være edruelig i denne debatten om hva som skjer med de små og mellomstore filmene, sier Robsahm, med blikk til diskusjonen hos Rushprint den siste tiden.

– Det fremstilles som om det skjer et ras, at alt håp er ute for all annen film enn den som er ren underholdning. Vi må huske at det er ikke mer enn to år siden Tusen ganger god natt gjorde det veldig bra, understreker han.

– Det kan fort komme en ny norsk film som er såkalt tyngre tilgjengelig som gjør det kjempebra. Jeg er ikke så pessimistisk som mange andre. Med den enorme økningen av norske filmer merkes konkurransesituasjonen, men det finnes også kommersielle filmer som gjør det svakere enn forventet. Det er ikke så rart at det er slik når filmene ligger pakka oppå hverandre i kinoprogrammet.

Robsahm påpeker at det har blitt i Norge som i Sverige, at det finnes enkelte filmer som ingen ser.

– Det er ikke så rart når vi har økt produksjonen fra under ti filmer i året på slutten av 90-tallet til nærmere 40 filmer per år. Da vil en del filmer tape så det synger, det er ingen bombe.

– Jeg har gjort dette i noen år, og hatt lansering på 10–12 kinofilmer. Noen av dem har lykkes langt over hva mange hadde forestilt seg på forhånd. Engelen, for eksempel, som kan ses som en vanskelig «dokumentar». Ingen tippet at den ville klare mer enn 30 000 besøkende, og den tippet over 100 000. Så har du de som bommer. Vi gjør det jo ikke noe enklere for oss selv ved å lage filmer som er vanskelig tilgjengelige, som publikum kanskje kvier seg litt for å se. Men vi mener det er viktig å lage mer komplekse filmer også.

Etter terroren

– Det paradoksale er at tittelen Louder Than Bombs handler om noe mer subtilt og poetisk enn en bombe. Leser man tittelen bokstavelig sier den jo at dette ikke handler om bomber, men man henger seg opp i louder og bombs – som i at dette er en krigsfilm med vold og mye vondt, sier Robsahm.

– Sånn rent kommersielt er det ikke en god tittel, men vi snakket ikke så mye om den, fordi alle oppfattet den som fin.

Etter terrorangrepet i Paris tidligere denne måneden sa de franske produsentene av Louder Than Bombs at nå ville det være umulig å beholde navnet på filmen, som er i ferd med å lanseres der.

– Det ville risikere at man ikke fikk satt opp reklamemateriale på metroen og slike ting, så det var ikke vanskelig å være enige i at vi måtte endre tittel.

Opprinnelig het filmen Plus Fort Que Les Bombes på fransk, som betød det samme som den engelske tittelen.

– Så ble tittelen Back Home i stedet. Man kan si at det var å velge noe safe og trygt, men vi får se hvordan det går.

Den franske plakaten
Den franske plakaten

Erfaringer fra Norge

– Noen distributører velger å gjøre det nesten identisk med hvordan vi gjorde det, andre velger annerledes, sier Robsahm.

Han mener det ikke direkte lar seg gjøre å dele erfaringene man har gjort seg i Norge for å få bedre besøkstall i andre land.

– Nå som filmen kommer ut i mange forskjellige land blir det interessant å gå tilbake å se hva som fungerte best. På Oslo 31. august kom de frem til en plakat som fungerte bedre enn den i Norge, for eksempel.

Plakaten brukt i England og Frankrike
Plakaten brukt i England og Frankrike
Norsk plakat Oslo 31_stor
Den norske plakaten

– For Louder, har de i Frankrike valgt Isabelle Huppert og den yngste sønnen på plakaten. Vi var også inne på den tanken, men fant ut at Gabriel Byrne nok er det største salgsargumentet her i Norge, så en plakat uten ham var ikke en option. Samtidig kunne vi ikke ha en plakat hvor han skulle fronte filmen alene. Den endelige plakaten skulle vise at her er det fire historier som fortelles gjennom fire karakterer. Den type fortellinger har man lykkes med tidligere, og jeg tror ikke at publikum trenger å ha én tydelig hovedkarakter for enhver pris. Men i dette tilfellet appellerte det ikke vesentlig bredere enn til den eksisterende fansen.

– Det har ikke vært en lett film å formidle, legger han til.

– Alle hovedprodusentene har samarbeidet om traileren, som alle synes er god, tydelig og klar ut fra hva filmen handler om. Men i ettertid ser vi at den kanskje legger for mye vekt på ulykken, og ikke har appellert til mange nok i Norge. For noen filmer gir tittel og artwork seg nesten selv. Men dette er en kompleks film, som er vanskeligere å selge, mener Robsahm.

Et internasjonalt publikum

– Jeg har aldri satt opp en film på kino som jeg ikke har trodd skal nå et brukbart publikumstall. Man må være realistisk, men samtidig ikke gi opp troen på miraklene, for da ender vi opp med å bare lage oppfølgere som liksom skal være så trygge, men også de kan floppe.

– En positiv ting med en ordning som Nye veier, for eksempel, er at det gir litt andre muligheter for å se om en film skal bredt ut på kino eller ikke. Jeg er ikke i tvil om at Eirik Svensson hadde stor nytte av å lage sin første film En som deg, selv om den ikke ble sett av så mange. Film nummer to, Natt til 17. fikk mye større publikum, og nå har han hatt regi på årets snakkis Unge lovende. Det tar tid å bygge opp en regissør, og i mellomtiden må man tåle at en film går dårlig.

Robsahm advarer i tillegg mot å se seg blind på de norske besøkstallene isolert fra alt annet.

– Enkelte norske filmer vil i sum gjøre det knallbra, om man inkluderer de internasjonale besøkstallene. Joachim sin ambisjon har hele tiden vært å bygge seg et publikum i flere land enn Norge. Han har aldri forventet å gjøre det stort i Norge alene.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Hvorfor har ikke flere sett «Louder Than Bombs»?

Hvorfor har ikke flere sett «Louder Than Bombs»?

– Jeg klandrer ikke norsk presse, eller det man ikke styrer. Men jeg ser at vi ikke traff planken hundre prosent på alle måter, sier produsent Thomas Robsahm om «Louder Than Bombs». Denne uken krøp besøkstallet for filmen i Norge så vidt over 20 000. Kunne det – og burde det – vært annerledes?

– Louder Than Bombs er solgt til 100 land. Vi når minst en halv million besøkende, så å fremstille den som en flopp, er totalt skivebom, sier produsent Thomas Robsahm.

– Vi har oppnådd mange av de tingene vi hadde som målsetning. En av tingene vi bommet på, er å få et stort publikum i Norge. Jeg er sur på meg selv for det.

Thomas Robsahm
Thomas Robsahm

Forventningene var store til Joachim Triers amerikanske prosjekt. Med manus av Eskil Vogt og deltagelse i hovedkonkurransen i Cannes håpet flere, og særlig Robsahm, på høyt besøk i «hjemlandet». Trier og Vogts forrige film Oslo 31. august hadde 64 000 besøkende her hjemme. Denne uken passerte Louder Than Bombs så vidt 20 000.

– Tjue tusen og én, faktisk, sier Robsahm.

– Jeg hadde en ambisjon om å nå et større publikum her hjemme, det er helt klart. Men besøkstallene er mer et tegn på at det ikke går så bra med min evige optimisme. Situasjonen er ikke så annerledes enn før. Dette er ikke et uvanlig besøkstall for noe som egentlig er en engelskspråklig, amerikansk independentfilm. Filmen er nok rett og slett smalere enn vi hadde håpet.

– Jeg kunne gått mer nøkternt ut og sagt jeg tror den klarer 30 000 besøkende. Hadde Louder bare gått dobbelt så bra som den har gjort – med 40 000 besøkende – hadde vi ikke hatt denne samtalen nå. Da kunne vi sagt oss mer fornøyde. Bortsett fra The Imitation Game er det jo ganske sjelden at engelskspråklig film av en norsk regissør går kjempebra.

Fra «Louder Than Bombs» av Joachim Trier
Fra «Louder Than Bombs» av Joachim Trier

Hva kunne vært gjort annerledes

– Hadde vi truffet på alle målsetninger, kunne vi oppnådd et høyere tall. Men da skal alt klaffe, uten et eneste feilskjær. Det er en tøff konkurransesituasjon, noen ting har vi ikke styring på, mens andre ting kunne vi gjort annerledes.

Etter Cannes var mottakelsen i Norge litt mer lunken enn Robsahm håpet, eller syntes filmen fortjente.

– Men det er klart, folk har forventninger til Trier, så noen vil alltid bli skuffa. Hadde dette vært debutfilmen til et vidunderbarn fra filmskolen, hadde nok mottagelsen sett annerledes ut.

En annen mulig grunn til at filmen ikke fikk så mye oppmerksomhet som Robsahm kunne ønsket, var at ingen av skuespillerne hadde mulighet til å komme til Norge for å promotere filmen.

– De var klare for å stille – det sto ikke på uvilje – men skuespillerne var opptatt med sine nye prosjekter. Jeg tror at om vi hadde fått Gabriel Byrne på Skavlan, som de var klare for, ville det hatt en betydning. Slik Juliette Binoche var i Norge, og på Skavlan, i forbindelse med Tusen ganger god natt. Men det var utenfor hva vi kunne bestemme.

– Så kan man se på filmen i seg selv. Kanskje valgte vi feil sitater å fremheve fra anmelderne. Og i anmeldelsene kunne det virke som dette var en beintung film å komme gjennom, selv om de samtidig var positive. Kanskje oppfattet ikke publikum dette som en film for hvem som helst. Og kanskje er det sant? Eller kanskje, hvis publikum først fikk se filmen, ville de ikke oppleve den som så utfordrende.

Han trekker også frem at de ikke klarte å fornorske Louder Than Bombs på samme måte som Tusen ganger god natt.

– Det ble nok for mye fokus på det at Joachim har laget film i New York og den har kommet til Cannes – og for lite fokus på hva filmen handler om. Det var delvis vår feil, og delvis noe vi ikke kan styre. Det som er interessant for pressen å skrive om er ikke nødvendigvis det publikum trenger å høre, legger han til.

– Jeg klandrer ikke norsk presse, eller det man ikke styrer. Men jeg ser at vi ikke traff planken hundre prosent på alle måter. Med Oslo 31. august traff man på alle punkter, men den filmen var kanskje også lettere å lese. Det var heller ikke en utelukkende hyggelig stund, men det var kanskje tydeligere hva du fikk.

Norsk plakat Louder

Mellomfilmen i krise

– Det er viktig å være edruelig i denne debatten om hva som skjer med de små og mellomstore filmene, sier Robsahm, med blikk til diskusjonen hos Rushprint den siste tiden.

– Det fremstilles som om det skjer et ras, at alt håp er ute for all annen film enn den som er ren underholdning. Vi må huske at det er ikke mer enn to år siden Tusen ganger god natt gjorde det veldig bra, understreker han.

– Det kan fort komme en ny norsk film som er såkalt tyngre tilgjengelig som gjør det kjempebra. Jeg er ikke så pessimistisk som mange andre. Med den enorme økningen av norske filmer merkes konkurransesituasjonen, men det finnes også kommersielle filmer som gjør det svakere enn forventet. Det er ikke så rart at det er slik når filmene ligger pakka oppå hverandre i kinoprogrammet.

Robsahm påpeker at det har blitt i Norge som i Sverige, at det finnes enkelte filmer som ingen ser.

– Det er ikke så rart når vi har økt produksjonen fra under ti filmer i året på slutten av 90-tallet til nærmere 40 filmer per år. Da vil en del filmer tape så det synger, det er ingen bombe.

– Jeg har gjort dette i noen år, og hatt lansering på 10–12 kinofilmer. Noen av dem har lykkes langt over hva mange hadde forestilt seg på forhånd. Engelen, for eksempel, som kan ses som en vanskelig «dokumentar». Ingen tippet at den ville klare mer enn 30 000 besøkende, og den tippet over 100 000. Så har du de som bommer. Vi gjør det jo ikke noe enklere for oss selv ved å lage filmer som er vanskelig tilgjengelige, som publikum kanskje kvier seg litt for å se. Men vi mener det er viktig å lage mer komplekse filmer også.

Etter terroren

– Det paradoksale er at tittelen Louder Than Bombs handler om noe mer subtilt og poetisk enn en bombe. Leser man tittelen bokstavelig sier den jo at dette ikke handler om bomber, men man henger seg opp i louder og bombs – som i at dette er en krigsfilm med vold og mye vondt, sier Robsahm.

– Sånn rent kommersielt er det ikke en god tittel, men vi snakket ikke så mye om den, fordi alle oppfattet den som fin.

Etter terrorangrepet i Paris tidligere denne måneden sa de franske produsentene av Louder Than Bombs at nå ville det være umulig å beholde navnet på filmen, som er i ferd med å lanseres der.

– Det ville risikere at man ikke fikk satt opp reklamemateriale på metroen og slike ting, så det var ikke vanskelig å være enige i at vi måtte endre tittel.

Opprinnelig het filmen Plus Fort Que Les Bombes på fransk, som betød det samme som den engelske tittelen.

– Så ble tittelen Back Home i stedet. Man kan si at det var å velge noe safe og trygt, men vi får se hvordan det går.

Den franske plakaten
Den franske plakaten

Erfaringer fra Norge

– Noen distributører velger å gjøre det nesten identisk med hvordan vi gjorde det, andre velger annerledes, sier Robsahm.

Han mener det ikke direkte lar seg gjøre å dele erfaringene man har gjort seg i Norge for å få bedre besøkstall i andre land.

– Nå som filmen kommer ut i mange forskjellige land blir det interessant å gå tilbake å se hva som fungerte best. På Oslo 31. august kom de frem til en plakat som fungerte bedre enn den i Norge, for eksempel.

Plakaten brukt i England og Frankrike
Plakaten brukt i England og Frankrike
Norsk plakat Oslo 31_stor
Den norske plakaten

– For Louder, har de i Frankrike valgt Isabelle Huppert og den yngste sønnen på plakaten. Vi var også inne på den tanken, men fant ut at Gabriel Byrne nok er det største salgsargumentet her i Norge, så en plakat uten ham var ikke en option. Samtidig kunne vi ikke ha en plakat hvor han skulle fronte filmen alene. Den endelige plakaten skulle vise at her er det fire historier som fortelles gjennom fire karakterer. Den type fortellinger har man lykkes med tidligere, og jeg tror ikke at publikum trenger å ha én tydelig hovedkarakter for enhver pris. Men i dette tilfellet appellerte det ikke vesentlig bredere enn til den eksisterende fansen.

– Det har ikke vært en lett film å formidle, legger han til.

– Alle hovedprodusentene har samarbeidet om traileren, som alle synes er god, tydelig og klar ut fra hva filmen handler om. Men i ettertid ser vi at den kanskje legger for mye vekt på ulykken, og ikke har appellert til mange nok i Norge. For noen filmer gir tittel og artwork seg nesten selv. Men dette er en kompleks film, som er vanskeligere å selge, mener Robsahm.

Et internasjonalt publikum

– Jeg har aldri satt opp en film på kino som jeg ikke har trodd skal nå et brukbart publikumstall. Man må være realistisk, men samtidig ikke gi opp troen på miraklene, for da ender vi opp med å bare lage oppfølgere som liksom skal være så trygge, men også de kan floppe.

– En positiv ting med en ordning som Nye veier, for eksempel, er at det gir litt andre muligheter for å se om en film skal bredt ut på kino eller ikke. Jeg er ikke i tvil om at Eirik Svensson hadde stor nytte av å lage sin første film En som deg, selv om den ikke ble sett av så mange. Film nummer to, Natt til 17. fikk mye større publikum, og nå har han hatt regi på årets snakkis Unge lovende. Det tar tid å bygge opp en regissør, og i mellomtiden må man tåle at en film går dårlig.

Robsahm advarer i tillegg mot å se seg blind på de norske besøkstallene isolert fra alt annet.

– Enkelte norske filmer vil i sum gjøre det knallbra, om man inkluderer de internasjonale besøkstallene. Joachim sin ambisjon har hele tiden vært å bygge seg et publikum i flere land enn Norge. Han har aldri forventet å gjøre det stort i Norge alene.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY