– Manuset var veldig intenst og engasjerende skrevet. Og tok for seg en periode jeg lenge har grublet på å skrive om selv, fra mitt eget nittitall. Det hadde mye av den samme nerven jeg kjenner igjen fra min egen tid, forteller regissør Jens Lien om miniserien Viva Hate. Første episode sendes på NRK2 torsdag 8.oktober.

Manus er skrevet av den svenske musikeren og forfatteren Peter Birro, og serien er blant annet basert på et punkrockband han hadde med sin bror på tidlig nittitall, The Christer Petterssons.

– Peter Birro er kjent i Sverige for å på 90-tallet ha gått rundt som svartkledd rebell og snakket frisk i alle mulige talkshow, forteller Lien.

– Han hadde det i kjeften og skapte spetakkel.

Karakterene i Viva Hate lager også spetakkel. Den tre episoder lange serien handler om Daniel (Tom Ljungman) og hans tre kompiser som spiller i band i Gøteborg på begynnelsen av nittitallet. De drømmer om å bli store som The Smiths, The Cure eller Morrissey – hvis platetittel serien har sitt navn fra. Lien kjente seg igjen i guttenes musikerdrøm.

– Jeg spilte trommer, og hadde som mange regissører store ambisjoner om å bli rockemusiker. Jeg tror det var bra det ikke endte sånn, jeg hadde ikke talent til det. Men energien og den ungdommelige følelsen hvor alt må skje nå – helst med en gang, den kjenner jeg igjen både fra tida i band, og da jeg begynte med film på begynnelsen av nittitallet.

– Å være litt hyper og overgira på å få til noe, bevise at man duger og har noe å komme med. Alt haster. Så har du også den sårheten og usikkerheten man har når man er yngre. Man er opptatt av å bli verdsatt, og av å bli sett. I bunn og grunn – å bli elsket nok.

Som spillefilm

Musikken er en stor del av serien – både i seriens heftige lydspor og hos karakteren selv.

– Karakterene i Viva Hate har helt forskjellige referanser, fra danseband til punk. Og de forsvarer dem med hud og hår, forteller Lien, som mener musikken er essensiell for disse ungdommene.

– Du kan kjenne deg så godt igjen i en låt at den kan beskrive emosjonelt noe du selv ikke greier. Låten eller artisten kan i perioder av livet bli din sannhet. Den eneste som forstår deg helt.

Han har jobbet med miniserien på samme måte som han ville gjort med en spillefilm – i alt fra casting til klipp.

– På tv pleier man å ha mye dialog for å holde kostnadene nede. Her er det mye action og mange forflytninger, så det er ikke en billig serie.

– Men jeg merket etter hvert den store forskjellen på tv og film. På tv kan man dra scener lenger ut, en scene kan være underholdende i seg selv. Man jobber mer sirkulært inn mot en cliffhanger på slutten av hver episode som skal få folk til å skru på tv-en for neste episode. Mens i en spillefilm skal hver scene være optimal og drive handlingen fremover.

Lien mener at scener i en film kan være mer raffinerte og nedbarberte.

– Alt er mer spissa inn mot hva det handler om. På tv kan du tillate deg å sirkle mer rundt tema. Det er ikke et like kraftig visningsformat. Man kan bruker mer tid. Det skal selvfølgelig være engasjerende, men i en kinofilm blir alt mer synlig. Den er konstruert for full attention.

Som regissør er han fortsatt litt splittet når det kommer til de ulike formatene film og tv.

– På en måte er det gøy å på tv kunne bruke lenger tid med en scene, eksperimentere mer og bli bedre kjent med karakterene. I en spillefilm optimaliserer man et tema, man finner essensen i materialet og gjør det mer skjerpa, forteller han.

– Men jeg vet ikke om man egentlig kommer så mye dypere ned i en karakter om man ser tjue eller førti episoder. Man får se dem i flere sammenhenger, og tilbringe mer tid med dem, men jeg tror ikke man nødvendigvis går dypere inn i dem. Det er to helt forskjellige medier.

Lien mener tv-serien er et spennende format å møte publikum med, særlig nå som seere er positivt innstilt til serier generelt. Likevel synes han det er kjedelig at det går mindre godt for spillefilmen.

­– Det er litt trist, folk har ikke tid til å gå på kino lenger. De er overstimulerte av tilbud. De sitter foran pc-en på jobb hele dagen, så hjem for å se 3–4 timer serier. Etter det orker de ikke ta banen ned til byen for å gå på kino.

Det tidløse nittitall

– Viva hate blir fortalt gjennom ungdommer, men både jeg og Peter ser på dette som en serie for alle – alle vi som vokste opp på nittitallet og som hadde våre golden years da, og for barna deres som kan se hvordan det var. Tema er universelt og like aktuelt i dag. Det har vært vårt premiss.

– SVT kaller denne serien en såkalt «flaggstang», fortsetter Lien.

– De lager én slik i året som er høyprioritert. Serien ble sendt på SVT1 i prime time i jula, og de så på dette som noe alle kunne få med seg. Nå er det rock- og punk-elementer som gjør at det ikke er den bredeste serien, det er ikke krim. Men samtidig er det noe her alle kan kjenne seg igjen i.

Produsentene av serien håpet til å begynne med at nittitallet ikke skulle oppleves som så fryktelig lenge siden – og dermed ikke trenge den samme kostbare graden av detaljer i hvert eneste bilde som for eksempel Beatles-produksjonens arbeid med å gjenskape Oslo på sekstitallet.

– Men med en gang du går femten, tjue, tjuefem år tilbake i tid er alt annerledes, og alt må dobbeltsjekkes. Det er ikke bare å la kamera rulle. Reklame på busser, trikker – ting har et helt annet design. Bilene så annerledes ut, forteller Lien.

– Jeg tenker på nittitallet som ikke særlig lenge siden, men jeg så tilbake på noen dårlige VHS-taper av Gøteborg på nittitallet, og det ser ut som Russland sammenligna med i dag. Det er mange elementer der som er ordentlig gammeldagse.

– Vi brukte tid på å finne locationer som kunne funke. Folk er ekstremt opptatt av at detaljene blir riktig, hvis ikke får man tydelig beskjed om at den skinnjakke der kom ikke i butikken før i ’93.

Lien har også erfaring med viktigheten av å være tidsriktig fra tidligere produksjoner.

– Før Sønner av Norge lagde vi en teaser der punkerne løper gjennom et supermarked og drar ned varer. Da fikk vi høre at designet på Freia-bakepulveret de drar ned ikke kom på markedet før femten år etter.

– Men jeg respekterer det, legger han til.

– Hvis vi går all in og portretterer et nittitall vil det alltid være noen som hadde sin mest fargerike periode i den tida, og da husker man detaljene. Jeg må respektere at man blir distrahert om det ligger noe i bildet som ikke eksisterte da. Jeg er ikke sånn selv, men jeg kjøper at andre er det.

Tapt møkkete estetikk

Selv om Lien vil at serien skal kunne ses av alle, er han opptatt av hvordan ungdom ser den – og hvordan den står i kontrast til deres egen samtid.

– Verden har forandret seg, med computere – mobiltelefoner. Før lå verden der ute, og du måtte dra ut for å finne den. Nå tror jeg verden presser på fra alle kanter. Som ungdom kan du sitte på senga di og bli stjerne, uten å gå ut av leiligheten. Det er helt andre muligheter. Nå må du beskytte deg mot verden mer enn å gå ut og skrike for å bli hørt.

– Jeg tenkte at for å få fengsla de som er unge nå må jeg fortelle om det fysiske og intense ved nittitallet. Vi var hele tiden på farten. Det er nok en intensitet i nåtiden også, men den er litt annerledes.

Han har hatt noen referansefilmer i tankene underveis, som Trainspotting og The Commitments.

– De er begge filmer av nittitallet og har de fargene jeg vil ta med inn i 2015 – farger som har noe litt møkkete over seg, forklarer han.

– Det er utrolig hvor mye mer møkkete ting var før. Da jeg flytta til London på begynnelsen av nittitallet var det skittent og slitent – landet hadde gjennomgått en økonomisk krise. Jeg husker vi fikk låne gratis et gigantisk varehus midt i Covent garden som sto tomt, for å lage film der. Det var tomme lagerbygninger overalt, i Oslo også. Men etter mye økonomisk oppgang har hele den møkkete estetikken blitt borte. Verden har forandret seg mye siden 1991. Nå skal det være fresht, med blankpolerte joggesko.