Årets Cannesfestival var preget av små og jevnt over gode, men ikke fantastiske filmer, der sideprogrammene igjen viste seg mer interessante enn hovedkonkurransen. Her er andre del av Aksel Kiellands oppsummering fra Cannes, med trailer til alle omtalte filmer.
Foto: Den svenske overraskelsen Efterskalv
Filmfestivalen i Cannes er en kaotisk og forvirrende opplevelse, og ofte tar det uker og måneder å gjøre seg opp et klart bilde av hva man har vært med om. Dette skyldes ikke bare at man ser mange filmer på kort tid under stressende omstendigheter, men også at festivalmentaliteten ofte blir et ekkokammer for umiddelbare inntrykk, med det resultat at de mest særegne filmene får en svært polarisert mottakelse, mens de mindre og mer lavmælte filmene i første omgang seiler litt under radaren. Dessuten er det mange filmer som fortoner seg ganske annerledes når man møter dem på en ordinær kinovisning eller DVD enn de gjør når de er skvist inn mellom et titalls andre produksjoner som skriker etter ens oppmerksomhet.
Prisutdelingen bidrar sjelden til å klare opp i forvirringen, og inntrykket jeg sitter igjen med etter Cannes 2015 er da også et av et festivalår som først og fremst var preget av små og jevnt over gode, men ikke fantastiske filmer, som det med unntak av Grand Prix-vinneren Son of Saul (Saul Fia) ikke fantes noen åpenbar konsensus om. Det kanskje beste eksemplet på dette en slik liten og god film er Corneliu Porumboius Treasure (Un Certain Regard), som er en særdeles enkel og lavmælt historie om to rumenske naboer på jakt etter en skatt som angivelig skal være begravd på en eiendom en av dem har arvet. Det er en film hvor humoren er så deadpan at man ofte ikke legger merke til den, og i lange strekk er den som å se en vits utfolde seg i slowmotion. Men for å få et såpass simplistisk og minimalistisk plott til å fungere er man avhengig av et helt sjeldent regitalent, noe Un Certain Regard-juryen også understreket ved å tildele Porumboiu Un Certain Talent-prisen.
Selv om det tar tid å sortere inntrykkene etter Cannes, er det liten tvil om at Miguel Gomes’ tredelte Arabian Nights (Quinzaine) var det mest interessante filmatiske prosjektet på årets festival. Selv fikk jeg kun anledning til å se den siste av filmene – Volume 3: The Enchanted One – som hovedsakelig bestod av en dokumentar om en gruppe mennesker i Lisboa som konkurrerer i å fange småfugler og lære dem å synge nye sanger. Som de øvrige to delene av Arabian Nights er filmen en kommentar til situasjonen i Portugal etter at EU påtvang landet strenge økonomiske restriksjoner, pakket inn som en parafrase over Tusen og én natt. De tre filmene består av et titalls historier av ulik lengde, og på tross av at filmen jeg så tidvis var både ugjennomtrengelig og nærmest aggressivt kjedelig, var det også åpenbart at man hadde å gjøre med en regissør som ville mer enn noen av de andre filmskaperne som var til stede på festivalen. Det er liten sjanse for at en norsk distributør velger å ta Arabian Nights ut på kino, men forhåpentligvis vil festivaler og cinematek kjenne sin besøkelsestid.
Dersom man ser bort fra Mad Max: Fury Road, var det ingen filmer som var omgitt av mer forhåndshype enn Gaspar Noés Love (utenfor konkurranse), hvis plakater hadde gått sine runder på internett i ukene før festivalen åpnet. Noés pornografiske 3D-drama ble kort tid etter første visning beryktet for scenen der en penis spruter sæd mot kamera – og dermed altså ut av lerretet og over på alle som er så heldige å befinne seg i salen iført et par 3D-briller – men selv ga jeg opp etter en snau time, og kan derfor vanskelig uttale meg om dens filmatiske meritter.
Ut fra det jeg faktisk fikk med meg, synes det imidlertid klart at tanken på å se pornografi på kino i våre dager er langt mer interessant og pirrende enn det å faktisk se pornografi på kino – også når pornografien er i 3D.
Årets store oppdagelse var for undertegnedes del den svenske filmen Efterskalv (Quinzaine) og dens spillefilmdebuterende regissør Magnus von Horn. Filmen åpner med at den unge John slipper ut av fengsel, og forsøker å finne seg til rette på den samme videregående skolen han gikk på før han ble satt inn. von Horn bruker lang tid på å fortelle hvorfor hovedpersonen ble fengslet, og dette resulterer i en elegant lek med publikums sympati som når sitt høydepunkt i tredjeakten, hvor han og fotograf Lukasz Zal briljerer med et par scener og visuelle grep som understreker at man her har å gjøre med filmskapere som det er vel verdt å følge med på fremover. Det samme gjelder den tidligere Melodi Grand Prix-deltakeren Ulrik Munther, som gjør en strålende innsats i hovedrollen.
Takashi Miikes Yakuza Apocalypse (Quinzaine) var en heseblesende actionkomedie om gangstere, vampyrer og andre mytologiske vesener (altså nøyaktig det traileren bærer bud om), med det jeg tror var en rød satirisk tråd om individualismens rolle i et Japan som historisk sett har vært sterkt preget av en kollektivistisk mentalitet. Den var også anmassende og enerverende til et punkt hvor det å sitte gjennom dens fulle to timer var mer enn jeg maktet etter en lang dag. Kveldens høydepunkt var Miikes videohilsen, hvor han iført tradisjonelle japanske kvinneklær beklaget at han ikke hadde anledning til å være tilstede under visningen ettersom han hadde fått seg ny jobb som geisha ved foten av Fuji-fjellet, og fortalte at han så snart brystimplantatene var på plass kun ville lage filmer om “friendhship and love”.
I en festival som altså var preget av små, lavmælte filmer, var Michel Francos Chronic (konkurranseprogrammet) blant de minste og mest lavmælte av dem alle. Tim Roth spiller hovedrollen som David, en mann som tilsynelatende ikke har noe privatliv, og som er som et svart hull som suger til seg de personlige erfaringene til de alvorlig syke menneskene han arbeider som personlig pleieassistent for. Nøyaktig hva som har gjort David til den mannen han er når vi møter ham kommer gradvis til overflaten, og på et strukturelt plan har filmen mange likheter med Efterskalv, men den mangler de interessante grepene som trekker publikum inn i filmens grunnleggende moralske dilemma.
Roth er gjennomgående god, og det samme gjelder hans medskuespillere (ikke minst Robin Bartlett), men Francos regi er så distansert, sparsommelig og observerende at det er vanskelig å engasjere seg på annet enn et rent intellektuelt plan. Og på tross av at den vant manusprisen – hvilket er besynderlig med tanke på dens påklistrede og uelegante slutt – har filmen heller ikke noe påfallende interessant ideeinnhold å by på.
Under andre omstendigheter hadde det kanskje vært lettere å sette pris på Radu Munteans One Floor Below (Un Certain Regard). Men i og med at den var omgitt av andre lavmælte dramaer med intensjonelt diffuse narrative strategier, ble det vanskelig å engasjere seg i denne nesten-thrilleren av et arthousedrama. Utgangspunktet for filmen er at en familiefar unnlater å komme med opplysninger til politiet om at en av naboene i oppgangen var tilstede kort tid før en tredje nabo ble funnet død. Denne avgjørelsen gjør den mistenkelige naboen like nysgjerrig som publikum, og på klassisk thrillermanér forsøker han å innynde seg hos mannens familie. Av uante årsaker har Muntean valgt å ikke benytte seg av spenningspotensialet som ligger i dette standardplottet, og det mest interessante med filmen er derfor det absurd omstendelige bildet den tegner av det rumenske bilregistreringsbyråkratiet hvor hovedpersonen tjener til livets opphold.
Apichatpong Weerasethakuls Cemetery of Splendour (Un Certain Regard) var omtrent så narrativt diffus som man kunne forvente, men i og med at Weerasethakul lager såpass uutgrunnelige og fascinerende filmer som han gjør, er dét en god ting. Cemetery… utspiller seg på og rundt et landlig sykehus hvor en gruppe unge soldater er grepet av en mystisk sovesykdom, og følger en eldre kvinne som forsøker å assistere personalet i å vekke dem. Her møter hun en ung kvinne som besitter evnen til å snakke med døde personer og levende menneskers inkarnasjoner fra deres tidligere liv, og som kanskje arbeider for FBI. Filmen inneholder dessuten en hel del fascinerende sitting på benker, samt noen alldeles fantastiske lysende stolper som tjener en eller annen ikke nærmere utdypet medisinsk funksjon.
Weerasethakuls evne til å få det overnaturlige til å fremstå som så utpreget hverdagslig at man aksepterer alt hva han presenterer uten å blunke, gjør filmene hans til unike erfaringer av typen man nærmest er nødt å gjøre i en kinosal. Det er naturligvis filmer som burde vises på norske kinoer, men med tanke på hvor smale og tåmodighetskrevende de er, er det heller ikke til å undres over at distributørene kvier seg for å sette opp filmene hans med mindre han vinner en Gullpalme eller en tilsvarende høythengende pris – hvilket han ikke gjorde denne gangen.
Rick Famuyiwas sosialt bevisste komedie Dope har vært gjenstand for en liten, men standhaftig hype siden den først ble vist på Sundance i vinter, og når man ser den er det ikke vanskelig å forstå at folk ønsker å like den. Dope er en god gammeldags Film Med Et Budskap, og dette litt gammelmodige preget speiles av filmens utstrakte bruk og tematisering av 90-tallsestetikk. Filmen handler om tre svarte studenter i et fattig og farlig nabolag i Los Angeles, som bruker tiden på “hvite” aktiviteter som å spille i punkeband og få gode karakterer, men som likevel trekkes inn i doplangernes verden. Famuyiwas forsøk på å kritisere populærkulturens ensidige fremstillinger av svarte amerikanere er prisverdig, men Dope er hele veien hakket for dårlig timet, skrevet og spilt til at det virkelig lar seg gjøre å omfavne den annet enn på et ideologisk nivå.
Deniz Gamze Ergüvens Mustang vant Label Europa Cinemas-prisen i Quinzaine-programmet, og var sammen med Efterskalv den mest positive overraskelsen under årets festival. Filmen handler om fem foreldreløse søstre som bor sammen med sin strenge bestemor og tyranniske onkel, og ble hyppig omtalt som en “tyrkisk Virgin Suicides”, en sammenligning som er forståelig, om enn ikke helt rettferdig. Mustang er nemlig en film som handler om kvinners kår i et moderne Tyrkia som skildres som to samfunn – Istanbul og resten – hvorav ett er ulevelig for kvinner som ikke er villig til å aksepterer sin plass som annenrangs mennesker. Filmen hviler på samspillet mellom de fem dyktige unge skuespillerne som spiller søstrene, og som sammen med regissør Ergüven har funnet en imponerende balanse mellom filmens alvorlige budskap og rollefigurenes barnlige glede.
Siste film ut ble Ciro Guerras Quinzaine-vinner Embrace of the Serpent, som forteller historien om den amazonske sjamanen Karamatake og hans reiser gjennom jungelen sammen med to vestlige vitenskapsmenn. Vitenskapsmennene er på jakt etter en plante med unike helbredende egenskaper, som spiller en sentral rolle i mytologien og ritualene til Karamatakes nå utdødde folk, og dens effekt på menneskesinnets oppfattelse av tid knytter filmens ulike tidsplan sammen. Filmens tematikk og historiske perspektiv er absolutt interessant, men dens skildring av sjamanens verdensbilde og plantens mystiske egenskaper mangler Weerasethakuls håndlag med det transcendentale. Det er ikke før i sluttminuttene at Guerra gir publikumet innblikk i den mystiske erfaringen som gjennomsyrer Karamatakes replikker, og som kunne gjort de første 90 minuttenes langsomme ferd gjennom Amazonas til mer enn en teoretisk beskrivelse av et holistisk blikk på verden.
Les også Aksel Kiellands første oppsummering fra Cannes 2015
Årets Cannesfestival var preget av små og jevnt over gode, men ikke fantastiske filmer, der sideprogrammene igjen viste seg mer interessante enn hovedkonkurransen. Her er andre del av Aksel Kiellands oppsummering fra Cannes, med trailer til alle omtalte filmer.
Foto: Den svenske overraskelsen Efterskalv
Filmfestivalen i Cannes er en kaotisk og forvirrende opplevelse, og ofte tar det uker og måneder å gjøre seg opp et klart bilde av hva man har vært med om. Dette skyldes ikke bare at man ser mange filmer på kort tid under stressende omstendigheter, men også at festivalmentaliteten ofte blir et ekkokammer for umiddelbare inntrykk, med det resultat at de mest særegne filmene får en svært polarisert mottakelse, mens de mindre og mer lavmælte filmene i første omgang seiler litt under radaren. Dessuten er det mange filmer som fortoner seg ganske annerledes når man møter dem på en ordinær kinovisning eller DVD enn de gjør når de er skvist inn mellom et titalls andre produksjoner som skriker etter ens oppmerksomhet.
Prisutdelingen bidrar sjelden til å klare opp i forvirringen, og inntrykket jeg sitter igjen med etter Cannes 2015 er da også et av et festivalår som først og fremst var preget av små og jevnt over gode, men ikke fantastiske filmer, som det med unntak av Grand Prix-vinneren Son of Saul (Saul Fia) ikke fantes noen åpenbar konsensus om. Det kanskje beste eksemplet på dette en slik liten og god film er Corneliu Porumboius Treasure (Un Certain Regard), som er en særdeles enkel og lavmælt historie om to rumenske naboer på jakt etter en skatt som angivelig skal være begravd på en eiendom en av dem har arvet. Det er en film hvor humoren er så deadpan at man ofte ikke legger merke til den, og i lange strekk er den som å se en vits utfolde seg i slowmotion. Men for å få et såpass simplistisk og minimalistisk plott til å fungere er man avhengig av et helt sjeldent regitalent, noe Un Certain Regard-juryen også understreket ved å tildele Porumboiu Un Certain Talent-prisen.
Selv om det tar tid å sortere inntrykkene etter Cannes, er det liten tvil om at Miguel Gomes’ tredelte Arabian Nights (Quinzaine) var det mest interessante filmatiske prosjektet på årets festival. Selv fikk jeg kun anledning til å se den siste av filmene – Volume 3: The Enchanted One – som hovedsakelig bestod av en dokumentar om en gruppe mennesker i Lisboa som konkurrerer i å fange småfugler og lære dem å synge nye sanger. Som de øvrige to delene av Arabian Nights er filmen en kommentar til situasjonen i Portugal etter at EU påtvang landet strenge økonomiske restriksjoner, pakket inn som en parafrase over Tusen og én natt. De tre filmene består av et titalls historier av ulik lengde, og på tross av at filmen jeg så tidvis var både ugjennomtrengelig og nærmest aggressivt kjedelig, var det også åpenbart at man hadde å gjøre med en regissør som ville mer enn noen av de andre filmskaperne som var til stede på festivalen. Det er liten sjanse for at en norsk distributør velger å ta Arabian Nights ut på kino, men forhåpentligvis vil festivaler og cinematek kjenne sin besøkelsestid.
Dersom man ser bort fra Mad Max: Fury Road, var det ingen filmer som var omgitt av mer forhåndshype enn Gaspar Noés Love (utenfor konkurranse), hvis plakater hadde gått sine runder på internett i ukene før festivalen åpnet. Noés pornografiske 3D-drama ble kort tid etter første visning beryktet for scenen der en penis spruter sæd mot kamera – og dermed altså ut av lerretet og over på alle som er så heldige å befinne seg i salen iført et par 3D-briller – men selv ga jeg opp etter en snau time, og kan derfor vanskelig uttale meg om dens filmatiske meritter.
Ut fra det jeg faktisk fikk med meg, synes det imidlertid klart at tanken på å se pornografi på kino i våre dager er langt mer interessant og pirrende enn det å faktisk se pornografi på kino – også når pornografien er i 3D.
Årets store oppdagelse var for undertegnedes del den svenske filmen Efterskalv (Quinzaine) og dens spillefilmdebuterende regissør Magnus von Horn. Filmen åpner med at den unge John slipper ut av fengsel, og forsøker å finne seg til rette på den samme videregående skolen han gikk på før han ble satt inn. von Horn bruker lang tid på å fortelle hvorfor hovedpersonen ble fengslet, og dette resulterer i en elegant lek med publikums sympati som når sitt høydepunkt i tredjeakten, hvor han og fotograf Lukasz Zal briljerer med et par scener og visuelle grep som understreker at man her har å gjøre med filmskapere som det er vel verdt å følge med på fremover. Det samme gjelder den tidligere Melodi Grand Prix-deltakeren Ulrik Munther, som gjør en strålende innsats i hovedrollen.
Takashi Miikes Yakuza Apocalypse (Quinzaine) var en heseblesende actionkomedie om gangstere, vampyrer og andre mytologiske vesener (altså nøyaktig det traileren bærer bud om), med det jeg tror var en rød satirisk tråd om individualismens rolle i et Japan som historisk sett har vært sterkt preget av en kollektivistisk mentalitet. Den var også anmassende og enerverende til et punkt hvor det å sitte gjennom dens fulle to timer var mer enn jeg maktet etter en lang dag. Kveldens høydepunkt var Miikes videohilsen, hvor han iført tradisjonelle japanske kvinneklær beklaget at han ikke hadde anledning til å være tilstede under visningen ettersom han hadde fått seg ny jobb som geisha ved foten av Fuji-fjellet, og fortalte at han så snart brystimplantatene var på plass kun ville lage filmer om “friendhship and love”.
I en festival som altså var preget av små, lavmælte filmer, var Michel Francos Chronic (konkurranseprogrammet) blant de minste og mest lavmælte av dem alle. Tim Roth spiller hovedrollen som David, en mann som tilsynelatende ikke har noe privatliv, og som er som et svart hull som suger til seg de personlige erfaringene til de alvorlig syke menneskene han arbeider som personlig pleieassistent for. Nøyaktig hva som har gjort David til den mannen han er når vi møter ham kommer gradvis til overflaten, og på et strukturelt plan har filmen mange likheter med Efterskalv, men den mangler de interessante grepene som trekker publikum inn i filmens grunnleggende moralske dilemma.
Roth er gjennomgående god, og det samme gjelder hans medskuespillere (ikke minst Robin Bartlett), men Francos regi er så distansert, sparsommelig og observerende at det er vanskelig å engasjere seg på annet enn et rent intellektuelt plan. Og på tross av at den vant manusprisen – hvilket er besynderlig med tanke på dens påklistrede og uelegante slutt – har filmen heller ikke noe påfallende interessant ideeinnhold å by på.
Under andre omstendigheter hadde det kanskje vært lettere å sette pris på Radu Munteans One Floor Below (Un Certain Regard). Men i og med at den var omgitt av andre lavmælte dramaer med intensjonelt diffuse narrative strategier, ble det vanskelig å engasjere seg i denne nesten-thrilleren av et arthousedrama. Utgangspunktet for filmen er at en familiefar unnlater å komme med opplysninger til politiet om at en av naboene i oppgangen var tilstede kort tid før en tredje nabo ble funnet død. Denne avgjørelsen gjør den mistenkelige naboen like nysgjerrig som publikum, og på klassisk thrillermanér forsøker han å innynde seg hos mannens familie. Av uante årsaker har Muntean valgt å ikke benytte seg av spenningspotensialet som ligger i dette standardplottet, og det mest interessante med filmen er derfor det absurd omstendelige bildet den tegner av det rumenske bilregistreringsbyråkratiet hvor hovedpersonen tjener til livets opphold.
Apichatpong Weerasethakuls Cemetery of Splendour (Un Certain Regard) var omtrent så narrativt diffus som man kunne forvente, men i og med at Weerasethakul lager såpass uutgrunnelige og fascinerende filmer som han gjør, er dét en god ting. Cemetery… utspiller seg på og rundt et landlig sykehus hvor en gruppe unge soldater er grepet av en mystisk sovesykdom, og følger en eldre kvinne som forsøker å assistere personalet i å vekke dem. Her møter hun en ung kvinne som besitter evnen til å snakke med døde personer og levende menneskers inkarnasjoner fra deres tidligere liv, og som kanskje arbeider for FBI. Filmen inneholder dessuten en hel del fascinerende sitting på benker, samt noen alldeles fantastiske lysende stolper som tjener en eller annen ikke nærmere utdypet medisinsk funksjon.
Weerasethakuls evne til å få det overnaturlige til å fremstå som så utpreget hverdagslig at man aksepterer alt hva han presenterer uten å blunke, gjør filmene hans til unike erfaringer av typen man nærmest er nødt å gjøre i en kinosal. Det er naturligvis filmer som burde vises på norske kinoer, men med tanke på hvor smale og tåmodighetskrevende de er, er det heller ikke til å undres over at distributørene kvier seg for å sette opp filmene hans med mindre han vinner en Gullpalme eller en tilsvarende høythengende pris – hvilket han ikke gjorde denne gangen.
Rick Famuyiwas sosialt bevisste komedie Dope har vært gjenstand for en liten, men standhaftig hype siden den først ble vist på Sundance i vinter, og når man ser den er det ikke vanskelig å forstå at folk ønsker å like den. Dope er en god gammeldags Film Med Et Budskap, og dette litt gammelmodige preget speiles av filmens utstrakte bruk og tematisering av 90-tallsestetikk. Filmen handler om tre svarte studenter i et fattig og farlig nabolag i Los Angeles, som bruker tiden på “hvite” aktiviteter som å spille i punkeband og få gode karakterer, men som likevel trekkes inn i doplangernes verden. Famuyiwas forsøk på å kritisere populærkulturens ensidige fremstillinger av svarte amerikanere er prisverdig, men Dope er hele veien hakket for dårlig timet, skrevet og spilt til at det virkelig lar seg gjøre å omfavne den annet enn på et ideologisk nivå.
Deniz Gamze Ergüvens Mustang vant Label Europa Cinemas-prisen i Quinzaine-programmet, og var sammen med Efterskalv den mest positive overraskelsen under årets festival. Filmen handler om fem foreldreløse søstre som bor sammen med sin strenge bestemor og tyranniske onkel, og ble hyppig omtalt som en “tyrkisk Virgin Suicides”, en sammenligning som er forståelig, om enn ikke helt rettferdig. Mustang er nemlig en film som handler om kvinners kår i et moderne Tyrkia som skildres som to samfunn – Istanbul og resten – hvorav ett er ulevelig for kvinner som ikke er villig til å aksepterer sin plass som annenrangs mennesker. Filmen hviler på samspillet mellom de fem dyktige unge skuespillerne som spiller søstrene, og som sammen med regissør Ergüven har funnet en imponerende balanse mellom filmens alvorlige budskap og rollefigurenes barnlige glede.
Siste film ut ble Ciro Guerras Quinzaine-vinner Embrace of the Serpent, som forteller historien om den amazonske sjamanen Karamatake og hans reiser gjennom jungelen sammen med to vestlige vitenskapsmenn. Vitenskapsmennene er på jakt etter en plante med unike helbredende egenskaper, som spiller en sentral rolle i mytologien og ritualene til Karamatakes nå utdødde folk, og dens effekt på menneskesinnets oppfattelse av tid knytter filmens ulike tidsplan sammen. Filmens tematikk og historiske perspektiv er absolutt interessant, men dens skildring av sjamanens verdensbilde og plantens mystiske egenskaper mangler Weerasethakuls håndlag med det transcendentale. Det er ikke før i sluttminuttene at Guerra gir publikumet innblikk i den mystiske erfaringen som gjennomsyrer Karamatakes replikker, og som kunne gjort de første 90 minuttenes langsomme ferd gjennom Amazonas til mer enn en teoretisk beskrivelse av et holistisk blikk på verden.
Les også Aksel Kiellands første oppsummering fra Cannes 2015
Legg igjen en kommentar