Foto: YOUTH av Paolo Sorrentino

Når man ankommer filmfestivalen i Cannes etter den har begynt, ender man uunngåelig opp med å forsøke å komme i kapp med de andre festivalbesøkende, og gradvis gjøre seg opp en mening om de vedtatte sannhetene som verserer om de mest prominente filmene. Da undertegnede søndag landet på Rivieraen var det Gus van Sants Sea of Trees (opinion: ikke fullt så ille som internasjonal presse skal ha det til) og László Nemes’ Fia Saul (opinion: akkurat like bra som internasjonal presse skal ha det til), som var de store samtaleemnene, og i skrivende stund later sistnevnte fortsatt til å være det heteste tipset til Gullpalmen. Arthaus har kjøpt filmen, og den vil få norsk kinopremiere i 2016.

Det andre nordmenn snakket om var den nært forestående premieren på Joachim Triers Louder Than Bombs, og den norske tilstedeværelsen i Cannes. Og i en tid da en samlet norsk filmbransje bekymrer seg for fremtiden og den kommende filmmeldingen, glimret  kulturminister Thorild Widvey med sitt fravær på den offisielle mottakelsen for Louder Than Bombs på den skandinaviske terassen på Croisetten. Widvey satt angivelig fast i trafikken mellom Nice og Cannes, og rakk symbolsk nok ikke fram før den statsstøttede champagnen var drukket opp og festen i praksis var over.

Den umiddelbare kritiske responsen på Louder Than Bombs var såpass sprikende at opinionen raskt koagulerte i et lettere defensivt “jeg synes faktisk den var veldig bra, jeg!”. Selv var jeg blant de 40-50 journalistene og kritikerne som ikke kom inn på pressevisningen, og dermed ble Jeremy Saulniers blodige Green Room (Quinzane des Réalisateurs) min første film. Green Room starter som en genuint uhyggelig thriller om et hardcoreband som tas til fange av en gruppe nynazister, men etter en svært effektfull og ubehagelig voldsscene, endrer den plutselig sjanger og ender opp som en underholdende midnattsfilm i samme gate som Adam Wingards You’re Next – dog uten dennes metatekstuelle sjangerkommentarer.

Quinzane-programmet er ingenting om ikke sprikende, hvilket ble illustrert til fulle da neste film ble Marcia Tambutti Allendes dokumentar Beyond my grandfather Allende. Regissøren er barnebarn av Chiles sagnomsuste president Salvador Allende, og i filmen tar hun for seg sin families manglende vilje til å diskutere sitt mest berømte medlem. Beyond… veksler mellom arkivmateriale, kunstferdige sekvenser og amatørmessige opptak, og fremstår mest av alt som forarbeidet til en film enn et ferdig verk. Mot slutten reflekterer regissøren over hvorvidt hun hadde trengt å lage filmen for å komme til innsiktene hun endte opp med. Klokelig nok unngår hun å besvare sitt eget spørsmål.

Av filmene i hovedprogrammet har ingen blitt gjenstand for en mer unison hyllest enn Todd Haynes’ lesbiske femtitallsdrama Carol. Filmen gjennomsyres av bunnsolid håndverk og Haynes’ særegne teft for å appropriere tidligere epokers estetikk, men den er også et konvensjonelt drama hvor svært lite i realiteten står på spill. Både hovedrolleinnehaver Cate Blanchett, fotograf Edward Lachman og Haynes selv presterer på et nivå som alle som har kjennskap til dem vet at de er i stand til, og ved første møte er hovedinntrykket at man har å gjøre med en film som ikke er stort mer enn hva man kunne forvente fra såpass dyktige mennesker.

Den hittil mest besynderlige filmopplevelsen er Thomas Bidegains Les Cowboys (Quinzane). Bidegain, som har skrevet manus til Jacques Audiards Profeten, Rust og bein og Dheepan, gjør med dette sin debut som regissør, og makter i liten grad å glatte over problemene i Noé Debrés manus.

Filmen handler om en fransk familie som dyrker en karikatur av USA på en måte man sjelden ser utenfor rånermiljøer i Norge og Sverige. Under et countrystevne på 90-tallet forsvinner den 16 år gamle datteren Kelly, og dette blir opptakten til faren og brorens langvarige søken etter henne (flere har påpekt likhetene med John Fords The Searchers), som løper parallelt med både 11. september og USAs invasjon av Irak og Afghanistan. I dette utgangspunktet ligger det et interessant poeng om hvordan amerikansk kulturimperialisme resulterer i at andre nasjoner ukritisk adopterer USAs konfliktbilder og verdensforståelse, men dette drukner i det oppkonstruerte plottet som etter hvert tipper over i det ufrivillig parodiske.

En mer vellykket film om amerikansk utenrikspolitikk er Denis Villeneuves Sicario (hovedprogrammet), som tar for seg den såkalte krigen mot narkotika. Emily Blunt spiller en FBI-etterforsker som blir manipulert til å lede en operasjon som går ut på å begrense de meksikanske kartellenes innførsel av stoff til USA. I alle fall tror hun det er dette som er målet – etter hvert blir det klart at hun befinner seg i en juridisk og moralsk gråsone som er så tåkete at det er umulig å være sikker på noen ting som helst.

Der Amat Escalantes Heli skildret krigen meksikanske ofre, er Sicario et forsøk på å skildre denne pågående fiaskoen innenfra. Og når den til syvende og sist ender opp som en smule antiklimaktisk, er det fordi Villeneuve ikke er villig til å forplikte seg til et budskap som stikker dypere enn at krigen mot narkotika er en katastrofe og at det er lite man kan gjøre med det.

Likevel er det mye å glede seg over i Sicario. Emily Blunt demonstrerer nok en gang at hun fungerer godt som ikke-seksualisert actionheltinne, og både Josh Brolin og Benicio del Toro leverer nyanserte rolletolkninger som har påfallende likheter med deres roller i Inherent Vice. Det klart mest minneverdige ved filmen er imidlertid actionscenene, hvor Villeneuve og fotograf Roger Deakins slår seg løs til Jóhann Jóhannssons insisterende musikk. I en stilisert ferd gjennom en smuglertunnell ser vi handlingen gjennom hovedpersonenes nattbriller, hvilket skildres ved hjelp av flate og nærmest abstrakte grå felter som skaper følelsen av å befinne seg i et dataspil, og er en god billedliggjøring av filmens tematikk.

Festivalens mest positive overraskelse så langt er Chloé Zhaos sjarmerende Songs My Brothers Taught Me (Quinzane), som skildrer livene til et ungt søskenpar i et indianerreservat preget av fattigdom og alkoholmisbruk. Stilistisk sett er den et stereotypisk observerende arthhousedrama av typen som kunne vært laget av et utall andre regissører, men takket være en god innsats fra amatørskuespillerne i hovedrollen har den blitt et sjarmerende og overraskende rørende portrett av et skakkjørt samfunn og en kultur som strever med å reise seg etter de overgrep den har blitt utsatt for.

I skrivende stund er det bare noen timer siden første pressevisning av Paolo Sorrentinos Youth, og dermed er den naturlig nok ennå ikke helt fordøyd. Det som likevel synes sikkert er at den vanligvis så pertentlige og overveldende stilisten Sorrentino her har begått en del bilder og fargejusteringer som ikke synes hans filmografi verdig. På samme måte som i Den store skjønnheten har man å gjøre med en film hvor plottet først og fremst er en ramme rundt regissørens virtuose sekvenser og påfunn, men energinivået er lavere, og selv om både Harvey Keitel og Michael Caine er dyktige skuespillere, har de ikke samme kjemien med Sorrentino som Toni Servillo. Og selv om Youth på alle måter er en svært interessant og vellaget film, er det vanskelig å ikke bli skuffet over at den ikke er like fantastisk som Il Divo og Den store skjønnheten.