Den blåblå-regjeringen og filmbransjen fikk en dårlig start, erkjenner statssekretær Bjørgulv Vinje Borgundvaag. – Det overskygget helheten i vår filmpolitikk.
Han kommer fra sangen og musikken, den ganske ferske statssekretæren som er utdannet operasanger. Han tok over et filmfelt som ennå ikke hadde kommet over det markante kuttet på godt over 30 millioner, og som nesten ble lettet da det viste seg å ikke følge flere forslag om kutt i høstens statsbudsjett. Borgundvaag kan forstå reaksjonen.
– Men dette kuttet kan ikke omtales som veldig dramatisk når de rødgrønnes mål om antall filmer for 2014 overoppfylles. Det dumme var at oppmerksomheten rundt det ble så stor at vi ikke fikk kommunisert godt nok det øvrige spekteret av filmpolitikken vår. Vi har nå gjennomført en veldig grundig prosess med to innspillsmøter med bransjen, det tredje skal holdes i Tromsø nå i januar. Dette vil gi oss en bred bakgrunn for å gå videre med konkrete tiltak innen filmfeltet.
Filmen var de rødgrønnes prestisjeprosjekt innen kulturfeltet. Og selv om de blåblå ikke gløder like mye for filmen som Trond Giske, har de vært med på å styrke filmbransjen hele veien, understreker han.
– Det var ganske bred politisk enighet om Veiviseren da den forrige filmmeldingen ble vedtatt. Vi har støttet bevilgningene til norsk film i disse årene. Men det har vært lite fokus på effekten av de ulike tiltakene. Som Ryssevikrapporten er inne på, så har ikke målene om å konsolidere bransjen blitt nådd. Det er en av de sentrale utfordringene nå, slik vi ser det.
Det er for få produksjonsselskaper som har økonomi som gjør dem i stand til på tenke langsiktig, mener han.
– Slik det er i dag må selskapene jobbe fra produksjon til produksjon, de har ofte lite strategisk, juridisk og økonomisk kompetanse. Fragmenteringen er gått veldig langt i filmbransjen, og vi mener det er svært viktig at vi har noen selskaper med solid økonomi i bunnen. En kritisk masse av slike selskaper.
Mer privat kapital har vært de blåblås kongstanke i kulturpolitikken. Private investorer har klaget over at reglene for å investere i film er for kompliserte, og Borgundvaag forteller at de ser på mulige løsninger.
– Vi vet at filmbransjen er dyktig på å hente inn privat kapital. Men vi ser at investorenes midler er rettet inn mot én enkelt produksjon, framfor at de investerer i et selskap med en langsiktig investeringshorisont. Vi vil i dialog med bransjen ser på hvordan dette kan forbedres.
De siste norske filmene Borgundvaag så var 1001 Gram, Frøken Julie og Beatles – alle filmer etter hans smak og som gjenspeiler den vekslingen mellom det brede og det smale som regjeringen ønsker å stimulere til.
– Vi må ha begge typer finansiering; både der det tas kunstneriske hensyn og der det er markedsstøtte inne i bildet. Det er mengden av støtteordninger og hvordan de virker sammen som er det avgjørende, og som Ryssevikrapporten tar opp.
En annen sentral føring fra den nye regjeringen er å løse opp i maktstrukturene i kulturlivet. Det er få bransjer som er så sentralisert som filmbransjen, og noen vil mene at det er for lite armlengdes avstand, for eksempel mellom departementet og Norsk filminstitutt.
– Oppgavefordelingen mellom aktørene, som NFI og filmsentrene, er noe vi vil se på i forbindelse med filmmeldingen. Vi er opptatt av å ha armlengdes avstand slik at vi ikke påvirker beslutninger og griper inn i det underliggende. Vi ønsker å gi NFI større selvstendighet i forhold til hvordan de skal disponere budsjettet sitt. Men vi har ennå ikke konkludert på om det bør foretas endringer.
Borgundvaag synes det er et dilemma at norsk filmbransje taper arbeidsplasser som følge av produsentenes utflagging av prosjekter til lavkostland, men mener det er lite de kan gjøre for å hindre det. Han håper at en insentivordning vil kunne bøte på noe – om de får den på plass.
– Det vil kanskje kunne bidra til å få flere utenlandske produksjoner til Norge, og kanskje også bidra til at flere norske produksjoner filmes i Norge. Vi ser på disse tingene, men har ikke konkludert. Men én ting er sikkert, og det har kulturministeren vært klar på: vi har ingen intensjon om å finansiere en intensivordning med eksisterende støttemidler.
Som en god Høyremann er ikke Borgundvaag tilhenger av sterk statlig inngripen. Den formen for indirekte kvotering som har pågått i norsk film for å heve kvinneandelen, vil ikke de blåblå videreføre.
– Vi er ikke tilhenger av kvantitativ kvotering. Norske kvinnelige filmregissører er like gode som menn og de skal ha like muligheter. Det ble satt et mål om å få inn flere kvinner, og det ser ut som det nå går rette veien. Men vi ser ingen grunn til å videreføre et sånt kvantitativt mål.
Han ser heller ikke på en avgift for teleoperatørene som strømmer film som et særlig realistisk alternativ til dvd-avgiften som lenge har finansiert filmtiltak i Norge – selv om tanken har fått ben å gå på med EUs direktiv om audiovisuelle tjenester (AMT).
– Vi har ingen konkrete planer om en ny avgift, selv om vi ser at filmbransjen ytrer slike ønsker. Vi gikk inn med ekstra midler til festivaler og cinematek for å bøte på fallet i disse inntektene. Men slik kan det ikke fortsette. Den forrige regjeringen kikket på en mulig klikkeavgift, som AMT-direktivet åpnet for, uten at de kom fram til en løsning. Det er juridisk veldig komplisert og politisk kontroversielt. Men vi ser behovet for å tenke nytt når det gjelder finansieringsmodeller for audiovisuelt innhold. Dette er ikke bare en aktuell problemstilling for oss i Norge, men over hele Europa for tiden.
Filmparkens skjebne vekker følelser i filmbransjen. Borgundvaag har lagt merke til det, men ser ikke at staten kan spille noen aktiv rolle her heller.
– Heller ikke den forrige regjeringen hadde noen intensjon om å beholde Filmparken as, de tok sikte på å selge aksjene. Vi har gått et skritt videre og bedt om fullmakter til faktisk å gjøre det. I Veiviseren var det en forutsetning for den videre driften at den skulle skje på forretningsmessige vilkår. Og de går jo ikke akkurat med overskudd der ute på Jar, for å si det mildt, noe som har sammenheng med at mange norske produsenter velger å spille filmene sine inn andre steder. Vi er av den oppfatning at statlig studiodrift har utspilt sin rolle.
Filmmeldingen kommer til våren. Les mer om åpningskonferansen under TIFF der kulturministeren skal presentere deler av sin filmpolitikk.
Han kommer fra sangen og musikken, den ganske ferske statssekretæren som er utdannet operasanger. Han tok over et filmfelt som ennå ikke hadde kommet over det markante kuttet på godt over 30 millioner, og som nesten ble lettet da det viste seg å ikke følge flere forslag om kutt i høstens statsbudsjett. Borgundvaag kan forstå reaksjonen.
– Men dette kuttet kan ikke omtales som veldig dramatisk når de rødgrønnes mål om antall filmer for 2014 overoppfylles. Det dumme var at oppmerksomheten rundt det ble så stor at vi ikke fikk kommunisert godt nok det øvrige spekteret av filmpolitikken vår. Vi har nå gjennomført en veldig grundig prosess med to innspillsmøter med bransjen, det tredje skal holdes i Tromsø nå i januar. Dette vil gi oss en bred bakgrunn for å gå videre med konkrete tiltak innen filmfeltet.
Filmen var de rødgrønnes prestisjeprosjekt innen kulturfeltet. Og selv om de blåblå ikke gløder like mye for filmen som Trond Giske, har de vært med på å styrke filmbransjen hele veien, understreker han.
– Det var ganske bred politisk enighet om Veiviseren da den forrige filmmeldingen ble vedtatt. Vi har støttet bevilgningene til norsk film i disse årene. Men det har vært lite fokus på effekten av de ulike tiltakene. Som Ryssevikrapporten er inne på, så har ikke målene om å konsolidere bransjen blitt nådd. Det er en av de sentrale utfordringene nå, slik vi ser det.
Det er for få produksjonsselskaper som har økonomi som gjør dem i stand til på tenke langsiktig, mener han.
– Slik det er i dag må selskapene jobbe fra produksjon til produksjon, de har ofte lite strategisk, juridisk og økonomisk kompetanse. Fragmenteringen er gått veldig langt i filmbransjen, og vi mener det er svært viktig at vi har noen selskaper med solid økonomi i bunnen. En kritisk masse av slike selskaper.
Mer privat kapital har vært de blåblås kongstanke i kulturpolitikken. Private investorer har klaget over at reglene for å investere i film er for kompliserte, og Borgundvaag forteller at de ser på mulige løsninger.
– Vi vet at filmbransjen er dyktig på å hente inn privat kapital. Men vi ser at investorenes midler er rettet inn mot én enkelt produksjon, framfor at de investerer i et selskap med en langsiktig investeringshorisont. Vi vil i dialog med bransjen ser på hvordan dette kan forbedres.
De siste norske filmene Borgundvaag så var 1001 Gram, Frøken Julie og Beatles – alle filmer etter hans smak og som gjenspeiler den vekslingen mellom det brede og det smale som regjeringen ønsker å stimulere til.
– Vi må ha begge typer finansiering; både der det tas kunstneriske hensyn og der det er markedsstøtte inne i bildet. Det er mengden av støtteordninger og hvordan de virker sammen som er det avgjørende, og som Ryssevikrapporten tar opp.
En annen sentral føring fra den nye regjeringen er å løse opp i maktstrukturene i kulturlivet. Det er få bransjer som er så sentralisert som filmbransjen, og noen vil mene at det er for lite armlengdes avstand, for eksempel mellom departementet og Norsk filminstitutt.
– Oppgavefordelingen mellom aktørene, som NFI og filmsentrene, er noe vi vil se på i forbindelse med filmmeldingen. Vi er opptatt av å ha armlengdes avstand slik at vi ikke påvirker beslutninger og griper inn i det underliggende. Vi ønsker å gi NFI større selvstendighet i forhold til hvordan de skal disponere budsjettet sitt. Men vi har ennå ikke konkludert på om det bør foretas endringer.
Borgundvaag synes det er et dilemma at norsk filmbransje taper arbeidsplasser som følge av produsentenes utflagging av prosjekter til lavkostland, men mener det er lite de kan gjøre for å hindre det. Han håper at en insentivordning vil kunne bøte på noe – om de får den på plass.
– Det vil kanskje kunne bidra til å få flere utenlandske produksjoner til Norge, og kanskje også bidra til at flere norske produksjoner filmes i Norge. Vi ser på disse tingene, men har ikke konkludert. Men én ting er sikkert, og det har kulturministeren vært klar på: vi har ingen intensjon om å finansiere en intensivordning med eksisterende støttemidler.
Som en god Høyremann er ikke Borgundvaag tilhenger av sterk statlig inngripen. Den formen for indirekte kvotering som har pågått i norsk film for å heve kvinneandelen, vil ikke de blåblå videreføre.
– Vi er ikke tilhenger av kvantitativ kvotering. Norske kvinnelige filmregissører er like gode som menn og de skal ha like muligheter. Det ble satt et mål om å få inn flere kvinner, og det ser ut som det nå går rette veien. Men vi ser ingen grunn til å videreføre et sånt kvantitativt mål.
Han ser heller ikke på en avgift for teleoperatørene som strømmer film som et særlig realistisk alternativ til dvd-avgiften som lenge har finansiert filmtiltak i Norge – selv om tanken har fått ben å gå på med EUs direktiv om audiovisuelle tjenester (AMT).
– Vi har ingen konkrete planer om en ny avgift, selv om vi ser at filmbransjen ytrer slike ønsker. Vi gikk inn med ekstra midler til festivaler og cinematek for å bøte på fallet i disse inntektene. Men slik kan det ikke fortsette. Den forrige regjeringen kikket på en mulig klikkeavgift, som AMT-direktivet åpnet for, uten at de kom fram til en løsning. Det er juridisk veldig komplisert og politisk kontroversielt. Men vi ser behovet for å tenke nytt når det gjelder finansieringsmodeller for audiovisuelt innhold. Dette er ikke bare en aktuell problemstilling for oss i Norge, men over hele Europa for tiden.
Filmparkens skjebne vekker følelser i filmbransjen. Borgundvaag har lagt merke til det, men ser ikke at staten kan spille noen aktiv rolle her heller.
– Heller ikke den forrige regjeringen hadde noen intensjon om å beholde Filmparken as, de tok sikte på å selge aksjene. Vi har gått et skritt videre og bedt om fullmakter til faktisk å gjøre det. I Veiviseren var det en forutsetning for den videre driften at den skulle skje på forretningsmessige vilkår. Og de går jo ikke akkurat med overskudd der ute på Jar, for å si det mildt, noe som har sammenheng med at mange norske produsenter velger å spille filmene sine inn andre steder. Vi er av den oppfatning at statlig studiodrift har utspilt sin rolle.
Filmmeldingen kommer til våren. Les mer om åpningskonferansen under TIFF der kulturministeren skal presentere deler av sin filmpolitikk.
Legg igjen en kommentar